I denne virkeligheten er vi forbundet til fysiske kropper og for oss virker det som om vi har fri vilje, uavhengighet og at vi stiller spørsmål og får svar. Men senere oppdager vi at vi simpelthen stod foran et speil og at det ikke var noen andre der. Egenskapene mine synes å være som menneskeheten, som en enorm verden rundt meg, som det ser ut som om jeg bearbeider.

Vi må derfor forstå at det vi gjør mot andre, gjør vi egentlig mot oss selv. Det kommer ikke bare tilbake til deg som en sprettball. Du utfører det direkte mot deg selv. Alt det du ser rundt deg, er dine egne egenskaper utstrakt utover.

Og dette er den eneste muligheten du har til gradvis å oppdage deg selv. For om vi kunne oppdage inni oss det samme ønsket som skaperen skapte oss med, ville vi konstant stå fast i det. Vi ville ikke ha prøvd å utforske det, men gripe fatt i det som noe godt og vår eneste tanke ville vært hvordan vi kunne oppfylle det. Vi ville hatt omsorg for det, som en kjærlig mor som ikke har andre bekymringer enn at barnet hennes skal være godt i hold og sunnt. Hun kritiserer ikke barnets personlige egenskaper.

Derfor befinner vi oss i denne spesielle virkeligheten. Det sies, «Et menneske er en liten verden» – og alt som er på innsiden ser det for seg på utsiden. Hele virkeligheten omkring deg er deg, deg selv, motsatt, som om det var tømt utover. Og nå, siden du ser all eksistens som om den er utenfor deg selv og forholder deg egoistisk til den, kan du med alle de egoistiske egenskapene du har, forsøke å oppnå kjærlighet.

Resultatet er at alt skaptes med korrigeringen som mål. Om du fortsatte å ha alle disse egenskapene iboende i deg, ville du aldre kunne oppdage dem og korrigere dem. Og da ville du ikke mottatt noe Kli (beholder) til å avdekke skaperen i. Men siden alt dette viser seg utenfor deg, er du istand til å se og klarlegge forholdet ditt til det, å oppdage det 613 ganger kraftigere og på den måten å oppdage skaperen. Inni deg selv, kan du bare oppdage «punktet i hjertet».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/7/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I gårsdagens workshop følte jeg inspirasjonen av håpet til alle vennene ang. den kommende konvensjonen som vil ta plass om noen få dager nord i Israel. De neste dagene vil vi prøve å holde mottoet «slå til for omvendelse!» I dag, derimot, føler jeg at jeg befinner meg i en helt motsatt tilstand og krever ikke det jeg gjorde i går. Det føles som om teppet har blir dratt vekk under beina mine.

Svar: Jeg tror ikke slike forandringer skal skje fra en dag til den neste, men fra et øyeblikk til det neste. For et øyeblikk siden levde jeg opp til målet og jeg lengtet etter det med en slik intensitet og energi, øyeblikket etter er alt totalt motsatt, som om det aldri skjedde.

Hva er det som egentlig skjer? Hva er dette merkelige? Til hvilken grad forandres våre ønsker? Dette er ikke noe problem: dette er skapelsen. Vi er som en TV skjerm der vi ser det vi blir vist,  og vi ser ikke hva vi ikke blir vist. Det er ikke jeg som sender filmen, og hva som blir vist er heller ikke opp til meg.

Spørsmålet er hvordan jeg kan bli den som sender filmen jeg ønsker å se og ikke den som blir vist? Jeg vil ikke være i det livet som vises i denne filmen. Jeg vil se en annen film!

Spørsmål: Men kan jeg sende denne filmen, hvordan kan jeg forberede meg riktig fra dette øyeblikket av?

Svar: Problemet er at jeg kan endre mine følelser til den filmen som blir vist kun hvis jeg oppnår dens virkelige form. Jeg blir konstant sendt nye Reshimot (erindringer), signaler, nye bilder, som uavbrudt kommer til meg fra Ein Sof (uendelighet).

Det er en veldig lang vei, så i mellomtiden reagerer jeg på dem som dyr lengter etter gode følelser og unngår de vonde.

Hvis jeg ikke ønsker å avansere som et dyr, som bildene og følelsene som kommer til meg der jeg befinner meg i dette tre-dimensjonelle rommet som avgjør mitt liv. Hvis jeg ønsker å avansere raskt og problemfritt, må jeg identifisere meg med Ham som viser meg filmen. Jeg må koble meg til ham, til hans plan å være med i prosessen, være enig med det han sender meg, og  forstå at det han sender meg og det jeg ser er to motsetninger.

Det finnes for eksempel bilder du kan se i sort og hvitt, eller hvitt og sort, negativ og positiv. Også her må jeg endre min oppfatning, men for oss er det ikke bare sort eller hvitt, men former som er motsatte i mange forkjellige egenskaper av oppfatninger. Jeg må ønske å oppfatte bildet på den måten han som sender det ser det. Bildet kommer til den tre-dimensjonelle skjermen jeg befinner meg i, og jeg kan ikke føle det slik han skildrer det, måten han sender det til meg. Han sender meg et bilde fyllt med godhet og glede, siden Han er god og velvillig, men jeg ser det absolutt motsatte i min oppfatning, mine ønsker og mine tanker.

For å kunne se den i sin virkelige form må jeg forandre å min oppfatning, mine egenskaper og mine ønsker til det motsatte. Dette er mulig. Jeg har en annen tilknytning til Ham foruten dette bildet, og gjennom bildet kan jeg kobles til Ham.

 Hvis jeg tar dette bildet som en helhet, hele verden, alt som er forran meg og ønsker å tilkoble det hele og tilskrive det til den ene som sender denne filmen, forbinder jeg meg med ham og krever at Han forandrer mine egenskaper.

 Med hjelp fra verden og ved å arrangere den på riktig måte i henhold til denne metoden, får jeg kontakt med Skaperen, da utfører han denne endringen i meg. Så ser jeg at bildet endrer seg og jeg skjønner hva jeg må gjøre. Hovedsaken er å akseptere forandringen den første gangen. Heretter vet dere hvordan dere skal gå frem, dere har en metode, dere har den riktige tilnærmingen. La oss håpe at vi vil kunne fullføre denne første handlingen.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Bør vi inkludere spørsmålet om virkelighetsoppfattelse i det grunnleggende kurset i  helhetlig undervisning?

Svar: Det er et veldig sammensatt emne, så jeg ville ikke bruke det i undervisningen på det første kurset. Dette må læres med mye omtanke, så det ikke høres ut som mystikk, New Age, en eller annen form for filosofi, eller en opphøyet tankeform.

Materiet som anvendes i undevisningen om virkelighetsoppfattelse må baseres på seriøs vitenskapelig forskning, som viser at det først og fremst er forskning, det er fysikk, og at det stammer fra studiet av denne virkeligheten og ikke fra eldgamle kilder og oppdiktede konklusjoner. Det vil si; vi snakker ikke om noe som simpelthen synes å være slik for oss. Vi snakker om noe som baserer seg på vitenskapelig informasjon. Da kan vi konstruere et visst bilde av vår verdensoppfattelse, våre følelser, våre inntrykk, viderebehandlingen av denne interne informasjonen, hvordan vi kommuniserer med verden, hva mekanismen som kalles «jeg er – et menneske» betyr, og hva det er jeg ser.

Jeg gjentar; ikke alle er istand til å oppfatte dette riktig. Jeg frykter at dette temaet kan bli en hindring som frastøter folk og fører til tap av følsomhet, der de trekker seg tilbake og ikke lengre vil være istand til å oppfatte og forstå oss – fordi vi ikke snakker på samme nivå vi brukte da vi beskrev livets problemer på en koherent måte. Her er det umulig å føre forklaringen ned på nivået til et ordinært menneskes oppfattelse.

Dette temaet bør være en del av lærernes opplæring – og ikke forat de skal bruke det i undervisningen, men kun som en del av deres generelle utvikling.

Fra en «Samtale om helhetlig undervisning», 22/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Èn skapning skaptes – og det er mottakerønsket. Dette mottakerønsket mottar ulike påvirkninger fra lyset som skapte det som «noe som ble til fra intet». Det vil si at det finnes ulike fenomen som er impregnert i ønsket og inndeler det i fem deler; roten, den første delen, den andre, den tredje og den fjerde. Ønsket fornemmer kun hva som skjer innenfor disse delene og forbindelsen mellom dem – og ingenting annet.

Alle endringer i mottakerønsket skjer kun i den grad det fornemmer delene sine: i hvor stor utstrekning de er sammenkoblet, hvor store og brede de er osv. I forhold til det stabiliseres virkeligheten som oppfattes av ønsket og blir dannet av det som foregår inni ønsket.

Ønsket kan eksistere uten èngang å fornemme seg selv, som om kun det ubevisste er aktivt inni det. Kanskje det allerede fornemmer seg selv som fornemmer av virkeligheten. Kanskje det også fornemmer seg selv som fornemmer av virkeligheten og andre.

I tillegg kan ønsket fornemme seg selv og andre – og de kan også fornemme seg selv og andre. Slik tilfører det selvfølelse og oppfattelse. Små barn og utviklingshemmede mennesker kan ikke beskrive dette.

Men på den ène eller den andre måten foregår alt inni mottakerønsket og ønsket består av flere fornemmelsesnivåer.

I «denne virkelighetens nivå» fornemmer det sin egen eksistens og sin nærhet til andre – eller sin avstand fra dem. Bildet viser seg i de fem sansene; syn, hørsel, smak, lukt og følelse. Avskjærer vi disse fem sansene, vil ikke ønsket kunne fornemme noen ting.

Her må vi understreke følelsessansen. Det handler ikke bare om å berøre noe, men om en fysisk følelse av selvet som blir dannet av at visse deler kommer i kontakt med  luften osv. Så om vi avskjærer disse fem sansene, vil skapningen forsvinne. Fra utsiden vil det se ut som om ønsket eksisterer, men det føler ingenting. Det har ingen fornemmelse, ingen oppnåelse… det eksisterer faktisk ikke.

Så alt vårt arbeide befinner seg faktisk innenfor ønsket. Vi kan ikke oppnå noe mer enn dets fem deler, men vi kan forbedre dem. Det viktigste er å forstå at det vi føler er fornemmelsen av oss selv og fenomenene som går gjennom oss.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/6/12, «The Essence of the Wisdom of Kabbalah»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala anvender kun uttrykk og navn som er virkelige og reflekterer realiteten. Dette er alle kabbalisters uforanderlige lov: «Det er umulig å navngi og beskrive noe som ikke er oppnådd». Til et formål er fullstendig avdekket, som om du holder det i hendene, kaller ikke kabbalistene det oppnåelse, men heller forståelse, eller kunnskap osv.

Slik oppnår vi fenomener helt fra grunnlaget av, fra skapelsens begynnelse til slutten, i alle detaljer. Og like mye som vi oppnår det inni våre mottakerbeholdere, blir vi i samme grad beriket og sammensatt. Alle virkelighetene befinner seg jo inni oss og hele bildet viser seg innenfor. Jeg studerer ikke eksterne fenomen, men alt som skjer inni meg og i den prosessen forstår jeg meg selv bedre og bedre og innser i større grad at det ikke finnes noe utenfor meg. Om jeg tidligere så på virkeligheten som noe utenfor meg selv, var det på grunn av min forvrengte oppfattelse. I virkeligheten var det en projisering reflektert av hjernen min.

De endelige spirituelle oppnåelsene gir ingen grobunn for tvil, på samme måte jeg ikke betviler grunnleggende elementære fakta, som hvor mange fingre jeg har. Derfor står det skrevet flere ulike steder at kabbala ikke behøver bevis, siden den ikke kan tilby bevis til noen som ikke har nådd oppnåelse. Ord som anvendes i god tro hjelper ikke her; en blir nødt til å stige til et nivå av oppnåelse, der en fornemmer skjermene inni seg, lysene og beholderne. Da vil man se virkeligheten – oppleve førstehåndsvisningen med ens indre blikk.

Da vil plutselig vår virkelighet også opptre innenfor. Etter hvert som ønskene korrigeres, vil en fornemme virkelighetens aspekter og manifestasjoner inni seg. Når vi arbeider i en gruppe og forsøker å føre vennene nærmere i samhørighet, forbindelse og Arvut (gjensidig garanti) for å bli som ett menneske med ett hjerte, forbereder vi oss selv gjennom dette for den samme oppfattelsen, som fullstendig avhenger av personen i seg selv. Og derfor har spirituell oppnåelse ingen grenser. Alt det vi ser utenfor gjør en overgang innover og blir til en del av oss.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/6/12, «The Essence of the Wisdom of Kabbalah»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forskjellen på spirituell og legemlig oppfattelse, er at vi fornemmer den spirituelle virkeligheten inni oss, i mottakerønsket – og følelsen av at virkeligheten utenfor oss ikke tilhører oss, er denne virkeligheten. Forskjellen på dem avgjøres av egoet, som distanserer visse egenskaper jeg har innvortes og plasserer dem på utsiden. Dette skillet skaptes siden knusingen av ønskene førte til at de ble fremmede og fjerne for hverandre, som om de ikke er en del av andres egoistiske interesser og de som er motsatt våre egne ønsker.

Men akkurat dette er grunnen til at vi har fått sjansen til å forbinde oss, som i begynnelsen – i den endelige korrigerte tilstanden. Men denne gangen kan vi fornemme, forstå og oppnå dens eksistens i sin helhet. Vi har, tross alt, tilbakelagt et godt stykke erkjennelse mot den endelige tilstanden, sammenlignet med det vi fornemmer innvortes og utvortes.

Dette er mulig, takket være det fakta at mitt ego atskilte meg og kastet millioner av mine egenskaper bort fra meg: egenskaper som tilhører de uorganiske, organiske, animale og menneskelige – og jeg fornemmer dem som fremmede. Takket være at jeg nå sammenligner dem med meg selv og nærmer meg dem med makt, enten jeg ønsker dem eller ei, forsterker jeg mine følelser og øker forståelsen til jeg begynner å elske alle de andre.

Når jeg tilbakefører dem i meg, oppnår jeg en så bred oppfattelse av virkeligheten at det omslutter hele Ein Sof (uendeligheten), 125 spirituelle nivåer.

Bare tenk hvor skjulte og umerkbare alle prosessene som skjer inni oss er. Men på utsiden legger jeg umiddelbart merke til og reagerer kraftig på hver forandring, selv den minste, enten den er bra eller dårlig. Mitt ego forstørrer dem, som om de befinner seg under et forstørrelsesglass.

Med hensyn til det som skjer inni meg, er ikke mitt ego like kresent som det er til det som skjer eksternt. Derfor er jeg så følsom til ting som skjer rundt meg, men om det samme skjer inni meg vil jeg knapt merke det. Vi kjenner ikke oss selv, fornemmer ikke og ser ikke oss selv som andre gjør det. Noen ganger er det et sjokk å finne ut hva andre synes om oss. De får oss til å åpne øynene og vi kan knapt tro at det er sant.

Vi kjenner ikke oss selv! Vi fornemmer ikke oss selv og kjenner ikke våre egenskaper. Vi ønsker bare å tilfredsstille oss selv, uten å være klar over de indre komplikasjonene det medfører. Men alt som foregår på utsiden berører oss og vi bedømmer lidenskapelig mennesker som oppfører seg på en bestemt måte i forhold til oss og lurer på hva vi kan gjøre med det.

Så takket være knusingen, som plasserte alle mine indre egenskaper utenfor og bare lot et lite ønske være igjen inni meg, kan jeg begynne å arbeide med det som for meg synes som noe eksternt og hente det inn igjen – for å sammenkoble lyset og beholderen til ett ønske. Takket være det, oppnår jeg en forfinet oppfattelse, siden jeg er nødt til å ta hensyn til og forstå alle fremmede. Kanskje jeg avskyr dem, men jeg er nødt til å elske dem når jeg vender hele oppfattelsen til motpolen.

Den forståelsen belønner meg med et lys som er 620 ganger sterkere og forståelse av hvor jeg er og hva jeg fornemmer. Det er forskjellen på virkeligheten til Ein Sof, som først skaptes av skaperen, der skapningen bare var et lite punkt – og vår virkelighet. Vi forstørrer det lille punktet helt til Ein Sof, ved å tilføre alt som finnes på utsiden, ved å føre hele verden innenfor, i henhold til regelen som sier: «Elsk din neste som deg selv.»

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/6/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi føler noe hvert eneste minutt, ikke bare èn gang i året. Poenget er at vi ofte oppfatter nye ting, men ikke er istand til å fornemme dem. Vi fornemmer dem ikke, siden vi ikke har noen beholdere for dem.

Vi er daglig vitner til undere og ser at vi befinner oss foran «Sinaifjellet». Det finnes utallige fornyelser, siden virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten) er foran oss.

Alt avhenger kun av vår evne til å fornemme tingene i våre beholdere. En lykksalig fornyelse er derfor når vi er istand til å fornemme. Alt måles i henhold til individet som oppnår noe, derfor må vi bearbeide vår følsomhet på beholderne.

Reshimot (informative gener) fremkalles stadig inni oss. Vi gjennomgår mange tilstander, men samtidig utvikler vi oss passivt, på dyrisk nivå, ute av stand til å fornemme endringenes vesen, ute av stand til å oppnå nivåets intensivitet, forbindelsen med skaperen.

Forskjellen på nivåene kan sammenlignes med at man kjøper noe nytt, tar det med hjem og plasserer det i stuen, enten det er en plante, en hund, eller noen som kommer for å besøke meg. Slik føles det når vi blir ført inn i kongens slott; alt avhenger av hvilken form vi har når vi kommer inn.

Er jeg en ting, en plante, eller et levende vesen? Har jeg forberedt mangelen min, så jeg bevisst går inn på slottet og skjønner hvor jeg er, takket være likheten i form, som et menneske som ligner skaperen, verten?

Alt avhenger av forberedelsen til beholderne våre. Vi gjennomgår mange tilstander ubevisst, i form av en livløs ting, en plante, eller et levende vesen og fornemmer derfor ikke noe nytt i dem. Kun endringen et menneske gjennomgår anses å være en fornyelse, når vi oppnår, forstår og fornemmer – for å ligne skaperen.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 18/5/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi har alltid trodd at kjærlighet for venner, gruppen og disseminering var en barnelek vi var forpliktet til å forholde oss til. Flere av oss tenker ennå som så: «Dette handler om den øvre virkeligheten, mens vi må holde på med en form for disseminering. Hvorfor skal jeg bry meg om å tilby folk dette? Hva trenger jeg det for?»

Men gradvis, under påvirkning fra det omsluttende lyset, fører anerkjennelsen av det som skjer med oss til endring i bevisstheten. Bare etter flere års studier begynner en å skjønne at gjennomføringen av metoden kun fullføres i ens forbindelse med andre, at den spirituelle virkeligheten ikke befinner seg et eller annet sted bortenfor havet, eller et annet sted, men at den er her. Du må bare endre deg selv og din indre oppfattelse. Nå ønsker du alt for din egen skyld – men du må oppnå det motsatte; du må trè ut fra deg selv og istedet for å peile deg innover, må du peile deg utover.

Anerkjennelsen av at alt avhenger av den indre holdningen du har mot virkeligheten er en veldig viktig omstilling. Det tar virkelig lang tid for lyset å påvirke oss.

Hver eneste leksjon, hver eneste tilføyelse, er enda en liten porsjon av det omsluttende lyset som påvirker oss fra avstand og fører oss nærmere.

Det skjer enorme endringer hele tiden. Men det finnes så mange, at det tar flere år.

Tidligere kunne det ta opptil tyve år. Nå for tiden kan det begrenses til et fåtall år. Kanskje når massene kommer dit, om det så bare er litt, ved å lenges og å gjøre en innsats i retning av det, vil det ta mindre tid.

Framdeles er det en omstilling av bevisstheten i vår anerkjennelse, siden du ikke lengre tenker i begrep av tid og avstand – som om den øvre virkeligheten skulle være langt borte. Du skjønner allerede at den er her og at det ganske enkelt er holdningen din mot den og tankemåten din som skaper den.

Fra KabTv`s «Foundations Of The Integral Society», 8/4/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når man kommer til et punkt der man oppfatter realiteten som et visst kraftfelt, begynner man å tilføye det ulike egenskaper fra denne virkeligheten og klarlegge hvordan de må endres for å tilpasses dette angivelige spirituelle bildet. Da blir det klart for en at han selv og alle andre er ønsker som frastøter hverandre, men er nødt til å forene seg.

Og for å forenes, trenger de en tilleggskraft for å kunne forbindes. Hver og èn av dem besitter jo en motstridende kraft som frastøter andre. Men de eksisterer alle sammen i et hav av lys som kan forandre absolutt alt, siden det er skaperkraften. Men den foretar bare noe når de korrigerte ønskene opptrer hos skapningene.

Og når disse egoistiske ønskene, på tross av den gjensidige tilbakevisningen, begynner å vise den minste, selv kunstige, ambisjon om å forenes – begynner kraftfeltet, det øvre lyset, skaperen, å opptre over dem. Foreløpig opptrer det fra avstand, ifølge den enorme avstanden mellom et kunstig og et ekte ønske. Allikevel påvirker det dem og begynner gradvis å føre dem nærmere seg.

På den ene siden opptrer lyset over skapningen for å føre dem nærmere seg selv. Skapningene, på den andre siden, begynner i samsvar med sine indre egenskaper å føle en enda større motsetning og avsky for hverandre, som resultat av nærværet. Følgelig manifesteres to motsatte fornemmelser her.

På den ene siden virker lyset og lar oss fornemme en stadig sterkere forbindelse. Samtidig føler vi hvordan vi ikke er tilpasset denne forbindelsen og ikke ønsker den. Vi må forstå at alle disse avdekkelsene kommer fra lyset selv og at det er akkurat takket være vår tilnærming mot hverandre vi ser hvor motsatte vi er.

Vi fornemmer to komponenter i hver tilstand: vår egen knuste natur – og lysets natur, som trenger gjennom og holder oss sammen.

Jo mer vi avanserer, jo mer vil vårt onde vesen og lysets gode vesen vise seg, til kløften mellom disse to polene blir til en avstand mellom denne virkeligheten og uendelighetens virkelighet. Det er ulikheten mellom disse konseptene som avgjør utstrekningen på beholderen der skapningen fornemmer skaperens vesen i forhold til sin egen motsatte natur. Hele styrken til uendelighetens lys viser seg nøyaktig i denne beholderen.

Til skapningen oppdager disse forskjellene, til hele ulikheten mellom den egoistiske intensjonen og giverintensjonen klargjøres, forblir det øvre lyset på det første, uorganiske nivået av Nefesh. Det kan jo bare reagere ifølge ønsket og programmet til den øvre, uten skapningens deltakelse og derfor manifesteres kun det mest grunnleggende lyset av Nefes de Nefesh her.

Når den nedre avdekker hele sin ulikhet til den øvre, avdekkelse av skaperen, som den avdekker ifølge sine egne egenskaper, er den «620» ganger større i sin styrke.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/4/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er veldig vanskelig å beskrive hva spiritualitet er fordi det handler om følelser. Hvis et menneske deler disse følelsene, vil han forstå hva som blir beskrevet. Men hvis han ikke er på samme nivå eller føler hva forfatteren skriver om, vil han ikke skjønne noen ting.

All vår jobb tar plass i “Egypt” som er i eksil, der vi enda ikke føler skaperen, den øvre kraften som kan hjelpe oss å heve oss over over vårt ønske om å motta, egoet.  Dette er tiden for valg og det er også den beste tiden fordi det er her vi lærer hvordan å motarbeide våre ønsker.

Jeg må konstant se for meg at jeg allered er på nivået av giverglede i den spirituelle virkeligheten, i hellighet, jeg skaper ingen splittelser eller barrierer i veien for det øvre Lys som fyller hele virkeligheten. Jeg annulerer min personlighet, mitt egoistiske «selv», så selv om jeg føler forskjellige tilstander som går igjennom meg og på-kaller forskjellige reaksjoner i mitt ego, må jeg prøve å være i en tilstand av ren giverglede.

Det er som om jeg allerede eksisterer i den åndelige verden. Jeg er fordypet i et hav av Lys ved å være nøyakting tilsvarende Lyset. Dette er fordi alt som fakstisk separerer meg ifra lyset er mitt ønske om å motta, mitt ego, som kan sammenlignes med en boks som ikke slipper lyset igjennom. Jeg lager hindringer for meg selv: jeg er den eneste som skiller meg ut med dette egoet i Lyset, bortsett fra meg er alt korrekt og klart.

Det er bare jeg som kan se at virkeligheten er forvrengt, at jeg er korrupt og at skaperen er ond og behandler meg dårlig. I tillegg ser det ut for meg som om det finnes en annen autoritet foruten skaperen.

Alt vårt arbeid er å forestille oss den riktige tilstanden, slik det faktisk er, og ikke hva som er avbildet i vårt ego. Det finnes ingenting bortsett fra skaperen, men egoet mitt forteller meg at det finnes mange forkjellige krefter som tar avgjørelser i tillegg til meg selv.

Det virker for meg som om jeg føler og tar egne avgjørsler, men selv dette er ikke sant. Skaperen er den som sender meg alle disse følelsene så at basert på inntrykkene jeg mottar fra Ham, hvert sekund, vil jeg være i stand til å utføre arbeidet og annulere meg selv, mine tanker, som jeg tilsynelatende tenker og føler uavhengig, at jeg mottar noe fra sammfunnet, gruppen og hele den eksterne verden. Istedenfor må jeg forestille meg at jeg er under total kontroll av det øvre Lys som fyller hele virkeligheten.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →