Du kan finne mange symbolske eksempler som illustrerer prosessen av spirituell nærhet.En klokke, for eksempel, med en pendel som beveger seg fra den ène til den andre siden, reflekterer at mennesket utfører halve jobben og skaperen den andre halve.

Det forventes kun av mennesket å forberede en mangel – dette er vår frie vilje – å forberede en mangel ved hjelp av omgivelsen. Skaperen avdekkes i overensstemmelse med omgivelsen, siden lyset er vedvarende og uforanderlig. Når et menneske forbereder en mangel på størrelse av de første ti Sefirot han kan avdekke lyset på det nye nivået, da avdekkes lyset.

Så vi forbereder alltid en ny mangel – og så avdekkes lyset på det nye nivået.

Vi må huske at lyset befinner seg i en tilstand av fullstendig hvile. Det er evig og uforanderlig. Skaperen, for sin del, overholder alltid pakten med mennesket og endrer ikke betingelsene. Mennesket må kontinuerlig fornye pakten.

Hver gang beveger man pendelen og tar et skritt videre – og ved det belønnes man med skaperens avdekkelse og mer nærhet til ham. Hvert slikt forsøk bør resultere i det riktige inntrykket, slik at alt arbeid på det nivå en nå befinner seg, mellom to oppturer eller to nedturer, vil være til kongens gagn. Det vil si at ens arbeid bør være i èn retning «over fornuft» med èn intensjon av å sette giveregenskapen høyere enn mottakeregenskapen. Slik kommer en nærmere skaperen.

Om dette sies det: «på alle dine offer skal du ofre salt». Et offer symboliserer nærhet til kongen. Og ved å kontinuerlig overholde pakten mellom dere og fornye den, belønnes du med en avdekkelse.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/6/12, Shamati 76

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom den spirituelle gnisten har så stor makt, hvorfor kan vi ikke gi det som en helhet, istedet for en vedvarende blafring som noen ganger vokser og andre ganger faller?

Svar: Det er fordi vårt ansvar er å opprette en riktig forbindelse mellom mottakerønsket og den spirituelle gnisten. På den ene siden har vi skaperen, den spirituelle gnisten – og på motsatt side er skapningen, ønsket om nytelse. Min oppgave er å forbinde dem med hverandre, å få den ene til å iklè seg den andre.

Nytelsesønsket er vårt naturlige materie, det virkelige meg. Men nå opplyser den spirituelle gnisten meg og jeg mister hodet. Jeg vet ikke hva det er jeg streber etter, en slags spirituell virkelighet som gudene-må-vite-hvor-er. En som føler dette for første gang, mister balansen og virkelighetsfornemmelsen. Derfor virker hele verden i våre dager skjør og opprørt.

Og vår oppgave er å avdekke et kraftig lys av NRNHY istedet for en gnist og å oppnå hele ønskets dybde, for å knytte dem sammen, for at ønsket skal ta lysets form og iklè seg det. Da blir det til en beholder for lyset og vi avdekker ikke en liten gnist, men lys som er 620 ganger mer kraftig.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 6/6/12, Shamati #21

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er «Reshimo de Itlabshut» og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er «Reshimo de Aviut» – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle «Partzuf» der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: «Det finnes ingen annen enn skaperen», èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! «En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet»; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, «Talk about the Workshop»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot», artikkel 141: «Nå forstår dere betydningen av ordene, «Oppgi meg og hold min lov». De tolket det som; «Jeg skulle ønske de hadde forlatt meg og beholdt min Torah – for lyset i den korrigerer dem.»

Det finnes en forbindelse mellom deg og skaperen, lyset, som er ditt korrupte mottakerønske. Dersom du korrigerer det, vil du fornemme det samme resultatet som kalles lys, eller skaper – som betyr «kom og se» (Boreh på hebraisk) i det samme materiet. Skaperen avdekker seg i det korrigerte ønsket ditt i henhold til korrigeringsgraden.

I sin helhet kalles metoden der du gradvis korrigerer ønsket ditt for å kunne fornemme, forstå og avdekke skaperen, for «Torah». Ved hjelp av den påkaller du en spesiell kraft, giverkraften, som er utenfor deg og som korrigerer ønsket ditt. I den grad du ber om det, endrer denne kraften ønsket det er iført og du fornemmer lyset, skaperen, den opphøyde tilstanden din.

Dette er den eneste måten du kan avansere. Om du ikke ber om korrigering og vender deg til «skaperen» som du har formgitt, er arbeidet ditt forgjeves – for det er ikke tilpasset virkeligheten.

Spørsmål: Hva menes med «hold min lov«?

Svar: Det vil si at alle dine handlinger må kun være rettet mot korrigeringen av den fordervede beholderen ifølge prinsippet; «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, jeg skapte Torah som et smakstilskudd for den».

Arbeider du riktig med korrigeringen av ønsket, begynner det å ta skaperens form. Da begynner du å forstå, å erkjenne og å holde fast ved ham. Du har «materie» som har tatt en ny form, formen av giveregenskap og kjærlighet. Slik oppnår du gjennom ønskets materie hengivenhet med skaperens form.

Spørsmål: Dersom vi snakker om at vi må finne punktet i gruppens sentrum, hvordan relaterer dette til «hold min lov»?

Svar: Det er der, i gruppens sentrum, du korrigerer din onde tilbøyelighet. Det er der og kun der du oppdager skaperen, dine avanserte spirituelle tilstander. Det finnes ikke noe annet sted der ønskets onde «materie» kan avdekkes, enn i gruppens sentrum – som må avdekkes som et fjell av hat, som Sinaifjellet.

Så ved å forplikte oss til gjensidig ansvar, til alliansen og til gjensidig hjelp, begynner vi å oppdage lyset som endrer. Dette kalles også «mottakelsen av Torah»: Vi mottar den når vi føler at vi ikke klarer å korrigere vår forbindelse, men ikke stikker av fra problemet. Da mottar vi Torah og korrigerer adskiltheten – og da avdekkes skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi føler noe hvert eneste minutt, ikke bare èn gang i året. Poenget er at vi ofte oppfatter nye ting, men ikke er istand til å fornemme dem. Vi fornemmer dem ikke, siden vi ikke har noen beholdere for dem.

Vi er daglig vitner til undere og ser at vi befinner oss foran «Sinaifjellet». Det finnes utallige fornyelser, siden virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten) er foran oss.

Alt avhenger kun av vår evne til å fornemme tingene i våre beholdere. En lykksalig fornyelse er derfor når vi er istand til å fornemme. Alt måles i henhold til individet som oppnår noe, derfor må vi bearbeide vår følsomhet på beholderne.

Reshimot (informative gener) fremkalles stadig inni oss. Vi gjennomgår mange tilstander, men samtidig utvikler vi oss passivt, på dyrisk nivå, ute av stand til å fornemme endringenes vesen, ute av stand til å oppnå nivåets intensivitet, forbindelsen med skaperen.

Forskjellen på nivåene kan sammenlignes med at man kjøper noe nytt, tar det med hjem og plasserer det i stuen, enten det er en plante, en hund, eller noen som kommer for å besøke meg. Slik føles det når vi blir ført inn i kongens slott; alt avhenger av hvilken form vi har når vi kommer inn.

Er jeg en ting, en plante, eller et levende vesen? Har jeg forberedt mangelen min, så jeg bevisst går inn på slottet og skjønner hvor jeg er, takket være likheten i form, som et menneske som ligner skaperen, verten?

Alt avhenger av forberedelsen til beholderne våre. Vi gjennomgår mange tilstander ubevisst, i form av en livløs ting, en plante, eller et levende vesen og fornemmer derfor ikke noe nytt i dem. Kun endringen et menneske gjennomgår anses å være en fornyelse, når vi oppnår, forstår og fornemmer – for å ligne skaperen.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 18/5/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må innse at det finnes kun to tilstander i våre liv, i vår virkelighet: en tilstand av mørke, en skygge, eller en tilstand av lys, forbindelse, der det gode og gagnlige kommer til syne. Det finnes ingen mellomting. Er en lydhør for dette og stadig prøver å klargjøre tilstandene en gjennomgår, enten det er en skygge eller avdekkelse av skaperen, vil en avansere ved midtlinjen.

Baal HaSulam, Shamati, artikkel #8: «What is the Difference Between the Shade of Kedusha and the Shade of Sitra Achra» (Hva er forskjellen på skyggen av Kedusha og skyggen av Sitra Achra): «Alle endringene befinner seg heller i mottakerne. Vi må skille mellom to oppfattelser av denne skyggen…»

Den første er når en ennå kan forène seg med vennene, ved å overvinne tankene om splittelse og «tåkeleggingen» av sansene. En kan ennå overvinne mørket og skjulet; ennå har en forståelse for at en har mistet målet, veien til skaperen.

Men i sin helhet foretar ingen en reell selvkritikk: «Hvorfor føler jeg det slik? Hvor kommer denne følelsen fra?» Jeg er ikke min egen psykolog. Jeg føler meg simpelthen bra eller dårlig, som en unge. Jeg regner ikke med hvem det er som sender meg disse tankene og følelsene. Jeg «koker» i dem og synker inn i min egen kropp, som en liten unge.

Men et individ må kjenne og undersøke seg selv: «Hva var det som fikk fram disse følelsene og tankene i meg? Hvordan kan jeg heve meg over meg selv, over den nåværende tilstanden? Hvordan kan jeg komme ut av denne myren ved å dra meg selv opp etter håret?» En må hele tiden kunne iaktta seg selv fra siden: «Ja, jeg befinner meg dypt nede i det egoistiske ønsket mitt. Ja, det kontrollerer meg. Riktig, det lar meg ikke alltid oppnå forbindelse, det lar meg ikke alltid stå opp i tide for leksjonen, det tvinger meg til å avbryte kontakten, det får dagliglivet med alle sine gjøremål til å virke mye viktigere. Men jeg innser at jeg befinner meg i denne tilstanden og at det motstrider målet.»

Hvordan er det mulig at jeg skjønner og gjenkjenner dette? Når jeg ennå har forbindelse med noe eksternt, med gruppen. Her kommer sannhetens øyeblikk; jeg kan sjekke om jeg virkelig var forbundet med gruppen, eller ikke. Var jeg det ikke, vil jeg bare fornemme meg selv; jeg har en dårlig følelse, jeg har ingen ønsker osv. Dessuten forsøker jeg ikke èn gang å ha noe oppgjør med det. Jeg simpelthen driver videre, uten noen spesielle tanker eller ønsker.

Var jeg derimot forbundet med gruppen og hadde en allianse med vennene, der de må hjelpe meg når jeg faller, eller går i en annen retning, overholdes de indre forbindelsene og jeg vil bry meg om hvordan de ser meg og ville ikke fullstendig glemme forpliktelsen min. De ville støtte meg – og jeg ville være istand til å iaktta meg selv fra siden og klargjøre tankene mine.

Slik vil jeg deles i to: mitt eget selv – og holdningen min overfor gruppen. Bare slik, ved å holde fast ved forbindelsen med vennene, er jeg istand til å klarlegge og å sjekke meg selv og på den måten ta fatt på oppturen som kommer etter nedturen. Ellers er jeg sjanseløs; jeg simpelthen faller og går min vei. Så en kan overvinne den første skyggeformen ved å rettferdiggjøre den nåværende tilstanden og innse at den ble sendt til en fra skaperen. Da kan en påkalle skaperen for hjelp.

Hvorfor henvender jeg meg til ham? Ikke for å føle meg bedre. Da ville jeg bare bedt ham om å annulere den onde tilbøyeligheten min, som han har skapt, ved å tilføye Torah som et smakstilskudd for den. Derfor bør jeg be om dette smakstilskuddet, for at styrken av kjærlighet og giveregenskap, styrken av forbindelse, vil komme ovenfra og gjøre meg istand til å avansere mot den andre linjen.

«Når en ennå er istand til å overvinne mørket og skjulet en fornemmer, rettferdiggjør skaperen og be til skaperen – at skaperen vil åpne ens øyne så en ser at alt det skjulte en fornemmer kommer fra skaperen.»

Når en sitter igjen hjelpeløs og ikke ser noen utvei, når en forbanner skaperen, vennene og livet, iakttar en fortsatt seg selv fra siden – og plutselig ser en at det finnes en sjanse for et gjennombrudd; en kan kreve at skaperen redder en. Hvorfor? Fordi en ikke godtar tilstanden der skaperens forsyn ser dårlig ut – og en kan ikke rettferdiggjøre ham. En føler seg dårlig, fordi en har dårlige tanker om den gode og velgjørende, ved å være motsatt ham. Ser livet dårlig ut, er det tegn på at jeg er motsatt skaperen.

Vi må danne en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset over alle tøffe situasjoner. Selv i de værste situasjoner, må jeg se skaperen som kilden til dem, som lyset som er fullt av all uendelig overflod, men at det er knust inni meg – og blir til en dårlig følelse, til en skygge, til mørke, siden egenskapene mine er motsatt de gode og velgjørende, motsatt giveregenskap og kjærlighet.

Derfor avanserer vi hver gang vi klarlegger tingene riktig. Det viktigste er å hele tiden ha øyne for dette punktet: «Hva føler jeg? Hvem er det som sender meg denne følelsen? Hvorfor gjennomgår jeg denne følelsen?» Det er hele grunnsetningen for arbeidet vårt – og det er det som deler menneskeheten inn i de 1% og de 99%.

Fra  Leksjon fra Brazil, 3/5/12, Shamati #8

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mennesket bedømmer seg selv ifølge sine følelser.

Aksepterer jeg betingelsen som sier: «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Han er den gode og kjærlige, han fyller alt uten grenser og da fornemmer jeg ham ifølge min likhet med ham, ifølge loven om likhet i form. Og er jeg motsatt ham, føler jeg meg som dårlig, eller jeg fornemmer det øvre lyset som noe dårlig; det finnes ingen forskjell. Den som beskylder andre, beskylder faktisk seg selv og sine egne egenskaper.

Men har jeg akseptert at «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Da fyller han alt, jeg fornemmer det gode og befinner meg faktisk i denne godheten; jeg føler den virkelig.

Hvordan? I forbindelsen med vennene mine. Men hvilken detektor, hvilken sensor anvender jeg?

Vi må lære oss å forstå tydelig skaperens framtoning, avdekkelsen av forsynet, holdningen han har til oss.

Føler jeg det inni meg, er det en egoistisk fornemmelse; jeg har det bra i dag, er i godt humør, har sovet godt, jeg våknet opp og alt er bare bra.

Vi bør lære oss å forstå hvordan vi føler dette i den sansen som kalles «sjelen». En «sjel» er hengivenhet. Den er forbindelsen av punktene i hjertene våre, den gjensidige lengselen i gruppene våre, i holdningen vi har til verden, til menneskeheten, til alt.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Leksjon#5

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi skaper nå et nytt følelsesorgan. Læren om kabbala er ikke bare læren om mottakelse; det er en metode som utvikler det høyeste følelsesorganet inni oss.

Det eksisterer ikke i et individ, men avdekkes mellom mennesker når de forsøker å skape denne gjensidige påvirkningen seg imellom som vil avdekke den øvre kraften som vil fylle opp hele rommet mellom dem.

Det er bare vi som kan stimulere denne detektoren, denne sensoren. Den kan kun opptrè mellom oss – ikke i hver og èn av oss – men mellom oss. I den grad vi forsøker å komme nærmere hverandre og bli til èn helhet, vil vi oppdage denne kraften som fyller oss i følge loven om likhet i form – loven om likhet, balanse og homeostase. Dette er kabbalas metode.

Jeg minnes da jeg begynte å studere under Rabash og ennå ikke forstod noe. Han ga meg etpar fraser som jeg kunne huske, selv om jeg ikke forstod hva han mente med dem. Han sa: «Det viktigste er å utvikle en sans for skaperen som fyller alt, for denne naturkraften som omslutter oss.»

Å utvikle en følelse? Jeg forstod ikke hva det vil si «å utvikle en følelse». Generelt sett er naturen min rasjonell og jeg er teknisk anlagt. Jeg vil heller forstå, istedet for å føle.

Det tok lang tid før jeg innså at dette ikke oppnås av intellektet, men bare ved å utvikle et ekstra følelsesorgan.

Men følelsen kan kun utvikles om vi samarbeider med hverandre og blir til èn helhet, som den mektige kraften rundt oss.

Vi er samlet her for å forène oss, for å skape disse betingelsene mellom oss slik at det manifesterer seg. Ifølge omfanget av vår forbindelse, av at vi kommer nærmere hverandre, vil denne kraften vise seg.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den forestående europeiske kongressen er et stort håp for forbindelse og for at vi vil bli istand til å fornemme avdekkelsen av skaperen i forbindelsen mellom oss, avdekkelsen av den spirituelle virkeligheten. Først vil lyset som endrer, som driver oss, forbinde oss – og vi vil føle hengivenhet mellom oss som vi oppnår for å tilfredsstille skaperen. Ifølge likheten i form vil den da avdekkes for oss og vi vil føle at «Israel (de som lenges etter Torah), Torah (lyset som endrer) og skaperen er èn.»

Vi lenges etter forèningen av alle sjelene til èn sjel som er fyllt med det øvre lyset, å føle det, å oppdage det, å leve i det, allerførst vi – for vi nærer allerede ønske om det – og deretter hjelpe hele verden til å oppnå det. Alt som skjer i vår verden – all lidelse, kriser og problemer – er til syvende og sist ikke noe annet enn krefter som påskynder menneskehetens utvikling mot denne perfekte tilstanden.

Når vi lenges etter denne perfekte tilstanden ønsker vi derfor å oppnå to mål: kjærlighet for skaperen og kjærlighet for menneskeheten. Vi ønsker å gi av all godheten vi får gjennom vårt arbeide og vår oppnåelse både til menneskeheten og skaperen. Vi befinner oss tross alt i midten, midt imellom dem, som midtre tredjedel av Tifferet som ikke har noen ting og ikke ønsker noe for sin egen skyld – Hafetz Hessed. Vi har bare glede av å glede menneskeheten – og gjennom det, gjennom hele den generelle sjelen – til skaperen.

Det er denne beholderen vi må forberede. Det er denne tilstanden vi må nå. Derfor ønsker vi å tilnærme oss dette når vi leser Zohar. La oss ha dette i tankene!

Forestiller vi oss den neste tilstanden vi ønsker å oppnå, så er det allerede en bønn. Tross alt vet jeg ikke hvor skaperen er, hvordan jeg kan komme med en forespørsel til ham, løfte MAN, hvem det går gjennom, hva denne MAN faktisk er, eller hvilke ønsker den består av. Slik fungerer det i dette livet: Når vi ønsker oss noe, forestiller vi oss at vi allerede har fått det og lenges etter det innbilte bildet der vi befinner oss i den ønskede tilstanden.

Det sies at om du ønsker å bli slank, bør du ikke gå på diett, ikke høre på allslags råd, ikke ta slankepiller eller trene osv – for ingenting hjelper. Du må bare konstant tenke at du allerede er slank. Da vil du ikke føle sult lengre og du vil virkelig begynne å ta av.

Slik er det – og slik er det med alt: Du må forestille deg at du allerede befinner deg i den fremtidige tilstanden – og da rykker du virkelig framover mot den. Lengselen som er rettet mot målet vil føre deg dit.

Slik er det også med oss. Så la oss forestille oss at vi allerede befinner oss i den gode tilstanden. Vi behøver ikke å vekke noen mangel, problemer eller bekymringer, men bare lenges etter denne hele tilstanden – og prøve så hardt vi kan å hjelpe oss selv til virkelig å nå den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon, Kongresser, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Jeg korrigerer ikke meg selv, men heller min innlemmelse i andre. Det finnes ingenting å korrigere i meg selv, bortsett fra forbindelsen min med andre.

Hvem er «de andre»? Her må vi forstå at det «jeget» jeg var i går, ikke er det «jeget» jeg er i dag. Jeg må klargjøre forholdet mitt mellom meg og andre ifølge de ulike tilstandene jeg befinner meg i. Hver eneste dag begynner vi på et rent ark og korrigeringene er alltid i henhold til den gjensidige forbindelsen mellom de ulike Partzufim.

Det sies at kjærlighet mellom menneaker er rettet mot kjærlighet for skaperen. Kjærlighet for vennene er den samme beholderen og den samme holdningen der jeg uttrykker min påvirkning overfor ham. Skaperen er tross alt den generelle loven og egenskapen som jeg oppdager i den gjensidige forbindelsen mellom oss alle.

Det finnes ingenting bortsett fra den generelle beholderen. I holdningen min overfor vennene, i ånden og hjertet, skaper jeg skaperen. Inntil da, eksisterer han faktisk ikke.

Spørsmål: Vi har en øvelse i gruppen: Alle må tenke på alle de andre og være opptatt av dem i tankene. Vi minner hverandre om å tenke på det og tilføyer; «med skaperens hjelp». Fører dette oss til ekte kjærlighet?

Svar: Ja, hvis dere med det mener at alt kun har eksistensgrunnlag ved hjelp av lyset som endrer, da skaper dere virkelig de nødvendige betingelsene for oppfyllelse.

Kjærligheten har ingen grenser. Den sprer seg til Ein Sof (uendeligheten) og videre. Vi definerer den forskjellig hver gang – når vi trèr utfra våre nåværende ønsker og intensjoner. Denne øvelsen er effektiv mot glemsomhet: Èn venn påminner en annen venn om tre betingelser: jeg, ham og den øvre kraften – lyset som endrer. Lyset som endrer fører oss, med andre ord, tilbake til hverandre. Når lyset først har fått opphold i forbindelsen mellom oss og «sammensveiser» oss påny, oppfylles den nødvendige betingelsen for at korrigeringen skal dvele mellom oss igjen. Dette kalles i kabbalistisk språk en Mitzva (et bud).

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →