Å nærme seg skaperen er godt – og å distansere seg fra skaperen er ondt. Vi må derfor peile oss inn og fornemme alt kun på denne måten. Gjennom dette systemet av koordinatorer (god, ond), der vi nærmer oss eller distanserer oss fra skaperen, bør vi fornemme livet. Da vil du se hvor raskt du får en helt annen følelsesstruktur, en ganske annerledes vurdering av verdier, som om det var et helt annet språk.

Derfor, uansett hva som skjer, må du evaluere alt i henhold til om det er nærmere eller lengre borte fra skaperen. Etter at du har evaluert, sjekker du deg selv. Når du nærmer deg skaperen, føler du deg god – og når du distanserer deg, føler du deg ond, eller ikke helt der ennå.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend«, 19/8/12, Seminar 7

Kategori: Kongresser, Min likhet med skaperen, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det å spørre Skaperen?

Svar: Å spørre skaperen betyr at du er klar over den kraften som opererer hele skaperverket, du innser at du er avhengig av den, og bare den og dens handlinger. Du begynner å føle at denne kraften faktisk eksisterer, opererer og styrer alt, da vet du hvem du skal henvende deg til og med hva.

For å kunne gjøre dette må du avdekke at det ikke er du som handler, men Han, på godt og vondt, der han handler gjør han det du har behov for at han må gjøre. Han påfører deg all mulig ondskap, så du vil være oppmerksom på hvem du er, til hvilken grad du ikke er istand til noe som helst. Dette er hva som blir avdekket for verden i den nåværende krisen.

Så begynner du å avansere i denne bevisstheten og lærer hva du virkelig avhenger av inntil du avdekker Ham, først som ondskap fordi du føler deg dårlig. Så beveger du deg sakte fremover, du begynner å vokse deg klokere og innser at alt dette er til ditt eget beste, selv om du føler deg dårlig, vet du at han bearbeider deg for å lede deg til det gode, som en lærer.  Selv om det ikke føles bra i de jordiske følelsene, begynner du å kjenne igjen Hans egenskaper, bli klar over Hans handlinger og forstå at de er gode.

Du identifiserer deg med ham til tross for de dårlige følelsene. Dette gir deg et nytt sinn og følelser, de spirituelle istedenfor de jordiske. Selv om kroppen lider ønsker du å holde deg til skaperverkets plan, til dette formålet, mer enn til kroppen din. Så du ber Ham om å heve deg, du utfører slike handlinger at den øvre gir deg nye verdier slik at du følger hans sinn og følelser, til hans plan, til alt han gjør i stedet for å bli gjenværende i ditt ønske om å nyte. I den grad du spør etter dette, til den grad blir verdien i giverglede og kjærlighet høyere enn mottak og avvisning av andre. Dermed avanserer du mer og mer..

Fra andre del av den daglige Kabbalah Leksjon 8/1/12, Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er kjærlighet over egoet?

Svar: Den første innsatsen en person gjør i gruppen, i studiene, i å bruke alle alternativene, bør han verdsette egenskapen giverglede veldig høyt. En person går igjennom mange stadier av giverglede som han ikke er klar over i det hele tatt, da han føler seg selv som «død.» Han kan befinne seg i motstående tilstander, der han bare ønsker å ta imot, eller føle misnøye med veien eller det motsatte, som betyr å være i godt humør, Men et menneske må heve seg over alle disse motsatte polarnivåene. Det er selve nivået – og jeg hever med over det. Disse nivåene ble sendt fra Skaperen som slik ønsker å sjekke hvordan vi reagerer og hever oss over hvert nivå.

En person føler vanligvis likegyldighet og mangel på respekt. Men hvis han sier at han ikke lenger vil tro på hva han ser og begynner å gjøre noe med å gjenvinne sin inspirasjon, følsomhet, følelsen av vitalitet i givergleden, hans speielle holdning mot sin korreksjon, over likegyldigheten og den manglende respekten, da vil han gradvis trekke til seg lyset som endrer.

Jeg begynner å verdsette verdien i giverglede, avanseringen mot skaperen, mot hans åpenbaring, de nivåer som befinner seg over denne verden. Hvis jeg allerede verdsetter dette og aspirerer mot giverglede, har jeg en beholder. Jeg ønsker å føle at jeg er tapt inni egenskapen av giverglede, at jeg verdsetter den mer enn noe annet. Hvorfor skjedde dette plutselig? Dette er slik det øvre lyset gir til meg og nå ønsker jeg å ha denne egenskapen også.

Spørsmålet er også hvorfor jeg ønsker det? Jeg kan muligens føle at jeg vil føle meg bedre med det, at den vil sette meg fri fra alle problemer og bekymringer. Er det ille å føle at man ikke hører til i denne verden? Mange mennesker ønsker å løsrive seg fra den.

Så jeg må sjekke årsaken til at jeg gjør dette. Det øvre lyset stimulerer meg og setter verdsettelsen av giverglede inn i meg, men hva slags giverglede, kanskje en egoistisk giverglede? Jeg sjekker meg ved hjelp av gruppen og venner for å se om jeg kan, med hjelp fra min tilsynelatende aspirasjon for egenskapen av giverglede, oppnå og føle den.

Så jeg burde sjekke grunnen til at jeg gjør dette. Det øvre lyset stimulerer meg til å verdsette givergleden i meg, men hva slags giverglede, kan den være egoistisk? Jeg sjekker meg selv med hjelp fra gruppen og venner, for å se om jeg kan, med hjelp fra min tilsynelatende aspirasjon til egenskapen av giverglede, oppnå og føle det. Vil jeg gi for å gi til andre, eller gjør jeg dette for å motta noe, respekt eller forståelse? Jeg sjekker alt dette i gruppen.

Hvorfor gjør jeg det? For å  føle meg bra? Nei! For at andre skal føle seg bra? Ja! Men vet jeg at det er slik og at jeg på innsiden ikke håper å få noe i gjengjeld? Jeg sjekker dette ved å spørre om jeg ønsker å bringe skaperen glede gjennom vennene. Her må mitt sanne fjerne mål bli avdekket. Jeg oppdager plutselig at jeg ønsker at alle mine giverglede-handlinger går mot skaperen.

Men også her må jeg fortsatt avklare ting, siden det å gi til skaperen utvilsomt lønner seg. Han vil tross alt forstå, oppdage og gjengjelde meg for min lojalitet, hvis jeg når dette vil hele mitt liv bli fyllt med ulike prioriteringer. Men nei! Jeg vil gi sånn at skaperen ikke vet noe om det og bare for å være i egenskapen av giverglede.

Jeg undersøker mine handlinger i henhold til hvor stor grad jeg kan heve meg over mine egoistiske ønsker. Hvis jeg ikke konstant undersøker meg selv, hvordan jeg kan heve givergleden over mottak, vil jeg ikke være stand til å holde på givergleden under noen omstendigheter. Jeg må konstant sjekke hva jeg har oppnådd og hva jeg har tapt og om jeg kan overse mine tap. Dette betyr om jeg kan motta en fylling og holde meg over den.

Jeg foretar konstante beregninger i mitt ønske om å motta i henhold til hvilken grad jeg forblir i ekte giverglede. Den ene er basert på den andre. Det finnes tross alt ingen måte å vurdere hvorvidt du gjør dette for deg selv, i beholderen for giverglede, i aspirasjon til å gi, men bare om under alt dette det er et ønske om å motta som jeg begrenser ved å bygge en Masach (skjerm) og det Endrende Lys, som betyr mine handlinger for giverglede.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Kjærlighet, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Det er viktig å klarlegge nøyaktig hvordan vi kan endre mottakerønsket vårt, under påvirkning fra lyset, så vi ikke sløser bort kreftene våre forgjeves. Alt vi kan gjøre er å øke takten på utviklingen vår, ved å bruke omgivelsen som et forstørrelsesglass som fører lysets påvirkning nærmere oss. Det er faktisk det eneste vi kan og må gjøre.

Ved å begynne å arbeide i en gruppe, lærer vi å fokusere dette teleskopet: Vi samler sammen alle strålene fra lyset som endrer, så de går nøyaktig gjennom gruppens sentrum og fokuserer nøyaktig på mottakerønsket vårt. Da vil mottakerønsket endres av lyset som endrer.

Vi ønsker å lære hvordan dette gjøres; hvordan lyset som går gjennom forstørrelsesglasset forsterkes, fokuseres og blir mer intenst – og legger seg på mottakerønsket og lar det gjennomgå fire faser. Da vil vi se hvordan endringer begynner å ta plass i mottakerønsket og hvordan det blir motsatt til hva det var i utgangspunktet. Et menneske begynner å leve, ikke innenfor seg selv, men hever seg over ønsket sitt, over begrensningen og Masach (skjermen) – mot det tilbakevendende lyset, mot det å gi, istedet for å ta imot – og når på den måten korrigering.

Dette arbeidet med å påskynde utviklingen av ønsket vårt, med lyset som endrer, gjør oss faktisk istand til å forstå og å tilegne oss hele systemet. Selv om det bare er akselering av en prosess, er det i den vi oppdager alle midlene og alle detaljene av skapelsen og dens utviklingsprosess. Dette er fordi vi må rettlede gruppen annerledes ved hver fase.

Så fokuseringen gjennom forstørrelsesglasset endres hele tiden og blir motsatt av hva det var før, avhengig av de nye eksterne og interne betingelsene. Vi forandrer uavbrutt gruppens innflytelse på oss. Og vi endrer den med hensyn til lyset, med hensyn til skaperen. Til sist danner vi et nytt system inni oss, over mottakerønsket vårt. Gruppen blir min virkelighet. Istedet for et lite ønskepunkt, får jeg en hel verden, det enorme systemet av virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten).

Takket være det ønsket vi har, begynner vi å tilegne oss dette systemet som kalles «gruppen», et uendelig system i sin begrensede form og slik får vi verktøyet som hever oss over mottakerønsket.

Hele nivået av giveregenskap kalles «selvoppofrelse». Det betyr at man helt og fullt har frakoblet seg fra mottakerønsket sitt, man «ofrer seg selv». Selvfølgelig utføres hele korrigeringen av lyset. Vi må bare tilpasse oss og fokusere dets innflytelse på oss gjennom omgivelsen og forbinde de tre komponentene som gjennom siktet på en pistol, så de alle befinner seg i èn direkte linje.

Da vil vi ikke lengre betvile at vi må komme nærmere lysets vesen. Derfor forestiller vi oss at samfunnet er slik og ønsker at lyset må påvirke oss gjennom det. Til sist blir alle disse komponentene til èn helhet.

Kjærlighetens nivå avdekkes etter selvoppofrelsesnivået. Da vil man forstå betydningen av skapelsens mål: «å gagne sine skapninger».

Vi stiger gradvis, ved å opprettholde en viss tilstand. Takket være det, får vi litt mer forståelse av skaperens intensjon overfor skapelsen. Slik avanserer vi: Først kommer beholdernes korrigering, utført av lyset som endrer og deretter tilegner vi oss skapelsestanken.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/7/12, Shamati #219

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

For å forstå det riktige bilde av virkeligheten må vi kjenne de to synspunktene som finnes. Det ene er skaperens perspektiv, og det andre tilhører det skapte vesen – og forstå forholdet mellom dem. Basert på disse to tilstandene kan vi bestemme vår holdning til ønsket, så alle disse punktene vil bestemme forholdet mellom skaperen og det skapte vesen i henhold til deres motsetninger og likheter med hverandre, og dette vil gi oss en ny oppfatning av virkeligheten.

Det vil ikke lengre være det samme falske bildet vi ser nå, som kalles «den imaginære verden», som er ensidig og begrenser seg til hva som går igjennom oss, gjennom det egoistiske filteret som gir oss følelsen av denne verden. Med den brede og uendelige virkeligheten utenfor oss, utover grensene for vår oppfatning, når det går igjennom vårt ego og når våre følelser, blir det begrenset til størrelsen av et fysisk bilde her i vår verden som vi til slutt føler. Men for å nå en ubegrenset oppfatning, trenger vi de nye synsvinklene.

Vår begrensede og egoistiske virkelighet kalles «animalsk» siden den oppleves av våre animalistiske kropper. For å kunne føle den sanne virkeligheten, trenger vi de to synspunktene: ett punkt som er motsatt skaperen, og et annet punkt som ligner på skaperen. Mellom disse to punktene, fra de forskjellige koblingene mellom dem, som for eller imot, lik eller motsatt, bygger vi det nye bildet av vår verden. Alle motsatte egenskaper og alle de som ligner, vil være komponentene i vår oppfattning.

Fra den første delen fra den Daglige Kabbalah Leksjon 7/13/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Ingenting vil bli oppklart dersom vi ikke begynner med kontaktpunktet vårt. Det er grunnlaget og alt må begynne derfra. Til det tilføyer vi hvert ord, hver egenskap og alt vi ønsker. Alt tilføyes dette kontaktpunktet.

Derfor må vi ikke aktivere en eneste tanke før vi fastslår dette punktet. Først må du stabilisere det inni deg og begynne å tenke på hvordan du forsterker det, hvordan du utvider kontrollen over andre egenskaper, hvordan du endrer det til en sirkel.

Det blir oppfyllt av omgivelsen. Hvis du skaper dette punktet og arbeider for å innlemme vennene i det, utvider det seg riktig og du glemmer ikke hva som virkelig er viktig.

Spørsmål: Så hvorfor forlenges tilstandene? Hvorfor føler vi tungsinnhet?

Svar: Du føler tungsinnhet i dine fysiske, egoistiske beholdere. Når du føler deg bedre og alt er lettere,er du glad. Dersom du avanserte gjensidig forbundet med andre, ville du faktisk være lykkelig over å føle tungsinnhet.

Det er egoistisk å spørre hvorfor tilstandene forlenges. En som avanserer har ikke slike tanker. Han har kun ett spørsmål: «Hvordan kan jeg være sikker på at jeg i min nåværende tilstand påvirker uten noen vinning for meg selv? Alt jeg trenger, er et tegn på at jeg virkelig tilfredsstiller deg, et tegn som er fullstendig isolert fra meg. Jeg har ikke behov for noen sansefornemmelse, eller for at ting skal bli lettere. Alt jeg trenger er å vite at jeg gjør det som er riktig.» Det er giveregenskap.

Spørsmål: Hva er tegnet på at jeg har lykkes?

Svar: Det vil være i overnsstemmelse med lyset av Hassadim som du mottar. Det gir deg ingenting bortsett fra tilhørigheten til det å gi. Da vil jeg forstå og føle at skaperen ikke vet noe om mine bestrebelser og mine oppnåelser – heller ikke gjør noen andre – og det gjør meg enda mer lykkelig. Det er et tegn på at jeg er oppriktig isolert fra mitt ego.

Spørsmål: Hvordan kan vi fastsette en slik holdning i våre hjerter?

Svar: Det kan dere bare med den utbredte formelle oppfatningen i samfunnet. Vi må skjønne hva det å gi betyr, at det er mangel på forskjellige motsatte krav. Alt jeg trenger er riktig kurs og styrke til å gjennomføre det. Selve veien er som en ènveiskjøring.

Ved å korrigere beholderen min på den måten, går jeg så opp på et nytt nivå – der jeg begynner å glede meg over å gi. Dette kan ikke beskrives i ord. Jeg mottar for å gi og glede meg over det, men nytelsen min fornemmes ikke i de vanlige ønskene, selv om de er der alle sammen.

Spørsmål: Hva er gruppens utbredte formelle oppfatning?

Svar: Det er den generelle tendensen som setter det å gi høyere enn alt. Alle må simpelthen være klar over at det er slik vi må omtale det, selv om vi fremhever skaperens betydning for hverandre på en kunstig måte.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/7/12, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar», Artikkel 33: Og dere skal vite at all tilfredsstillelse vår opphavsmann har fra å påvirke sine skapninger avhenger av i hvor stor grad skapningene fornemmer ham – at han er giveren og at det er han som gleder dem. For da har han stor glede av dem, som en far som leker med sin kjære sønn, i den grad sønnen føler og erkjenner farens størrelse og sjenerøsitet og faren viser ham alle skattene han har tilberedt for ham.

Spørsmål: Hvorfor er det så viktig for skapningene å føle at det er skaperen som tilfredsstiller dem?

Svar: Skapningene kan kun fornemme det de har likhet i form med. Ønsker de å fornemme skaperen som den som påvirker, må de forstå hva det innebærer, de må inkluderes i giveregenskapen og heve seg til det nivået. Da vil de få del i den nytelsen, i samme eksistensnivå og livskraft som skaperen er i besittelse av.

Spørsmål: Vi har her et eksempel på en far som leker med sin sønn og ønsker at han må betrakte faren som opphavet til all glede. Det synes å være en veldig egoistisk handling.

Svar: Men vi kan ta et annet eksempel med samme holdning: En far fikk sønnen, ikke for å gledes av ham – men for å la ham oppleve godhet. Faren gjør alt i sin makt for å gi og påvirke sønnen til han vokser opp. Når sønnen modnes og tar imot alle farens verdier, i å forstå og oppfatte en helt uendelig eksistens, gleder det faren. Det betyr at om skaperen gleder seg, er det tegn på at jeg har oppnådd fullkommenhet. Slik må du anse det; det stammer fra hans kjærlighet.

For vår del må vi forsøke å tilfredsstille ham og gi vår tildeling  fullstendig og uendelig til den øvre kraften. Vi opptar en mangel fra det, tomme ønsker – og vi mottar lysene som korrigerer mangelen ved å forandre dem fra å motta til å gi. Slik avanserer vi mot å ligne skaperen. Det er den eneste riktige og ønskelige måten for oss å avansere. Følgelig føler vi at energien av spirituelt liv fyller oss. Dette kalles lys.

Denne prosessen beskrives i våre ord, våre legemlige ord, og derfor synes det som om skaperen gråter og sørger når vi ikke oppfører oss slik vi burde, eller når vi ikke klarer å overholde  ønsket tempo. Slik formidler kabbalistene reaksjonene vi fremkaller i ham ved våre uønskede handlinger. Når vi lykkes, sier de at han er lykkelig.

På den ene eller andre måten «talte Torah menneskenes språk». Herfra kommer eksempelet om faren som med overlegg forandrer måten han uttrykker seg overfor sønnen. Han uttrykker utilfredshet, lengsel, eller glede, for at sønnen skal kunne opprette kontakt med ham. Men det er kun et uttrykk, siden faren selv fremkaller ulike tilstander og sinnstemninger hos sønnen og det er han som danner omstendighetene som ledsager sønnens oppvekst. Sønnen adlyder helt og fullt sin far internt og eksternt. Derfor viser ulike bilder seg for ham: enten ser han at faren er alvorlig, han ler, han er utilfreds, eller tilfreds.

Hele min indre virkelighet og min omgivelse, alt sammen er generelt sett skaperen. På innsiden er det fullstendig skjult for meg og på utsiden kan jeg tilskrive det meste til skjebnen – og til og med den øvre kraften, selv om jeg ennå ikke kan se den. Målet er å kunne forstå hvor forskjellen ligger, hvor selvet er her.

Det sies: «Det finnes ingen annen enn ham». Skaperen overfører meg alt jeg fornemmer internt; han kontrollerer tankene og ønskene mine og alt som skjer med meg, hvordan jeg tar det og hvordan jeg reagerer på det som skjer. På en røntgenskjerm ville jeg ha sett at jeg ikke har kontroll over noen ting, at det er han som styrer alt.

Så hvem er jeg? «Jeg» er det punktet som ønsker å avdekke skaperen. Det er det hele. Det er et punkt som befinner seg utenfor skaperen, splittelsens punkt, fra knusingen, punktet tilhørende mitt «selv», det grunnlaget jeg har for å oppdage skaperen og hans eiendommelighet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/7/12, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Talmud Eser Sefirot», Del 2, «Histaklut Pnimit», Artikkel 96: Der er en glimrende lov i de øvre virkelighetene at i hver Sefira vi velger å utforske, finner vi ti interne Sefirot. Tar vi en enkel Sefira fra disse Eser (ti) interne Sefirot, finner vi nok en gang ti interne Sefirot innenfor den første Sefira. Tar vi videre en Sefira av de innerste, interne Sefirot, finner vi nok en gang Eser Sefirot i den, som er innenfor den foregående interne osv, uopphørlig.

Vårt intellekt kan ikke fatte disse spirituelle prinsippene, innlemmelsen av Sefirot i hverandre til Ein Sof, uopphørlig, siden det i hver og èn av Sefirot finnes ti nye og i hver av de ti finnes det ti flere osv. Hvordan kan vi forstå betydningen av Ein Sof? Hvor begynner den – og hvor ender den? Vi fatter det ikke, siden vårt intellekt ikke er bygget på en kvalitativ estimering, men på en kvantitativ. Det kan synes som om det også her dreier seg om kvantitet: ti, ti og nok èn gang ti, som i et diskret tallmessig system. Men det er et feilaktig inntrykk. Alle forandringene og fordelingene er basert på kvalitet i individuelle kvalitative sirkler.

Derfor er det for øyeblikket så vanskelig for oss å fatte dette prinsippet og konseptet av uendelighet. I våre liv ønsker de sterkeste og smarteste menneskene, de største egoistene, å utnytte verden for sin egen vinning, å bøye den og presse mest mulig penger utfra den, å vinne kappløpet, å oppnå kontroll og kunnskap, å vise seg for andre, å ha en god magefølelse og følelse av trygghet for nåtiden og for fremtiden.

Men i dag ser de at de ikke klarer å ta hånd om noen ting og de aner ikke hva de skal gjøre. Lederne føler seg hjelpeløse. De prøver å kalkulere hvordan de kan overvinne tapet av kontroll, som er hovedproblemet i den nåværende krisen. Det er ikke selve krisen, prosenter vist av økonomiske indikatorer, som er problemet. Først var det bare prosentene og beløpene som bekymret dem, men nå ser de at dette ikke er tilfellet. Problemet er heller mangel på kontroll over situasjonen.

Det dreier seg ikke om resultatene vi ønsket å oppnå og ikke klarte det. Snarere dreier det seg om årsaken for vår falitt. De kjenner ikke til årsaken! Tidligere var det de som stod bak all suksess og  fiasko, ved å holde tøylene for egoistisk ledelse. Verden bøyde seg for dem og adlød deres egoistiske regler. Men i dag kan vi ikke stappe verden inn i det egoistiske systemet vi skapte. Og vi kan ikke styre den. Den hører ikke lengre; det er som om den er organisert annerledes – og vi er helt rådløse.

Slik avdekkes gradvis forskjellen mellom de to systemene: det numeriske og det analoge: systemet som opererer på kvantitativt grunnlag og systemet basert på kvalitet. Naturen, på sin side, viser oss noen av systemene som fungerer i henhold til kvalitet, et analogt system som knytter alt sammen for å oppnå samarbeid. Slik avdekkes skaperens energi.

Vi, på den andre siden, har alltid arbeidet annerledes og utnyttet den egoistiske energien til skapningen, som var resultatet av knusingen, hver og èn for seg. Derfor har vi alltid handlet på kvantitativt grunnlag, i henhold til tall. Hele vår oppfatning er basert på det prinsippet. Derfor føler vi oss så hjelpeløse når den spirituelle virkeligheten viser seg og kommer nærmere oss. Det er avdekkelsen av det spirituelle systemet, av skaperen – og det er dette som fremkaller den nåværende krisen.

Mens Sefirot i den spirituelle virkeligheten inndeles i ti, osv, til Ein Sof, er denne virkeligheten basert på det numeriske prinsippet. Men siden vi snakker om uendelighet, vil det ødelegge det kvantitative grunnlaget og gjøre det til et kvalitativt. Det er som en integrering. Derfor kalles krisen helhetlig – og vår moderne virkelighet er helhetlig.

Noe helhetlig er ikke bare et enkelt beløp. Et beløp består av tall og komponenter. Og helhetligheten inkluderer Ein Sof, uendelighet: den omfatter komponenter som ikke kan inkluderes i en kvantitativ kalkulering. Det er som problemet med å gjøre en sirkel til et kvadrat, der man må lage et kvadrat som har samme omfang som en sirkel. På vårt nivå finnes ingen løsning på det problemet.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/7/12, «The Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Krise, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to the Book of Zohar», Artikkel 32: Og når en belønnes med å befinne seg fullstendig i giverønsket og overhode ikke for sin egen skyld, vil en belønnes med å oppnå likhet i form med sin øvre NRNHY, som forlenges fra ens opphav i Ein Sof i den første tilstanden, gjennom den rene ABYA og straks vil forlenges og kle en gradvis.

Vi har et enormt mottakerønske som vokser ettersom vi klatrer oppover korrigeringsnivåene. Denne prosessen starter i samme øyeblikk vi begynner å lenges etter kontakt.

Ønsket avdekkes gradvis. Først korrigerer vi det på nivået av «å påvirke for å kunne påvirke», som i kabbalistisk term kalles Hafetz Hesed, Binas nivå, Hassadim. Deretter korrigerer vi ønsket på nivået av «å motta for å kunne påvirke (å gi)», som allerede er på Hochmas nivå.

På Binas nivå synes det som om all vår onde tilbøyelighet blir korrigert, siden det iallefall ikke har intensjon av «for å motta». Da blir feiltagelsene til bragder og ondskapen blir til feiltagelser. Vi tilegner oss en form for nøytralitet og mottakerønsket vårt er ikke lengre ondt.

Da fortsetter vi arbeidet til all den onde tilbøyeligheten blir god, det vil si at den mottar for å kunne gi. Det er grunnen til at enkelte kabbalister deler prosessen i to, ønskets korrigering og dets endelige endring til giveregenskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/7/12, «Introduction to the Book of Zohar»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er kvalitet mye mer viktig enn kvantitet i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Fordi oppnåelsen av guddommelighet er kvalitativ og ikke kvantitativ. Faktisk finnes ingen kvantitet; alt sammen er ett. Der er ett ønske og ett lys – og forbindelsen mellom dem gjør dem til ett. Alt vårt arbeid er kvalitativt.

Takket være sin korrigering erfarer skapningen skaperens vesen og holdningen overfor ham innenfor det øvre lyset. Alt som fra starten av skaptes innenfor  mottakerønsket, i overensstemmelse med skaperens ønske, var ment for å avdekke ham i en viss utstrekning. Han selv, Atzmuto, er fortsatt uoppnåelig, men skaperen har tilegnet en del av seg selv til skapelsen. Derfor skaptes mottakerønsket, som må oppfylles til randen, for å finne ut hvem det skaptes av. Vi kan ikke gjøre mer enn det. Kabbalister antyder at det finnes ytterligere oppstigninger, men vi kjenner ikke til dem.

Så all vår tilegnelse er kvalitativ og der er ingen kalkuleringer. Selv om vi anvender tall, teller vi faktisk ikke kvantitative avdekkelser. Sjekker vi ting omhyggelig, selv i vår virkelighet, vil vi se at det kun finnes kvalitative parametere og ikke kvantitative. Når vi innser at ting ikke er helt identiske, blir kvantitative kalkuleringer umulige.

Men vår forstand og vår oppnåelse er skrøpelig: Foreløpig har vi ingen forståelse for kvalitative parametere og aner ikke hvordan vi kan tilnærme oss dem. Bare på et senere tidspunkt, fra hele beholderen, vil jeg bli istand til å oppdage tings kvalitet og å definere dem nøyaktig – siden de alle vil være en del av meg. I mellomtiden arbeider vi i henhold til kvantitet.

Spørsmål: Så hvordan kan vi måle kvalitet?

Svar: Den avdekkes kun i dypet av ønsket. Men siden vi ikke har noe annet valg, beskriver vi det med kvantitative uttrykk: «125 grader», «6000 år», «600 000 sjeler» osv. Vårt egoistiske språk er basert på kvantitative konsepter – og kvalitet har ingen betydning. Tidligere var det viktig. Men helt siden middelalderen – og selv en tid før det – begynte vi å utvikle oss kvantitativt, mens kvalitet har blitt mindre viktig.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/7/12, «Introduction to The Book Of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →