Spørsmål: Vi ser at mennesket er et rovdyr. Hele meningen med menneskets liv er å sluke sin neste, og å oppnå sitt eget mål. Om vi oppnår gjensidig garanti og jordens befolkning øker til 20 eller 25 milliarder mennesker, hvordan vil dette være mulig?

Svar: Hva er problemet med tyve milliarder mennesker? Se for deg at de alle er dine slektninger, og at du føler deg som én helhet sammen med dem. Det plager deg ikke i det hele tatt at de er sammen med deg. Det er heller motsatt, du endrer din holdning til dem: Du føler det mer og mer behagelig jo nærmere deg de kommer.

Spørsmål: Hva vil skje om det ikke lenger finnes noen grenser?

Svar: Hvert eneste menneske avgrenser seg selv. Se for deg en mor som har tyve milliarder barn. Plager dette antallet henne om hun har alt de trenger? Hun lever i den uendelige virkeligheten, det vil si i virkeligheten til det fullstendige lyset, med tilfredsstillelse, fullkommenhet og overflod.

Det er selvfølgelig vanskelig å se for seg hvordan mennesket vil endre seg. Om du er sammen med din elskede, og du virkelig elsker han uten noen som helst kalkulasjon, vil du ønske å være med han hele tiden. Du vil alltid ha et ønske om å være ved sammen med han, og å være så tett inntil han som mulig.

Hva vil da være problemet om man har tyve milliarder mennesker som man elsker på samme måte? Du vil ikke føle at det er tyve milliarder mennesker. Du vil føle at de alle er sammen med deg. Denne tilstanden er den mest ønskede og den mest behagelige.

I virkeligheten deler du dem ikke opp i tyve milliarder, men det er kun ett deg. Dette kalles helhet.

Vårt hinder er et psykologisk problem. Vi kan ikke se for oss hvordan dette skal kunne skje. Vi tenker oss at vi lever i kropper, men når vi oppnår gjensidig garanti vil vi i stedet for kroppene føle hvert enkelt menneskes indre potensial.

Fra leksjon 2 under Berlin-kongressen 28/01/2011

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Kjærlighet, Kongresser, Kropp og sjel, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Vi befinner oss i en ganske forvirrende verden. Mennesker spør seg selv om hvor de bor, hvor de eksistere. Generelt sett stilte vi ikke disse spørsmålene i tusenvis av år. Vi trodde at den verden vi lever i, er denne verden. Dette begrepet kalles “oppfatningen av verden, i følge Newton.”

Ettersom vi avanserte i vårt studie av naturen, oppdaget vi andre vesener, som er forskjellig fra mennesket. De oppfatter verden på andre måter. Slanger oppfatter verden i form av varme flekker, hunder oppfatter verden som en sky av lukter, bier oppfatter verden delt inn i sektorer, og så videre. Med andre ord, hvert vesen oppfatter verden på forskjellig måte, og ledes i henhold til sine opplevelser. Dette hindrer oss ikke i å leve i en dimensjon, der alle oppfatter verden på helt forskjellige måter.

Så kom et nytt paradigme. Einstein beviste at alt er relativt: tid, rom og bevegelse. Det er ingenting som er absolutt. Med andre ord, vår oppfattelse av virkeligheten er kun våre vaner. Vi kunne oppfatte den på en helt annen måte.

Om vi skulle bevege oss i en veldig høy hastighet, hvis vi skulle gå i bane rundt de store himmel massene, ville tid og rom bli deformert. Vi ville føle, se og oppfatte oss selv på helt forskjellige måter. Dette er oppfatningen av virkelighet i følge Einstein, som også er relativitetsteorien: alt er relativt til mennesket. Den neste vitenskapsmannen, Hugh Everett beviste at verden vi oppfatter i relasjon til oss, som praktisk talt avhenger av oss, ikke eksistere: vi bygger den på våre opplevelser.

Og så dukket kabbala opp, som ble holdt skjult i neste 6000 år. Det ble alltid skrevet i dens bøker at verken vi eller verden eksistere på den måten vi oppfatter den. Alt er relativt til våre sanser. Om vi skulle endre våre sanser, vil verden også endre seg.

Med andre ord, i henhold til Einsteins teori finnes det en observatør, en gjenstand for observasjon. Ifølge Hugh Everett sin teori finnes det et objekt og en observatør, som begge er i stadig endring, og vi er i stand til å oppfatte en slags gjennomsnitt mellom dem. Men vi kan også oppfatte på forespørsel, i henhold til våre indre kvaliteter. Dette er hva kabbala snakker om.

Hvorfor trenger vi all denne kunnskapen? Vi trenger den slik at vi endelig kan forstå hvor vi bor, den verden vi eksisterer i. Filmer som “what the bleep do we know” og “the matrix” dukker opp, som formidler forutsetninger og ideer om at den dimensjonen vi oppfatter gjennom våre fysiske sanser, ikke er den dimensjonen vi lever i.

Vi har syn, smak, lukt og berøring. Vi oppfatter det som faller innenfor rammen av disse fem sansene. Vårt bilde av verden er basert på dette.

Men hvis vi skulle begynne å frigjøre disse sansene, ville bilde av verden begynne å minke og forsvinne. Med andre ord, vi oppfatter ikke hva som faktisk eksisterer utenfor oss. Men våre reaksjoner, våre indre påvirkninger, de såkalte “forstyrrelser” til ting vi ikke forstår.

Men hva slags verden vil vi oppfatte hvis vi frigjør oss selv fra våre fem sanser? Det er der kabbala kommer inn og forteller oss hvordan vi kan heve oss over disse fem sansene for så å begynne og oppfatte verden som annerledes, som et tillegg. Vi kan begynne å oppfatte naturen, verden, slik den eksisterer utenfor våre kropper, utenfor våre fem sanser. I tillegg til den verden vi nå eksisterer i, i våre kropper akkurat som enhver levende organisme.

Vi har et rudiment av denne oppfatningen, det såkalte “punktet i hjertet.” Det er hverken et hjerte eller et punkt i det. Dette er rett og slett navnet på en rudimentær og sovende sans vi har. Vi kan utvikle og bruke den til å oppfatte den verden vi kan forestille oss på utsiden av våre kropper.

Kabbala snakker om verden som eksisterer i virkeligheten utenfor oss, utenfor våre fem sanser, utenfor informasjonsstrømmen som kommer inn i oss.  Det er grunnen til at det kalles “kabbala” (mottakelse) en veiledning til å anskaffe en reell oppfatning av den faktiske virkelighet.

[33985]

Fra leksjon i Berlin 1/27/2011

Kategori: Kongresser, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Vi tror at hver og en av oss har sine egne utfordringer og problemer. ”Jeg ønsker å oppnå spiritualitet, og jeg bryr meg ikke om resten av verden. Noen ganger tenker jeg på dem, men hvilken betydning har vel det? Hvor er verden, og hvor er jeg?”

Dette er helt klart et vanlig, egoistisk svar. Hva kan vi gjøre med det? Vi har bare ett valg: Tenk virkelig hardt på hvordan vi er knyttet sammen med hverandre. Kabbala hevder at alle mennesker er tilknyttet hverandre. Vi føler det allerede, og i dag er vi mer eller mindre oppmerksomme på det.

Dessverre ser vi ikke mye resultater av dette ennå. Det er helt klart at styresmaktene og individene er like. Uansett hvor kloke de er, har de fremdeles ikke klart å endre seg og fortsetter å leve inni sine personlige, egoistiske skall. Problemet er faktisk globalt og kan kun løses ved at vi knytter oss sammen.

Læren om kabbala sier at vi alle er enkle individer som er knyttet sammen gjennom ulike typer samhørighet. Det er et enormt, tungt, veldig intrikat og veldig sammensatt system som består av syv milliarder deler som hører sammen.

I dette systemet kan jeg føle mitt ”jeg”, og da føler jeg vår virkelighet. Jeg kan også føle det som er utenfor meg: de andre delene, båndene mellom de andre og meg. I dette tilfellet vil jeg oppleve den øvre virkeligheten som er utenfor meg.

Den blir sett på som en øvre virkelighet fordi jeg blir styrt av det som blir gitt til meg fra alle andre. Alt som skjer i meg skjer fordi båndene fra alle de syv milliarder delene kommer til meg.

Hvordan kan vi løse det nåværende problemet som naturen tvinger på oss? Det ser ut til at vi må finne en fordelaktig tilknytning mellom oss, siden det er det helhetlige systemet som sender oss alle disse forstyrrende signalene.

Dette krever at vi går ut av oss selv og begynner å føle det omsluttende rommet. Utenfor meg finnes den uendelige virkeligheten. Derfor må vi ta et skritt ut og oppleve området som lever mellom oss. Ingen kan føle det inni seg selv.

Fra leksjon 2 under Berlinkongressen 28/01/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Om livet går sin gang og du opplever gode og dårlige tilstander, da ligger visdommen i vår mulighet til å nyte de ubehagelige tilstandene like mye som de behagelige. Det er dette vi kaller livsvisdom: Hvordan behandle det som er dårlig slik at man ser at det enten er vår holdning som gjør at vi opplever tilstanden som dårlig, eller at det er en forberedelse eller en del av en god tilstand.

Det er faktisk slik det er, på samme måte som man føler seg sulten før man blir mett eller trett før man kan få en sterkt etterlengtet hvil. Det kan ikke være annerledes. Det må være ”mørke” før ”dagen gryr”, slik det står skrevet: ”Det var kveld og det var morgen”.

Jeg nyter for eksempel tanken på at jeg snart skal ha ferie. Da opplever jeg deler av denne ferien allerede, akkurat nå, selv om den egentlig ikke har begynt for meg ennå.

Da begynner jeg å tenke: ”Må jeg virkelig reise på ferie? Kan jeg heller begynne å nyte den her og nå, mer enn når den egentlig begynner?” Når vi til slutt reiser på ferie, nyter vi det ikke like mye som vi nyter forventningene og forberedelsene til den.

Det er dette som er livsvisdom. Når vi bruker den, befinner vi oss alltid i vakre illusjoner og nyter hvert eneste øyeblikk. Dette er en autentisk tilnærmingsmåte siden vi aldri blir tilfredsstilt innenfor ønsket. Alt ligger utelukkende over det.

Fra samtale med Rachel Laitman, før innspilling av TV-show 19/01/2011

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan øker vi hastigheten på vår utvikling?

Svar: Dette er svært vanskelig. Jeg vet dette av egen erfaring. Jeg tror at det kun er mulig gjennom flaks. Sinnet virker ikke her, og ingenting vil kunne hjelpe. Det som trengs kalles ”lykketreff” eller hell, ”Mazal” på hebraisk.

Du må helt enkelt utslette deg selv, gjøre deg selv om til et lite tannhjul, en mekanisme inni gruppen: ”Jeg vil gjøre alt som vennene mine sier”. Ta på deg en oppgave og utfør den automatisk, uten å aktivere dine følelser eller tanker, bare invester av deg selv og hold deg fast i vennene. Det hjelper.

I det store og det hele er dette vanskelig. Foren deg ordentlig med gruppen, dette er inngangsbilletten til suksess. Du vil ikke ha behov for noe mer. Så snart du stiller deg selv inn på gruppen, vil du oppdage at den er korrigert, at alle virkelighetene eksisterer i den og at skaperen er inni den.

Vennene dine vil ikke engang føle dette, men så snart du har utslettet deg selv i forhold til dem begynner du å oppdage det mellom dem. Plutselig ser du: ”Oj, hvor er jeg egentlig? Verden blir plutselig den uendelige virkeligheten? Hvor ble det av det negative? Det er ikke mer av det her! Alt er vakkert, helt perfekt.”

Det er slik du ser virkeligheten så snart du har korrigert deg selv. Det er derfor det hebraiske ordet for ”verden” er ”Olam”, fra ordet ”Nehelam” (forsvinning). Det er relativt. Akkurat som relativitetsteorien er alt avhengig av ”brukeren”, observatøren.

Fra leksjon 2 i Moskva 16/01/2011, ”A Prayer of Many”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om hele verden og virkeligheten rundt oss kun er en fantasi, betyr ikke det at vår oppfattelse av at vi nå leser boken Zohar også er en illusjon?

Svar: Selvsagt! Zohar er ikke en bok, men en høyere opplysning. Det er lyset som kommer til oss fra systemet til sjelene, lyset som fyller sjelene våre.

Vi kan også stille spørsmål ved hvem Rabbi Hamnuna Saba, som vi leser om i Zohar, egentlig er. Dette er et spesielt, mektig lys på et veldig høyt nivå. Hvordan oppnår jeg han? Om jeg oppnår et bestemt nivå når det gjelder samhørighet med sjelene, vil nivået av deres samhørighet, den gjensidige giverkraften mellom dem, vil bli avdekket som lys som kalles Rav Hamnuna Saba. Om det skjer på et lavere nivå, er det hans sønn. Lyset er nivået av giverkraften som finnes mellom sjelene.

Fra del to av Morgenleksjonen 23/01/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Når vi studerer universet, ser vi at naturen og vår virkelighet er skjult for oss. Vi har avdekket virkeligheten over en periode på flere tusen år, fra generasjon til generasjon, og vi blir mer og mer vant til den.

Skaperen er den alminnelige kraften i naturen, og derfor vil vi ha behov for mer tid for å oppnå han. Hvorfor er virkeligheten skjult for oss? Hvorfor skjuler skaperen seg for oss?

Han er tross alt ikke som naturlovene som tilpasser seg han: det uorganiske, organiske og bevegelige utviklingsnivået eller det menneskelige nivået. Han er den alminnelige loven som inneholder tanken, samt begynnelsen og slutten på universet. Alt finnes i han. Hvorfor skapte han alt dette for så å holde det skjult for oss?

Hva er så spesielt ved at vi selv oppnår hans avdekking, og ber han om hjelp for å oppnå dette? Hva slags spill er dette? Han skjuler seg for oss, og vi må lide over en periode på flere tusen år for å oppnå utvikling som leder oss til spørsmålet. ”Hvorfor er skaperen skjult?” Kun da blir læren om kabbala, metoden for å avdekke han, avslørt. Hva oppnår vi med dette? Vil vi avdekke han, og hva vil i så fall skje etterpå?

Mennesker sier at vi da vil bli lykkelige siden skaperen er god og gjør godt, og vi vil leve i kjærlighet over all lidelsen så snart vi klarer å avdekke han. Om skaperen er kraften med uendelig kjærlighet, den givende kraften, hvorfor skapte han oss da så ulykkelige og simple? Hvorfor må vi jobbe så hardt for å komme til han som elsker oss?

Vi ser at alt er slik også i denne virkeligheten. Menneskene som har vært gjennom ulike problemer på sin vei for å oppnå kjærlighet, samhold og avdekking, setter pris på dette. De føler hvordan de har hatt nytte av og oppdaget noe større, bedre og viktigere.

Vi ser også at alle mennesker i vår verden i hovedsak ønsker å bli elsket slik som han er. Slike forhold kan likevel ikke eksistere mellom oss. Kun en mor opplever disse følelsene ovenfor sitt barn, og dette kjærligheten er fysisk og animalsk. Den må komme til moren fra naturen, og den tvinger henne til å elske sitt barn, gi han liv, forsørge han og legge til rette for at han skal kunne utvikle seg.

Dette er det eneste unntaket. Siden vi ikke elsker andre mennesker som de er, ønsker vi å få bevis for hvordan de kan være nyttige for oss. Alt dette hjelper oss til å forstå, i det minste litt, hvorfor skaperen må benytte seg av dette spillet (skjultheten).

Han ønsker at vi skal komme til denne kjærligheten uten å forvente at vi skal kunne dra fordeler av det. Akkurat slik vi ønsker å bli elsket for den vi er, vil han også bli elsket som han er uten at vi skal forvente at dette gir oss personlige fordeler. Det er derfor vi ikke vil klare å forstå hvordan vi kan begynne å etablere en tilknytning til han før vi befrir oss fra vårt ego.

Det første vi må gjøre for å kunne utvikle følelsen av skaperen inni oss, er å reise oss over vår natur. Vi må med andre ord heve oss over personlige interesser, over ”Hvordan kan jeg dra nytte av dette?”

Dette vil kun være mulig når jeg klarer å fri meg helt fra det, som om jeg ikke eksisterer, som om jeg var helt uavhengig og objektiv, og i stand til å se og bedømme ting på denne måten. Fra det øyeblikket vil jeg begynne å forstå skaperen, den givende kraften, godhetens kraft.

Om han ellers skulle ha avdekket seg selv, ville jeg komme til han fordi det ville vært en fordel for meg. Det er derfor slik at om jeg skulle ha følt at han kun fremkaller kjærlighet, sikkerhet, god helse og lykke, ville jeg bli tvunget til å elske han fordi han er kilden til alt som er godt. Denne kjærligheten vil være obligatorisk og avhengighetsskapende.

Det er derfor jeg må beskytte meg selv med et filter, en restriksjon og min anti-natur, og for å fri meg fra mitt eget ego. Da vil vi begge bli bærere av uendelig og ren kjærlighet uten personlige fordeler, og vi vil begynne å forstå at det ikke er skaperen som skjuler seg for mennesket, men mennesket som skjuler han med sitt ego.

Fra introduksjonsleksjonen 14/12/10, ”Why the Creator is Hidden” 

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva blir korrigert når man knytter seg til sin neste siden jeg i dette øyeblikket elsker han, mens jeg bokstavlig talt allerede hater han et sekund senere?

Svar: Innenfor tilknytningen med sin neste, vil denne virkeligheten – virkeligheten med atskillelse og forståelsen av denne – bli ødelagt. Jeg, som er en egoist, og denne virkeligheten som skiller oss, vil forsvinne fra min bevissthet og mine følelser når jeg oppnår den riktige samhørigheten med min neste.

Denne virkeligheten er tross alt din følelse når du kun føler deg selv. Om du heller begynte å føle din neste mer, ville denne virkeligheten gradvis forsvinne. I stedet vil du begynne å føle den øvre virkeligheten.

Fra leksjonen i Moskva 14/01/11, The Zohar

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg har flere ganger hørt deg si at alt som gir meg problemer, fornærmer eller skader meg i hovedsak skjer inni meg. Hvordan kan jeg begynner å føle og forstå dette?

Svar: Når en ekte virkelighet blir avdekket for meg, forstår jeg at jeg opplever alt inni meg og at det ikke finnes noe på utsiden. Begrepet ”utenfor meg” eksisterer ikke i det hele tatt siden alt skjer i mine følelser, min oppfattelse. Den synlige virkeligheten som jeg nå ser: hele den vide verden, det endeløse universet og jorden med sine tallrike detaljer, er alt oppfattelser som finner sted inni meg. Når jeg derfor korrigerer mitt generelle egoistiske ønske, vil hele dette bildet endre seg.

Vi føler likevel ikke dette i vår virkelighet siden vi forstår virkeligheten ut i fra det ønsket som ikke endrer seg kvalitativt: Det blir bare større eller mindre. Om vi endret dets hovedegenskap, tiltrekning til seg selv, om til den givende kraften, vil vi føle vår tidligere oppfattelse fra siden og har mulighet til å vurdere hva som skjer på en korrekt måte.

Det er ikke lett. Det er vanskelig å forstå, og umulig å føle. Omvendelsen skjer plutselig, kun på grunn av det øvre lyset som gradvis, dråpe for dråpe, påvirker oss.

I tillegg til sine vanlige egenskaper (Kelim) vil mennesket også tilegne seg nye. Denne virkeligheten forsvinner ikke, men han vil i tillegg oppdage en annen virkelighet også, den andre delen. Kun da forstår han hvor han befinner seg, og føler virkelig at vår virkelighet er en ren illusjon.

Fra introduksjonleksjonen i Netanya 12/12/10

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I dag må vi alle innrømme at vi – menneskeheten, den uorganiske, organiske og bevegelige naturen og skaperen – er deler av ett eneste system. Jo mer vi lever i henhold til dette systemet, jo bedre forhold vil vi få. Om vi ikke er enige i dette eller ikke klarer å balansere oss med det i den grad det samsvarer med vårt utviklingsnivå, vil vi i samme grad oppleve lidelse og til slutt død.

Vi eksisterer i realiteten i et helhetlig system som blir mer og mer avdekket for oss. Systemet er i seg selv konstant, men siden vår egoisme utvikler seg opplever vi stadig flere av dets tidligere skjulte former. Vi tror at det er naturen som endrer seg, mens det i virkeligheten er vi som endrer oss selv. Det er som om vi ser ut av et togvindu: Det er ikke plattformen som flytter på seg, men toget.

Inntil nylig har vi utviklet oss gjennom nivåene til den uorganiske, organiske og bevegelige naturen, og har ikke kjent vår motsetning til naturen. Dette var mine indre ønsker som utviklet seg (Shoresh, Neshama og Guf), og alt ble gjort i den hensikt å tilfredsstille mine egoistiske behov.

Nå er disse ønskene i tillegg slått sammen med to typer ønsker som jeg føler som eksterne: ”klær” (Levush) og ”slott” (Eichal). Jeg må godta dem som mine egne interne ønsker, og det betyr at jeg må akseptere at hele virkeligheten er min, at den er meg, mens jeg selv kun opplever at den eksisterer utenfor meg.

Resultatet av dette blir at hele denne verden, universet og naturen tilhører meg, er det ikke slik? Om jeg har forstått det riktig så er det mitt ansvar å ta vare på alt, akkurat slik jeg tar vare på meg selv? Jeg må derfor ikke bruke det for å få fordeler for meg selv, men kun for å kunne ta vare på det ”som om jeg gjør det for meg selv” siden alt til slutt viser seg som min helhetlige del?

Det er dette vi kaller en ny, global verden. ”Klær” og ”slott” (Aviut 3 og 4 av mine ønsker) som jeg så på som eksterne, blir interne gjennom min oppfattelse og utvikler seg som mine egne ønsker, mens jeg, på grunn av min egoistiske natur (i min GE, Aviut 0,1,2) avviser dem, opplever at de er utenfor meg og derfor skader dem, og gjennom dette skader jeg også meg selv.

Når jeg begynner å knytte dem til meg selv, vil jeg få muligheten til å føle den øvre virkeligheten i dem. Det er derfor virkeligheten som kjennes i ”klær” og ”slott”, som blir mine deler, vil vise seg å være den spirituelle virkeligheten. Jeg må med andre ord knytte hele naturen til meg selv og føle alt som finnes inni meg, helt ned til det siste atomet! Universet er tross alt den uendelige virkeligheten som vil avdekkes for meg når jeg føler at alt rundt meg er mitt.

Det er slik jeg vil oppfatte det. I stedet for den fysiske virkeligheten som viser seg gjennom mine egoistiske ønsker, vil jeg begynne å oppleve en spirituell virkelighet.

Fra del fire av Morgenleksjonen 12/01/11, ”The Quality of the Hidden Wisdom – In General”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →