Ikke forestill deg at Skaperen er langt borte, i fjerne land, eksisterende utenfor deg. Alt eksisterer kun inne i vårt begjær; alt blir fremkallet inne i oss.

Det bare ser ut for oss at hele virkeligheten, bortsett fra oss, eksisterer et eller annet sted utenfor og er delt inn i lag som uorganisk, organisk, bevegelig og kommuniserende natur, som enten befinner seg nær eller langt borte fra oss. Men alt eksisterer innenfor våre ønsker.

For et menneske fortoner det seg ikke som hans, men som noe fremmed, og denne forvirringen er gitt ham med hensikt, som følge av knusningen. Men når han begynner å arbeide med å oppnå giverkvaliteten begynner han gradvis, i henhold til omfanget av viljen til å skjenke og å gi opp egoismen, å føle disse delene av universet som virket fremmede og eksterne for ham: den uorganiske naturen, planter, dyr og mennesker.

Tydeligvis er alt en del av ham og det bare virket fremmed på grunn av hans skadede oppfatning.

På denne måten vekker Skaperen et menneske med sine innbydelser og gir et stikk ved enhver anledning og man blir mer følsom mot å gi. Man må bare utføre veiledningen mer presist. Derfor kalles Toraen en “veiledning” (Oraa), så vi kan ta i bruk alle midler vi har fått i denne virkeligheten (læreren, studiet og gruppen) og heve oss over den.

Det betyr ingenting at man ikke forstår hva man gjør, eller at man er som et lite barn som leker. Dersom man virkelig ønsker å oppnå spiritualitet og er villig til å legge seg under læreren, gruppen og studiet for å forandre seg med deres hjelp og bli som myk leire i deres hender, kommer man til å føle forandringene inni seg.

Vi vet ikke hvor de kommer fra. Kabbalister sier de kommer fra det omsluttende lyset. Men vi oppfatter ikke det omsluttende lyset, siden det ikke er det interne og vi merker bare påvirkningen av resultatene. Plutselig begynner vi å forstå og å føle mer; vi er klarere for å nærme oss giverkvaliteten, læreren og gruppen.

Slik virker det omsluttende lyset og alt avhenger av vår følsomhet til forandringene vi må motta. Jeg må begjære dem til å skje inni meg, inni mitt begjær, så skaperens bilde kler seg i meg og at mitt ønske om å motta nytelse må ta form av giverkraften.

På den måten oppnår jeg hengivenhet: Jeg føler hvordan jeg blir ett med skaperen inni meg. Men jeg er forbundet med skaperen og eksisterer i ham og skaperen eksisterer i meg.

Derfor kalles han Skaperen (Bo-Reh) eller “kom og se.”

Fra første del av Morgenleksjonen 8/7/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det mulig å ikke gjøre noen feil langs den spirituelle veien?

Svar: For å være helt ærlig, så gjør vi ingen feil. Vi avdekker et ukorrigert ønske som det i virkeligheten heller ikke er noe feil ved, men det er ment for å gi oss en kontrast, en forskjell, mellom to motsatte tilstander. Vi ville ellers ikke ha følt noen tilstander i det hele tatt.

Derfor finnes det aldri feil eller misforståelser. Den motsatte tilstanden må bli avslørt. Vi er skapninger, og vi er ikke i stand til å oppfatte noen fenomener i seg selv. Jeg kan bare føle det gjennom mine mål, mine evalueringer og vi forstår det i forhold til noe annet. Det må være ”meg” og ”det jeg føler”, et objekt sammenlignet med et annet.

Det er umulig å føle noen fenomener i seg selv siden det vil være som skaperen før han skapte skapningen, når det til og med var umulig å si om han at han er god og gjør godt. Hvem er han god mot? Hvem gjør han godt for? Godhet kan tross alt bare bli vurdert når du sammenligner det med den ondskapen som allerede eksisterer.

Derfor kan vi ikke engang snakke om essensen i skaperen på den måten som filosofene prøver å argumentere for, siden vi ikke har muligheten til å oppfatte han eller ordene som beskriver han. Skapelsen begynner med at vi er motsatte av skaperen, i alle fall et godt stykke unna han. Et ”godt stykke” gir skapningen en egen status, følelsen av en ting som er motsatt av en annen – svart mot hvitt, ”fordelen med lyset kommer fra mørket”. Da finnes det ikke noe å snakke om.

Vi vet ikke en gang hvordan et fenomen kan eksistere av seg selv. Er det mulig at du kan skape en slags form som ikke har noen betydning, grense, karakteristikk, fargeskygge – noe som helst? Du klarer ikke å oppfatte noe av dette. Dette er noe vi ikke forstår. Om det ikke finnes skygger eller forskjeller, oppfatter vi ingenting.

Alle våre følelser, akkurat som de fem jordiske sansene, er bygget rundt det faktum at en bestemt påvirkning berører mine nervetråder, og deretter får jeg et visst inntrykk – gjennom synssansen, hørselen, berøring, smak eller lukt. Jeg trenger nervetråder og det må være en kollisjon, en slående gjensidig samhandling mellom to motsetninger – og da forstår jeg. Om det ikke er et angrep, vil det heller ikke være en følelse. Når begynner jeg å føle skaperen? Fra slaget (Akaa), kollisjonen, mellom ønsket og lyset.

Fra leksjon 24/06/2011, Writings of Rabash

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det blir sagt: ”Gjør godt”. Hvordan kan vi gjøre godt om det kun finnes ondskap, og vi fremdeles ikke vet noe om det gode?

Svar: Ondskap er skapt med vilje i våre følelser slik at vi skal gjøre det om til noe godt. Egentlig finnes det ikke ondskap. Vår oppfattelse er vendt innover, og dette er årsaken til at alt det gode som vi ser rundt oss framstår som ondskap. Alt som oppfattes inni oss føles som ondskap, siden vi sammenligner oss med det som eksisterer utenfor oss. Det vil si at ondskapen er splittelsen mellom meg og andre.

Ondskap eksisterer ikke alene. Dette paradigmet, denne metoden for egoistisk tilfredsstillelse, denne innovervendte retningen er derfor ond. Så snart vi endrer dette, vil  den øyeblikkelig forsvinne sammen med vår følelse av alt ondt i verden.

Fra virtuell leksjon om grunnleggende kabbala, 19/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Livet i vår verden framstår som en endeløs hjertesorg, innlagt små pauser for å gi mennesket tid til å komme seg på beina igjen etter et slag, bare for å få det neste slaget like etter. Dette er menneskehetens historie, og livet til hvert enkelt menneske. Hva slags fremgang er dette, og hvor er gavene som skaperen gir til skapningen?

Svar: Forestill deg at jeg befinner meg i en galakse langt, langt borte hvor jeg stirrer på uendeligheten i verdensrommet og leter etter noe der ute i denne uendeligheten. Jeg øker farten opp til lysets hastighet, og beveger meg sakte gjennom milliarder av lysår, kommer nærmere vår galakse, vårt solsystem og vår jordklode. Jeg lander på jordens overflate, og der oppdager jeg mennesker.

Det er vanskelig å forestille seg en skala som jeg kunne bruke for å sammenligne så ulike forhold. På samme måte forstår vi heller ikke hva slags system vi befinner oss i. Vi vet hvordan vi kan gjøre målinger og undersøkelser etter vår egen skala, ifølge våre proporsjoner. Vi sammenligner vekt med hvor mye vi kan løfte, avstand til hvor langt vi kan se, godt og vondt – med hva som er bra eller dårlig for oss. Hele vårt spekter er kun en liten del av det enorme, totale omfanget som finnes og våre forskjeller er ørsmå.

Nå snakker vi om det spirituelle systemet som hele vårt univers er en umerkelig liten del av. Vi snakker om mekanismer som er enorme på grunn av deres kvalitative egenskaper. Sammenlignet med dem er vår verden bare én kvalitet – et lite egoistisk ønske som holdes i live av en liten gnist av lys. Materien til dette ønsket er skapt som ”noe ut fra ingenting” av lyset som brøt igjennom her, skisserte en nøyaktig avbildning av det spirituelle skaperverket.

Ut i fra denne tilstanden tenker du nå på lidelsene til hele menneskeheten. Dette er det vi føler. Hver person tolker ting i henhold til sin egen ufullkommenhet, og dømmer i henhold til hva øynene ser. Hva kan du gjøre? Det er slik vi må avansere, og akkurat nå er vi ikke i stand til å oppfatte noe mer. Det finnes et gigantisk, uoppdaget lerret foran deg, men du klarer ikke å tyde det enda.

Vi er bare så vidt i stand til å forstå det enkle faktum at det finnes en mangel på ønsker, en mangel på beholdere. Spørsmålene florerer: ”Kan den uforanderlige skaperen forandre seg? Kan han skape en stein som han ikke kan løfte? Hvorfor skapte han oss så ufullkomne i det hele tatt?” Alle disse gåtene er likevel ubrukelige.

Vi må forstå et prinsipp i livet vårt: Vi må gå igjennom motsatte stadier. Kun gjennom disse motsetningene, ved å anerkjenne fordelen med lys i stedet for mørke, danner vi beholdere for en bedre, mer opphøyet følelse. Når jeg skaper beholdere som er klare for dette, vil verden åpne seg for meg. Ingenting gjemmes for meg bak en murvegg. Jeg må rett og slett bygge beholderene inni meg for å kunne se virkeligheten.

Denne utviklingen er nødvendig og skaperen kan ikke la det skje før tiden er moden for dette. Hvorfor? Akkurat nå vet jeg ikke hvorfor. Jeg kan prøve å gjette meg til det, men det vil ikke gi meg noe. Jeg vil feie alt til sides og si: ”Jeg tror ikke på det! Han har mulighet til å gjøre det!” Det finnes heller ingen andre fakta tilgjengelig.

Likevel finnes det en regel: Fordelen med lyset oppnås fra mørket. Alt blir kun vurdert ut i fra sin motsetning. Det er derfor vi må gå igjennom disse tilstandene, steg for steg, og forme beholderne for å avdekke den virkeligheten vi befinner oss i.

Vi befinner oss i den uendelige virkeligheten, men du kan ikke føle dette. Du må derfor utvikle dine beholdere. Du har fått muligheten til å utvikle dem, eller rettere sagt, å korrigere dem. Du ble bevisst gitt ødelagte ønsker som er motsatt av de som er korrigerte. Hvorfor? Slik at du kan vokse og samle dem sammen igjen, forstå og avdekke virkeligheten.

Det finnes ingen annen vei. Senere vil du rettferdiggjøre skapelsen. Den lange prosessen som har vart over tusenvis av år, som vi lider oss igjennom, er sannheten på skalaen vår. I virkeligheten skjønner vi likevel ikke hvilke forhold vi befinner oss under. I tillegg til det lille ”rommet” finnes det en hel virkelighet der ute som du aldri har sett. Du er som en mark som lever i en reddik – dette er et eksempel som Baal HaSulam gir.

Spørsmål: Hvorfor blir denne marken fortalt om giveren og hans kjærlighet?

Svar: For at han skal strebe mot dette, for at han skal forstå at det finnes et mål som det er verdt å klatre ut av redikken for. Du mottar ikke bare forståelsen for dette, men også midlene til å gjennomføre det. Vi er alle som marken i redikken, men hvis hver og en av oss begynner å dytte de andre mot utsiden, vil vi virkelig klare å komme oss ut.

Derfor finnes det en løsning. Så lenge du var fornøyd med livet i denne verden, var det ingen som tilbudte deg noe annet. Nå blir du derimot plassert i et nytt, globalt system og gitt løsningen.

Fra del fem av Morgenleksjonen 23/06/2011, “Matan Torah (The Giving of the Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Historie, Lidelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Kabbala omtaler ønsket. Det finnes ingen tid, bevegelse, eller rom, bare en tilstand av å være til. Så hva med fortiden eller fremtiden? Hva med de spirituelle virkelighetene? Jeg kan ikke føle dem.

Finnes det så andre eksistenstilstander, foruten den nåværende, foruten vår verden? Det vet jeg ikke fordi jeg har ikke opplevd dem. Jeg har ingen følelser eller Reshimot derifra. Jeg kan ikke oppnå dem nå og slik bekrefte at de virkelig finnes.

Mennesket dømmer alt etter hva han ser. Dette er ikke bare en aksiom, men et resultat av hva ønsket føler når det har utviklet seg til det nivået hvor det er bevisst på seg selv og forstår hva det føler. Hvis ikke blir vi atskilt fra virkeligheten og beveger oss over i fantasiene.

Selv snakker jeg ikke om de høyere dimensjonene. Det er kabbalistene, som jeg stoler på, som har fortalt meg dette. Jeg anser deres ord som sannhet når de forteller meg at det er mulig å eksistere i forkjellige tilstander. ”Streb etter dem, løft deg opp til dem”, forteller kabbalisten meg. ”De er bedre enn hva du føler nå”. Da forflytter jeg meg innenfor mine ønsker, fra en tilstand til den neste, ved å korrigere og forbedre dem. Ved å avdekke dette som giverkraften, avslører jeg nye tilstander i dem.

I vår tid vil hele menneskeheten krysse den vertikale aksen for å kunne forflytte seg nedenfra og oppover. Vi har fullført den horisontale aksen av historien, og det finnes ingen steder å bevege seg videre til. Herfra går vår vei oppover.

Fra den femte delen av Morgenleksjonen 21/06/11, “Matan Torah (The Giving av Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Historie, Oppfattelse, Spirituell lærer, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Må jeg korrigere de ønskene som utvikler seg gjennom min sosiale omgang med andre mennesker i dag, for eksempel rikdom, makt og kunnskap?

Svar: Nei, det trenger du ikke. Du trenger ikke å ta hensyn til disse ønskene. Hvorfor skulle du vel det? La dem være. De oppstår tross alt individuelt i hvert eneste menneske, i en unik kombinasjon, mens det du trenger å korrigere er din holdning til andre som en helhet, uten å bryte den ned i deler.

Du bør behandle dine ønsker på en enkel måte. Først og fremst må du oppnå graden til den rene giverkraften: ”Gjør ikke mot andre det du selv hater”, og det betyr at du ikke skal oppnå nytelse gjennom andres lidelser.

Uansett, om jeg er klar over det eller ikke, vil jeg alltid foretrekke å se ned på andre. Hvis et menneske er lavere enn meg, fryder jeg meg, og hvis jeg er under han eller henne, vil jeg lide. Det jeg må prioritere nå er et nivå hvor jeg stopper å sammenligne meg selv med andre. Jeg ønsker ikke å måle dem opp mot hva jeg er.

Når jeg oppnår en slik holdning, vil verden få en helt annen form i mine øyne. Det er som om jeg river bort et slør, tar vekk et filter fra min oppfatning- og åpner opp en helt ny verden. Jeg ser plutselig at andre ikke er knyttet opp til meg, til mitt ego. Jeg eliminerer alt jeg kan ha personlige fordeler av, alt av egeninteresse.

Jeg dømmer ikke et menneske etter hvordan han eller hun ser ut, hva de har på seg eller hvordan de oppfører seg. Jeg ser ikke på dem i det hele tatt. Jeg har nøytralisert alle våre relasjoner. Verden er full av muligheter. Hva slags muligheter? Dette vet jeg ikke nøyaktig enda. Jeg trenger faktisk ingenting. Jeg simpelthen bare eksisterer sammen med de andre, og gjør ingenting mot dem som jeg selv ville hatet.

Dette er en veldig gjennomsiktig, ren, spirituell grad siden den utvikler seg over alle de materielle ønskene til et menneske. På utsiden er det helt umulig å oppdage, men du ser verden på en helt annerledes måte nå.

Det er vanskelig å beskrive dens konturer. Lider mennesker i dine øyne? Er de alle rettferdige, eller skiller du fremdeles mellom hvem som er gode og onde? Det er veldig vanskelig å forklare det indre bildet som oppstår i en person når han eller hun fjerner det egoistiske filteret.

På en eller annen måte vil du uansett møte en helt annen virkelighet, et annet forhold mellom menneskene. Alle dømmer tross alt etter sine egne feil, mens du kan kvitte deg med dette synet og se verden uavhengig av forstyrrelsene fra det falske, egoistiske speilet.

Fra del fem av Morgenleksjonen 20/06/2011, “Matan Torah (The Giving of Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Mange venner utførte store anstrengelser i forkant av Moskva- kongressen. Målets viktighet var høyt prioritert. Hva var det vi manglet? Hva bør vi nå som gruppe realisere på det nye nivået?

Svar: Du sier med andre ord at kongressen ikke var vellykket fordi vi ikke oppnådde den givende egenskapen i oss selv. Vi kan likevel ikke oppnå alt dette på én gang. Det er umulig. Et barn kan ikke hoppe over et par år av sin oppvekst.

Utviklingen er bygget opp gjennom sekvenser, en steg-for-steg-prosess. Om du ikke har avdekket et bestemt Reshimo (informasjonsminne), kan du heller ikke begynne å avdekke det neste. Du har simpelthen ikke de riktige verktøyene i sinnet og følelsene dine for å kunne utvikle deg videre.

Vi har gjort en kjempejobb; vi utviklet oss når det gjelder vår oppfatning på en kraftfull og intens måte. Nå, etter kongressen, vil vi gå gjennom prosessen der vi realiserer dette – kanskje ikke på en helt behagelig måte, men det er nødvendig.

I praksis tilsvarer det arbeidet som en slik kongress påfører deg et halvt års intensive studier. Hvor mange mennesker som deltok under denne kongressen studerer vanligvis så intensivt? Vi ”drev” dem og de som var med oss rundt omkring over hele verden minimum seks måneder fremover i prosessen. Slike samlinger er veldig effektive, og selv ønsker jeg å organisere dem så ofte som mulig. Jeg er klar for å gi alt jeg har for dette.

Etter kongressen kommer naturligvis fasen for iverksettelse: ”Hva har vi oppnådd?” Her må mennesket fortsette å analysere hele metoden med hjelp av artikler og studier. Han må revurdere det hele på nytt.

Etter konvensjonen begynner mange mennesker å analysere kabbalas metode på et generelt plan: ”Hva er meningen med dette? Hvorfor? Hvordan? Er dette riktig eller ikke? Er dette et eventyr eller er det en virkelig metode som gjør at jeg endrer meg i samsvar med naturen?” Dette er veldig nyttige, nødvendige og avgjørende prosesser som vil oppstå i oss alle.

Kabbala gjør deg til et menneske. Ikke til en robot, en ”delvis troende” eller et slags mystisk vesen, men til en forsker. Om du utforsker deg selv, vil du oppfatte virkeligheten og skaperen fordi alt dette finnes inni deg. Hele prosessen er basert på selvinnsikt fordi mennesket i dag bare eksisterer, og ikke noe mer.

Hver og én av oss har følelsen av sitt ”jeg” og sin egen verden. Nå føler jeg deg, hallen hvor vi befinner oss, planeten, universet, og alt dette skjer inni meg: Dette bildet har blitt skapt inni meg. Hvordan kan det forandres? Hvordan kan det forskes på? Er det virkelig slik alt henger sammen, eller blir denne virkeligheten presentert for oss som overjordisk, forbigående og i endring? Jeg oppfatter alt gjennom endringer i mine egne egenskaper.

Det er derfor det er umulig å hoppe over utviklingsstadier. Jeg må selv forme dem inni meg. Jeg må være min egen dommer, etterforsker og analytiker. Jeg må bli skaperen av meg selv. Kabbala utvikler behovet for å forstå absolutt alt i deg, hvem og hva du er, og hvordan du ut i fra deg selv kan skape en helt perfekt form som blir kalt ”Skaperen”.

Dette er et langvarig og hardt arbeid, men det er likevel ment for hvert eneste menneske. Tro ikke at noen som bor i jungelen ikke vil være i stand til å utføre slikt arbeid. Han vil også bli en del av dette fordi han vil få et Kli, et ønske, som han deler med andre, i tillegg til felles tanker og følelser. Det han mangler, vil han få fra andre.

Om vi ikke hadde utviklet oss under påvirkning av omgivelsene våre, ville vi forblitt som små ”dyr.” Det er nettopp omgivelsene våre som utvikler oss, og gir oss våre manglende egenskaper, ønsker og intensjoner. Det finnes ikke et menneske i hele verden som ikke har hele menneskeheten som sine omgivelser. Alle kan oppnå nivået til hver og én av oss, uansett hvor primitiv han måtte være.

Hele selvinnsiktsprosessen og det å skape den høyeste egenskapen inni seg selv bør utvikle seg på denne måten, steg for steg. På den ene siden er denne prosessen individuell fordi mennesket løfter seg selv, og på den andre siden er det tilsynelatende en gruppeprosess. I virkeligheten er det verken gruppen eller menneskeheten, men kun din nærmeste del som egoismen din avviser og som du oppfatter som fremmed.

Når du arbeider med deg selv og gradvis ønsker å bringe denne delen nærmere deg, akseptere den som din, jobber du imot din medfødte egoisme. Du snur den om til en samhørighetskraft istedenfor den avvisende kraften til den tilsynelatende ”eksterne” parten, menneskeheten.

Fra Morgenleksjonen i Moskva 16/06/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du bruker mange eksempler fra vitenskapen når vi snakker om kabbala. Det fantes en berømt oppfinner i Italia som het Guglielmo Markoni som perfeksjonerte den første radiomottakeren, og forbedret dens sensitivitet i så stor grad at den tillot oppkobling over lange distanser. Trenger vi å forbedre sensitiviteten til sjelen vår på samme måte som vi utvikler et samhold med andre? Er tro den samme antennen som sikrer oss samhold med skaperen?

Svar: Guglielmo Markoni var en stor forsker, og hadde mange hemmeligheter. Han avdekket bare en mindre del av sine oppdagelser for oss. Han oppdaget bølger som vi fremdeles ikke kjenner til, som lett omslutter vår verden og som til og med trenger fullstendig gjennom den. Han var et unikt geni.

Når vi kommer ”ut av” oss selv, begynner vi å oppdage det generelle energifeltet som fyller hele rommet mellom oss. Dette feltet er Gud, skaperen. For å oppdage det, betyr det at vi må oppnå skaperen, den øvre kraften i tanken som kalles ”skapelsestanken”, og bli som en helhet. Det er derfor mennesket kalles Adam, fra ordet Dome (likhet med skaperen).

Vi oppnår en tilstand der vi helt enkelt slår følge med han, det vil si eksisterer i han der vi er bevisste på dette og forstår det. Denne kraften som vi tar del i kalles kraften av troen.

Tro er Sefira av Bina (fra ordet ”Havana” eller forståelse). ”Å tro” er med andre ord ikke det samme som å lukke øynene og bevege seg som et blindt menneske, å stole på noe som andre sier. Ikke i det hele tatt! Tro er basert på giverkraften. Når jeg er i stand til å endre kanalen på min indre ”radiomottaker”, stiller jeg meg inn på den samme bølgen og informasjonen jeg får fra dette kalles tro.

Fra leksjon i Roma 20/05/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Så snart mennesket løfter seg over alle sine materielle interesser og knytter seg opp til den øvre naturen, skaperen, er det da slik at fysisk død ikke lenger har noen betydning for han?

Svar: Det er riktig. Når jeg spurte min egen lærer om dette da jeg var ny som student, sa han at et menneske som studerer kabbala må oppnå en tilstand der han begynner å behandle livet til sin fysiske kropp som en skjorte: Det er som om han tar av seg en skitten skjorte når dagen er omme, legger den i skittentøykurven, og neste morgen tar på seg en ny. Kroppen vår er nettopp slik.

Dette er ekte saker. De kommer fra studiet av ”jeget”, når jeg trer ut av oppfattelsen av livet mitt innenfor mine fysiske ønsker. Akkurat nå lever vi for våre fysiske kropper! Om jeg løfter meg over denne følelsen og knytter meg til den øvre virkeligheten over den, begynner jeg umiddelbart å føle livets evige flyt.

Fra leksjon i Roma 20/05/2011

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det finnes bare ett ønske, men det viser seg på mange ulike måter, inkludert i den nåværende, endelige formen som vi føler i dag. Alle våre følelser er ingenting annet enn ønsket om å nyte som har mange ulike nyanser. Jeg ser en verden full av mennesker, meg selv i den og mange andre ting, handlinger, årsaker og konsekvenser. Alt henger sammen med det samme ønsket om å ta imot som eksisterer i den spirituelle virkeligheten.

Det er bare det at ønsket i dette tilfellet tar en ”materiell” form som vi kan kalle en menneskelig kropp. Den høyere formen er det vi kaller sjelen, men uansett snakker vi kun om ønsket om nytelse.

Alle nivåene er identiske i sin materie (sitt ønske) og tilfredsstillelse (sitt lys). Kun det siste og laveste nivået skiller seg ut fordi det gir mennesket en følelse av atskillelse fra alle andre nivåer og lar han sitte igjen helt uten denne følelsen i virkeligheten til denne verden. Dette nivået har sine egne oppfattelsesdetaljer, men selv de oppfattes i sammenheng med ønsket om å ta imot og lyset som eksisterer i deres laveste tilstand.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/05/2011, ”Preface to the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →