Moderne undervisning «former» alle i henhold til en fastsatt modell. Vi kan ikke en gang lengre kalle det for «undervisning», for vi oppdager ikke folks kreativitet og hjelper dem til å utvikle individualisme.

En ùnik person synes merkelig og undervisningsapparatet knuser disse usedvanlighetene. Et barn møter opp på skolen, der han får standardisert materie, standardiserte spørsmål og problemstillinger…. og resultatet er en standalisert, stensilert form – som sølekaker i sandkassen, uten å ta hensyn til de individuelle tendensene.

Vår undervisning behandler mennesket som en maskin som skal utføre visse funksjoner i samfunnet og på arbeidsplassen. Også i vitenskapen gjenspeiler det seg: få vitenskapsmenn blir sanne banebrytere. Til det kreves en ùnik personlighet, en ny innsynsvinkel, en ny måte å oppfatte ting på, som Einstein eller Friedman.

Nå for tiden finnes millioner av vitenskapsmenn, mens det tidligere ikke fantes mer enn ett dusin. Poenget er at dagens vitenskaper er en «tekniker» som utfører en rekke eksperimenter, til han snubler over noe nytt. Han gjennomtrenger ikke skapelsens vesen, han ser ikke hvordan tingene vokser fram fra innsiden og oppdager ikke nye lag og nye dimensjoner som resultat av en spesiell innsikt.

Nei, han utfører ganske enkelt eksperimenter. Han prøver først èn ting, deretter noe annet og kommer til slutt opp med et resultat. Selvfølgelig kreves en vitenskapelig tankemåte, men det er ikke oppdagelse i riktig betydning. Det er ikke resultatet av noens indre intellektuelle tanker. Oftest er det bare statistisk forventede vellykkede resultat av gjentatte laboratorierutiner.

Vi må derfor trekke en klar strek mellom dagens masseundervisning og den sanne undervisningen som former mennesket i oss.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/1/12, «The Freedom»

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Samfunn, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi må formidle vårt budskap til alle. Jeg tror likevel at folket vil være mer mottagelige enn lederne. Den allmenne befolkningen vil komme til oss før den «styrende» befolkningen vil gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor kan vi ikke formidle vårt budskap fra toppen? Det som styresmaktene bestemmer er jo tross alt beslutninger som vil iverksettes.

Svar: Poenget her er at et vanlig menneske ikke har et system. Han har en tom mage, og han bryr seg vanligvis ikke med hva han fyller den med. Han bryr seg ikke om virkemidlene, om noens systemer. For han er det mest viktig å unngå å være sulten.

Statsministeren lager på den andre siden planer og tenker på hva som vil være best å gjøre, som for eksempel det å heve eller senke skattene, kutte i budsjettet, ikke endre noe og så videre. Han er involvert i de tekniske detaljene. Han klarer ikke å la være å tenke på dette eller kvitte seg med det. Det er problemet. Derfor er det vanskelig for oss å nå fram til de som sitter på toppen. Deres problem er ikke magen, men kontroll. De ønsker å bevare den, og de klarer ikke å tenke på noe utover sine egne planer om å forstå årsaken til at de ikke lykkes.

Det er vanskelig for dem å høre noe nytt. De klarer det bare ikke. Det de trenger for å kunne endre sitt tankesett, er å ta på seg noen «runde» briller for å kunne se den «runde», helhetlige verden og dens avhengighet.

I denne verden blir ikke suksess målt gjennom økonomiske planer, tekniske detaljer, renter eller skatter. Ekspertene klarer likevel ikke å bryte denne onde sirkelen; de ser økonomien gjennom gamle perspektiver og klarer ikke å tenke seg noe annet. De kan lage planer i henhold til profitt.

Om jeg for eksempel produserer sko, vil jeg selge dem og tjene til livets opphold på denne måten. Ett par gir meg nok å leve for gjennom en hel måned. Om jeg lager og selger to par, vil jeg da få et månedlig overskudd. Da kommer styresmaktene og banker på min dør: «Jeg tar 50 % av overskuddet ditt på det andre skoparet. Jeg må tross alt finansiere staten, forsvaret, veiene og så videre.» Dette er jo forståelig.

Deretter kommer kommunen og banker på min dør: «Du trenger sanitærtjenester i nabolaget, offentlige fasiliteter, tilrettelegging av omgivelsene og så videre. Gi meg 10 % av overskuddet ditt». Slik bare fortsetter det.

Hvordan vil vi så kunne leve i en tid der krisen reduserer produksjonen til et nivå som kun omfatter grunnleggende nødvendigheter? Hvor vil de hente skattene fra? Skattene er tross alt hentet fra overskuddet, men om de ønsker å ta den maten jeg har behov for, vil dette skape problemer.

Jeg kan ikke akseptere at jeg skal måtte gå under en akseptabel levestandard; da vil jeg gå ut i gatene for å protestere. Hele skattesystemet er basert på en vurdering av overforbruk, men hva skjer om dette overskuddet ikke lenger blir generert?

Vårt økonomiske system er ikke forberedt på dette, det er ikke laget for slike tilfeller. Det er derfor alle bekymrer seg for den økonomiske veksten; for alle lever tross alt av den.

Vi snakker om en helt annen økonomi der det ikke finnes noe overskudd. De økonomiske ekspertene forstår selvsagt ikke dette.

Vi må derfor begynne med en helt enkel forklaring: folket vil stå uten arbeid og de vil ikke ha noe å gjøre. Det vil bli nødvendig å samle dem, sette dem på skolebenken og gjøre dem til «snille barn» for å hindre at de samles i gatene for å knuse butikkvinduer og brenne biler. Det vil være mulig å bygge opp et nytt og fantastisk samfunn. Dette vil også føre til et stort overskudd fordi disse menneskene er ekte ressurser.

Jeg tror at disse ideene vil bli hørt og forstått av verdens ledere. De vil ellers stå ovenfor en mørk framtid, en uunngåelig skjebne.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 3/1/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Kabbala disseminasjon, Krise, Økonomi, Politikk, Samfunn, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”: Vi har nå kommet til et punkt der vi har oppnådd en klar forståelse av straffen som omfatter individets frihet. Det finnes et viktig spørsmål: «Hvor ifra fikk kollektivet rett til å frata individet frihet og nekte han det mest dyrebare i livet, friheten?» Tilsynelatende finnes det ikke noe annet enn en rå kraft her. 

Hva må vi gjøre om kollektivets interesser er viktigere enn de personlige? Kan samfunnet hele tiden tvinge meg til å ta vare på det? Vil det å presse dette gjennom hjelpe oss? Det er derfor vi trenger utdannelse.

Foreldre bestemmer også for sine barn hvilken skjebne de vil få, hvilke skoler de skal gå på, hvilken utdannelse de skal få og hvilke synspunkter de vil bli påvirket av. De definerer praktisk talt hele hans liv på forskudd. Har de blitt tildelt en slik rett?

Uansett bestemmer mor og far på forhånd framtiden til sine barn gjennom sin eksistens; i tillegg utvikler de bestemte karaktertrekk hos dem.

Familien, barnehagen, skolen og omgivelsene – alle disse faktorene vil sammen forme et menneske, og når det fyller 15 år vil det slik bli et individ der alt er forutbestemt for han. Hvilken rett har samfunnet til å gjøre meg til det de ønsker: en bolle, en pai, et brød eller en bagel? Det er likevel det som skjer.

Denne organiseringen kommer fra loven om å følge flertallet. «Flertallet» betyr et bevisst samfunn som føler og forstår at velstand er avhengig av at hvert eneste menneske tar vare på helheten, det vil si at det utsletter sitt ego og knytter seg opp til samfunnet.

Når dette er tilfelle kan samfunnet eller foreldre virkelig kreve at alle studerer de felles interessene. Samfunnet er også ansvarlig for å utdanne alle sine medlemmer når det gjelder dette prinsippet. Derfor blir det sagt at en far må lære sin sønn et «yrke». Vi snakker om det samme systemet, det å lære om giverkraften.

Den universelle loven om det komplekse systemet blir observert fra et punkt der det ikke er muligheter for å unnslippe. Et menneske vet i utgangspunktet hva han er, et av «tannhjulene», og at han må fungere skikkelig. Når man oppfører seg som et «tannhjul» til tross for sin onde tilbøyelighet, har mennesket en mulighet til å avdekke hele systemet, oppnå dets kraft og oppnå visdom og en følelse av omgivelsene, den totale, store beholderen. Slik løfter han seg til skaperens nivå.

I hovedsak betyr «det å følge flertallet» å følge skaperen. Omgivelsene og skaperen er det samme: den generelle loven om giverkraften, den altomfattende givende kraften. På det opprinnelige nivået begrenser vi våre forklaringer til å beskrive det uknuselige globale samholdet, som etterlater oss ingen alternativer, bare helhetlig samhold. Vi beskriver det givende arbeidet til skaperen i sin nåværende form som det givende arbeidet for samfunnet.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 5/1/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Meninger: (Herman Van Rompuy, EU-president): “Presidenten for den europeiske unionen, Herman Van Rompuy, prøver å spre litt glede. Politikeren, som liker å lese beroligende Haiku-dikt på fritiden, sender The World Book of Happiness til verdens ledere som en nyttårsgave og ber dem om å ‘sette menneskenes lykke og velstand høyest på den politiske prioriteringslisten for 2012’.

“‘Det å tenke positivt er ikke lenger bare for livsnytere, drømmere og de naive,’ sa Van Rompuy.

“Hans ‘lykke’ – budskap kommer i en tid der den europeiske unionen gjennomgår den verste krisen i løpet av de 50 årene den har eksistert, da høy statsgjeld truer framtiden til den felles europeiske valutaen.

“Boken kan til og med inneholde løsningen for noen av de rikere medlemslandene som har nølt med å bistå de nasjonene som opplever store problemer, for eksempel Spania og Italia som lider under høy statsgjeld som må refinansieres.

“‘Man kan kjøpe lykke om man bruker pengene på andre,’ sier den.”

Min kommentar: Siden essensen til skapningen er ønsket om å ta imot nytelse, føler vi lykke når dette ønsket blir tilfredsstilt. Når det ikke blir tilfredsstilt føler vi derimot det motsatte, og blir ulykkelige. Under påvirkning av vår personlige og sosiale egoisme, aksepterer vi kunstig tilfredstillelse som lykke og føler aldri at vi virkelig er fornøyde.

I dag har vi gått inn i en tid med global krise og tomhet, og nå begynner vi å forstå at vi kun kan bli tilfredsstilt av naturlige nytelser som ro, snillhet og gjensidighet, og ingenting annet. Derfor vil vi komme til et punkt der vi vil føle behov for nærhet og for å studere vilkårene til det generelle, helhetlige samholdet. Som et bevis på at det dreier seg om en sykdom, leder krisen oss slik at vi kan begynne å ta imot behandling.

Kategori: Krise, Samfunn - Inga kommentarer →

Fra nyhetene til News Junkie Post: Ulike profetier om verdens undergang er forbundet med kalenderåret 2012. Verdens undergang (gresk etymologi: «å løfte et slør», eller «avdekkelse») beskrives ofte som slutten på alt. Men selve ordet etymologi motsier dette begrepet. Verdens undergang, som en kollossal avdekkelse, er et universalt sannhetens øyeblikk – et kjempeskritt inn i uutforsket område. Verden, i sin helhet, har allerede gått inn i denne unike fasen av menneskehetens historie.

Mayafolket anså ikke den skjebnesvangre datoen, 21/12/2012, som «verdens ende». I stedet oppfattet de det som overgangen fra èn tidsalder til en annen. Kjernebudskapet deres dreier seg om vår evne til å foreta et valg og enten omfavne den nye framtiden – eller å holde fast ved fortiden og stå overfor mulige forferdelige konsekvenser. I følge Mayafolket bestemmer vår motstand eller aksept av dette paradigmeskiftet om overgangen foregår i kaos og voldelig gru  – eller i fred og ro.

«Mange føler intuiativt at slutten på Mayakalenderen vil føre til en endring av bevissthet. Allikevel forklares sjelden årsaken til en slik endring, hvordan den vil foregå, eller hva dens vesen er», skrev Carl Johan Calleman i mars 2010.

«Først vil folk føle et stort behov for å ta initiativ til å disseminere oppropet for bevisst sammenløp i verden,» skrev Calleman. » Paradigmeskiftet beskrives av Calleman enten som en endring av bevissthet, eller som at bevisst sammenløp allerede er på vei inn. Historiens tog har allerede «forlatt stasjonen» – og det er faktisk et ekspresstog med megahastighet. Dette paradigmeskiftet i global menneskelig historie begynte våren 2011 i den arabiske verden… Hendelsesforløpet i den arabiske revolusjonen var veldig forutsigbart, uten å henstille til Mayakalenderen, eller andre krystallkuler.

«Etter den arabiske våren har Occupy bevegelsen vist en bemerkelsesverdig tilpasningsevne og motstandsstyrke – og smitter som et virus. Den har spredt seg til det vestlige Europa, til Hellas, Storbritannia, Spania, Italia, Frankrike og Tyskland. Men enda viktigere; den er nå en makt man må ta hensyn til i imperialismens hovedsete, USA. Hovedårsaken til at Occupy bevegelsen har så mye trekkraft i USA er at en av to amerikanere, i følge nye tall fra US Census Bureau – er blitt berørt av fattigdom, eller strever med lav inntekt.

Occupy paradigmet er ikke en kunstig forventet makt, eller et merkelig astrologisk fenomen. I stedet er det en vanlig bevegelse grunnlagt på enkle prinsipp som redelighet, likhet og sosial rettferdighet. Den er grunnlagt i overbevisning om at 99% av verdens befolkning bør kontrollere midlene og styre sine egne affærer, i stedet for å la 1% styre verden på en måte som viser seg å ikke være bærekraftig og styrter oss ned i avgrunnen.

«Tyrannene, diktatorene, oligarkene og «universets mestere» i finansverdenen er brakt til vår oppmerksomhet av de 99%. Dersom de gjør motstand, vil tsunamieffekten få dem til å kollapse, eller fullstendig degradere deres makt og rikdom. Det er bare et spørsmål om tid – og det er tross alt ennå et helt år igjen til slutten av Mayakalenderen. Den globale Occupy bevegelsen er antakelig vårt beste håp, ikke som de 99%, men som mennesker, for å endre kursen og bidra til at en verden der «hunder spiser hunder»-kulturen ikke får overleve. En levemåte basert på rettferdighet og respekt for den Universale menneskerettighetsdeklarasjonen.»

Kategori: Krise, Samfunn, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Meninger (Robert Zoellick, leder for Verdensbanken): “Lederen for Verdensbanken advarte forrige søndag om at mange nøkkelspillere i markedet hadde redusert sin tillit de siste ukene, og at dette har bidratt til å skyve den sårbare globale økonomien over i en «ny faresone».

“Robert Zoellick sa at hendelser i Europa og i USA de siste ukene allerede har hatt en negativ påvirkning, og kan være et tegn på at vi har større problemer i vente.

«Det er en sammenheng mellom enkelte hendelser både i Europa og i USA som har ført til at mange av markedsdeltagerne har mistet tillit til de økonomiske lederne i noen av de viktigste landene», sa Zoellick.

«Jeg tror at disse hendelsene, i tillegg til noen av de andre skjørhetene som ligger i naturen til gjenopprettelsen av økonomien, har presset oss over i en ny faresone», sa Zoellick, «og jeg sier ikke dette med lett hjerte.»

Min kommentar: Dette problemet kan ikke løses verken av økonomer eller politikere, men kun gjennom en gradvis overgang til et helhetlig samfunn. I et slikt samfunn vil alle endringene fungere om alle de sosiale problemene blir løst gjennom samarbeid, slik man gjør i en familie.

Kategori: Krise, Økonomi, Samfunn, Verden - Inga kommentarer →

Forskning: Stiftelsen for framtidsstudier (Stiftung fur Zukunftsfragen) har offentliggjort funn når det gjelder menneskelig lykke i Europa. “Det mest positive synet på livet finner vi hos danskene, der nesten alle de som ble intervjuet (96 %) oppga at de var lykkelige. I motsetning til danskene, finner vi på tredje sisteplass tyskerne (61 %) som dermed lever opp til sitt rykte som pessimister.”

68% – Europe (gjennomsnitt),
96% – Danmark,
80% – Hellas,
79% – Italia,
77% – Frankrike,
72% – Nederland og Storbritannia,
63% – Østerrike,
61% – Tyrkia, Tyskland,
37% – Russland.

Min kommentar: Hvordan kan det ha seg at grekerne, med sine gjeldsproblemer og andre utfordringer, er mer lykkelige enn tyrkerne og tyskerne? Alt er som vi ser relativt, og lykke finnes ikke i overflod, selv om kvinner, mennesker som bor på landet, par og velstående mennesker generelt sett har en tendens til å være lykkeligere enn menn, byfolk, enslige og mennesker med lav inntekt. Om vi gir mennesket «alt som er nødvendig for å leve» og gleden av gjensidighet, varme og rettferdighet, vil han bli lykkelig!

Kategori: Krise, Samfunn, Verden - Inga kommentarer →

Fra nyhetene, Sverige: “Det svenske politiet informerte om at uro plutselig brøt ut i Göteborg, landets nest største by, og at flere politimenn ble angrepet av ungdommer som kastet steiner og Molotov cocktailer.”

Spania: “Pave Benedict XVI befinner seg nå i den spanske hovedstaden Madrid for å feire verdens ungdomsdag (World Youth Day – WYD), en katolsk festival som samler unge pilgrimmer fra hele verden…. Mer enn 100 grupper som ikke støtter paven demonstrerte… Demonstrantene marsjerte inn i sentrum av gamlebyen mens de ropte: ‘Paven får ikke noen av mine skattepenger’… Spania befinner seg midt i den verste krisen som landet har opplevd på flere tiår, med en arbeidsledighet på 21 % (ungdomsledigheten er på 43 %), den høyeste i Europa.”

Storbritannia: “Dommere i Storbritannia har utstedt strenge straffer i etterkant av forrige ukes demonstrasjoner – inkludert to fire-årsdommer for facebook-poster. …Tall som i dag ble publisert fra Justisdepartementet viser at 1277 mistenkte hadde møtt ved havnen innen tirsdag kl. 12.00 i forbindelse med opprørene. De aller fleste av de mistenkte var menn, og 21 % av dem var under 18 år.”

“Le Monde”, Frankrike: “Tunisia, Egypt, Libya, Syria, Italia, Hellas, Spania, Storbritannia, Israel… Listen over land som opplever ungdomsopprør blir stadig lengre. Istedet for sportsarrangementer og musikkfestivaler, er det samlende elementet nå arbeidsledighet, uro, frykt for det som skjer i dag og bekymringer for morgendagen.

Min kommentar: Styresmaktene kan ikke lenger styre menneskene, da de nå føler seg i stand til å styre seg selv siden verden har endret seg fra en individuell, egoistisk samhørighet (der avgjørelsene ble utført langs en vertikal linje) til gjensidig samhold (der avgjørelsene blir fattet i fellesskap ved at man setter seg sammen rundt et bord).

Kategori: Krise, Nyheter, Samfunn, Verden - Inga kommentarer →

For hver eneste dag som går synker verden enda dypere ned i et større mørke, hjelpeløshet og fortvilelse. Menneskene mister alt håp om framtiden og kan ikke forstå hva som kan gjøres med den.

Vi fortsetter å snakke og forvirre hverandre, og trekker millioner av mennesker til gatene for å knuse vinduer og brenne ting. Hva er det neste? Det finnes ingen svar! Selv politiet og styresmaktene er ikke sterke nok til å ta opp kampen mot demonstrantene. Så langt ned har alt falt, og vi har sunket ned i fortvilelsen.

Styresmaktene fokuserer kun på interne forhold og sloss om velgerne – de bryr seg ikke om menneskene. De har fullstendig mistet kontakten med menneskene. Dette er ikke et problem i ett bestemt land, men gjelder i hele verden. Det er denne tilstanden vi er kommet til. Det finnes ikke sterke individer lenger som tiltrekker seg mennesker. Dette er ansiktet til vår generasjon, som profetene har skrevet: «Ansiktet til generasjonen vil være som ansiktet til en hund».

De klarer ikke å gjøre noe med det fordi styresmaktene ikke har styrke eller penger til å løse problemet. Den eneste løsningen er å finne et enkelt og tilgjengelig språk, en ærlig tilnærmingsmåte for å forklare menneskene hva som skjer med verden. Dette vil hjelpe dem til å forstå at det kun finnes én løsning, men de oppfatter den ikke som akseptabel ennå fordi den ligger på globaliseringens og helhetens side, på den andre siden av krisen.

Vi lever uansett inni krisen! Vi må løfte oss over den og se oss rundt. Ennå er det ikke klart hvordan vi vil lykkes og hvor mye vil vi klare å bidra med, men det er vårt ansvar. La oss håpe at vi lykkes.

Jeg ønsker sterkt at hele verden skal utvikle seg langs den gode veien, og det er derfor jeg blir rasende på de som støtter uro og som egger massene. Dette vil ikke hjelpe på noen ting – det kan likestilles med å kaste rundt på fyrstikker for å tenne ild. Vi ser ingen som appellerer til hjertet og sinnet, mennesker som forbereder seg på dialog eller forhandlinger, bare et ønske om å ødelegge alt.

Om en kraft kun er rettet mot ødeleggelser uten en plan om å bygge opp noe nytt, er det destruktivt og må først av alt slås ned på. Løsningen må settes foran alt. Å skrike uten grunn, uten virkemidler eller planer er rett og slett barnslig. Da står du igjen med rene studentopprør.

Om du leter etter en seriøs løsning, må du invitere til dialog der man samles ved et rundt bord for å diskutere problemene med økonomer og andre som ser hvor alvorlig situasjonen er. Om du ønsker å påvirke dette, må du involvere deg i politikk og de systemene som finnes. Du kan ikke begynne å bygge opp alt som menneskeheten har skapt i løpet av tusenvis av år på nytt. Er du virkelig smartere enn alle andre?

Vi må forstå at dette skjer fordi menneskene holder på å miste følelsen av framtiden, ikke på bakgrunn av deres intellekt. For første gang i historien har det kommet en generasjon som ikke har en følelse av morgendagen. Den har ingen planer.

Dette har aldri skjedd tidligere! Det har alltid oppstått revolusjoner av ulike slag, men gjennom dem søkte menneskene å oppnå spesifikke mål og trodde dette var en måte å oppnå det på. Nå gjør menneskene opprør uten en klar, materiell årsak. Vi har bare mørke i vente, og det er her hele problemet ligger. De har ingen ønsker om å gifte seg, få barn eller oppnå noe som helst i livet. De ser at dette ikke gir noen form for tilfredsstillelse.

Alt de har igjen er derfor opprør og narkotika. Det er fullt forståelig fordi de går til dette skrittet på grunn av fortvilelse. Så lenge menneskene ikke får tilbud om en løsning, vil det samme skje over hele verden. Uansett forhold begynner menneskene endelig å forstå at kabbalister vet hva de snakker om.

Fra del 2 av Den daglige kabbalaleksjonen 12/08/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Krise, Samfunn - Inga kommentarer →