Min nye artikkel på Linkedin:

“The Meaning of the Hebrew Alphabet and the Prisoner from Siberia Who Suddenly Knew Hebrew”

For mange år siden, ikke lenge etter at jeg hadde begynt å studere visdommen om Kabbalah med min lærer, RABASH (Rabbi Baruch Shalom Ashlag), mottok jeg et brev fra en mann som var fengslet i en kriminalinstitusjon i Sibir. På den tiden var de fengslene i Sovjetunionen kjent som nådeløse steder som få overlevde. Jeg vet ikke hvordan dette brevet kom til meg, men forfatteren skrev på veltalende, poetisk hebraisk om sine vanskeligheter i fengselet. Han beskrev sult, kulde og umenneskelige forhold. Det som likevel slo meg som tydelig var at mannen ikke hadde jødisk oppvekst og undervisning, aldri hadde opplevd hebraisk, språket hadde helt enkelt kommet til ham.

Jeg spurte RABASH hvordan det var mulig for en som ikke var jøde eller hadde lært hebraisk å plutselig kunne dette språket så inderlig. RABASH forklarte at ekstrem lidelse kan forårsake det noen ganger. Nå lidelsen blir for stor og for langvarig til å holde ut med, da blir noen ganger egoet så nedbrutt at det ser ut til å bli helt borte. Da begynner man å forbinde seg med hele tilværelsen.

Det hebraiske alfabetet består, som Zohar forklarer det i essayet om bokstaver, av punkter og linjer som er forbundet med hverandre på forskjellige måter. Hver kombinasjon av punkt og linjer skaper en bokstav, setninger og hele språket. Disse punkene og linjene som former bokstavene representerer sammenhengen mellom den givende og den mottagende kraft som finnes i virkeligheten. Sammen former disse kreftene all realitet, både den delen vi opplever og også den delen vi ikke kan iaktta med vårt nåværende intellekt.

Når ens ego er borte, løftes sløret som gjemmer for oss den det som er skapt av den givende kraft, og vi begynner å se hele bildet av virkeligheten. Da kan noen ganger også måten det uttrykker seg på, ved punkt og linjer, komme frem. Det er grunnen til at fangen fra Sibir plutselig kunne hebraisk. Det kom ikke egentlig over ham, det ble avslørt fordi lidelsen hadde fjernet hans ego og dermed tatt bort sløret som gjemte dette.

Etter å ha forklart dette, la RABASH til at vi ikke trenger å lide for å avsløre den skjulte delen av virkeligheten. Visdommen om Kabbalah viser denne delen uten noen form for lidelse, men utelukkende gjennom å lære sammen med en gruppe mennesker som har samme ønske om å oppdage den skjulte delen. Når de studerer og arbeider på sin innbyrdes forbindelse, begynner de å fatte den indre meningen med de hebraiske bokstavene. Dette er noe av det Kabbalah definerer som «åndelig tilegnelse.»

Flere år senere kom fangen ut og kom og bosatte seg i Israel. Hans lidelse var over, og også hans opplysning. I fraværet av lidelse, våknet egoet hans til live igjen og dekket igjen over den skjulte delen av virkeligheten.

I dag kan vi alle oppleve hele bildet av virkeligheten. Alt vi trenger er å studere Kabbalah sammen med likesinnede mennesker. I vår tid kan vi studere det på et nesten hvilket som helst språk vi måtte velge, og materialet er tilgjengelig på internet. Vi trenger ikke å lide for å avsløre tilværelsens hemmeligheter eller betydningen av det hebraiske alfabetet. Vi må bare ønske det.

Kategori: Hebraisk, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Medium publiserte min nye artikkel “The Ultimate Pleasure”

Vitenskapen har oppdaget at når en maur blir eksponert for hete mens den er aktiv sammen med andre maur oppfører seg som om den ikke merker det. Den fortsetter med alle de andre maurene og kjenner ingenting, den endrer kurs bare når de andre maurene gjør det. Det samme skjer i mange fugleflokker, som for eksempel stær, og også i mange fiskestimer. De følger ikke hverandre, men beveger seg som om de var en organisme bestående av utallige eksemplarer. Jeg vet ikke om de gjør dette ved hjelp av frigjøring av hormoner eller noe annet, men resultatet er at de er helt synkronisert med hverandre.

Mennesker kan ikke føle på denne måten. Vi er nektet evnen til å gå fullstendig opp i samfunnet, vi føler alltid vår individualitet. Vi prioriterer også individet over samfunnet. Derfor kan vi ikke forene oss med kollektivet slik stær og fiskestimer kan.

Siden vi ikke er i stand til å sanse det kollektive sinn, kan vi ikke forstå eller oppfatte den kollektive realitet. Det er som om vi lever i en verden der vi ikke kan se lenger enn vår egen nese. Samtidig vinner vi uendelig mye på å utvikle denne sansen, nettopp fordi vi ikke er født med en kollektiv persepsjon. Vi oppnår ikke bare det kollektive sinn, men også tanken bak utviklingen av den, vi oppdager forskjellen mellom å ha denne kollektive sansen og ikke ha den, samt måten å hjelpe andre til også å oppnå denne bevisstheten.

Når vi ser at en slik tilstand av kollektiv bevissthet eksisterer, ønske vi å oppnå den. Dette motiverer oss til å vurdere denne bevisstheten høyere enn vår medfødte selvsentrering. Nå vår motivasjon vokser, forstår vi at vi er i stand til å oppnå denne tilstanden bare når vi foretrekker den fremfor vår selviskhet.

Først når vi er i den tilstanden kan vi oppdage en helt ny slags glede, den ultimate glede. I denne gleden strever vi etter å føle ikke oss selv, men vår kollektive eksistens, vår enhet. Dette er ikke å slukke sitt selv, men å legg til et nytt selv som består av og tilhører ethvert vesen i vår virkelighet. Vårt originale selv eksisterer fremdeles, og et nytt er lagt til.

Når vi oppnår denne kollektive bevisstheten, forstår vi den sanne betydningen av kjærlighet og hvorfor alle lengter etter den. I denne kjærligheten føler vi vårt adskilte selv, og samtidig alles anstrengelse for å overvinne seg selv og forene seg med andre i kjærlighet.

Faktisk forandrer egoet seg i den tilstanden og det får en ny rolle, nemlig å skille mellom en tilstand av hat og adskillelse og en tilstand av kjærlighet og samhold. Jo større ens ego er, jo større glede av kjærlighet, fordi et større ego krever større kjærlighet for å komme over det.

Etter denne prosessen føler man egoets absolutte selviskhet, og samtidig også den absolutte kjærlighet som er i den kollektive bevissthet. Det som fisk og fugl føler instinktivt, det kan vi bare føle når vi utvikler kjærlighet til alt i  skaperverket. Denne ultimate kjærlighet fører til den ultimate glede. Den største glede som vi alle lengter etter å føle er ikke å være elsket helt og fullt, men å føle hel og full kjærlighet til andre. Når vi opplever det, ser vi at alt er absolutt kjærlighet.

Kategori: Kjærlighet, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Michael Laitman, On The Times of Israel:“To Treat Drug Addicts, Build a Society that Heals Them”

I de siste fem år har det vært økning i tallet på hjemløse mennesker i verden. Et av flere forbausende problemer er at selv om de har et sted å være og tilstrekkelige boforhold foretrekker de ofte gaten fremfor tak over hodet fordi det er der de kan finne rusmidler. Det er som om avhengigheten deres trekker dem ut av hjemmene, ut på gaten og bort fra håpet om et anstendig liv.

Om man først er avhengig av rus, er det nesten umulig å reversere hans eller hennes situasjon. Rusmidler er så fristende for avhengige at det ikke finnes noe som kan erstatte dem.

Løsningen på problemene for avhengige er ikke på et personlig nivå, men på et sosialt. Om et samfunn har et sterkt anker som kan løfte slike mennesker og få dem til å bli konstruktive deler av samfunnet, da har de en mulighet. Dessverre ser jeg ikke noe slikt anker i dagens samfunn, det har ikke noe å tilby de avhengige.

Enda verre er det at jeg for øyeblikket ikke kan se noe samfunn. Har vi det, kan vi bygge det opp for hjemløse mennesker og rusavhengige, prostituerte og andre mennesker som trenger det.

Med samfunn mener jeg ikke institusjoner eller bestemmelser. Samfunn vil si mennesker som er forbundet med hverandre, som føler tilknytning og støtter hverandre. Et samfunn betyr mennesker som reiser seg fra sofaen for å møte hverandre. Om vi hadde slike mennesker kunne vi bygge opp noe.

Tar man en rusavhengig inn i et slikt samfunn, vil han se hvordan mennesker lever, hva de vil, hva deres mål er, hva fremtiden er og hva som gjør dem tilfreds. Da kan de se håp i stedet for å fokusere på sin personlige situasjon, avhengige kan øyne håp og dette vil blåse liv i dem og roe ned det ustanselige behovet for å komme seg ut av realitetene med forskjellige rusmidler.

På en måte vil det gjøre mennesker mer avhengige av sosialt liv enn av rusmidler. Et samfunn hvor mennesker bryr seg om hverandre har en magnetisk makt. Mennesker som kommer i berøring med det ikke vil kunne løsrive seg fra det. Rusavhengige som kommer til et slikt samfunn motstår rusen som de bruker for å koble seg av fra virkeligheten, fordi den skaper avstand fra det livet de føler rundt seg.

Om vi ønsker å løse slike problemer som hjemløshet, rusavhengighet og prostitusjon, burde vi ikke fokusere på ofrene, men på samfunnet rundt dem. Det ser samfunnet som er avgjørende for om de kan helbredes eller fortsetter å være preget av problemer.

Kategori: Krise, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Min nye artikkel på Linkedin “An Orchestra Conducted ‘through Innovative Collaboration’

Siden tidlig i min barndom ville foreldrene mine at jeg skulle bli musiker. De sendte meg til musikkskole der jeg lærte å spille piano, og de tok meg med på kino for å se filmer om store komponister og musikere. Jeg likte det ikke, men jeg lærte å like musikk, særlig opera. Jeg lærte også å sette pris på det innviklede og det komplekse ved å spille i et orkester. Da jeg fikk høre om et orkester i New York som spiller uten dirigent, ble jeg derfor fascinert. Ikke nok med det, jeg hørte også at det ikke er et kortvarig eksperiment. I år feirer dette orkesteret, som heter Orpheus, sin 50 årsdag, og mottoet deres er «Ekstraordinære musikkopplevelser gjennom nyskapende samarbeid.»

Orpheus setter sin stolthet i sin «unike evne til å skape sammen,» og de har spilt regelmessig i Carnegie Hall. Til dagens dato har de spilt inn mer enn 70 album i regi av Deutsche Grammophon, Nonesuch og andre. I følge netsiden til Orpheus «er klangen i Orpheus definert av relasjonene i orkesteret.»

Som musikkelsker vet jeg hvor utfordrende det må være for et orkester på 30 musikere å skape god og bevegende musikk. «Det er litt av en prosess for de fire stykerne i en strykekvartett å gi seg inn i gruppeklangen og reagere spontant,» innrømmer okresterets egen hjemmeside, «men med 20 til 30 musikere sammen blir kompleksiteten og resultatene tilsvarende mangedoblet.»

Jeg tror det er nesten unaturlig. Dirigenten er sjelen bak notene som alle musikere spiller. Uten en dirigent som kanaliserer hver musikers ego til ensemlets beste er det et under at en sånn gruppe kan føle hverandre og spille harmonisk sammen.

Når disse musikerne imidlertid blir enige om å dirigere sine egne ego, det gjør tydeligvis musikerne i Orpheus, kan de virkelig lytte til hverandre og skape harmoni på et nytt stadium. Et tilsvarende stadium kan man ikke nå gjennom en dirigent av kjøtt og blod som overstyrer dem som spiller med sin vilje. Det kan de bare om de som spiller «velger» å lytte til orkesteret i stedet for til seg selv. Da kan de nå opp til et nytt stadium av det å være musiker.

Et stort indre arbeid trengs for å få dette i stand. I dette orkesteret må ikke bare strykerne, treblåserne og messing instrumenter være samstemte, men aller viktigst er at alle hjertene som banker i musikerne som spiller på dem er samstemte.

Kategori: Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Michael Laitman, i The Times of Israel: “What Can Make Us Caring”   

Hendelsene i de siste månedene, og faktisk i de siste årene, lærer oss en svært viktig lekse. Om vi vil overleve, må vi lære hvordan vi skal gjøre det av naturen. Følger vi våre idèer, fortsetter vi på vår marsj mot dårskap til vi ødelegger den menneskelige sivilisasjon og vår planet. Ser vi på naturen, ser vi en lov der alle deler passer inn i en perfekt helhet av balanse og samarbeid. Den loven er nøyaktig det som vi mennesker ikke holder oss til i vårt eget samfunn. I stedet for balanse strever vi etter å være best på andres bekostning, og bytte ut samarbeid med utnyttelse. Om vi fortsetter på denne måten, vil vi utrydde oss selv.

Jeg sier ikke at vi må elske hverandre eller ta oss av hverandre med en gang, men vi må kjenne til naturens lover og hva som skjer når vi bryter dem. Siden vi nå handler mot loven om balanse og samarbeid, må vi også vite om konsekvensene, straffen om du vil, for å bryte denne loven.

Vi føler allerede noen av konsekvensene for vår ignoranse og forfengelighet. Det bli stadig mer matmangel rundt om i verden, sult er blitt en reell fare på steder der det ikke har vært noe problem i flere århundrer. Mangel på gass hemmer også produksjonen og fører til usikker tilgang på energi i vestlige, ledende OECD land. Den alt overveiende følelsen er at harde tider nærmer seg.

Dette er i virkeligheten bare begynnelsen. I følge dem som forstår seg på dette, går vi mot år preget av tap og knapphet.

Det er ingen tydelig grunn til dette. Ingen naturkatastrofe har til nå hindret menneskene i å produsere nok mat, rikelig med gass og olje. Det er vi mennesker som frembringer disse manglene i den hensikt å knuse hverandre. Ingenting annet enn et ødeleggende, og i siste instans selvødeleggende hat styrer våre handlinger.

Fordi alt vi gjør kommer fra en motivasjon om å bekjempe og beseier hverandre, lykkes ingen ting av det vi gjør. Når et forsøk slår feil prøver vi et annet, men også dette mislykkes av samme grunn, nemlig våre stygge itnensjoner mot andre.

Hvordan kan vi da forandre vår natur? For å få det til, må vi først anerkjenne sannheten om vår egen natur. Deretter kan vi begynne å dyrke frem en ny natur inne i oss. Det som alle andre skapninger gjør instinktivt – de følger loven om balanse og samarbeid – det kan vi bare få til når vi velger det bevisst. Måten å gjøre dette på er ved å realisere oss at vi er totalt motsatt innstilt til denne loven. Så kan vi nøye undersøke hvert aspekt av våre liv og justere dem slik at de virker i samsvar med denne loven.

Det kan virke urettferdig at bare menneskene må lære denne loven på den tunge måten, men det er en sror belønning i den andre enden av prosessen. Siden menneskene er de eneste som må gå gjennom denne læringsprosessen, er vi også de eneste som vil høste belønningen.

Når vi lærer om den menneskelige natur og om resten av naturen, begynner vi å sammenligne disse. Som resultat lærer vi gradvis å sette pris på loven om balanse og samarbeid. Vi forstår mye dypere enn andre skapninger, siden vi har noe å sammenligne med, et negativt bilde av loven og de håndgripelige konsekvensene den fører med seg. Når vi begynner å handle i samsvar med loven om balanse og samarbeid, er det fordi vi har tatt et bevisst valg om å gjøre det, etter å ha lært om vår egen natur. Vi velger da å holde oss fra den og ta til oss en ny, mer inkluderende og samarbeids-rettet natur.

Slik blir det å lære å ta vare på andre ikke noen istinktiv prosess, men en dyp prosess der vi utdyper vår bevissthet. Vi velger omsorg og samhold fremfor fremmedgjøring og utnyttelse for hvert skritt vi tar på veien. Dette er den egentlige fordelen menneskene har fremfor dyrene, bevissthetens gave. Vi får den bare når vi først velger balanse i stedet for overlegenhet og samarbeid i stedet for utnyttelse.

Den smertefulle prosessen som menneskeheten gjennomgår vil til slutt føre til at vi gjør dette valget. Bevisstheten om dette kan i midlertid korte ned prosessen og gjøre den mye lettere og raskere. Jo før vi forstår at alle våre problemer kommer fra vår ondskap og grusomhet mot hverandre, jo fortere vil vi åpne vår øyne  og se at det finnes en annen mulighet. Jo snarere vi da velger muligheten for balanse og samarbeid, jo snarere ender våre lidelser og fred begynner.

Kategori: Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Medium publiserte min nye artikkel «Globalisation Needs Urgent Fixing«

I et interview for CBS NEWS 8.Mars 2009, under finanskrisen, den som er kjent som «The Great Recession», sa økonomen Mark Vitner (Wachovia Corp.) at å løsrive verdens sammenfiltrede økonomier er «som å røre tilbake eggene i en eggerøre. Det er temmelig umulig, egentlig helt umulig.» Siden da er vi blitt enda tettere sammensveiset. Samtidig har den kommende matkrisen som følge av krigen mellom Russland og Ukraina, sammen med transport-forsinkelser og andre problemer som følge av pandemien, samt økte internasjonale spenninger, bragt tilbake spørsmålet om de-globalisering.

På møtet 2022 i World Economic Forum (WEF) som ble avsluttet forrige uke var de-globalisering igjen et hoved-emne. The Financial Times rapporterte i en artikkel at «risikoen i perioden på tre tiår med globalisering begynner å gå feil vei i følge foretaksledere og investorer,» og i en annen artikkel ble det fremført argumentert med at «Teknologisk fremgang viser at å vende seg bort fra globalisering kan føre til både fordeler og utfordringer.»

Jeg er enig i Vitners observasjon om at det er umulig å de-globalisere verdens økonomi. Det er umulig, nå, en annen gang og i fremtiden vil den være enda mer sammenfiltret enn i dag.

Dett er imidlertid grunnen til at økonomer leker med idèen om å bryte båndene mellom verdens økonomier. Globaliseringen gjør verdens problemer bare mer alvorlige fordi den er basert på negative relasjoner. Vi burde stoppe den og ikke fortsette før vi kan organisere dette på en positiv basis for alle involverte.

Nå relaterer vi til økonomiske relasjoner på samme måte som vi gjør det i alle våre relasjoner, nemlig utifra en tilnærmelse basert på utnyttelse. Vi realiserer oss ikke at økonomien danner grunnlaget for våre mest grunnleggende behov. Derfor skulle den ikke bli brukt til å misbruke og tråkke på andre folk. Verdens økonomi vil fortsette å gå nedover, mangel på mat og gass vil bare øke.

Lammelsen vil føre til sult i mange land og alvorlig mangel på basisvarer i mange andre. Som resultat vil konflikter bli voldsomme, kriger vil bryte ut og livet vil gå tilbake til forhold vi hadde i det 19. århundre. Vi har ikke råd til å behandle hverandre dårlig når det gjelder økonomiske forhold.

Enda mer frustrerende er det at manglene ikke er reelle. De er resultatet av  nasjonenes uvilje mot å forsyne hverandre med nødvendige produkter. Om vi endrer holdningen vi har til hverandre, vil vi oppdage at alle har overflod av alt og det vil ikke være noen mangel av noe slag.

Takket være globaliseringen kan små land som Singapor, Israel, noen arabiske stater i Persia golfen, europeiske land med små befolkninger og små øyer blomstre på tross av sin størrelse. De importerer det de trenger, det er nesten alt, og eksporterer unike produkter eller teknologier, eller de lever av turisme. Så lenge omfattende konstruktive bånd mangler, kan ikke slike land klare seg og de vil helt enkelt forsvinne.

Om vi ikke setter oss opp mot dette, vil vi ikke kunne komme ut av avhengigheten av hverandre. Vi kan tro at vi kan det, og derfor er de-globalisering et emne for diskusjon i WEF. Det klarer vi ikke. På en eller annen måte vil vi måtte slutte med å bagatellisere hverandre og se ned på hverandre. Vi vil oppdage at  bare forsøk på dette, og det skjer nå, er årsak til enorm skade for alle, oss selv inkludert.

Det finnes ingen annen vei gjennom dette skiftet enn noen grad av smerte. Lidelse er bare drivkraften til forandring. Jeg håper likevel at vi vil være smarte nok til å reagere raskt på det, så ikke lidelsen vi må tåle vil føre oss til en tredje atom verdenskrig.

Menneskehetens naturlige evolusjon har forenet oss, og naturen går ikke i revers. Derfor er det eneste vi kan gjøre å bevege oss fremover, ikke med smerte, men med glede.

Om vi gjør anstrengelser for å lære oss om hvor avhengige vi er av hverandre og nødvendigheten av å samarbeide positivt, kan vi reversere denne negative utviklingen og trusselen om krig. I stedet vil vi utvikle oss mot en fredelig globalisering på en måte som er til alles fordel, og virkelig sørge for det vi trenger.

Kategori: Krise, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

La oss tenke oss, bare i et par minutter, at vi er på et spesielt tog, menneskets evolusjons tog. Toget nærmer seg neste stopp, og stopper ved perrongen. Når vi går av toget ser vi et skilt med påskriften «Velkommen til den forenede verden.»

Først ser ingenting annerledes ut, alt ser ut som i den verden vi kjenner, men når vi våger oss inn i denne nye verden begynner vi å støte mot ting. Kollisjonene blir stadig mer smertefulle. Det viser seg at den forenede verden kan se lik ut som vår, men den er styrt av helt andre lover.

Verden forandrer seg svært raskt. Kreftene som virker på oss tvinger oss til å flytte vår bevissthet et hakk opp. Disse kreftene krever av oss at vi begynner å forstå lovene som styrer naturen, å se på verden vi lever i fra et høyere perspektiv, mer utvidet og mer globalt sammenlignet med vår smale synsvinkel.

I tusenvis av år har sivilisasjonen utviklet seg med et individualistisk tankesett. Hver og en av oss ble drevet av selvsentrerte impulser som hele tiden vokste. Nå har disse impulsene stoppet oss.

Unge mennesker føler seg i dag fortapte, forvirrede og usikre på hva de skal gjøre i livet og hva de vil ha ut av det. De føler at de ikke passer inn i den verden vi har bygget etter vår egen forestilling, de føler seg annerledes.

I tusener av år var ego konge. Vi arbeidet, handlet og tjente penger. Nå er vi plutselig låst i et globalt nettverk med utallige elementer som vi ikke kan kontrollere og ikke forstår.

Hver bevegelse noen gjør et eller annet sted påvirker hele menneskeheten. Sommerfugl effekten har snudd fra teori til virkelighet. I en så integrert verden, der alt henger sammen med alt, har vi ikke noe valg. Vi må ta andres behov i betraktning. Gradvis forstår vi ved å støte sammen med stadig flere hinder, at vi ikke kan lykkes om vi ikke tenker på alle.

Problemet er at vi ikke er satt sammen på en måte som gjør dette mulig. Vi tenker ikke omsorgsfullt, og vi føler ikke at omsorg er mulig en gang.

Dette vil være menneskehetens neste store utfordring: Forandringen til en ny holdning overfor alle mennesker. Vi vil måtte begynne med å ikke gjøre mot andre som vi ikke vil at andre gjør mot oss, til vi endelig kommer til et stadium der vi virkelig elsker hverandre, hvor fantasifullt dette enn måtte klinge i våre ører i dag.

Denne forandringen i evolusjonen vil skje uavhengig av vår vilje. Den er allerede på vei. Det eneste spørsmålet er bare om vi vil innrette oss på denne måten uten flere tap som vil gjøre oss smertefullt klar over at vi alle er i samme båt.

Nå er tiden inne for å åpne øynene og lære hvordan vi forener oss. Nå er tiden inne for å lære oss det nye tankesettet – det som inkluderer andre, fordi alles fordel er også min fordel.

Kategori: Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Medium publiserte min nye artikkel:“Is Freedom of Expression for Sale?”

Universet virker lite for Elon Musk, verdens rikeste mann. Etter å ha realisert en privat reise ut i universet er hans neste mål å erobre hele vår planets informasjon. Forretnings-magnaten har tilbudt seg å kjøpe Twitter for 43 milliarder dollar fordi han tror på denne plattformens potensiale til global «ytringsfrihet.» Vil den virkelig gjøre verden friere og åpnere?

Kampen om hvem som skal drive Twitter har sannsynligvis nettopp begynt. Musks tilbud og uttalelse har opprørt nervene til medlemmene av styret i foretaket. De tar allerede skritt for å forhindre at milliardæren tar over dette populære nettverket.

Om det en gang var slik at sosiale media og medier i det hele tatt forsøkte å holde på en fasade av å være plattformer for mangfold og ytringsfrihet, er det nå tydelig at ytringsfrihet er til salgs. Den som kontrollerer eierskapet, kontrollerer informasjonen.

Folk leser en avis, scroller ned gjennom nettverkene, hører på alle slags narrativer og tror så at de velger sin verdensanskuelse. Dette er latterlig, for fri tale og fri presse finnes ikke og har aldri funnets i virkeligheten. Det som blir formidlet har alltid blitt bestemt av dem som betaler. Den som bestiller nyhetene setter agendaen og ønsker å påvirke offentlig mening. Sånn har det vært og sånn vil det fortsette å være.

Faktum er at det er til Musks og andre rike menneskers fordel å kjempe for kontroll over media i dag, for nå forstår vi at det ikke finnes ytringsfrihet. Vi innser med større tydelighet hvem som trekker i trådene og tar avgjørelsene bak scenen. I fortiden pleide kontrollsentrene å være annonyme. Nå er alt transparent og vi vet helt klart hvilken avis og hvilket nettverk som hører til hvem.

Neste skritt vi har i vente er at alle de rike vil slå seg sammen og salme all kontroll i en hånd. Om President Biden dominerer media, eller tidligere President Trump, nå stengt ute fra Twitter, ville komme tilbake og øke sin aktivitet på sosiale media, eller tusen andre ledere tok deres plass, ville det ikke forandre noe. Det finnes opptjente interesser over dem, og det er disse som kontrollerer dem som er deleiere. Derfor er det ikke noe realistisk håp om ytringsfrihet.

Selv om det var håp om fri tale, hvilken fri sannhet kunne media tilby, at det er kriger her og der? Hva kunne noen gjøre med det? Kunne de gi råd om hvordan man skulle komme seg ut av problemene? Kunne de fortelle verden noe om fremtiden?

Enn så lenge kan ingen leder, avis eller noe nettverk ha mulighet for å lykkes med å bringe verden nærmere fred og forsoning. Alle er derimot ute etter sine egne personlige interesser. Derfor kan vi ikke få oss til å innrømme den enkle sannheten: En god fremtid kan bare finnes når det er hjertelige forbindelser mellom folk. Krigene som blir stadig mer intense med den økende egoismen og egeninteressen har ingen fremtid å tilby. Alt de kan gi er faktisk ødeleggelse.

For å komme ut av sirkelen av kriger og endeløs kamp, må Twitter og alle lignende media spre et levedyktig budskap om fred og gjensidig forsoning mellom alle. De kunne spille en viktig rolle ved å forme offentlig mening og en oppfatning av samfunnet gjennom eksempler fra fortid og samtid om fordelene ved å oppgradere menneskelige relasjoner. Enn så lenge virker dette målet like fjernt som universet.

Kategori: Krise, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Medium publiserte min nye artikkel “Why We Subsidise Industries that Harm the Environment”

Det finnes en interessant ironi i den menneskelige natur: Hva vi enn gjør, så gjør vi også det motsatte. Om vi gjør noe bra, må vi også gjøre noe tilsvarende dårlig, ellers føler vi ikke verdien av det gode vi har gjort. Nødvendigheten av å sammenligne fører oss til å gjøre like mye ondt som vi prøver å gjøre godt. For eksempel gjør regjeringer rundt om i verden store investeringer i fornybare næringer og fornybar energi, mens en ny uavhengig undersøkelse har funnet at «regjeringer i hele verden bruker minst 1,8 milliarder dollar i året på subsidier som støtter sterkt forurensende industrier som kull, gass og jordbruk. Dette fører til videre forurensning, forfall og tap av artsmangfold.» Hvorfor gjør de det? Uten forurensende industrier ville ingen sette pris på anstrengelsene for å begrense dem.

Vi føler, måler og evaluerer alt i forhold til det motsatte. Vi ville ikke vite noe om årstider om de ikke inneholdt motsetninger. På samme måte ville vi ikke vite at det å være mett følles godt om ikke hunger føltes ubehagelig. På samme måte lengter vi etter kjærlighet fordi det finnes hat, og vi elsker fred fordi det finnes krig. Om noe ikke har en klar motsetning, oppfatter vi det ikke.

Fordi dette er måten vi oppfatter verden på, har vi konstruert den som svingninger mellom ekstreme motsetninger. Siden vi også trenger konstant spenning for å føle oss levende, trenger vi at disse motsetningene blir mer og mer ekstreme. Om dette fortsetter, vil vi frembringe en katastrofe over oss selv.

Den eneste måten å unngå katastrofen på er å forstå at vår natur er en dødelig felle, og vi må endre den fra grunnen av. Om vi gir opp muligheten for å sikre et godt liv, eller til og med et trygt liv for oss selv uten å endre fundamentalt på hvem vi er, vil vi ikke klare å finne en varig løsning. Virkningen av vår menneskelige natur tvinger oss til å løfte oss over den.

Når vi begynner å ville komme ut av vår natur, vil vi oppdage at grunnen til alle våre problemer ikke er hva vi gjør, men hvorfor vi gjør det. Det er for å blåse opp og løfte oss selv og bagatellisere og nedverdige andre. På grunn av vår negative motivasjon blir alt vi gjør skadelig, og fordi dette er måten alle fungerer på, blir hele planeten skadet og alle lider. Av dette følger at bare en grunnleggende forandring av hele menneskeheten kan reversere den destruktive kursen vi følger.

Jo fortere vi realiserer oss dette, jo fortere vil vi innse at erkjennelse av sannheten er vårt eneste våpen mot vår natur. Det er en hard sannhet å svelge, men medisin smaker sjelden godt.

Så snart vi aksepterer sannheten, vil vi være i stand til å begynne en læringsprosess som vil lære oss å ta vare på andre fordi våre liv avhenger av det. Når vi tar sikte på å hjelpe andre heller enn å skade dem, da hjelper vi samtidig oss selv. Denne transformasjonen av hensikt er den eneste forandring vi må gjøre, og den eneste som vil rense vårt miljø og reversere de skadelige klima-endringene.

Kategori: Krise, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Min nye artikkel på Linkedin “We Are Free – Free to Pray”

Selv i de verste tider og under de mest ekstreme situasjoner er våre hjerter alltid fri. Vi kan velge hvordan vi relaterer til hva vi enn står oppe i. Nå når det enn en gang er krig i Europa kan vi velge samhold. Når alt kommer til alt er krig ikke mer enn den mest ekstreme tilstand av uenighet. Motgiften mot krig er derfor samhold, og det kan vi oppnå om vi ber om det – alle rundt i hele verden.

En bønn er en målrettet anmodning som kommer fra dypt i hjertet om hjelp i en smertefull situasjon. Ingenting kan stoppe oss i å be om enhet og kjærlighet i en tilstand av separasjon og fientlighet. Vi har alltid frihet til å be.

En krig er vunnet med ånd, ikke med våpen. Derfor må vi reise vår ånd over vår bedrøvelige fysiske situasjon og be om styrke til å forene våre hjerter over uenighet, atskillelse og fientlighet.

Om menneskeheten kommer sammen rundt krigen i Europa og ber om at den må stoppe, at motpartene må finne styrke til å løse sine uenigheter fredelig, da kan ingen uvilje være i stand til å motstå det. En samlet menneskehet kan slukke krigens flammer rundt i hele verden. Denne krigen er mot oss, mot oss alle. Det er vår skyldighet, hver og en av oss har plikt til å be fra dypet av våre hjerter at fiendene vil legge ned sine våpen.

Alt som skjer, det skjer for at menneskeheten skal samles, forene seg. De forferdelige hendelsene som nå utspiller seg må bli til en satsning på global enhet. Dette kan imidlertid bare lykkes om vi ikke skulker unna plikten vi har til å reise oss over oss selv og forme et globalt felles ansvar.

Om vi ikke bruker anledningen vi er gitt til å styrke vår enhet rundt hele verden, da er vi også å beskylde for det som skjer, og for det som siden skjer.

Kategori: Bønn, Enhet, Intensjon, Nye publikasjoner, Uncathegorized - Inga kommentarer →