Spørsmål: Når du er innlemmet i en felles handling føler du noen ganger at du er forènet med vennene dine selv i tankene dine. Men i siste øyeblikk føler du at noe mangler, en innsats innenfor innsatsen, den siste dråpen. Hvordan kan vi få tak i den siste dråpen for å oppnå det samlede ropet, slik at vi blir istand til å åpne hjertene våre èn gang for alle?

Svar:Den siste dråpen er akkurat fødselsøyeblikket, øyeblikket for utgangen fra Egypt – og det er det aller vanskeligste. Du er rede til å gå hele veien. Da ser du en vegg foran deg, noe uoverkommelig. Og plutselig har du endeløse ynnskyldninger. Den onde tilbøyeligheten din sier: «Du må fremdeles gjøre ditt og datt, du har ennå ikke studert ferdig hele Studiet av de Ti Sefirot, du kjenner ennå ikke alle artiklene i Shamati, der finnes så mye du må gjøre først», og så videre.

Det samme inntrer i forhold til vennene. Når du faktisk når det punktet der du klarer å avbryte egoet og forbinde deg, når du kommer til smeltningspunktet mellom deg og vennene – da klarer du ikke å gjøre det. Å komme i lodd betyr at den siste dråpen med lim faller på forbindelsen mellom deg og vennene og limer dere sammen til ett eneste kroppsvev. Det klarer du ikke å gjøre – og i siste øyeblikk bremser du opp.

Det eneste som kan hjelpe nå er en felles innsats. Derfor nytter det ikke med en individuell bønn. Bønnen må være «de manges bønn», der du ber for vennene og ikke for deg selv, der hele gruppen – eller mesteparten av den – ber samlet. Du, derimot, forteller oss om en induviduell innsats. Du kan fortsette å snakke om en individuell innsats i tusen år, uten at noe kommer til å skje med deg. Denne retningen er velkjent – men den er feil – for du er ikke opptatt av forbindelsen med vennene.

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #3, 24/2/12

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Kropp og sjel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som «pluss» og «minus», nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: «Du skal oppleve din verden i dette livet».

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, «The Arvut» (Gjensidig garanti)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å studere kabbala, fatter vi ikke hvilket behov vi har for menneskeheten. Ifølge kabbala finnes krefter som opererer over vår virkelighet og de skildrer den virkeligheten vi oppfatter. Det er derfor vi ønsker å fly avgårde inn i det ukjente, til skaperen og hans spirituelle system.

Følgelig oppfatter også hver og èn studiet personlig, på egen bekostning – og føler ikke noe behov for samhold med andre. Det er med denne første, snevre oppfattelsen alle vi egoister starter på reisen vår.

Først etter flere år, under påvirkning fra det omsluttende lyset, innser jeg at jeg må knytte meg sammen med venner for å avdekke lyset i det gjensidige samholdet hos dem. Når jeg er opptatt med meg selv, har lyset en omvendt effekt: Det viser hvor feil jeg tar. Slik skjønner jeg at jeg må knytte meg sammen med gruppen. I dens indre vil jeg finne den øvre virkeligheten.

Dette er en stor bevissthetsendring. Man begynner å skjønne at den spirituelle virkeligheten virkelig eksisterer; den eksisterer i forbindelsen mellom mennesker – på et sted med fullstendig antiegoistisk likestilling.

Da oppstår et problem: Hvordan overbeviser du deg selv, hvordan tilnærmer du deg den passende egenskapen? Dette må bli så betydningsfullt at alt annet vil synes uvesentlig. Herfra er hele mitt fokus på gruppen, på å knytte meg sammen med den. Det er mitt eneste mål, for jeg er avhengig av den. Dette er andre fase.

Deretter kommer den tredje fasen til syne – og den viser seg å være enda vanskeligere å forstå, for nå skjønner du at du må delta i massedisseminasjon. «Når ble dette en del av det? Er ikke målet vårt å oppnå skaperen? Først ville jeg gjøre det alene, deretter innså jeg at jeg behøver en gruppe. Men når ble det bestemt at jeg må ta meg av alle andre? En milliard kinesere, en milliard hinduer, en halv milliard europeere, afrikanere… hva har de med saken å gjøre? Hvem skal ta seg av hvem – og hvorfor må jeg gjøre det?»

Her er vår forklaring at du, gruppen og hele menneskeheten må forbindes for å oppnå likhet med skaperen. Og igjen får jeg det ikke til å stemme; «vennene mine og verdensgruppene har ett og samme mål, det har ikke de andre».

Det er sant. Det står jo skrevet: «Israel, Torah og skaperen er èn». Jeg er «Israel». Gruppen er «Torah», lyset som endrer. Og sammen går vi til skaperen.

De resterende 99%, derimot, befinner seg under. De trakter etter fysisk tilfredsstillelse. Så hvorfor trenger vi dem?

Som svar på det, må vi om og om igjen forklare at vi er overgangsforbindelsen for dem. Derfor må vi bli «et kongedømme av prester»; vi må lære hele menneskeheten om gjensidig ansvar og helhetlig samhold. Slik vil vi forbinde massene til oss, som AHP til Galgalta ve Einayim (GE) og vi vil samle alle menneskene sammen med skaperen til de ti Sefirot.

Det er veldig vanskelig å forklare dette til vennene i gruppen. Gruppen er stedet der handlingene tar plass. Den er kilden bak alt og stedet vi avdekker alt. Sirkelen sluttes der; AHP, vi, skaperen – alt er innenfor – alt ender opp i gruppen, i èn enkel beholder, sammenvevd av samholdet til punktene i hjertene våre. Èn del kommer nedenfra – og èn del kommer ovenfra.

Gruppene våre hverken forstår, eller ønsker å gjøre helomvending og bli budbringere av gjensidig garanti til massene. Det er ikke lett å si seg enig i noe så motsatt og å se hvordan så ulike ting knyttes sammen til èn. Men det vil gradvis falle på plass og ordne seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forbereder skaperen alle ulike situasjoner for milliarder av mennesker i verden til enhver tid?

Svar: Du har antakelig sett hvordan fugler eller fisker beveger seg i flokker og stimer. I havet finnes millioner av fiskearter, som alle er i synkronisert og forenlig bevegelse. Det kan se ut som om de har èn felles intelligens; og de er virkelig forbundet med hverandre. Fugler flyr heller ikke etter den første fuglen. De flyr sammen på samme tid. Min student Vladek Zankovsky laget filmklippet Birds som viser dette.

Tigere som jakter, opprettholder konstant kontakten med hverandre og fornemmer hverandre i den samme felles bevegelsen. Det ett tre i skogen fornemmer, fornemmer også de andre – og vi snakker ikke om forbindelsen gjennom et system av røtter og ikke om noen fysisk forbindelse. Et vekstsamfunn i naturen produserer en spesiell intelligens, en spesiell fornemmelse av felles sammenheng. Og denne mekanismen opererer ensartet i alle og begrenses ikke av avstand, tid, eller andre faktorer.

Milliarder av mennesker i verden eksisterer under påvirkning av denne kollektive intelligensen som styrer dem som deler av seg selv. De eksisterer ikke i seg selv. Alle aktiveres av sine ønsker, som er i den øvre kraftens, lysets varetekt. Èn befaling ovenfra holder for å sette alt i bevegelse.

Skaperen er nemlig skapelsestanken. Når jeg planlegger å bygge et hus, samler jeg først alle spesifikasjonene, utarbeider en byggeplan – og først etterpå begynner jeg å bygge ifølge byggeplanen. Slik er det også med skapelsesplanen. Og alt fungerer ifølge denne planen. Vi er fullstendig underordnet den.

Bevegelsene og endringene i våre ønsker og følelser, handlingene, tankene og forestillingene – ikke noe av dette er oss. Til syvende og sist er det følelsen, det som fornemmes i mottakerønsket, som er mitt «jeg». Avkoples jeg fra følelsen, mister jeg bevisstheten og alt forsvinner.

Hver og èn av oss er et lite mottakerønske som fornemmer sin virkelighet. Det finnes ikke noe materie; ønsket er materiet. Derfor er det ikke noe problem å administrere milliarder. Alt befinner seg i ett system, èn helhet. En liten forandring endrer alle, som en fiskestim.

Den kollektive intelligensen eksistere i alle grupper: på det animalske, organiske og uorganiske nivået i naturen. Den eksisterer også på det kommunikative nivået, men her må vi selv skape kontakten, over ønsket vårt, på tross av våre ønsker. Bare da skaper vi forbindelsen med den kollektive intelligensen, den øvre.

Psykologer og eksperter kjenner godt til fenomenet den kollektive intelligens. Regjeringer anvender den på det levende nivået for å danne grunnlag for offentlig mening. Ellers ville det være umulig å styre landet. Dette skjer ikke bare under demonstrasjoner og andre store begivenheter, men daglig – gjennom media – og ryktespredning som synes å være helt tilfeldig. Gå ut i gatene, se deretter på nyhetene og se på ting med en viss avstand. Dagen derpå er du fullstendig overbevist om det. Når du går ut på gaten og blir en del av helheten, mister du allerede kontroll over deg selv. Du løper rundt med de andre, roper og skriker sammen med dem og overgir deg til den kollektive intelligensen.

Utfra dette ser vi forbindelsen. Når vi forbinder oss skapes en felles kraft, et felles ønske, en felles tanke. Og de som befinner seg innenfor dette rammeverket, under denne påvirkningen, klarer ikke å komme ut derfra. Du unnslipper bare om du bryter gruppens grenser. Men for å gjøre det trenger du stor nok styrke til å nedbryte gruppens gjensidige kobling, på samme måte en partikkelakselator nedbryter sammenhengen mellom partiklene. Du trenger stor nok hastighetsøkning til å bryte forsvarsgrensene – og det er ikke enkelt.

Grupper som bistår mennesker i rehabilitering fra avhengighet til alkohol og narkotika dannes utra dette grunnprinsippet: Vi forsøker å opprette denne forbindelsesstyrken, den potensielle kollektive intelligensen, mot de potensielle ødeleggelseskreftene. Det dreier seg faktisk ikke om en felles hjerne. Den utgjøres ikke av forbindelsen mellom de ulike hjernene til gruppemedlemmene. Den felles intelligensen til en million fisk, er ikke totalsummen av hver enkel fisk multiplisert med en million.

Nei, det som dannes her er en hjerne som overskrider hver betingelse med en million mer. Hvor kommer det fra? Det har sitt utspring i forbindelsen dem imellom. Etterat de knytter seg sammen, tilfører de forbindelsen sin kraft fra skaperen og nå ledsager han dem i alle deres bevegelser.

Intelligensen som viser seg over alle er derfor ikke vår felles hjerne og betyr ikke at vi alle tenker likt. Denne intelligensen styrer oss ovenfra. Den kommer ikke fra oss. Men vi, gjennom vår forbindelse, innber det øvre forsynet over oss. Og dette skjer på alle nivå i naturen.

På liknende vis oppstår revolusjoner. Plutselig flammer en brann opp som regjeringen ikke kan stå imot. Tilsynelatende er dette uklart: Det er ikke vanskelig å stanse opprøret med makt. Lederne føler seg derimot hjelpeløse og «impotente». Vi snakker mer om den øvre kraften som er over nasjonen, som de hele tiden degraderte. Noe høyere kommer til syne her – ikke noe lavere. Hvor mange mennesker som går ut i gatene er irrelevant. Deres indre potensial når plutselig skyene – og deres ledere kapitulerer.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 6/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi lar oss ikke lenger imponere av eksterne handlinger, og internt lykkes vi ikke med å påvirke hverandre.

Svar: Dere vil ikke lykkes med dette fordi dere må oppnå samhold og be om at skaperen oppholder seg blant dere; for å lære dere, for å støtte dere og for å oppfylle deres ønsker. Er det slik at du heller ønsker å oppnå noe helt selv? Alt oppnås gjennom kraften i bønnen.

Spørsmål: Nettopp; vi lykkes ikke med å oppnå samhørighet eller med å vende oss mot skaperen med en bønn. Det er her vi mislykkes gang på gang, og så blir vi presset bakfra. Hvordan kan vi øke hastigheten på denne prosessen? Hvordan kan jeg forplikte meg selv og vennene mine til dette?

Svar: Alt handler om indre arbeid. Vi må fremdeles snakke litt om det selv om alt er internt. Det står skrevet: «Og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det kan ikke skje uten dette. Dere må bli fortvilet over deres egne krefter, og først da vil dere knytte dere sammen med hverandre og rope om hjelp.

Baal HaSulam skrev om dette i brev 57 (Letter 57): «Det er også slik at den som ikke har tatt imot skaperens kjærlighet uansett vil oppleve at alt han har jobbet for når det gjelder å rense sin egen sjel dagen i forveien, tilsynelatende vil være helt utbrent den påfølgende dagen. Hver dag og hvert eneste øyeblikk må man begynne på nytt, som om man ikke har gjort noe som helst i hele sitt liv. Deretter «og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det er fordi de så at det til evig tid ville være umulig for dem å se fruktene av deres eget arbeid. Deres sukk og deres bønner var derfor fullstendige, og slik «ropte de ut» og så videre, fordi skaperen hører bønnen og han venter kun på en fullstendig bønn.»

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 23/01/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Love of Friends»(forkortet versjon): Den eneste inngangen til den spirituelle virkeligheten og å oppnå en ny fornemmelse, er når noen mennesker med et lite ønske (en mangel) om å tre ut fra egoismen samler seg. De kan allikevel ikke gjøre det selvstendig, uten hjelp utenfra. Selv om de forsøker å komme sammen for å få kontakt, klarer de det ikke. For at de skal kunne knytte seg sammen, trenger de påvirkning fra det generelle lyset. Siden det lyset kommer fra den ene, enestående og forente, forener det våre ønsker til ett eneste ønske. Hver person fornemmer en forent skapning, der vi smelter sammen i ønskene våre og blir fyllt av lyset.

Hver og èn av dem har evnen til å avdekke giveregenskapen (påvirkningskraften), men de klarer ikke å utføre det i handling. Men hver og èn av dem går inn i gruppen. Dersom hvert menneske som entrer gruppen bøyer seg for den ved å godta betingelsene, da blir gruppen til ett legeme, et eneste ønske.

Gjør alt som er i vår makt og forløsningen vil øyeblikkelig komme ovenfra, så snart vi gjør en viss innsats for å forenes. Det aller viktigste vi står overfor akkurat nå er vennenes samhørighet. Vårt eneste mål er å oppnå et slikt samhold, streben og intensjon mellom oss at det tiltrekker lysets påvirkning. Da fullfører lyset arbeidet, ved å forene oss. Anstreng dere mer og mer for å oppnå dette, for det vil oppveie for all mangelen. Når dere endelig forenes, oppnår du likhet med lyset.

Fra den virtuelle leksjonen, 27/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Etter leksjonen føler jeg en enorm avstand og avvisning som jeg aldri tidligere har opplevd. Kan dette være et resultat av at jeg ikke jobbet på riktig måte under kongressen?

Svar: Etter denne typen samhold og dette løftet som vi følte under kongressen, så vil det være riktige tilstander om mennesket i etterkant føler avstand, avvisning og forvirring. Motstanden fra vår egoistiske natur er nødt til å øke, og for å motvirke den må vi kjempe imot disse tilstandene.

Om vi opprettholder oss selv i det samme samholdspunktet som vi nå har opnådd, vil det begynne å vokse ved hjelp av vår egoisme som er knyttet opp til det. Vi har mottatt et eksempel, og vi må leve i den samme inspirasjonen. Vi inneholder allerede en tilstand som kalles «samhold», som vi har oppnådd under kongressen i sin klareste og mest livlige form. Jeg må opprettholde denne tilstanden, forsøke å beholde den i hvert eneste sekund av livet mitt.

Jeg vil riktig nok nå umiddelbart få en rekke forstyrrelser, men de er ment for at jeg skal styrke meg selv mer i det samme punktet som jeg oppnådde under kongressen. Da vil dette punktet vokse på grunnlag av alle disse forstyrrelsene. De vil tre inn i det og støtte det ved hjelp av min egen innsats. Da vil dette punktet utvide seg. Det slik jeg utvikler dette punktet til det oppnår størrelsen til det første spirituelle nivået. Jeg har ikke noen annen mulighet til å utvikle meg spirituelt, kun ved hjelp av forstyrrelsene, «hjelp mot meg selv».

Fra Den daglige kabbalaleksjonen 12/12/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Shamati #72: Tillit er det lyset kler seg inn i, også kalt «liv». Det er fordi det finnes en regel som sier at det ikke finnes lys uten Kli (beholder). Det blir videre fortalt at dette lyset, kalt «livets lys» ikke kan kle seg inn selv, men må kle seg gjennom et Kli (ønske). Kliet der livets lys er kledd inn kalles vanligvis «tillit». Det betyr at han ser at han kan gjøre alle vanskelige ting.

Det betyr at om vi ikke oppnår den tilstanden som kalles tillit, vil vi heller ikke være i stand til å avdekke det øvre lyset. Det er fordi lyset oppnås og oppleves i denne beholderen av tillit, det vi si at vi må være sikre på at det står i vår makt å gjøre dette og at det kun er avhengig av oss. Om denne indre følelsen vekkes i oss, vil vi garantert lykkes og avdekke lyset.

Livsnivået defineres av i hvilken grad man har tillit, og jo sterkere denne følelsen av tillit er, jo mer lys vil avdekkes inni den. Vi befinner oss i et hav av uendelig lys allerede nå, men på grunn av at vi ikke har tillit, beholderen for å avdekke lyset, føler vi at vi befinner oss i denne bittelille tilstanden – i et svart, sentralt punkt, som gir oss den svakeste følelsen av liv som finnes, og den kalles «denne verden».

Om vi ønsker å oppnå en større livsfølelse i stadig økende sfærer, helt til den siste, uendelige, ubegrensede sfæren, er dette kun avhengig av hvor sikre vi er på at vi vil oppnå den kun innenfor vårt samhold.

Det finnes ingen tvil eller mangel på selvtillit, slik som tanker om at dette ikke er den riktige tiden å gjøre det på, at vi kanskje kan gjøre det i morgen eller dagen etter. I det øyeblikket vi oppnår denne tilliten sammen, vil vi øyeblikkelig bryte gjennom Machsom.

Selv følelsen av vårt liv her i denne verden, er avhengig av følelsen av tillit. Jo større tillit vi har til den, jo større vil følelsen av materielt liv være.

Lyset og våre egoer leker med hverandre og vi befinner oss i midten, mellom dem. Alt er avhengig av vårt nivå av tillit: om vi er i stand til å løfte oss over egoismen hvert eneste øyeblikk og holde fast på lyset, strebe etter å bli lik det.

Denne krigen stanser ikke ett eneste sekund, for så snart vi løfter oss over en viss tilstand, jo større blir det egoistiske ønsket som nå avdekkes for å gi oss muligheten til å løfte oss over det igjen til et enda høyere nivå. Det er derfor vi må utføre et konstant indre arbeid.

Vi må forstå at alle nedturene blir gitt oss for at vi skal overkomme dem, og på denne måten oppnå ubegrenset tillit. Den eneste løsningen her er å skille oss fra oss selv og holde fast på gruppen. I den må jeg finne den mektige kraften som kan sluke meg og lede meg til det neste nivået, akkurat som et barn i mors mage, AHP av den øvre.

I den grad jeg klarer å holde fast på denne heisen, vil den hele tiden løfte meg til høyere nivåer. Jeg må bare holde fast i den hele tiden, over min egoisme, som vil plage meg mindre og mindre.

Min oppgave er kun å løfte meg over det å få og over til det å gi, tro over fornuft, og denne handlingen er kun mulig i gruppen. Jeg vil hele tiden forsøke å gjøre dette, mens egoet mitt vil kaste meg til side, forstyrre meg med trivielle ting, og deretter med ting som er enda større og viktigere, helt til jeg til slutt klarer å løsrive meg fra det og til og med slutte å føle hvor langt jeg har kommet.

Dette er hva hele vårt arbeid består av. Om jeg ikke hvert eneste sekund opplever meg selv dypere i gruppen, i samfunnet og i den felles tilliten som vi oppnår sammen, da kommer jeg ut av min beholder, vårt felles ønske for å avdekke den spirituelle virkeligheten og jeg oppnår ingenting. Det er slik jeg mister tilliten.

Hele vår tillit er basert på at mennesket holder fast på gruppen og der finner kraften som hele tiden lar han oppnå høyere spirituelle nivåer.

Fra forberedelsessleksjonen til Arvut-kongresen 5/12/2011

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Det finnes ingen «høyere virkelighet»; den høyere virkeligheten er samholdet oss i mellom. Hvis vi klarer å føle en slik forening, vil vi fornemme den høyere virkeligheten i dens indre. Den eksisterer ikke et eller annet sted utenfor oss. Den spirituelle virkeligheten har ikke eksistensgrunnlag i seg selv. Det er vi som skaper den og former den.

Vi har det rene øvre lyset – og vi har et punkt som står midt i lyset. Punktet er delt opp i mange deler. Dersom vi forener dette punktet til en helhet og knytter alle delene sammen, blir det likedan som lyset. I følge loven om likhet i form, blir det en stor beholder (Kli) for lyset.

Det viser seg da at dette svarte punktet som var inni uendelighetens lys forvandles til en enorm beholder som omfatter og inneholder hele lyset. Knyttes ikke delene sammen, finnes ingen beholder. Der er ingenting bortsett fra det svarte punktet. «Eksistens fra eksistens» er lyset. «Eksistens fra fravær», derimot, er et lite ønske som ennå ikke fornemmes – og ikke eksisterer som skapningen.

Fra første leksjon, Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det arrangeres en kongress i Arava-ørkenen denne helgen, og deltagerne vil være flere hundre menn fra Israel som ønsker å oppnå samhold, forsterke den indre kraften som finnes i den gjensidig garantien mellom oss, og bli kjernen for samhold under kongressen i desember. Hvordan kan vi klare dette?

Svar: Det er viktig at det finnes en intern indre kjerne der alle punktene smelter sammen som én. Dette punktet er omsluttet av en mer passiv del – kvinnene fra Bnei Baruch og den mest omfattende sirkelen er den eksterne verden.

Alle våre venner fra hele verden smelter sammen inni seg. Hvorfor menn? Fordi naturen er skapt slik: Det er de som må korrigeres for å oppnå kjærlighet og samhold, mens kvinnene oppnår dette på en annen måte. Når vi da oppnår den ønskede tilstanden, vil vi være i stand til å gi den videre til andre.

Spørsmål: Hvordan skal kvinnene støtte mennene under denne kongressen?

Svar: De må tenke seg at vi lykkes. Vi trenger denne støtten, for uten den vil det bli veldig vanskelig for oss. Det er akkurat som når «Israels sønner kom ut av Egypt takket være de rettferdige kvinnene».

Kvinnene er en veldig sterk del av det felles systemet, og deres støtte er rett og slett uunnværlig. Når en kvinne bekymrer seg for en mann, gir dette han en enorm kraft, en sterk drivkraft for å kunne realisere hennes lengsler. Uten kvinnenes støtte vil vi ikke lykkes.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Israel, Kongresser, Kvinner, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →