Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Dargot HaSulam, artikkel 798, «Verdien av den lille»: Når man får noe en er gitt, blir skaperen ens debitor.

Eksempel: En far gir sin lille sønn en krone om dagen. Så vekkes farens kjærlighet for sønnen, og han gir ham fem kroner.

Når den lille sønnen ser at han i dag fikk en større gave fra faren, inspireres han til å takke faren for dette. Men siden, når faren gir ham en krone som vanlig, fylles sønnen med sinne mot faren over tapet sitt.

Det viser seg at tillegget sønnen fikk i går skjøv ham bort fra faren, i stedet for å føre ham nærmere. Det er fordi faren nå skylder ham, og den lille sønnen vil at faren skal legge til hver dag. Og når faren ikke gjør dette, så er ikke gavene verdt noen ting.

Man dør når man mottar, uten en gang å ha oppnådd halvparten av det man ønsker seg.

Det er ikke lett å kombinere ønsket om nytelse og ønsket om å gi på en ordentlig måte. Fra dette eksempelet ser vi at vi ikke skjønner skaperen. Egoismen tolererer ikke en-gangs tilføyelser. Det oppfatter ethvert tillegg som den nye normen og blir sint når det ikke fortsetter å få det.

Vi forstår ikke at når skaperen trekker fra, så gir han oss mer – ikke mindre! Det er ikke for ønsket om å motta nytelse, men for at vi skal oppnå intensjon til å gi. Egoismen ser imidlertid bare tapet: èn krone i stedet for de fem det hadde i går.

Sønnen forstår ikke at han selv må komplettere de resterende fire kronene med sin tro, intensjon og bevissthet om giverens storhet. Da, i stedet for tap, får han en flott gevinst: likhet med skaperen.

Det innledende, grunnleggende ønsket ble skapt av skaperen i form av et svart punkt i midten av det øvre lyset. Og det fortsetter å være et svart punkt. Vi utfører alt det andre selv, inkludert den høyeste grad av uendelighet, ved å anvende èn metode: å opphøye giveren i våre øyne.

Punktet i hjertet vokser ikke på egen hånd. Det kan bare vokse når det er koblet til en venn, bare gjennom giverkraften, som jeg må få til å trenge gjennom punktet mitt. Ingenting annet kan få det til å vokse.

Det øvre lyset fortsetter å påvirke oss med mer styrke, men vi skjønner enda ikke at utviklingen ikke er begrenset til oppfyllingen av ønsker. Vi utvikler et økende lys etter som vi går tilbake langs trinnene til HaVaYah.

På denne reisen blir stadier gradvis erstattet av hverandre. Men vi fortsetter å vente på nye porsjoner med lys uten å innse at det er på tide å erstatte mottak med å gi. Og selv om lyset øker, oppfatter vi det som noe negativt, som mørke.

I virkeligheten er lyset godt, men for at vi skal kunne oppfatte det som godt, er vi nødt til å bli en mottaker som er lik det. Til slutt presser det oss, til vi på en eller annen måte sier oss enige i dagsordenen og tar et nytt skritt mot å gi.

Derfor må vi, i stedet for å arbeide direkte med ønsket, jobbe for en holdningsendring overfor giveren. Utvikling er ikke en kvantitativ prosess, men en som er kvalitativ. Vi kommer til å avansere raskt hvis vi husker dette.

(28580)

Fra en leksjon, 3/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg vil ha kontroll over tiden og over livet mitt. Du sier at for å kunne ha det, må jeg forandre prioriteringene og la verden rundt meg bli viktigere enn meg selv. Men hvordan gjør jeg det? Hvordan overfører jeg oppmerksomheten fra meg selv til det som er utenfor meg?

Svar: Overføring av oppmerksomhet fra meg selv til det som er utenfor meg, kaller vi bevegelse mot anti-materie. Og dette gjelder ikke den fysiske anti-verdenen som fysikere snakker om, det er noe mye større.

Spørsmål: Hvordan er det mulig at et annet menneske blir viktigere for meg enn meg selv?

Svar: Det kaller vi omslag i oppfattelsen, en omveltning i ønsket. Nå ønsker du å tilfredsstille deg selv, mens du da vil føle at du ønsker å glede andre.

Det er ikke sånn at du befinner deg inni en annen person som et slags spøkelse, at du besetter kroppen hans/hennes for din egen tilfredsstillelse. Det ville fortsatt være egoistisk nytelse, som gleden til en mor som er totalt oppslukt av babyen sin, kun er opptatt av den og lever seg inn i det den ønsker seg.

Du vedblir i din egen kropp, men oppfatter den andre personen som viktigere enn deg selv. Og dette er absolutt ikke samme form for kjærlighet som eksisterer i vår verden. Dette mennesket er fullstendig fremmed for deg – og du har ikke noen naturlig kjærlighet for det, slik du har for den nærmeste familien din. Kun en slik omveltning får deg til å ta kontroll over livet ditt, for da går du hinsides tidens begrensninger.

Tiden ble til i det øyeblikket Big Bang skjedde. Derfor må du gå hinsides Big Bangs begrensninger og stige over punktet til materiets skapelse. Fra den subjektive følelsen av tid som nå eksisterer i den egoistiske oppfattelsen din, som er avhengig av hva som er bra eller ille for deg, går du over til oppfattelse av tid hos et annet menneske og vurderer hva er bra eller ille for det.

Endringen er fundamental, for du forvandler deg fra å være den som får til å være den som gir. Og slik tar du kontroll over tiden og over livet ditt.

(136832)

Fra programmet «A New Life», 17/4/14

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Vitenskap - Inga kommentarer →

 For meg, inndeles hele verden i det som er inni meg og det som er utenfor meg. Det er kroppen min som okkuperer et bestemt område, og det er verden rundt meg. For meg, er jeg det absolutt viktigste. Alt annet kommer i tillegg og er også inndelt i viktighetsgrader, etter hva som gagner eller skader meg.

Men si at jeg bytter plass mellom disse komponentene og kommer til et stadie der de eksterne blir mer viktige for meg enn meg selv. Med det foretar jeg en intern revolusjon, en indre omveltning av oppfattelsen som danner et nytt forhold til virkeligheten for meg. Jeg begynner å få motsatt forståelse for konsepter som tid, bevegelse, rom, godt og ondt; alt blir helt motsatt.

Jeg finner meg selv i en motsatt verden (en anti-verden), det vil si en verden som er motsatt vår verden i dag. Den kan bevege seg i ulike retninger: fortid, nåtid og fremtid, uten begrensning.

Min oppfattelse av rom er forandret; jeg er ikke lenger bundet til et bestemt sted. Fysikere snakker om eksistensen av ormehull i universet som vi kan gå inn i. Vi må penetrere en verden som finnes bortenfor materie.

Helt naturlig ser jeg på meg selv som viktigere enn alt som finnes utenfor meg. Men hvis jeg kan snu den oppfattelsen rundt og kontrollere den, slik at jeg selv bestemmer hva som er viktig for meg, blir jeg en som mestrer tiden.

Men fysikere snakker om bøyning av rom fra et teoretisk synspunkt, utført med spesielle hjelpemiddel av det samme fysiske mennesket. Det er ikke mulig å gå utenom den fysiske verdens begrensninger på den måten. De vil se den samme substansen, bare med en høyere resolusjon av tid, bevegelse og rom.

Læren om kabbala, derimot, snakker om endringer i oppfattelsen hos et menneske som slutter å være avhengig av materie. Jeg står naken og fri fra materie midt i universet, ser gjennom det uten begrensninger, og ser samme sted hvor kraften som forårsaket Big Bang oppstod. Denne kraften ga energi til skapelsen av hele det enorme universet og utviklet det til dette punktet hvor jeg befinner meg i dag.

Mens jeg ser bakover og vil se denne kraften som forårsaket Big Bang, og det er akkurat dette jeg vil utforske. Det finnes ingenting for meg å utforske innenfor selve universet, for det er bare resultatet av den innledende kraften. Hvis jeg har kunnskap om og blir kjent med originalen, erverver jeg meg i tillegg hele resultatet.

Men utfra resultatene kan vi ikke forske og studere originalen. Vi ser at menneskeheten i denne utviklingsfasen ikke er klare for det og at retningen, generelt sett, ikke er riktig.

(136745)

Fra Kab TV`s «A New Life», 17/4/14

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er tid? Har den egeneksistens, eller eksisterer den kun på innsiden? Hva er definisjonen på tid?

Svar: Jeg ser tiden når jeg titter på klokken. Jeg føler tiden når jeg tenker over livet mitt og ser hvor fort det går, når jeg funderer over ting som skjer og reflekterer over konsekvenser og følelser.

Vårt mottakerønske, som er hovedbestanddelen vi er laget av, fornemmer fortid, nåtid og fremtid. Det merker tiden som endringer som skjer i vårt ønske om nytelse. Tiden avhenger, med andre ord, av følelsene som finner sted i mottakerønsket. Uten disse følelsene ville vi overhode ikke hatt noen oppfattelse av tid.

Hvis der ikke er avvik i følelsene våre, ingen delta mellom en bedre eller dårligere følelse, merker vi ikke tidsstrømmen. Hvis følelsene våre alltid var de samme, ville tiden stanse. Tiden er for oss et resultat av svingninger som finner sted i våre sanser. Ingen endring, ingen tid. Hva skiller det neste minuttet fra det foregående? De varierer på grunn av prosesser som finner sted i mottakerønsket. Det er dette vi kaller tid.

Tid er forskjellen mellom mengden av nytelse vi opplever i et tidligere stadie sammenlignet med det neste. Følelsene våre er i konstant endring. Det forklarer hvorfor ting som har skjedd, som skjer og som kommer til å skje er viktige fra vårt egoistiske synspunkt. Vi utforsker stadiene som vårt ønske om nytelse opplever. De vekslende stadiene er innprentet i oss som tid.

Mottakerønsket er skapelsens materie. Det er et sanseorgan som føler fylde eller tomhet. Det måler stadiet det gjennomgår i forhold til følelsen av tilfredsstillelse som sammenlignes med det foregående stadiet og ved å evaluere mengden av nytelse i dem begge, og på den måten å danne følelsen av tid.

Tid er et måleinstrument for tilfredsstillelse i mottakerønsket. Vi vil være lykkelige, derfor utvikler vi en følelse av fremtid og ser tilbake i fortiden for å lære hva vi må gjøre for å oppnå målene vi har satt.

Vi organiserer tilfredsstillelsen vår; derfor deles tiden inn i ulike faser for oss.

Vi streber etter å kjenne fremtiden vår og å lære fra fortiden, men alt kommer fra vårt ønske om nytelse. Mens mottakerønsket utvikler seg, danner de ulike formene en følelse av tid hos oss.

Ifølge utviklingsstadiet det befinner seg i, deler mottakerønsket seg i følgende faser: uorganisk, organisk, animalsk og kommunikativ. Mennesker er de eneste som føler tid, dvs, anerkjenner fortid, nåtid og fremtid. Disse fasene er forskjellige for mennesker utfra hvordan de opplever tilfredsstillelsen.

Vi føler ulike former for tid internt. Det finnes tid som holder styr på timene, og samtidig er der en annen form for tid som vi simpelthen føler inni oss. Tid kan måles i milliarder av år, eller deles opp i korte øyeblikk. Vi måler tiden i forhold til hvor viktig den er for oss og i forhold til hvor innvolverte vi er i den.

Følelsen av tid og dens essens er to vidt forskjellige ting. Oppfattelsen av tid avhenger av vår indre individuelle erfaring, mens astronomisk tid regnes ut fra planetenes bevegelse, selv om det fortsatt er ganske relativt.

Hele universet er et mottakerønske og inni det iakttar vi prosesser som finner sted på de uorganiske, de organiske, de animalske og de menneskelige nivåene.

Det betyr at de alle foregår inni oss. Hele virkeligheten er inni oss; den er et produkt av vår oppfattelse. Hvis hele virkelighetsoppfattelsen vår forandrer seg, vil følelsen av tid, bevegelse, rom, og hele universet, hele dette bildet vi lever i også forandre seg.

Derfor er det vi må stille oss selv dette spørsmålet: «Hva er livet mitt? Hva er denne virkeligheten vi eksisterer i? Er den relativ? Kan den endres?»

(134700)

Fra KabTV`s «A New Life», 17/4/14

Kategori: Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi trenger ikke å forestille oss at den spirituelle virkeligheten befinner seg et sted langt borte fra oss.
De sier vi stiger gradvis gjennom første, andre, tredje nivå, osv. Men dette er potensielle nivåer, faser med følelser og innsikt. 

Den spirituelle virkeligheten er faktisk her, men jeg ser den gjennom brillene mine, gjennom min egen følsomhet. Si at jeg kommer halvsovende til en leksjon, men begynner å våkne. Jeg kan allerede høre litt av hva de prater om, så jeg åpner øynene og begynner å bli mer våken og alle sansene mine livner til.

Slik fungerer de spirituelle nivåene: Vi våkner, blir mer følsomme, tar alt verktøy mer i bruk og involverer mer oppfattelsen i mottakerne (Kelim). Men ingenting forandrer seg i mottakerne (Kelim), derfor er vi nødt til å verdsette vårt nåværende stadie. Vi trenger bare å skjerpe sansene våre bittelitt for å kunne føle den spirituelle virkeligheten.

Vi befinner oss i skjul og må få det til å avta. Det er alt! Det eneste problemet her er at det motstrider egoismen vår, siden det tvinger oss til å koble oss sammen med andre og motarbeide de personlige instinktive ønskene vi har. Hvis vi fatter dette prinsippet, blir det tydelig hvor enkelt, konsist og spesifikt det hele er.

(133157)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 20/4/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan harmonerer det at denne verden på den ene siden, er ubevegelig og innbillt og allikevel må vi innenfor rammene av den utøve handlinger og disseminasjon?

Svar: For deg synes det som om at du ved å gå ut blant et bredere publikum blir inkludert og at lengselen deres gir deg tyngde. Men dette er ikke deres problemer; det er dine problemer, du bare hører om dem av noen andre.

Du inkluderes i delene til sjelen din. Du får aldri høre noe fra verden som er irrelevant for deg. Noe slikt finnes ikke! Alle sammen er de inni deg: de uorganiske, de organiske, de animale og spesielt menneskene. For deg synes det som om de er utenfor; du kan høre dem, du utfører alle mulige slags aktiviteter med dem for å kunne føre dem tilbake inni deg.

Du får aldri høre noe fra dem som ikke er relevant for deg. De er som celler som må komme tilbake til beholderen din og det bare virker som om de er utenfor. Den tåkete oppfattelsen din får dem til å synes som eksterne.

(132274)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/14, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er et navn?

Svar: Et navn er hva vi kaller et visst fenomen på den mest passende måten. Det er Lys og det er en beholder. To faktorer som avdekkes av hverandre, og deres felles inntrykk fører til uttrykk som heter “navn.” Vi vet ikke hva lyset er, vi kan ikke forstå eller føle det. Vi føler kun handlingene til beholderen som er motsatt til dens natur. Beholderen, ønsket om å motta blir plutselig åpenbart i form av et giverønske, det er derfor vi ser giverønsket på toppen av mottaker.

Disse to motsatte krefter skaper en viss form ved å koble på en bestemt måte, som kalles et navn. Selve formen er navnet, selv om i vår verden, i mitt sinn, i min datamaskin, er navnet allerede skrevet i en annen form i henhold til min software, i henhold til mine koder. Selve formen er faktisk navnet på tilstanden som er skapt ved gjensidig samarbeide mellom Lyset og beholderen.

Navnet er med hensyn til de som mottar, som betyr at jeg må adaptere meg til et visst fenomen på en bestemt måte, for så i henhold til formen som er tilpasset fenomenet, kaller jeg det fenomenet ved navn. Jeg kjenner ikke til navnet på det generelle fenomenet , men jeg kan kalle deler av den i forhold til min beholder, i henhold til mitt navn. Så når jeg sier noe om noen, er det ikke snakk om meg eller ham, men om omfanget av min oppnåelse av det.

Vi bør ta hensyn til dette. Vi lærer aldri selve fenomenet i selg selv, men kun i forhold til den som oppnår det. Når jeg oppnår noe, sier jeg ikke at det er noe spesielt, men at jeg oppnår fenomenet fordi min oppnåelse er alltid I henhold til mine beholdere. I henhold til likhet i form med en del av det generelle fenomenet som ikke er kjent for meg.

Vi eksisterer i et univers, men nå begynner vi å oppnå at det er uendelige andre universer. Vi, derimot oppnår kun en del av det som vi kaller et univers. Så navnet er aldri det faktiske fenomenet, men bare den delen jeg oppnår.

Fra den 3 delen av den Daily Kabbalah Lesson 3/11/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

 Ikke alt vi oppfatter i denne verden tilhører den spirituelle virkeligheten. Av hele den spirituelle virkeligheten fanger vi kun opp en liten forvrengt bit som kan oppfattes av våre korrupte beholdere. Denne lille spirituelle delen sørger for levebrød for våre beholdere, gir oss drivkraft og lar oss opprettholde pseudo-eksistensen vår som kalles «det søte liv.»

Vår verden med alle sine lover, natur og vitenskap, er innbillt, siden de manifesteres utelukkende i fiktive beholdere til det egoistiske ønske på sitt laveste nivå. Alt vi oppnår ved hjelp av vitenskap, selv om det fortsatte å utvikle seg i tusenvis av år, vil alltid forbli innenfor egoet.

Denne virkeligheten eksisterer kun i vår fantasi. Over den vil vi, til sist, avdekke lovene i den øvre virkeligheten, altruistiske ønsker. Vi vil, med andre ord, lære de kabbalistiske lovene som gjelder for den korrigerte virkeligheten.

Da vil den materielle virkeligheten forsvinne. Denne verden eksisterer, tross alt, ikke bare i det egoistiske ønsket, men snarere i mennesket. Et menneske inkluderer denne verden med alt den noensinne har og har hatt: dinosaurer og løver, stjerner og planeter… Vi oppfatter ikke universet sådan, men føler snarere dybden av våre materielle ønsker.

I den graden de materielle ønskene våre korrigeres, vil alt «flyte» fra egoisme til altruisme og da vil materiet «fordampe.» Det er derfor helt forgjeves å bruke energi og arbeid på materie, siden det kun er et forberedende grunnlag for følgende nivåer.

(122254)

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/12/13, The Freedom

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Teaching of the Kabbalah and Its Essence»: Dessuten, selv ting vi innbiller oss å oppnå vesenet av, som steiner og trær, etter ærlig undersøkelse står vi igjen med null oppnåelse av vesenet deres, siden alt vi oppnår er handlingene deres som skjer i sammentreffet de har med sansene våre.

Jeg oppfatter alt og føler det bare som et inntrykk som skapes i sanseorganene mine og ikke i sin orginale form. Sannheten befinner seg utenfor meg og er ukjent for meg. Kun ved å oppfatte noe inni meg selv og skjelne det som ble «avbildet» i min forestilling av hørsel, smak, lukt og berøring, kan jeg vurdere det. Alle navn og symboler, alle fenomener og reaksjoner, alle ting, alt som skjer er grunnet oppfattelsen i sanseorganene mine. Vesenet vedblir «bak scenen», unnviker materielle sensasjoner og ligger utenfor bildet av den virkeligheten de skisserer for oss.

Spørsmål: Hvordan kan vi da kommunisere med hverandre og forstå hverandre?

Svar: Vi kan forstå hverandre fordi alle har et likt program med lik mal medfødt i sanseorganene våre. Korrespondansen dem imellom gjør mennesker istand til å formidle følelsene sine til andre, for de er alle i samme illusjon. Vi har alle et visst oppfattelsesnivå og denne situasjonen gjør at vi kan diskutere det oss imellom.

Basert på det nåværende «bildet», innrømmer vi eksistensen av vår verden, som har uorganisk, organisk og animal natur, samt mennesker som oppfatter virkeligheten. Hva dette i virkeligheten er, vet vi ikke. Kanskje det bare er bølger, slik som fysikere sier, eller en nesten urgammel tomhet, fordi avstanden mellom subatomiske partikler er uforlignelig større enn størrelsen deres.

Hvordan oppfatter vi verden? Hvordan påvirker det oss? Hvordan forestiller vi oss hva som skjer? Hvorfor tar virkeligheten spesifikt disse formene i oppfattelsen vår? Hvordan bearbeider vi informasjonen vi mottar? Hvordan sammenligner vi med tidligere resultat? Hvordan og med hjelp av hvilken kode formidler vi informasjon til hverandre? Hvordan lagrer vi den for senere å bruke den akkumulerte erfaringen til å finne noe og trekke en parallell. Alt dette er biprodukter.

Og det aller viktigste er at mennesker i denne materialistiske virkeligheten kun oppfatter et subjektivt bilde. Hvis de får andre sanseorganer, vil de se en annerledes verden. Hvis oppfattelsesprogrammet deres blir endret, blir bildet forandret. I dag har vi allerede oppfunnet enheter som gjør oss istand til å modifisere og utfylle den oppfattede virkeligheten, å skape illusjoner og falske bilder.

Sammenlignet med oss, oppfatter dessuten dyrene verden helt annerledes. En hund orienterer seg ved å fange opp lukter; den ser ikke på mennesker, men lukter dem og danner seg slik et bilde av dem. Den gjenkjenner en katt som kommer løpende, ikke så mye med øynene, men innenfor feltet av lukter. En slange avgjør temperaturen på objekter til brøkdeler av en grad og det gir den et klart bilde.

Generelt er det klart at alt i denne verden er relativt. Selv mellom mennesker er alt relativt, selv om vi fra naturens side ikke er så forskjellige.

Spørsmål: I det tilfellet, hvordan kan kabbalister forstå hverandre når de diskuterer den spirituelle virkeligheten?

Svar: En kabbalist er et menneske som har tilholdsted i en kropp, akkurat som du og som oppfatter verden gjennom de kroppslige sanseorganene, som du selv gjør. I tillegg til dette har han flere sanser og med dem skjelner han kreftene som kontrollerer verden og sin forbindelse med dem. Der er et nettverk av krefter foran ham, det er det hele. Men i virkeligheten er dette alt.

(122425)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/12/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →