Hvordan når vi neste nivå på vei til realiseringen av den øvre virkeligheten? Hvordan går vi inn i den neste, mer korrigerte tilstanden? Det er klart at hver neste tilstand er oss, bare mer korrigerte og slik er det til vi vender tilbake til uendeligheten.

Rabash skriver om dette i artikkelen «The inclusion of the quality of mercy into judgement» (Innlemmelsen av barmhjertighetens egenskap i dømmekraft): Det er en kjentsak at det som er viktigst i arbeid er valg, slik det blir sagt: «Velg livet.» «Livet» er samholdet vi streber for å oppnå, med andre ord, en tilbakevending til uendeligheten.

Ved å holde seg til intensjonen Lishma, belønnes vi med hengivenhet til livets kilde. Og i denne selvskrevne forvaltningen finnes det ikke noe valg. Derfor oppreiste den øvre Malchut, det vil si, dømmekraftens egenskap til «øynene».  Slik kom det skjulte fram og det nedre oppdaget en mangel i det øvre.

Det øvre er neste nivå. Så hvorfor skjules det? Hva ville skjedd om det viste seg?

Si at jeg nå avdekker noe stort, mektig og vakkert. Det fasinerer meg fullstendig. Som et lite barn, tviholder jeg på det og er ikke istand til å slippe. Men slik oppnår jeg ingenting.

Jeg ble erobret og fasinert av dette store. Jeg fylltes med gleden av tilhørighet. Men ikke noe mer. Tross alt sletter jeg avstanden mellom det og meg selv, den avstanden som ville gjort meg istand til å skjønne hva som skjer, som ville gitt meg en uavhengig fornemmelse og oppnåelse av det og ikke bare vært et «blaff».

Hvordan kommer jeg opp på neste nivå? Hvordan kommer jeg på høyde med det, istedet for å holde fast ved denne massen som et sandkorn?

Derfor viser ikke den øvre seg for den som er lavere. Vårt neste nivå avdekkes ikke for oss, men kommer fram i skjul.

På den ene siden eksisterer det og vi forholder oss til det, mens det på den andre siden ikke avdekkes. Istedet, gir det oss all slags negative fenomener. Dette resulterer i at jeg både ønsker meg det og samtidig, ønsker jeg det kanskje ikke så veldig.

Jeg går, for eksempel, til en bilforhandler for å kjøpe meg en bil. Jeg ser på de nye modellene. Jeg både ønsker en sånn – og ikke, for prisen er høy. Da begynner jeg å tenke på om det er verdt det, eller ikke. Hva vinner jeg ved å kjøpe, eller ei? Hva er best?

Gjennom det, lærer jeg noe nytt. Jeg modnes og forstår, får en fornemmelse. Det handler ikke bare om betalingen, hvis jeg har råd til det.

Det samme gjelder for det neste nivået. Jeg ønsker å oppnå det, men er på samme tid redd; har problemer. Jeg nøler i denne avstanden mellom ønsket og den manglende evnen til å oppnå spiritualitet – og det hjelper meg til å modnes.

Til sist beveger jeg meg framover. Jeg må forestille meg neste nivå, uten å skjønne det, men med hvilke hjelpemiddel? Hvem vil hjelpe meg, så jeg oppfatter den rette ideen? Hvordan forbereder jeg meg, «formaterer» meg selv med hjelp av dette bildet, for å kunne gå inn i det? Hele det vanskelige arbeidet mitt består av å forestille meg neste nivå best mulig og å plassere meg selv i rammeverket som blir til «støtten» som oppgraderer meg til det.

Fra Convention of Unity, dag 2, 21/9/12, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke nok å bare koble oss sammen med vennenes gnister. Vi er også nødt til å studere. Kunnskap former oss og lærer oss hvordan vi forbinder oss med gnistene. Føreløpig aner vi ikke hvordan vi forener oss, siden vi ikke har kjennskap til det spirituelle systemet. Så vi leser om det, lytter og studerer. Vi lærer at vi må koble oss sammen og danne et system som består av 10 Sefirot, Partzufim, virkeligheter, omsluttende lys og direkte lys. Alle disse navnene beskriver den forbindelsen vi må oppnå mellom oss.

Det viktigste er at vi finstemmer oss selv til å motta hjelp ovenfra. Det er ikke nok å bare tenke seg at en kobler seg til vennenes gnister; vi trenger noen andre for å knytte oss sammen. Vi må be høyere krefter om å gjøre det for oss. Vi tar vår avbrudte forbindelse til høyere krefter og beklager vår manglende evne til å forene oss. Det kan sammenlignes med en gråtende baby som kommer til foreldrene og klager over at han ikke kan gjøre noe, for det (leketøyet) er ødelagt og virker ikke lengre.

Det øvre lyset avbrøt koblingen mellom oss, for at vi skulle kreve at den gjenopprettes. Når man sammen med vennene henvender seg til den øvre kraften med denne forespørselen, vil det si at man allerede er innenfor det korrigerte systemet. Dette kalles «Israel, Torah og skaperen er èn.»

Israel, står for oss alle sammen, de som er rettet «direkte til skaperen» (Yashar -El). Torah er lyset vi leter etter, slik at vi kan limes sammen igjen. Dens handlemåte studerer vi i bøkene.  Skaperen er den øvre kraften, en lyskilde som gjenvekker menneskekjærligheten og samler oss igjen. Det forklarer hvorfor det kalles å vende tilbake til den gode tilstandens kilde, som eksisterte innen knusingen. Slik oppnår vi korreksjon.

Her må vi klarlegge en rekke faser. Men vi bør innse at ingen er istand til å utføre det alene, siden man er tilbøyelig til alltid å arbeide internt og anta at man har tilstrekkelig styrke og evne til å henvende seg til skaperen og rope ut til ham selv.

Men jeg vil aldri bli istand til å addressere skaperen, uten å presentere den knuste beholderen – som består av minst 10 venner som ønsker å samles sammen igjen. Jeg vil være en av dem. Og når der er venner som innser at de må koble seg sammen for å avdekke skaperen og de henvender seg til skaperen for at giverglede og kjærlighet skal herske mellom dem, da vil det skje.

Fra en samtale under måltidet til minne om Rabash, 20/9/12

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Koblingssystemet mellom oss avdekkes gradvis, takket være det fakta at vi forbinder oss. Innenfor denne forbindelsen fornemmer vi våre ønsker, som gradvis begynner å sammenkoble seg – og den generelle energien som strømmer gjennom dem.

Denne energien og lyset, som avdekkes i ønskene våre, er refleksjonen av giveren som er på utsiden. Vi har selv formet den og oppdaget ham. Denne refleksjonen kalles skaperen, som betyr Boreh – kom og se (Bo-Reh på hebraisk).

Skaperen eksisterer bare hvis skapningen former og oppdager ham inni ønskene sine, i intensjonen, motivasjonen og anstrengelsen sin.

Det kan synes rart, siden det tross alt sies: «Jeg er den første og jeg er den siste», «Det finnes ingen annen enn ham», «Hans glans fyller hele jorden». Og etter alt dette sies det at mennesket selv former sin egen skaper?

Vi er ennå rede til å tro at vi må avdekke skaperen som er skjult, som om vi må fjerne vedhenget han gjemmer seg bak. Men det sies at det er vi som danner den formen som kalles skaperen.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter at en er vekket for det spirituelle, avhenger resten av ens oppstigning på mangelen. Det er det eneste man blir bedt om – å ha mangelen, som kalles bønn, MAN.

Dette er kun mulig når man er takknemlig for å ha mottatt en slik lengsel. Da øker man selv målets viktighet; viktigheten av neste nivå. I tillegg er dette mulig om man, over alt dette, også utvikler enda en mangel i seg; å ikke stige for sin egen skyld – men for å fornøye skaperen. Det er som det berømte eksempelet om gjesten som ønsker å glede verten.

Da forbereder man seg til å motta hjelp ovenfra, slik at ens ønske blir riktig. Selv om man ikke skjønner i hvor stor grad regnskapet vårt faktisk er egoistisk, har det ingen betydning. I mellomtiden er dette nok. Senere vil man se at regnskapet ikke er plettfritt. Derfor kalles forberedelsestiden Lo Lishma (ikke for hennes skyld).

Det er et naturlig, egoistisk regnskap og det er umulig å hoppe over egoet vårt på èn gang. Det åpner seg gradvis, slik at vi kan gjøre en innsats og motarbeide det – mot ting vi liker, mot våre vaner og i den grad vi er villige til å trampe ned stoltheten vår for å forbinde oss med andre.

Alt dette er ikke lett. Men om vi konstant er oppmerksomme på det, da avanserer vi. Problemet vårt er at alle prøver å unngå det og gjemme seg i sitt lille hjørne, å gjemme seg bak studiet, bak ønsket om å forstå det skrevne ord – som ikke har noen ting å gjøre med spirituell avansering og indre korreksjon. Man fyller hodet med tørre fakta og neglisjerer arbeidet i hjertet.

Arbeidet i hjertet er å motarbeide hjertet, for å forvandle «steinhjertet» til «kjøtthjertet». Men vi glemmer hvor vi må anstrenge oss mest. Alle finner en behagelig flekk og tror de har funnet veien. På den måten daler man selv fra Lo Lishma, siden Lo Lishma er når jeg på tross av mitt ego, allikevel anstrenger meg for å heve meg over det.

Hvor er det daglige arbeidet for å forbinde meg med andre, å trampe på meg selv, å annullere mitt «selv», å akseptere viktigheten av meningen til gruppen, å bli en trell for oppdraget? Kan jeg utforske meg selv og se hvilken tilstand jeg befinner meg i? Dette kalles Lo Lishma.

Alt arbeid Moses utførte i Egypt, er eksempel på arbeid i Lo Lishma. Han ønsker å frigjøre seg fra trelldommen, men er redd – for han innser at han befinner seg under herredømmet til Farao, som er hans eget ego – og han vet ikke hvordan han kan kommunisere med ham. Det når en stand der skaperen selv tar hånd om ham og fører ham til Farao og bistår ham i alt han gjør.

Skaperen selv kjemper mot Farao. Han sier: «Kom til Farao!» Men i mellomtiden er vi redde. Vi vet at egoet kontrollerer oss totalt og hvor svake vi er når vi konfronterer det. Vi befinner oss i et konstant dilemma: På den ene siden er vi rede for det – og på den andre siden er vi ikke. Om vi bare kunne be skaperen om å gå foran oss, bare å gjemme oss bak ham og stå foran Farao på den måten. Men faktisk har vi ingen ønsker om å gå – og vi har hverken mot til å henvende oss til egoet vårt, eller til våre egne egenskaper, som kalles «Israels nasjon».

Men ved å befinne oss i et system som forbinder oss med Farao, skaperen og nasjonen, må vi klarlegge alle disse forbindelsene. Vi kan ikke gjemme oss bak en teori, eller et arbeid, som bare er et hjelpemiddel. Det er veldig viktig å klargjøre hva Lo Lishma betyr.

Når man trèr inn i en tilstand av Lo Lishma (ikke for hennes skyld), blir tingene klarere og mer avgjørende. Vi kan ikke si at det blir lettere, men av erfaring blir man rik. I mellomtiden, derimot, under forberedelsestiden, flykter man inn i et hjørne og er klar til å bli der til ens siste dag. Det er et stort problem, om ikke gruppen sporer og leder en. Man må føle at man står lavere enn dem, for å kunne høre hva de sier.

Følelsen av hjelpeløshet, på den ene siden – og behovet for å avansere, på den andre siden – er en tilstand som kalles Yomim Norai`im (dagene med ærefrykt). Man befinner seg i en tilstand av angst, siden man ikke er redd for å ikke være istand til å oppfylle skaperens ønske, for ikke å klare å la ham avdekkes for alle skapningene, for ikke å være istand til å ofre seg selv for sammenløpet av skaperen til skapningene.

Alt dette vekker frykt i oss. Vi ønsker virkelig å fullføre dette trinnet i praksis, slik at det kan kalles begynnelsen på Et Nytt År for oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister tilskriver misunnelse som en av egenskapene som bistår oss i å trè ut fra denne virkeligheten og inn i den spirituelle virkeligheten. Men hvorfor skal jeg misunne andre? Vi er jo alle sammen spesielle og alle følger sin egen bane. Hvorfor skal en annens unikum gjøre meg sjalu og gi meg styrke på veien?

Svar: Jeg vekker målbevisst misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt, i meg. Dette handler ikke bare om et vanlig menneske som misunner andres suksess og jakter etter respekt. I denne virkeligheten misunner vi all slags tull og ønsker oss mange fjollete ting. Jeg tar, tvert imot, kun det som er livsnødvendig og ignorerer alt annet. Når jeg har dekket de grunnleggende behovene, danner jeg meg for spirituelt arbeid og innenfor dette rammeverket tar jeg i bruk hjelpemidler som misunnelse.

Ellers har jeg ingenting å avansere med. Misunnelse, begjær og respekt er de tre innfartsvinklene – og hva har jeg å arbeide med, hvis jeg ikke har dem i meg? Det er disse tre egenskapene som kan ta meg ut fra denne virkeligheten; det er som å trè ut fra BYAs virkelighet og inn i virkeligheten til Atzilut.

Så om jeg ønsker å arbeide spirituelt, ser jeg på andres arbeid og annullerer meg overfor dem. Da ser jeg på dem som vår generasjons mest fantastiske: de har avansert mye mer enn meg, de har oppnådd korreksjonens avslutning og jeg misunner dem. Har jeg ikke misunnelse, eier jeg ikke krefter og klarer ikke å bevege meg. Egoet mitt gir meg krefter til å avansere. Riktig framgang med riktig intensjon, som er det samme som form iført materie, blir gitt meg av lyset – mens selve materiet som jeg hever meg over, er mitt eget ego.

Spørsmål: Men hvordan kan jeg skjerme den riktige intensjonen fra misunnelsen?

Svar: Intensjonen dannes i henhold til misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt. Du vender misunnelsen til misunnelse for skaperen, ønsket om respekt – til respekt for skaperen og begjæret for en drivkraft – til å hengi deg til ham. Hva ellers har du å korrigere? Hva er det du bygger? Et luftslott i skyene?

Spørsmål: Men allikevel, misunnelsen brenner meg opp…

Svar: Nei, du tillater deg bare å vekke misunnelse, begjær og ønske om respekt, etter begrensningen, når det ikke lengre er for deg selv, men for å forstå og bestemme «arbeidsplassen». Alt må være under kontroll. Er det ikke det, må du ikke en gang begynne.

Kort og godt; prøv det. Ikke vær redd for å begynne å misunne. Begynn å bearbeide det. Du er heldig hvis du misunner vennene; det er bra. Vi har ikke andre krefter å avansere med. Om jeg var alene, uten noen omgivelse, ville jeg vært som et dyr. Men når samfunnet hele tiden sporer meg og stimulerer meg ved å vise meg at vennene har det som jeg mangler, hjelper det meg til å avansere. Alt jeg trenger er en spesiell omgivelse som sørger for å gi meg gode eksempler, som jeg misunner.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/9/12, «Peace in The World»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den måten alle skapninger forholder seg til meg, kalles skaperen?  Hvor avdekker jeg ham? I mitt forhold til dem.

Når avdekker jeg ham? Når jeg forholder meg til dem med kjærlighet og giverglede.

Hva finner jeg ut om dem? – At de er uatskillelige komponenter av meg selv, som jeg har nytte av og som jeg trenger. Det finnes ingen i verden som ønsker å skade meg, eller vil være min fiende.

Det vil si at jeg avdekker at alle skapninger står i forhold til meg, enten i giverglede, eller for givergledens skyld, som kalles; «Gjør ikke mot andre det som er avskyelig for deg», eller i mottakelse for givergledens skyld, som er det samme som at man elsker andre som man elsker seg selv. Dette er realiseringen av skaperens holdning mot meg, som om han generaliserer alle disse holdningene på sine høyeste nivå.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/8/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen er ingenting annet enn ren kjærlighet. Men fordi vi ikke vet hva kjærlighet er, skapte skaperen ulike virkemidler i skapelsen der vi kan oppnå kjærlighet.

Kjærlighet er noe rart som vårt ego ikke forstår, det er unaturlig. Hvordan kan det være slik at ved å smake på de forskjellige smakene verten har satt foran meg, vil jeg føle kjærlighet til verten? Hva har det ene å gjøre med det andre?

Dette er essensen av skapelsen «noe ut av ingentig.» I «ingenting» finnes det noe av det «noe.» Så fra «ingenting», fra et ønske om å motta, kan jeg nå kjærlighet, en egenskap som er helt løsrevet fra det skapte vesen i alle aspekter.

Plutselig er det et slags mirakel, nå som et resultat av noen handlinger og fenomener innenfor ønsket om å motta, oppnår det en egenskap som tilhører den øvre Gudfryktige naturen.

Dette forblir totalt uforståelig for oss: hvordan kan et slikt mirakel kalt «kjærlighet» bli født fra handlingen «gi og ta»? Det har ingenting å gjøre med ønsket om å motta.

Hver eneste gang, på hvert eneste nivå, må vi fullføre handlinger og inntrykk som vi opplever i ønsket om å motta, slik at vi vil være i stand til å bringe dem alle sammen og stige til oppnåelse av egenskapen giverglede.

Fra 3. del av den daglige Kabbalah Leksjon 9/3/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er signalene på at du flytter til Kongens palass riktig?

Svar: Kongens palass er ikke et sted der ute på en fjelltopp. Dette er ikke en silhuett av et slott som lokker oss fra avstand, eller i form av magiske Disneyland.

Kongens Palass finnes på innsiden av menneskehjertet, dette er ikke det bildet man ønsker å forestille seg. Det er ikke behagelig for en å tenke på hvordan en forvandler sitt hjerte til skaperens palass. Det krever umiddelbart at en gjør noe, det presser en til å gjennomgå ubehagelige tilstander, å overholde loven om å gi, å forandre seg selv for å kunne transformere seg selv, sitt ønske, inni tempelet til skaperen.

Fra første delen av Daily Kabbalah Leksjon 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er «hjertet til gruppen?»

Svar: «Hjertet til gruppen» er vanlige begjær, som er i stand  til å eksistere i en gjensidig og hengiven forbindelse til hverandre. Sammen kan de bruke egoet, som hver person har hevet seg over og bringe disse ønskene frem som offer. Det vil si at de nå har arbeid i tempelet, i deres felles hus, deres felles ønske. Det er innenfor denne hengivenheten overfor hverandre de oppdager hengivenhet overfor skaperen.

Enheten mellom venner er en beholder, der et resultat av alle disse tilkoblede begjærene og hengivenhet overfor skaperen åpenbares. Det blir sagt «Gjennom dine handlinger, vil vi kjenne deg.» Lyset er avdekket i beholderen.

Fra 3.del av den daglige Kabbalah Leksjon 9/12/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er frykten for om du er istand til å påvirke og gi til skaperen basert på en reell frykt, eller er det en erstatning for den?

Svar: Frykten for skaperen erstatter all annen jordisk frykt. Reell frykt er bare en tilstand som har til hensikt å føre oss til en annerledes frykt.

Du kan ikke la deg uroe av ulike former for frykt. Dette er bare noe som skjer i vår virkelighet, på grunn av forvirring og misforståelse. Men når du begynner å nærme deg sannheten, blir det soleklart for deg at det finnes kun èn kilde og èn årsak for alt som skjer.

Da styres ikke lengre frykten din i ulike retninger i henhold til penger, respekt, helse, ulike fordeler, eller frykt for at noen kommer til å skade deg. Når du virkelig beveger deg mot skaperen, har du en klar visshet om og fornemmelse av at han er kilden til alt. Så hva har du å bekymre deg for?

Du sikter kun mot skaperen. Alt annet viser seg bare for deg som en årsak til ulike former for frykt, slik at du på grunnlag av dem kommer fram til at det ikke finnes noen annen enn skaperen. Hvem andre har du å frykte?

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/9/12, Shamati #38

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →