Spørsmål: Hva betyr det at vi kan eksistere i en annen form: uten kroppen eller utenfor den?

Svar: Det finnes informasjon, og dens bærer og noen som føler denne informasjonen. Alle disse kan forandre seg. Informasjon (intellektet osv..) kan ikke bare eksistere i et protein, silikon eller en annen bærer, heller ikke i det materielle, ikke i hjernen.

Informajon er ikke materalistisk. Det er kun vi som oppfatter den gjennom en materialistisk bærer. Vi kan allerede sende informasjon fra et protein, en levende bærer (hjernen) til noe livløst. Vår evolusjon har ført oss til en gradvis forandring i informasjonsbæreren, den gradvise distanseringen fra sin innledende, naturlige form: fra tale til skrift på forskjellige bærere, så til programmering og lagring av informasjon i den virtuelle verden.

I dag står vi på terskelen til et annet nivå der kroppen vår vil miste sin betydningsfullhet, sensasjoner vil overføres til en ny dimensjon (giveregenskapen), mens vi flytter informasjon fra hjernen, eller for å være mer presis, egenskapen å motta, til en annen bærer: giveregenskapen.

Kategori: Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den viktigste artikkelen i den kabbalistiske metoden er: «There is None else besides Him» (Det finnes ingen annen enn ham). Denne artikkelen finjusterer punktet i hjertene våre, vår higen etter å avdekke naturen – dens høyeste og mest uendelige, perfekte harmoni – helhetlig og verdensomspennende, der alt er gjensidig sammenkoblet og representerer ett felles, fullstendig bilde.

Typisk nok, i vår verden kan vi ikke fatte alt i vår individuelle egoisme. Vi inndeler naturen i en lang rekkefølge av vitenskaper (det finnes 184 vitenskaper). Dette eksisterer ikke i naturen. Vi klarer ganske enkelt ikke å lære alt på èn gang. Vi inndeler naturen i «biter» og studerer biologi, zoologi, geologi, astronomi osv – generelt – et stort antall vitenskaper.

Vår individualitet, vår egoisme, er veldig snever – så den obserberer kun noe konkret, men klarer ikke å oppfatte naturen som en holistisk helhet. Derfor er vi ikke istand til å fornemme hele bildet og den helhetlige kraften på egoistisk måte, gjennom våre fysiske sanser. Vi føler det ikke, vi tar det ikke inn med våre følelsesorganer.

For å kunne gjøre det, må vi utvikle en ny sans – som selvfølgelig vil inkludere alle de tidligere – men i tillegg har muligheten til å erfare absolutt alt med èn gang og på samme tid – som en helhet. Det er slik vi må balansere oss. Så istedet for å se til venstre, høyre, opp, ned, nøyaktig ifølge koordinatorene som dirigerer vår egoisme mot et bestemt fenomen – må vi, tvert imot, forsøke å fjerne hele fokuset, hele egoismen – og prøve å se naturen slik den er. Dette er justeringens vesen.

Det finnes en gruppe og en spesiell metode for oss. Når vi finjusterer oss slik, begynner vi plutselig å føle at vi – ved å fjerne det egoistiske fokuset fra verden – begynner å se på den helt enkelt, åpent, uten noe ønske om å ta noe fra den. Vi lar ikke kroppen, de fem sansene, forståelsen og vår begrensede oppfattelsesevne overfor alt som eksisterer i naturen stanse oss. Da begynner vi virkelig å fornemme at vi er omsluttet av en enorm kraft – generell, evig og perfekt, som kalles naturen, eller skaperen.

Det har ingenting med religioner, trosretninger og mystisisme å gjøre. Dette er bare en metode som hjelper et individ til å heve seg over sin snevre holdning til virkeligheten – og til å se på den uten å la seg begrense av tid, rom og bevegelse, det vil si; den viser oss hvordan vi kan gå hinsides vårt vesens kjente terreng uten at kroppen begrenser oss.

For å oppnå dette prøver vi å organisere oss i grupper, der den gjensidige hjelpen mellom vennene gir oss mulighet til å trè utfra oss selv og begynne å føle noe utenfor kroppen, som om vi ikke befinner oss inni kroppen. Og når vi begynner å fornemme oss selv som ikke i kroppen, får vi en idè om hva det vil si å leve utenfor kroppen.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi skaper nå et nytt følelsesorgan. Læren om kabbala er ikke bare læren om mottakelse; det er en metode som utvikler det høyeste følelsesorganet inni oss.

Det eksisterer ikke i et individ, men avdekkes mellom mennesker når de forsøker å skape denne gjensidige påvirkningen seg imellom som vil avdekke den øvre kraften som vil fylle opp hele rommet mellom dem.

Det er bare vi som kan stimulere denne detektoren, denne sensoren. Den kan kun opptrè mellom oss – ikke i hver og èn av oss – men mellom oss. I den grad vi forsøker å komme nærmere hverandre og bli til èn helhet, vil vi oppdage denne kraften som fyller oss i følge loven om likhet i form – loven om likhet, balanse og homeostase. Dette er kabbalas metode.

Jeg minnes da jeg begynte å studere under Rabash og ennå ikke forstod noe. Han ga meg etpar fraser som jeg kunne huske, selv om jeg ikke forstod hva han mente med dem. Han sa: «Det viktigste er å utvikle en sans for skaperen som fyller alt, for denne naturkraften som omslutter oss.»

Å utvikle en følelse? Jeg forstod ikke hva det vil si «å utvikle en følelse». Generelt sett er naturen min rasjonell og jeg er teknisk anlagt. Jeg vil heller forstå, istedet for å føle.

Det tok lang tid før jeg innså at dette ikke oppnås av intellektet, men bare ved å utvikle et ekstra følelsesorgan.

Men følelsen kan kun utvikles om vi samarbeider med hverandre og blir til èn helhet, som den mektige kraften rundt oss.

Vi er samlet her for å forène oss, for å skape disse betingelsene mellom oss slik at det manifesterer seg. Ifølge omfanget av vår forbindelse, av at vi kommer nærmere hverandre, vil denne kraften vise seg.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal Ha Sulam, «The Peace»: Alt som finnes i virkeligheten, det gode og det onde og selv det mest skadelige i denne verden er eksistensberettiget og bør ikke utryddes og ødelegges. Vi må bare reparere det og forbedre det, for enhver iakttakelse av skapelsesarbeidet kan lære oss om storheten og fullkommenheten til den som skapte og aktiverer det.

Menneskeheten begynner gradvis, gjennom alle sine utviklingsfaser, å forstå dette. Tidligere ønsket vi å korrigere verden. Vi trodde vi forstod alt og at vi kunne gjøre den bedre. Nå er vi ikke så skråsikre lengre. Vi begynner til og med å innse at man kan ikke leke med naturen.

Vi må forstå at naturen er perfekt. Dette systemet kom ovenfra og om vi ønsker å føle oss vel i det, må vi se oss selv som en del innenfor naturen og ikke som noe som står over den. Vi er bare en liten integrert del av den, følsomme og svake, takket være vår store mottagelighetsevne. Derfor svarer det seg å studere naturen for å finne ut hvordan vi best mulig kan oppnå balanse med den.

Det aller viktigste er å innse at vi befinner oss i en perfekt, evig og korrigert verden! Ser vi noe annet, er det bare fordi vi ser det gjennom ukorrigerte egenskaper, som man sier: «Alle dømmer etter sin egen mangel».

Kun dette riktige synspunktet på verden kan danne korrigerte forbindelser  i oss mot omgivelsen og oss selv. Det vil gjøre oss istand til å leve godt og trygt, med håp om en god framtid.

Prisen vi betalte for å nå denne slutningen har vært tusenvis av år med lidelse og gjentatte nederlag, til vi endelig ble smartere og innså at det er slik det er.

Nå begynner mennesket endelig å forstå hva kabbalistene skrev om for tre-fire tusen år tilbake.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 21/12/10, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Enhvers personlige oppfatning av virkeligheten utvikles i henhold til ens sjels rot, dens karakter og mentalitet.

Noen mennesker heller mer mot den tekniske utviklingen, mens andre har en mer sensuell tilbøyelighet – akkurat som det finnes humanetikere og teknikere i vår virkelighet. Noen studerer musikk, litteratur eller filosofi, mens andre studerer ingeniørfag, matematikk, arkitektur osv.

Og spirituelt er forskjellen mellom dem enorm. Hvorfor anvendte èn kabbalist en spesiell skrivemåte, mens en annen benyttet seg av en annen? Dette er resultatet av vedkommedes sjels karaktertrekk; hver og èn oppfatter den spirituelle virkeligheten forskjellig. De utfyller hverandre, men i sin helhet er det stor forskjell på sjeler, mye større enn forskjellen mellom mennesker i vår verden.

Alle oppfatter selvfølgelig den spirituelle virkeligheten; når vi flytter oss framover og passerer Machsom (spiritualitetens grense). Alle oppnår innsikt. Men for èn kommer den sprituelle virkeligheten til syne på en måte der han ser hele bildet og arbeider med metaforisk oppnåelse, mens en annen – med en sjel som er mer teknisk disponert – oppfatter det som en fysiker i vår verden. Den tredje oppfatter spiritualiteten som en psykolog i vår verden – og fjerdemann som en arbeider.

I de spirituelle virkelighetene er «yrkesutvalget» mye bredere enn i vår verden, som projeksjonen av èn virkelighet inn i en annen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/2/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg bruker ofte Landaus matematiske struktur av to siffer som eksempel: 1 og 0, (skaperen og det skapte vesenet, lyset og beholderen). Men hvordan oppnår disse to kontakt?

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor viktig er det å fatte at hele virkeligheten kun eksisterer inni oss? Hjelper det å prøve å forbinde de ønskene vi anser som eksterne til de vi kjennetegner som våre egne?

Svar: I den utstrekning du bearbeider deg selv og arbeider med gruppen, vil du begynne å føle at de alle sammen – og faktisk alt – er inni deg.

Spørsmål: Er det riktig å si at de uorganiske delene i vår fysiske verden tilsynelatende er et eksternt bilde på Behina Aleph (første fase) av de fire fasene av direkte lys?

Svar: Det er korrekt.

Spørsmål: Siden ego eksisterer i mottakerdelen, må det også finnes ego i skaperdelen. Der må finnes en kraft over himmel og jord – om enn ikke «over» slik vi definerer det.

Svar: Det er vårt ego i sin korrigerte form som skaper giverkraft.

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg overbevises om betydningen av spirituelt arbeide når vi hele tiden mister målet og styrken på veien?

Svar: Jeg må konstant være opptatt av å finne den riktige retningen og styrke i arbeidet. Alt vi trenger er å klargjøre dette ifølge skapelseslovene. Det er dette vi lærer.

Læren om kabbala er en lære som innbefatter alle lærer. Den utforsker den ene generelle naturen. Men menneskeheten forstår foreløpig ikke at den eksisterer i dette globale nettverket. Den eksisterer i mørke og er fullstendig nedsunket i uvitenhet.

For å klarlegge verden omkring oss, deler menneskene den opp i ulike deler og tilpasser dem til de vitenskapelige disiplinene: fysikk, kjemi, biologi, zoologi osv. På den måten har vi «skrapt ut» strimler av kunnskap fra det mørke fjellet vi befinner oss i.

Læren om kabbala, derimot, forklarer hvert felt i form av èn lov. Den motsier ikke generell, tradisjonell vitenskap. Alle lovene vi oppdaget ved hjelp av tradisjonell vitenskap tilhører bare et lite område av oppfattelsen vår, i det egoistiske ønske som er i motsetning til skapelsens vesen. Vi trenger å forstå at i Gmar Tikkun (den endelige korreksjonen), når dette ønsket forsvinner, kommer vi til å finne andre lover – hevet over tid, bevegelse og rom. Det finnes en annen fysikk og kjemi; alt er annerledes. Den nåværende virkeligheten eksisterer bare midlertidig, til vi går inn i den virkelige, brede virkelighetsoppfattelsen.

Hele vår virkelighet eksisterer bare for at vi skal kunne trè ut fra den og finne uavhengighet. Den sørger for at vi har en base, et startsted, sentralt og uavhengig – og uten kontakt med skaperen. Den er lengst borte fra uendelighetens virkelighet og den som er mest nedsunket i mørke – men det er akkurat fra dette punktet vi begynner å avansere.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg følte en fryktelig tunghet under leksjonen i går. Da jeg gikk ut etterpå, følte jeg meg helt fortapt. Det tok lang tid før jeg forstod hvor jeg befinner meg. Hvordan kommer man ut av og forklarer slike tilstander?

Svar: Du vet allerede at vi må gjennomgå en spirituell fødsel. Fødsel er en total omveltning, som en revolusjon. En gjennomgår et visst antall tilstander, der en oppnår en ny måte å se ting på. En ser alt i sin vanlige form, som alle andre – og samtidig ser en det fra den andre siden – speilvendt. Dette er ikke bare en enkelthendelse, det skjer flere ganger.

Vi må bli vant til å løsrives fra den animale naturen og kunne leve uten å oppfatte virkeligheten gjennom kroppen. Dette er ikke mystisisme, men en spesiell bearbeidelse som vi lar lyset gjøre med oss. Vi vet ikke når disse tilstandene opptrer. Det er vanskelig å forutse det. Men det skjer for å vekke ærbødighet, følelse av å se virkeligheten på en annen måte enn den vi er vant til.

Når man arbeider intensivt med de grunnleggende tekstene, tiltrekker seg lyset som endrer og prøver å knytte seg sammen med gruppen – da gjennomgår en slike tilstander. Det er hverken uvanlig, eller farlig og har ingen uønskede ettervirkninger. Det skjer for at vi skal bli vant til å se objektivt på virkeligheten.

Jeg ikler meg det objektive. I seg selv eksisterer det ikke. Selv skaperen er tilsynelatende ikke objektiv, siden han ser alt gjennom påvirkning (giveregenskap). Og vi ser alt gjennom vår egoisme. For at vi skal kunne lære å se virkeligheten fra to synspunkter, gjennomgår  vi slike tester.

I vår fysiske virkelighet finnes ingen slik «splittelse», siden vi aldri trer utfra virkeligheten der alt fungerer ifølge det egoistiske mottakerprinsippet. Derfor er det umulig å forklare at det finnes en annen form for oppfatning. Det vil bli betraktet som et psykologisk argument.

Men hos oss foregår det i fysisk form, siden vi endrer vårt materie med noe annet. Når lyset som endrer bearbeider oss, får vi et fundament som kalles «ønske om å påvirke» (ønske om å gi). Da begynner vi å se virkeligheten gjennom dette ønske.

Foreløpig er ikke dette noe en selv kontrollerer. En blir lært, ristet litt og vekket, som når en voksen løfter et lite barn – og barnet plutselig ser en ny og stor verden ovenfra. Etterpå ber det selv om å bli løftet, for å føle seg voksen som alle andre – ja enda mer, for alt avdekkes foran det.

Har han opparbeidet seg denne høyden? Nei. Det er vi som løfter ham og viser ham at det finnes noe mer enn den barnslige oppfatningen han har – for at han skal utvikle ønske om å komme dit.

Slike tester blir noen ganger gitt oss ovenfra ved hjelp av det omsluttende lyset. Vanligvis opptrer det plutselig. Noen ganger oppleves de som fullstendig uforståelige tilstander. Derfor er de ubehagelige og forvirrer oss slik. Vi forstår bare ikke hvordan ting kan omveltes på en slik måte og blir skremt fordi vi ikke skjønner hva som skjer med oss.

Du blir bare vist at det finnes andre oppfatningsformer enn de du er vant til. Det finnes mer i denne virkeligheten enn det du til nå har fornemt i løpet av noen titalls år i livet ditt. Dette er noe alle gjennomgår.

Vi gjennomgår slike situasjoner til vi blir vant til dem. Først oppfatter vi dem som så uvanlige og uforståelige at vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss til dem. Men etter hvert blir du vant til at det omvendte finnes. Du blir til og med istand til å gjenkjenne når venner er i ubalanse og går fra en tilstand til en annen.

Slik rykker vi framover. Du blir vant til det og forventer endring av de indre tilstandene fort og ofte, for ved hjelp av dem lærer du virkeligheten å kjenne. Hele virkeligheten finnes jo inni deg og avhenger av tilstanden din.

Slik rykker vi framover helt til Hamachsom (barrieren), der vi virkelig gjennomgår en betydelig endring. Alt vi gjennomgår før det, er for å forberede oss på det. Bli vant til det!

Du må glede deg over at du begynner å fornemme at du ikke lengre er et dyr og at egenskapene dine gjennomgår kvalitative endringer i oppfatning, ved hjelp av lyset som endrer. Du er ikke hypnotisert. Du begynner ganske enkelt å fornemme endring inni deg.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 23/1/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Iløpet av titusener av år har vi, fram til nå, utviklet oss ifølge skjebnen – og har oppnådd svært lite. Psykologi, vitenskapen som omhandler mennesket, vår natur og innerste virkelighet, er bare omtrent et hundre år. Før psykologiens eksistens så vi ikke nødvendigheten av å studere vår adferd. Vi utviklet oss tilfeldig, som dyr. Kun nå føler vi behov for kunnskap om mennesker, samfunn, omgivelse, hvordan vi kan danne dem og organisere våre liv riktig.

Selve konseptet «liv utenfor kroppen» høres ut som mystisisme, men har ingenting med det å gjøre. Det betyr å utvikle evnen til å se seg selv fra utsiden; å se verden gjennom en annens øyne. Ved å gjøre det, oppnår vi evne til å forstå hverandre. Og akkurat det er viktig for oss å kunne.

Det er omtrent umulig for menn å se verden gjennom en kvinnes øyne. Men nesten alle lever i en familie og innser betydningen av å skape en. Ellers vil vi dø ut, som dinosaurene. Vi er forpliktet til å sette barn til verden og å oppdra dem. Det er viktig å forstå det motsatte kjønns psykologi og ikke bare vite hvordan å leve riktig – men også å nyte livet.

Når vi inkluderes i hverandre, finner vi virkelighetens andre halvpart. Slik er vi skapt. Og det kalles «et liv utenfor kroppen», der vi oppnår en ekstra oppfatning fra utsiden. Inntil nå utviklet jeg meg egoistisk inni min egen kropp og prøvde å tilfredsstille ønskene mine så mye som mulig og å ta minst mulig hensyn til den andres kunnskap, mening og syn. Krisen som nå sprer seg i hele verden, tvinger meg til å bli en del av den andre, å godta hans syn, hans mening, hans indre virkelighet. Da går jeg tilsynelatende ut av meg selv og blir en del av andre mennesker. Slik oppnår jeg mangelen, ønskene og tankene til hele menneskeheten – alle mulighetene – som om jeg forlater min egen kropp og oppnår evne til å fornemme hele virkeligheten.

Den gamle tidsalderen viker for den nye; en totalt annerledes oppfatning av virkeligheten. Nå har jeg mulighet til å se og fornemme virkeligheten. Ikke inni min egen snevre oppfatning, men gjennom en felles fornemmelse og forståelse som tilhører hele menneskeheten.

Dersom jeg kommer nærmere alle andre mennesker og lever i et samfunn som representerer et mangfold av ulikheter, oppnår jeg evne til å se livet i hele spekteret av fornemmelser og oppfatninger – istedet for bare i min egen individuelle. Nå omfatter jeg alle menneskene – og verdensbildet mitt blir meget rikere.

Fra KabTV`s «A New Life», Episode #3, 29/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppfattelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →