En «rettferdig» person er, i følge læren om kabbala, en som rettferdiggjør skaperen, forstår årsakene og naturen til sin egen forfatning og lett kan dele tilstanden sin opp i deler av årsak og virkning.

På samme tid kan han oppleve en tilstand der han er i dobbelt skjul fra skaperen. Hvordan er dette mulig? Hele poenget er at det skjulte og avdekkelsen bestemmes kun av ens holdning mot skaperen der han er «godhet som gjør vel». Det har ingen betydning om jeg har en god eller dårlig følelse. Det som er viktig er hvordan skaperen avdekkes for meg. Det er viktig for meg å avdekke ham som godhet som gjør vel – og ikke å nyte godheten hans egoistisk – for det er to forskjellige ting.

Si at jeg er diabetiker og du gir meg sukkertøy. Siden jeg er veldig glad i søtsaker, er det bra. Men i følge holdningen din, er det ikke bra. Så alt avhenger av holdningen jeg tilegner det. Det som smaker søtt for egoismen din, kan være bittert når vi betrakter holdningen din.

Å oppdage den doble skjultheten er derfor å fornemme alle disse skillelinjene: Jeg hever meg over ønsket om å motta og iakttar det utenfra. Da ser jeg at det inneholder en egoistisk intensjon som føles godt, men giverønsket – intensjonen om å påvirke – ikke føles så bra. Dette er skaperens doble skjulested.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Freedom»:  Oppnåelse av tilfredsstillelse forårsaker ingen sorg. Avståelse grunnet fortvilelse er fyllt med smerte og sorg og kan derfor kalles «delvis død».

Når vi hever oss til et nytt ønske, til et nytt nivå av oppvåkning, føler vi en voksende fortvilelse som ender opp i døden. Vi dør ikke fysisk sett, noe som allikevel forventes at vi gjør – poenget er at ånden vår slukkes.

På det levende nivået dør ånden samtidig med kroppen. Men så lenge kroppen lever, kan vi finne en kilde som gjør oss i stand til å heve oss på ny hver gang – en ny oppvåkning. Der fornemmer vi liv og livskraft i så stor utstrekning at vi løsrives fra fysisk eksistens og dens avhengighet av kroppen – og begynner å leve i en oppvåkning uavhengig av det fysiske. Det blir til to forskjellige ting for oss, som skrevet står: «i dette livet skal du se virkeligheten din».

Slik oppnås nye beholdere, ønsker, å føle livet med. Det begynner når man er nede: når man ikke føler noe liv i giverbeholderne, ser man seg selv som død. Da endrer man årsaken, oppvåkningsbeholderen, fra mottakelse til giverkraft – påvirkningskraft – og kvitter seg med den spirituelle og fysiske «dødsengelen».

Spirituelt beveger man seg mot påvirkningsbeholderne, giverkraften, som ikke hører til i vår virkelighet. De dør ikke når den biologiske kroppen dør. De føler ikke lengre forbindelsen med den når tiden for nedbrytelse og tilbakevending til grunnmaterialene den ble dannet av kommer, slik det alltid skjer. Men på samme tid oppnår man oppvåkning i giverbeholderne der man fornemmer liv og livskraft. Man kan alltid tilføre noe til disse beholderne.

Livet måles ikke i ens nåværende mangel, eller ønske, men snarere  i et tillegg til ønsket, ved en hastighetsøkning som konstant faktor. Vi skulle alltid oppføre oss som «en kroket gammel mann» som leter etter noe han har mistet. Vi må alltid passe på at vi ikke mister lengselen etter målet. Når vi utfører arbeidet slik, er vi unge i sjelen. Ellers utvikler vi oss til «barn som er blitt gamle» og pensjonerer seg uten å ha modnet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når ulike begivenheter i våre liv leder oss hen til læren om kabbala, tror vi at den spirituelle virkeligheten består av en ytre form lignende denne virkeligheten, der forskjellige gjenstander kan måles i volum, bevegelse og tid. Slik forestiller vi oss den spirituelle virkeligheten, basert på inntrykk fra denne virkeligheten – der vi er vant til å se og sanse tingene. Vi tror at den spirituelle virkeligheten kan fornemmes på samme måte.

Når vi studerer læren om kabbala, lærer vi om «oppfattelsen av virkeligheten» der hele virkelighetens inntrykk avdekkes inni ønsket (mangelen) vårt. Alt vi ser og fornemmelsen av bevegelse, sted, tid og volum er innsikt i mangel (eller i ønske).

En viss mangel gir oss følelsen av tid, en annen gir oss følelse av endring, en tredje gir følelse av volum osv. Farger, lyder, høyde og bredde er alle sammen ulike ønsker – eller vektorer – som sammen skildrer virkeligheten for oss, både denne og den spirituelle.

Den eneste forskjellen er at vi i vår virkelighet forestiller oss at vi befinner oss blant skikkelser som eksisterer utenfor oss. I den spirituelle virkeligheten, derimot, fornemmer vi og innser at det er våre indre krefter som skaper virkeligheten inni oss. Den fornemmelsen og forståelsen oppnår vi i henhold til vår kontroll over disse kreftene eller ønskene.

Dersom jeg ikke kan kontrollere kreftene til mine egne ønsker og mangler, synes disse kreftene eksterne og utenfor min kontroll. Men hvis jeg begynner å kontrollere dem ved hjelp av innskrenkning og Masachim (skjermer – eller filtere), resulterer mitt forsøk på å kontrollere dem i at jeg avdekker dem som indre krefter jeg har kontroll over.

Slik begynner vi gradvis å oppfatte virkelighetens sanne form, til denne virkeligheten som vi er vant til å se som ekstern gradvis fornemmes mer som en intern virkelighet inni oss. Da forstår vi hvordan forfatterne av Zohar så på virkeligheten, oppfattet virkeligheten og hvordan de formidler det til oss når de beskriver det ved hjelp av ord fra vår virkelighet, i kabbalistisk terminologi, i språkform av Midrash, eller etikk.

Alt de omtaler er faktisk menneskets indre krefter og ønsker som lyset fyller med form og inntrykk. Alt handler om hvordan ønskene og manglene påvirkes av lyset.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/1/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør jeg forholde meg til under lesingen av Zohar, gruppen, skaperen, eller Rabbi Shimon?

Svar: Det finnes ingen Rabbi Shimon, ingen skaper, ingen gruppe, ikke noe lys – ingenting. Alt som finnes er et indre inntrykk av et menneske som er delt inn i slike betegnelser.

Jeg vet ikke hva som eksisterer utenfor meg selv. Alt jeg vet er at det finnes noe som kalles «jeg» – og jeg vet ikke hva det innebærer. Dette «jeget» er påvirket av noe – og jeg vet heller ikke hva det er som påvirker det.

Jeg befinner meg derfor i en viss tilstand som jeg kaller «min realitet». Nå må jeg utforske denne realiteten: Hvem er jeg og hva er det jeg fornemmer? Det er dette læren om kabbala beskriver: hvordan man avdekker denne tilstanden.

Her begynner vi. Det kalles «å forstå meningen med livet». Vi mener ikke det livet vi lever på jorden i noen tiår, men å oppnå selve virkelighetens vesen der jeg og det jeg fornemmer nemlig er tilstedeværelsen i min første virkeliggjøring av «jeg» og «fornemmelse».

Læren om kabbala i sin helhet, har til hensikt å la mennesket avdekke sin sanne realitet – det som skjer med deg når du begynner å få følelsen av hva det er, hva den innbilte virkeligheten du ser har å by på – og rent generelt – hele virkeligheten, liv og død, gode og dårlige inntrykk.

Hvorfor inntreffer alt dette? For at du skal begynne å forme deg selv: hvem du er, hva du føler, hvordan osv – til du begynner å oppdage stabilitetspunktet der du blir istand til å iaktta og begynne å organisere hele virkeligheten. Det er dette læren om kabbala handler om.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/1/11, The Zohar

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Adferdspsykologi omtaler et såkallt «triangel av gjensidig forståelse». To av hjørnene representerer kommunikasjon og empati, mens det tredje er en felles realitet. I den helhetlige oppdragelsen er kommunikasjon plassert i en sirkel. I følge adferdspsykologien antas det at empatien vil vokse samtidig med utviklingen av den gjensidige forståelsen. Spørsmålet som oppstår er om en felles realitet egentlig er så helhetlig?

Svar: Vi må eksistere inni den. Ikke inni oss selv, men utenfor selvet, inni denne felles realiteten som vi skaper. Det er akkurat slik en upartisk realitet er. Alt som eksisterer inni meg er subjektivt, med andre ord; ren løgn. Jeg lyver til meg selv om å danne mitt eget jeg. Det er en fullstendig uvirkelig verden som jeg har oppfunnet.

Det hender jeg prater med noen og er overrasket over hvor ulikt vi oppfatter verden. Jeg prater om èn ting og han ser et ganske forskjellig bilde og prater om noe helt annet. Han er like oppriktig som meg, for vi kommer begge fra våre egne sanseopplevelser.

Derfor er det nødvendig at vi hever oss høyere, inn i det felles ønsket, det felles hjertet og hjernen og  observerer verden fra det forente bildet av mennesket som representerer summen av oss alle. Da vil vi oppfatte verden på en helt annen måte: ikke individualisert, ikke deformert av våre indre egenskaper.

Om mest mulig mennesker vil samles i det almenne systemet «mennesket» (det felles bildet på mennesket), vil vi helt naturlig se fullstendig annerledes på verden, universet og oss selv. Måten vi ser verden på er avhengig av vår subjektive oppfattelse av den, noe psykologer kjenner godt til.

Det eneste vi må vise er at når du tar dine indre ønsker og egenskaper og sammenligner dem med andres, det vil si, til det kommende felles bildet av mennesket som en helhet – da vil du innenfra det begynne å oppdage en helt forskjellig verden.

Du hever deg over deg selv og fjerner deg så mye fra kroppen din, fra de personlige egenskapene dine, i så stor grad at kroppen ikke lengre har noen betydning for deg. Erfaringsmessig vet vi at det er sannsynlig at den blir oppfattet som et fremmedlegeme, som et dyr som eksisterer i din nærhet. Når du trer inn i det felles bildet av mennesket, ser du at kroppen din eksisterer på et levende, animalt nivå. Og det generelle bildet på mennesket hører hjemme på det kommunikative, menneskelige nivået.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 12/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Essence of Religion and It’s Purpose”: Det viser seg at vårt endelige mål er å kvalifisere oss til å oppnå han, for at han skal bosette seg i oss. Dette målet er bestemt, og det er ingen mulighet til å omgå det siden hans veiledning overvåker oss uansett hvilken av de to veiene vi går; det vil si lidelsens vei eller Toraens vei.

Det finnes en øvre kraft som har skapt ønsket om å få og som har utviklet det. Den ga ønsket alt det trengte for å vokse, men når det ble større oppdaget det plutselig at det ikke følte seg så bra og at det faktisk ikke fikk oppfylt ønskene sine. I sin spede ungdom, mens det vokste opp, var alt som det skulle være: Det fikk alt det ønsket seg. Da ønsket det seg enda mer, og fikk det også. Nå når det er blitt voksent er alt annerledes; Det får ikke automatisk tilfredsstillelse. Tvert imot, jo mer det ønsker seg, jo mindre får det. Ønsket tenker derfor: «Hvem eller hva er det som er årsaken til denne negative følelsen?»

Menneskeheten er inndelt i flere kategorier når det gjelder dette spørsmålet. Vi har 99 prosent som helt enkelt bare fortsetter, som tiltrekkes av det gode og forlater det onde, og nyter livet så mye som mulig. Det er også de som går i gang med å lete etter sannheten, det vil si å lete etter årsaken til det som skjer.

Mennesket prøver å forklare denne kontrasten gjennom lederskapet som endrer seg så dramatisk når det vokser opp. Først behandler alle han bra helt til den virkelige endringen kommer, og da krever alle noe fra han og behandler han dårlig. Denne kontrasten og denne konflikten er veldig forvirrende, og det er da enkelte begynner å lete etter en løsning. Den øvre kraften som skapte ønsket om å ta imot og som har utviklet det til en mektig egoisme, kan til slutt lede det til den riktige tilstanden.

Dette er to krefter som handler i virkeligheten og som hjelper oss til å oppnå denne tilstanden. Det er én kraft som drar og én som dytter. Det egoistiske ønsket elsker nytelser og hater lidelse. Det elsker med andre ord tilfredsstillelse og hater tomhet. Det kan derfor styres gjennom disse to tilstandene. Når det er tomt, springer det avgårde for å lete etter tilfredsstillelse. Når det er tilfredsstilt, blir det tiltrukket av det. Ved å bruke disse to tømmene på seletøyet kan vi gjøre alt vi vil med ønsket.

Hva er så vitsen om ønsket adlyder skaperens tømmer hele tiden? Det uorganiske, det organiske og animalske nivået utvikler seg tross alt på denne måten, så hva trenger vi skapningen for? Om det var slik ville det tross alt ikke finnes noen som er unike, og mennesket ville da også blitt styrt av nytelser og lidelser i livet. Originaliteten og det unike ved skapelsen, ved virkelighetene, ved skapningene kan kun bli avdekket i unike skapninger som klarer å handle mellom disse to «tømmene».

Dette gjelder selv om ønsket hele tiden adlyder den øvre veiledningen og ikke har noe annet sted å gjøre av seg, siden kreftene omslutter han fullstendig selv om de er skjulte. Det viktigste er at disse skapningene ønsker å oppnå handlingene til disse kreftene: Hva er de? Hvorfor finnes de? Hvilke ønsker påvirker de? De ønsker å forstå systemet som de selv er en del av, og i henhold til det begynner de å forstå hvem det er som styrer deres ønsker. I henhold til prinsippet «Gjennom dine handlinger kjenner vi deg», oppnår de det styrende sinnet, kraften som styrer i skapningen.

Når vi vokser opp og oppdager de to kreftene som styrer oss, den positive kraften og den negative, når vi ser «tømmene» som kontrollerer våre handlinger, er dette et godt tegn. Det betyr at vi har beveget oss videre fra de 99 prosentene til den ene unike prosenten som skapningen var ment for.

Når vi oppdager skaperens giverkraft i form av lidelse og nytelse, det gode og det onde, kulde og varme, sult og metthet, må vi forstå at alt skjer for å gjøre oss oppmerksom på at skaperen er den absolutte gud. Læren om kabbala er læren om avdekkingen av skaperen, avdekkingen av hans handlinger. Derfor studerer vi oss selv konstant: «Hvem er jeg og hva er jeg? Hele virkeligheten, også gruppen, er inni meg.» Til slutt vil jeg oppdage dette dypt inni meg.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 28/11/2011

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom det ikke finnes adskillelse, hva er det da Boken Zohar beskriver om hvordan en sjel korrigerer seg selv?

Svar: Boken Zohar forteller oss hvordan vi kan knytte oss sammen og bli èn sjel. Ingen ting annet er av betydning. Vi har en fullkommen tilstand; èn sjel – og vi har en mangelfull tilstand; der sjelen er knust. Vi må tilbake til den fullkomne tilstanden.

I all vesentlighet eksisterer knusingen bare i vår bevissthet. Når vi oppdager hva som er ødelagt, vil vi se at alt er korrigert. Jeg må bare korrigere oppfattelsen min, synet mitt. Derfor kalles denne læren «læren om kabbala» («kabbala» betyr «mottakelse» på hebraisk) – læren om hvordan man mottar og oppfatter virkeligheten. Det er det hele! Virkeligheten er fullkommen, det oppstod ingen knusing – alt er med hensyn til den som mottar og oppnår det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen 14/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Noen ganger opplever mennesket kritiske tilstander der man føler at man bare blir gitt ett eneste sekund for en bønn, og om man ikke griper dette øyeblikket vil man måtte vente i årevis for en ny mulighet. Hva kan man gjøre for å unngå dette?

Svar: Dere skylder hele tiden på tiden, men tid er ikke problemet. Det som er vesentlig er en mangel på oppmerksomhet og følsomhet i hjertet. Et øyeblikk kan vare en time.

Dere vil gradvis begynne å føle at egenskapen tid er fullstendig avhengig av egen holdning og oppfattelse. Tiden strekker seg så mye at mange tilstander kan få plass i ett eneste sekund. Du trer inn i dette øyeblikket som om det var gele, og begynner å granske det som om du berører det.

Fra første del av Nattleksjonen i forbindelse med Hoshanah Rabbah 19/10/2011, Shamati #8

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Om du utvikler deg til den riktige tilstanden, begynner du å se at hele virkeligheten eksisterer i ønsket ditt. Det finnes ikke noe annet enn ønsket ditt. Gjennom arbeidet fører du alle detaljer som tilsynelatende eksisterte atskilt fra deg nærmere, detaljer som var motsatte og hatefulle, og da gjøres denne avvisningskraften om til en samholdskraft – alt blir knyttet sammen innenfor ett system.

Bare dette fører til korreksjon. Stedet der knusningen oppstod, er stedet der vi må gjøre en omvendig for å kunne korrigere det. Det første mennesket, Adam HaRishon, var ett eneste system, og nå må hans deler, våre sjeler, knytte seg sammen igjen.

Hver eneste del har frihet til å uavhengig lede alle andre deler til å knytte seg sammen med hverandre. Alle delene finnes i alle. Derfor må jeg knytte alle sammen, du må knytte alle sammen og det må han også. Når hver og én av oss knytter seg med hverandre, skaper han en flat sirkel, hans del.

Så snart alle forstår hans valgfrihet, vil disse sirklene, disse delene, skape hele sfæren. Det er dette som vil bli den endelige, korrigerte tilstanden.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 18/10/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sier at vi alle er knyttet sammen innenfor ett system som består av ønsker, tanker og intensjoner, og at vi ved å endre dem ved hjelp av påvirkning fra omgivelsene ikke bare ender oss selv, men også hele verden. Hvordan kan våre tanker endre naturen og verden?

Svar: Karl Marx skrev om behovet for å behandle tankekraften som et virkemiddel for å påvirke verden. Teknologi er en naturlig ressurs som kan gjøres om til et verktøy for menneskets ønske om å dominere naturen, eller til et verktøy for å oppfylle menneskets ønske i naturen. Teknologisk utvikling er menneskeskapte verktøy for menneskesinnet, virkeliggjørelsen av kunnskapskraften.

Avdekkingen av kraften som ligger i kunnskap betyr at tankekraften er en form for energi som påvirker eksterne eller materielle og interne eller mentale prosesser. Tankekraften og kunnskap kan endre materie, og slik bli den kraften som endrer menneskets eksterne og interne natur.

I dag kan menneskeheten som et helhetlig, globalt system bruke tankekraften og kunnskap til å endre de naturlige omgivelsene for å kunne styre naturen og seg selv. Vi vil likevel bare lykkes med å bruke tankekraften om vi bruker den som en kraft til å korrigere den helhetlige, globale samhørigheten mellom oss, og endrer den fra å være egoistisk og mottakende til å være givende eller som en gjensidig garanti.

Kategori: Indre arbeid, Krise, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →