Spørsmål: Hvor kan ønsket vårt lokaliseres; er det i kroppen, utenfor den, i luften, eller ved siden av oss?

Svar: Det finnes overhodet ingen ønsker i kroppen. Vi kan erstatte alle kroppens organer og utføre så mange transplantasjoner som vi bare vil, uten at det har noen innvirkning på kroppen i det hele tatt.

Da professor Barnard fra Sør-Afrika utførte den første hjertetransplantasjonen for et halvt århundre siden, var alle bekymret over hva som kommer til å skje med pasienten og hva han kommer til å føle etterpå. Absolutt ingenting! Hjertet er simpelthen en mekanisme som pumper blod og ingenting mer.

Selv om vi utfører en hjernetransplantasjon, vil ingenting skje. Hjernen vår er et tankeinstrument; den former ikke tanker. Den er bare en formidler som setter oss i kontakt med det universale tankefeltet. Ønskene våre eksisterer innenfor det samme feltet og ikke i kroppen vår. Kroppen vår eksisterer tilsynelatende i det samme feltet og oppfatter det bare. Det livet vi fornemmer, er faktisk bare en liten induksjon som ble innsatt i oss.

Spørsmål: Kan vi da si at vi i den integrerte resonneringen, når vi går inn i det generelle feltet av kjærlighet, vil begynne å ta formidleren i bruk 100% og på den måten videreutvikle den?

Svar: Ja, men det blir ikke den samme hjernen som vi nå har!

Vi har bare et verktøy som ligner den induksjonsspiralen som fanger opp feltet utenfor og utløser visse strømninger i det. Og det vi oppfatter er disse strømningene, de som vi er istand til å identifisere, mestre og som vi er oppmerksomme på. Dette feltet som omgir oss, er i virkeligheten enormt kraftig og intenst.

Spørsmål: Utvider vi oppmerksomheten vår, ved å forsterke «spiralen» vår 100%?

Svar: Den utvides bare gjennom kontakt med andre. Så om vi ønsker å «utskyte» oss selv og forvandles til en driftsikker «solenoid» (en formidler som produserer et magnetisk felt når elektriske strømninger går gjennom den), må vi trenge gjennom og tilegne oss andre menneskers ønsker, nøye overveie og føle hvordan vi kan nærme oss andre og hjelpe dem til å nærme seg hverandre.

Fra KabTV`s «Samtaler med Michael Laitman», 3/11/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva må skje for at jeg skal kunne forstå noe i studiet av de ti Sefirot (The Study of the Ten Sefirot)?

Svar: For å kunne forstå hva  studiet av de ti Sefirot handler om, må jeg fornemme disse fenomenene inni meg. De foregår ikke på månen, eller i det ytre verdensrommet. Det handler ikke om noen eksterne systemer. Hele virkeligheten er inni oss, inni meg og det er inni meg jeg må fornemme hele virkeligheten. Hvis jeg forestiller meg den, tenker jeg på hvordan jeg oppfatter den og hvordan jeg kan forandre den. Jeg tenker på hvordan den høyere energien kommer og forandrer meg. Slik inndeler jeg virkeligheten til meg selv og til kilden som skapte meg, som formet meg og som påvirker meg, det vil si skaperen.

I meg finnes et mottakerønske og hos ham finnes et påvirkningsønske (giverønske). Hans ønske påvirker mitt ønske og mitt ønske kan fremkalle hans ønske i form av respons. Slik begynner vi å samarbeide som partnere.

Det finnes ikke andre ting. Det viser seg at vennene er inni meg. De er egenskapene som står meg nærmest, nærmest delene av ønsket jeg fornemmer som meg selv. De danner den delen av ønsket i meg, sammen med meg. Derfra kan jeg henvende meg til skaperen og ta kontroll over skjebnen min. Jeg må også korrigere alle de andre ønskene mine og tilføye dem til denne delen, til jeg blir fullstendig innlemmet i det gjensidige samarbeidet med skaperen.

Det vil skje når jeg får det rette ønsket om det og vil at vi alle konstant skal føle det. Jeg vil ikke lengre atskille meg fra den eksterne virkeligheten og tro at verden befinner seg et eller annet sted utenfor meg selv, i form av ulike land, folkeslag og venner. Jeg må hele tiden forestille meg at alt er inni meg i overensstemmelse med riktig oppfattelse av virkeligheten. Da vil jeg gradvis begynne å nærme meg denne oppfattelsen.

I begynnelsen kommer verden fortsette å være todelt for meg. Jeg vil se den utenfor meg, men forestille meg den inni meg. Men gradvis, takket være det tilbakevendende lyset, vil jeg begynne å forbinde disse to innfartsvinklene til ett bilde. Det blir ingen spalting, som i schizofreni. Jeg kommer til å begynne å  fornemme godheten og bildets uatskillelige enhet. Vi kommer gradvis til denne oppfattelsen som følge av at vi tilegner oss midtlinjen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/10/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å lese Zohar, bør vi legge merke til to linjer over alt.  Men hvor? Og bør jeg fremkalle venstrelinjen?

Vi har allerede nevnt at vi kun fremkaller høyrelinjen, som kabbalistiske kilder sier: «Begynn alltid fra høyre», som betyr i lyset fra Hassadim, i giverglede, i kjærlighet, i kontakt, som om du allerede befinner deg i en helt korrigert status og venstrelinjen har ingen kontroll; den er forsvunnet og vi ser den ikke; alt blir kontrollert av høyrelinjen.

Vi må forsøke å kun beskjeftige oss med høyrelinjen, ved at vi ønsker å realisere uendelig kjærlighet og giverglede ved lyset som endrer og be om at det vil belyse forbindelsen vår med Zohar. Vi kan lese som om vi simpelthen leser det som står skrevet, «telle ordene». Og der er forbindelse med teksten når jeg ønsker kontakt med energien som skjules der, med lyset som endrer, så det vil belyse meg og forandre meg. Dette lyset fremkaller venstrelinjen i meg, ved at det opplyser meg og og preger meg. Slik fremkalles ulike forstyrrelser, forvirringer og tanker som er motsatt fra kjærlighet og kontakt.

På tross av disse forstyrrelsene, må jeg da prøve å fornemme kjærlighet og giverglede og be om korreksjon, slik at de to linjene forbindes. Jeg ber ikke om at «det onde må dø», men om at «det endres». Slik avanserer vi.

Det betyr at jeg ikke behøver å bekymre meg med venstrelinjen. Hvis jeg avanserer riktig i høyrelinjen, vil venstrelinjen dukke opp. Men når den viser seg, må jeg være klar på at det er jeg som kontrollerer høyrelinjen og at det er den som kontrollerer den venstre. Det vil si at venstrelinjen ikke forsvinner, den onde tilbøyeligheten vedvarer, men jeg forvandler den til en god tilbøyelighet ved å danne et riktig dekke for den – fra høyrelinjen – intensjonen av giverglede.

Det er faktisk dette vi ønsker skal skje. Så når vi leser Zohar, må vi hele tiden kun ha kjærlighet og forbindelse mellom oss i tankene. Og vi arbeider med det som blir avdekket.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Zohar handler om realiseringen av skaperen overfor skapningen. Hvem er skaperen? Det er de øvre Sefirot, som det naturlige lyset er ikledt og gjennom Sefirot påvirkes vi, som er i Malchut, av dem på ulike måter. Denne påvirkningen fører til utvidelse av Malchut – og da har vi et ønske, som påvirkes av dem.

Vi, i denne virkeligheten, er et veldig fjernt resultat av prosessene som foregår på et høyere nivå. Men vi påvirkes også av det øvre lyset, som er ikledt ønsket. Jeg fornemmer bare dette ønsket i form av den uorganiske, den organiske og den levende naturen – og i mennesker. Jeg ser det gjennom denne skildringen. Det er bare lyset som opererer i beholderen, i ønsket. Men jeg fikk lov til å se dets tilsynekomst som en teatralsk forestilling, som en film, et spill som opptrer foran meg, men faktisk trengte vi ikke å se noen ting. Hvorfor trenger jeg å se, dersom jeg ikke har det rette ønsket, jeg ikke har en Masach (skjerm) og jeg ikke på noen måte passer sammen med den øvre virkeligheten?

I vår virkelighet ser vi ting på liknende vis: jeg ser ingenting, om jeg tar av meg brillene. Tar jeg på meg et annet par, kan jeg se ti meter foran meg og bytter jeg til enda at annet par, ser jeg hundre meter foran meg. Det vil si at vi oppfatter alt i overensstemmelse med hva som er utenfor oss og hva vi har inni oss. Der må være en slags adaptor, siden naturens hovedlov når to komponenter sammenkobles – er loven om likhet i form. Når vi har to gjenstander, kan de ha kontakt, være i gjensidig påvirkning med hverandre – ifølge i hvor stor grad de har noe til felles. Der må være en likhet i form, ellers kan de ikke oppfatte hverandre.

Jeg befinner meg kun i mottakerønsket. Og vi har det øvre lyset. Mottakerønsket er ikke ment til å motta noe fra det øvre lyset, eller til å føle påvirkning fra det. Det er ganske enkelt frakoblet fra det. Det måtte det være. Vi føler ikke en gang mørket. Men en slags teaterforestilling er skapt, et falskt bilde, en illusjon som kalles «denne virkeligheten», den mest indre sfæren av alle de spirituelle sfærene. I denne sfæren er mottakerønsket frakoblet det spirituelle, frakoblet lyset, frakoblet mørket, frakoblet alt og føler at det eksisterer. Dette er vår nåværende status, siden den er en kopi av den spirituelle virkeligheten. Så vi har fått en lek: Vi prøver og prøver – og som resultat når vi til slutt det spirituelle. Hvorfor? Anstrengelsene våre er verdiløse, bortsett fra det fakta at vi forsøker. Jeg må sette kreftene inn – og da – i kontrast til kreftene mine, tiltrekker jeg lyset som endrer over meg, fra det fjerne.

Vår virkelighet er faktisk ikke forbundet med det spirituelle på noen måte. All vår avansering er derfor når vi ikke har kontakt med det og ikke skjønner noen ting. Hva kan vi gjøre? Gjør som kabbalistene sier for å tiltrekke lyset som endrer. Trekker du det over deg, vil det hjelpe deg. Gjør du ikke det, hjelper det deg ikke. Du kan ikke tiltrekke det mentalt. Det er kun mulig når du underlegger deg gruppen og gjør den til din omgivelse. Fra hele dette arealet som kalles «vår virkelighet», ble du gitt en gruppe. Arbeider du riktig med den, vil du gå ut fra denne sfæren og inn i den øvre virkeligheten. Ellers skjer det aldri.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at «synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt». Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fornemmes tid, av en kabbalist som befinner seg i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Tid eksisterer ikke for kabbalister. Selv for et ordinært menneske er tid en betinget oppfatning. Tid er en følelse i det egoistiske ønsket, som trekker tidens akse fra ett punkt i virkeligheten til Ein Sof (uendelighet).

Jo fjernere du befinner deg fra virkeligheten til Ein Sof, jo fjernere er du fra tidens null-punkt. Jo mer du synker ned i mottakerønsket, jo lavere går du nedover på virkelighetstigen – og dess mer strekker du ut tiden. Det vil si at antall handlinger du må utføre for å nå punktet av Ein Sof, stabiliserer konseptet av tid for deg.

I din nåværende status gjør du ikke slike beregninger om antall handlinger du utfører. Det er utydelig og skjult for deg, siden beholderen og lyset ikke fungerer i deg i overensstemmelse med ønsket ditt. Når forløpet ikke er i overensstemmelse med ønsket ditt, er det skjult for deg.

Men når du selv begynner å styre det, vil du forstå hva du gjør og da vil du styre tiden. Derfor sies det: «Israel står over stjernene og stjernebildet», over konseptet om tid i sin higen etter Yashar-El (direkte til skaperen).

Men føreløpig har du ikke denne statusen. Du befinner deg under egoets herredømme og da er det ikke du som bestemmer over tiden, men tiden som avgjør skjebnen din. Derfor virker det noen ganger som om dagen flyr, som et øyeblikk – og andre ganger drøyer hvert minutt så lenge at man nesten ikke orker å vente på at det skal ta slutt.

Dette føles spesielt under studiet. Legg merke til at du noen ganger under studiet av The Study of the Ten Sefirot (studiet av de ti Sefirot) sovner i begynnelsen av et ord, for å våkne opp når ordet ender – og det synes som en evighet. Alt du ville var å sove. Det vil si at tiden har så stor betydning for deg, at det er viktig bare å koble av og hvile, selv et minutt.

Minimalavstanden vi overholder på veien er utstrakt til å være lang på grunn av egoet ditt og i forhold til hvor mye du nyter det. Det er som Faust sa: «Stopp opp, Øyeblikk! Du er så skjønn!»

Et stort, sterkt ego stanser faktisk tiden, akkurat som Farao ønsket, så selv den fysiske kroppen kan vare evig – og dermed ble han balsamert.

Så med mindre vi begynner å kontrollere ønsket vårt, vil tiden kontrollere oss, enten med å sette farten ned, eller opp. For å kunne heve oss over tid, er vi nødt til å kontrollere mottakerønsket. Tid, bevegelse og rom er de tre parameterne som realiserer mottakerønsket for oss og som det kontrollerer oss med.

Fra en Samtale om indre arbeid, 30/9/12

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Body and Soul» (kropp og sjel): De øvrige konseptene som kombinerer logikken av sine egne og andres metoder, er forbudte for oss. Den som anvender dem, overtrer, «Du skal ikke vende deg til avguder».

Forestiller jeg meg noe som ikke kan oppfattes av følelsesorganene mine, anses det som «avgudsdyrkelse». Av dette skjønner vi hvilken vrangforestilling hele menneskeheten befinner seg i.

Analysen min er nødt til å være maksimalt nøyaktig. Den må baseres på reelle data, på hva jeg har i hendene – og ikke på fantasier eller hypoteser. Kun en slik oppfattelse og tilnærmingsmåte vil gjøre meg istand til å forandre meg og se den nye virkeligheten, men jeg gjentar; i reell oppfattelse, «i hendene mine». Alt annet er innbilning.

Bare når jeg slutter å fantasere og godtar at ingenting finnes utenfor de fem følelsesorganene, at man bare kan ledes av det man kan se, vil jeg bli tvunget til å utvide rekkevidden av oppfattelsen min – og derfor er forbudet mot innbilning nødvendig for interne forandringer. Takket være det, vil jeg avdekke den øvre virkeligheten i mine forbedrede følelsesorganer.

Spørsmål: Det er imidlertid ingen som skjønner det!

Svar: Riktig. Men det finnes noe som heter å vedkjenne seg ondskapen. Bare når man når randen, grensen, når det blir helt uutholdelig, er man åpen for forandring.

Menneskeheten må nå bunnen på alle religioner og trosretninger. Det er her moderne religiøs fanatisme i alle sine manifestasjoner kommer fra. Det finnes rom for det. Folk må få uttrykke seg grundig i alle disse innfartsvinklene til livet. Bare da vil de bli istand til å bevege seg fra den ene ytterligheten til den andre og avdekke sannheten – den enkle fysiske sannheten – basert helt og holdent på studiet og oppfattelsen til følelsesorganene.

Det er dette læren om kabbala handler om. Det finnes ingen mystikk, ingen troll. På samme måten som eselet stiller seg foran mattrauet, enten der er mat i det eller ei. Det finnes ingen andre muligheter.

Til syvende og sist vil folk oppdage at alle deres trosretninger ikke gir dem mat; de gir dem ingenting. Du går under, uten krefter hverken til å leve eller dø. Du kan ikke lengre sørge for din egen eksistens i oppfattelsen din – og da blir du nødt til å endre den.

Først forestiller vi oss virkeligheten i oppfattelsesmønstre og vi klarer oss her uten å endre på dem. Så begynner vi å gå under og oppfattelsen krymper, trekker seg sammen, presser, og begrenser oss. Det kan sammenliknes med fødselsveer. Virkeligheten går inn i et mørke, i knapphet, vanskeligheter og farer og da – når jeg ikke har noe valg – tvinges jeg til å forlate dette oppfattelsesmønsteret, for der fornemmer jeg døden. Jeg klarer ikke lengre å fortstette med det jeg pleier å gjøre, i det. Det er ikke lengre snakk om behov for å tro på noe bedre «på den andre siden». Jeg overlever ikke nå! Håpet om et liv etter døden, er ikke lengre en trøst.

I dag påvirker vanskelighetene lommeboka, men i morgen rammer de sjelen, livskraftens kilde. Sammen med læren om kabbala, over hele verden, vil folk begynne å forstå at de må endre oppfattelsen.

Det aller viktigste i den er mottakerønsket – og folk vil måtte endre det til et giverønske, uten lengre å tro på noe de ikke kan se med sine egne øyne, noe de ikke har erfart. Fantasiene vil ikke lengre være til hjelp. Folk vil utvikle seg i så stor grad at de vil føle at den eneste utveien er å endre oppfattelsen.

Det er ondskapens virkeliggjørelse, den onde tilbøyeligheten, som skaperen skapte sammen med Torah, korreksjonens metodologi med lysets endrende kraft, som lar oss komme til den gode begynnelsen. Slik er de tre tilstandene, veiens tre faser.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/8/12, «Body and Soul»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Krise, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I kabbala kjenner man til det fakta at vi befinner oss i èn konstant tilstand. Det er kun vår følsomhet og vår oppfattelse av tilstanden som endrer seg.

Hvordan kan vi forbedre denne følsomheten? Dersom jeg kunne tilføye mine venners følsomhet til den følsomheten jeg selv fikk i dag – det vil si; til punktet i hjertet, om jeg kobler hjertet mitt sammen med deres hjerter – vil det være nok til at jeg begynner å fornemme den sanne tilstanden jeg er i.

Hvordan kobler vi hjertene våre sammen? Våre forsøk har desverre ikke ført noe sted. Vi adresserer denne forespørselen til skaperen, til lyset. Jeg gjør gjentatte forsøk, men til ingen nytte.

Hvorfor? Fordi vår holdning til dette er egoistisk. Hele tiden ønsker vi å ta imot, å forsterke følsomheten vår overfor den virkeligheten vi er i – men fra den ser vi bare et lite, blekt bruddstykke.Vi ønsker å utvide våre egoistiske egenskaper og suge inn den øvre virkeligheten.

Vi burde ha en annen holdning. En riktig holdning til forbindelsen mellom oss, til fornemmelsen av den øvre virkeligheten, er basert på takknemlighet.

Takknemlighet! Enhver menneskelig handling, uansett hva det måtte være, bør starte med det. Man sier at selv om et skarpt sverd heves over hodet ditt, må du allikevel takke og standhaftig håpe at det er til det beste. Da bearbeider lyset deg, så alle slike kritiske tilstander gir deg en riktig holdning overfor den øvre styrelsen.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend», 19/8/12, Seminar 7

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Oppfattelse, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Vennene i gruppen har forklart hvorfor jeg trenger egoet. Men hva er egoet jeg føler ute på gata godt for?

Svar:  Alt dette er bestanddeler av sjelen din! Malchut, sjelen, eller menneskeheten… kall det hva du vil; alle er faktisk deg. Så hvem er alle de andre? De er alle sammen deler av deg, alt handler om deg.

Det betyr at det finnes en flerlags konstruksjon av syv milliarder, der alle individuelle sjeler sammenkobles – og istedet for èn flate, er resultatet en sfære. Så du trenger absolutt alt og alle. Derfor er en kynisk og respektløs holdning overfor noen i denne verden, et seriøst hinder for din spirituelle utvikling.

Faktisk er du nødt til å nå en tilstand der du oppfatter alle mennesker i verden, de fullstendig negative og de absolutt positive, som noe nær deg, som uatskillelige deler av deg. De er faktisk ikke noen. Med hensyn til deg er de marionetter og de fungerer bare for å sørge for den riktige bakgrunnen, slik at du kan komme nærmere skaperen.

Spørsmål: Jeg kan ikke fordra egoet mitt. Det er en nedarvet del av meg, jeg har ikke noe valg. Men jeg kan unnslippe andres ego, eller jage dem bort.

Svar: Hvor kan du se andres ego? Dersom du fornemmer det inni egoet ditt, hva er det i virkeligheten du føler? Det er ditt eget ego. Det synes som om verden består av massevis av mennesker, men til og med nå prater du kun med deg selv.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend», 17/8/12, Leksjon 2

Kategori: Egoisme, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

For å forstå det riktige bilde av virkeligheten må vi kjenne de to synspunktene som finnes. Det ene er skaperens perspektiv, og det andre tilhører det skapte vesen – og forstå forholdet mellom dem. Basert på disse to tilstandene kan vi bestemme vår holdning til ønsket, så alle disse punktene vil bestemme forholdet mellom skaperen og det skapte vesen i henhold til deres motsetninger og likheter med hverandre, og dette vil gi oss en ny oppfatning av virkeligheten.

Det vil ikke lengre være det samme falske bildet vi ser nå, som kalles «den imaginære verden», som er ensidig og begrenser seg til hva som går igjennom oss, gjennom det egoistiske filteret som gir oss følelsen av denne verden. Med den brede og uendelige virkeligheten utenfor oss, utover grensene for vår oppfatning, når det går igjennom vårt ego og når våre følelser, blir det begrenset til størrelsen av et fysisk bilde her i vår verden som vi til slutt føler. Men for å nå en ubegrenset oppfatning, trenger vi de nye synsvinklene.

Vår begrensede og egoistiske virkelighet kalles «animalsk» siden den oppleves av våre animalistiske kropper. For å kunne føle den sanne virkeligheten, trenger vi de to synspunktene: ett punkt som er motsatt skaperen, og et annet punkt som ligner på skaperen. Mellom disse to punktene, fra de forskjellige koblingene mellom dem, som for eller imot, lik eller motsatt, bygger vi det nye bildet av vår verden. Alle motsatte egenskaper og alle de som ligner, vil være komponentene i vår oppfattning.

Fra den første delen fra den Daglige Kabbalah Leksjon 7/13/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →