Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er den riktige måten å møte kongressen med og hvilket resultat bør vi forvente?

Svar: For at kongressen skal lykkes, må alle være «brennende» av forventning og inspirasjon. Alle må føle en sterk «sult» for samhold, der den øvre kraften som hersker blant oss blir avdekket. Det står skrevet: «Jeg dveler i min nasjon». Dette er forberedelsen til kongressen.

Som resultat av dette, bør vi virkelig avdekke samholdskraften. Avdekke det øvre lyset i praksis, energien i det gjensidige samholdet mellom oss – ikke med sinnsbevegelse, men med en ekte fornemmelse.Det blir det faktiske lyset, med et bestemt nivå av Aviut, med en bestemt mekanisme av samhold mellom oss.

Ved å fornemme disse egenskapene, begynner vi å avdekke noe hinsides kroppen, å avdekke nye beholdere, i en ny sans. Da vil vi løsrives fra kroppen og gå inn i en ny virkelighet som eksisterer utenfor den fysiske. Slik trer vi inn i den menneskelige dimensjonen.

La oss håpe at dette vil skje! La oss begynne arbeidet!

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/11/11, » The Love for the Creator and Love for the Created Beings»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kronikk: (Vyacheslav Ivanov, professor ved University of California, Los Angeles, Moskvas statlige Lomonosov universitet og medlem av Det russiske forskningsakademiet, fra mn.ru): “Jeg er for et overordnet verdensstyre. Jeg ble invitert av FN som én av ekspertene.

“Vi kaller oss selv Triglav internationale samfunn. …Det omfatter mennesker fra mange ulike land: professorer, politikere og teknologiske eksperter. Vi prøver å overbevise mennesker om at vi må knytte oss sammen. Dette betyr selvsagt ikke at vi bokstavelig talt skal skape en verdensregjering . Vi trenger likevel en slags verdensunion som kan ta hånd om de viktigste sakene gjennom samarbeid.

“Jeg tror at menneskeheten utvikler seg i henhold til meningsfulle lover. Derfor vil vi bevege oss mot en virkelig union, noe som betyr at alle de forferdelige konfliktene som sprer seg over hele verden vil bli ubetydelige og små sammenlignet med disse store oppgavene. Disse målene er alles ansvar – alle mennesker kan bli drept. For ikke å bli utryddet må vi til slutt etablere en felles handlingsstruktur.

“Dette vil etter min mening bli hovedprioritering de neste tiårene. Det finnes ikke noe annet sted vi kan rømme til. Alternativene er skremmende.

“Å redde menneskeheten må være det viktigste. Siden universet har brukt så mange krefter på å skape oss, så tror jeg fremdeles at det er lite sannsynlig at det tillater oss å ødelegge oss selv.”

Kategori: Krise, Samhold, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan skal vi utføre massedisseminering? Hva må gjøres annerledes enn slik vi har gjort fram til i dag?

Spørsmålet stilles av en skapning som har utviklet seg til å bli et menneske – og ikke av et dyr. Dyrets eneste interesse er å organisere livet sitt på best mulig vis. Det er nettopp mennesket i oss som spør: «Hvorfor lever jeg?» For slike mennesker har vi forberedt en metode. De begynner å studere og tar imot forklaringer.

Hva gjør vi så med de andre? Vi trodde aldri at vi skulle bli nødt til å henvende oss til dem som ikke stiller spørsmål om årsaken til og hensikten med livet. Nåtidens hendelser forplikter oss derimot til å gjøre det. Krisen har nådd oss og menneskeheten er kommet til en blindvei, med verdensledere som ikke vet hva de skal gjøre – akkurat som om de var små barn. De samles på G8 og G20 konferanser, men kommer ikke fram til noe svar. De tar avgjørelser som påvirker mange, men avgjørelsene fungerer ikke.

Problemet er at verden har blitt til et lukket, globalt system. De er derimot ikke globale. De er individualister og egoister. Derfor aner de ikke hvordan de skal nærme seg de moderne, globale problemene på riktig måte.

Læren om kabbala sier at vi i disse tider er nødt til å gå aktivt ut i verden, og spre kunnskapen om den nye situasjonen vi befinner oss i. Selvfølgelig må vi gjøre det uten press, og uten en nedlatende holdning. Tvert imot, vi må være så vennlige som mulig og oppsøke folk på en måte som de finner behagelig. Vi må gi dem en forklaring på at vi har trådt inn i et nytt system med gjensidig tilknytning og samhørighet. Derfor fungerer ikke tidligere former for forbindelser lengre.

Vi må lære dette nye systemet og forstå hva vår universelle samhørighet betyr. Det kan sammenlignes med å komme til en ny arbeidsplass som styres har regler og normer du ikke kjenner, der du først og fremst trenger å finne noe du kan forholde deg til. Det tar tid å bli vant til aksepterte kommunikasjonsnormer, å forstå systemet, å finne kontaktpunktene der, å trykke på de riktige knappene og å oppnå riktig reaksjon… Og dette er bare en helt dagligdags situasjon i vår virkelighet.

Den nye samhørigheten som nå avdekkes for oss er fullstendig i motsetning til vår natur. Den er ikke tilpasset min indre egenskap og jeg kan ikke studere den. Først må jeg forandre meg innenfra, og bare da kan jeg begynne å forstå denne helhetlige samhørigheten som avdekkes over alt i dag: på arbeidsplasser, innen industri og produksjon, politikk og økonomi, i alle mellommenneskelige forhold, ja til og med innen familien.

Det første som forlanges av meg, er derfor en vilje til å forstå. Dersom jeg, en egoist, kom inn i et vanlig, egoistisk firma, ville jeg med tiden få opparbeidet meg de riktige kontaktene. I dag trer jeg derimot inn i et helhetlig samfunn, der alle er knyttet sammen som celler i en kropp – selv om de ikke føler det ennå. Det betyr at jeg må bygge meg selv opp innenfra, motta korreksjon.

Det viser seg at menneskeheten har nådd et kritisk vendepunkt. I dag er hver enkeltperson nødt til å forandre seg og innse hvilket garn som har senket seg over oss. I dette nettet spreller vi rundt som fisk, og har ingen mulighet til å unngå universell samhørighet. Forstår vi ikke denne tette forbindelsen, vil vi ikke være i stand til å gjøre noe i vår verden. Vi er avhengige av hverandre, og uten kjennskap til de nye lovene er vi ikke i stand til å inngå avtaler, opprettholde banksystemer, produksjon, handel, utveksling av varer og kunnskap…

Dørene som tidligere stod åpne for oss vil lukke seg, og fungerende mekanismer vil stanse opp. «Det er en krise,» sier vi. Men det er ingen vanlig krise og derfor klarer vi ikke å kontrollere den. Denne uvanlige og helt nye tilstanden som ikke følger noen som helst kjent standard, er det vi må forklare til verden.

Vi må også forklare hvordan vi kan endre oss i samsvar med det nye, globale systemet. Det som skjer er faktisk at naturen inviterer oss til å bli en helhetlig del av den. Tidligere blåste hver og én opp sin egen, egoistiske «boble» og slukte alle naturressursene selv. På tross av den enorme egoismen, må vi i dag jobbe mot samhørighet og knytte oss sammen med hverandre, basert på prinsippet om gjensidig bistand og støtte, slik de ulike delene i en kropp gjør det. Og det står fullstendig i motsetning til det som er til vår egen, personlige fordel.

For å forandre meg må jeg derfor sørge for at det finnes et ytre press. Jeg må med andre ord bygge opp omgivelser rundt meg. Dette kan sammenlignes med foreldre som er opptatt av hvem barnet deres er venner med, siden han etter hvert vil bli som sine omgivelser. Derfor må jeg kunstig forme omgivelser for meg selv, slik at de kan påvirke meg fra alle kanter. Da er det som om jeg i siste liten klarer å trekke meg selv opp fra hengemyren fordi jeg skaper fantastiske og riktige omgivelser for meg selv der jeg kan dyrke frem riktig tilnærmelsesmåte inni meg, og fylles med de nye, globale og helhetlige verdiene jeg mangler.

Jeg danner omgivelsene på en kunstig måte, men de vil påvirke meg slik at jeg forandrer meg i virkeligheten. Da må jeg legge til nye «byggeklosser» for å få enda mer støtte, slik at de blir enda sterkere, mer sammensveiset og globale og igjen kan påvirke meg enda mer.

Slik skaper jeg meg selv, og drar meg selv ut av egoismen og individualismen, og inn i samholdet. Samtidig studerer jeg naturens enorme system og utfører i hovedsak skaperens arbeid. Jeg har ingen andre å hente eksempler fra bortsett fra bøkene skrevet av kabbalister som allerede har gått gjennom dette. Sammen med moderne forskere forklarer de oss hva global natur er.

Til syvende og sist er det som en lek: Vi lever oss helt inn i en lek som løfter oss. Det er akkurat som småbarn som lærer gjennom «lek». Ved å handle på den måten begynner jeg å forstå dette enorme systemet, og skjønner hvordan jeg skal skape nye mekanismer i vårt forhold.

Slik kommer jeg ut av krisen og begynner å forstå at det faktisk ikke er noen krise i det hele tatt, men heller en lek; et umontert legosett som vi må sette sammen. Ved å sette delene til den knuste helheten sammen, utvikler jeg meg som et barn til jeg oppnår nivået til dette helhetlige systemet.

For første gang i historien er vi nødt til å bygge opp det nye menneskelige samfunnet selv; å skape et system med riktig samhørighet med utgangspunkt i små egoister. Slik kommer vi til å avdekke systemet, og alle vil sammen begynne å leve i det med felles sinn og følelse. Da vil vi løftes til en forståelse og følelse som ligger over det nåværende individuelle livet til hver enkelt. Det blir avdekkingen av den skjulte virkeligheten.

Vi må selv utføre dette arbeidet i vårt globale system, og vi må også forklare det til andre. Det er menneskeheten som må få dette til å skje, ellers klarer vi ikke å komme oss gjennom krisen. Den kommer til å utøve et ekstremt kraftig press på oss helt til vi begynner å utføre oppgaven, akkurat som foreldre som presser barna til å studere.

Fra leksjon i Miami 14/09/11

Kategori: Kabbala disseminasjon, Krise, Leksjoner, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse, Utvikling, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi ikke skal nevne vitenskapen kabbala når vi arbeider for å spre læren, vil vi bare fortelle mennesker at gjensidig garanti vil gi dem et godt liv. Hvordan vil vi da skille oss ut fra andre organisasjoner som også opererer med lignende lovnader?

Svar: Det er ikke bra om du ikke føler denne forskjellen.

Det moderne mennesket opplever en global, helhetlig krise. På denne måten viser skaperen han at han er knyttet sammen med andre på en feil måte, og at han må oppnå gjensidig garanti. Det finnes en metode som vil hjelpe han med å oppnå samhold med andre på riktig måte, slik at han kan begynne å leve et godt liv. Denne metoden har som utgangspunkt å skape riktige omgivelser, et «skall» av omgivelsene, noe som gir mennesket en forklaring på hvordan man skal leve sammen og hvordan man kan få oppleve et godt, trygt og riktig liv.

Mennesket hører dette og forstår at det ikke finnes noen annen løsning. Andre hører det samme, og dermed er det lettere å få dette til å skje i samarbeid med andre. Mennesket lærer seg hvordan han skal oppnå samhold med andre på den riktige måten, og i denne prosessen tiltrekker han seg lyset. Dette er det samme som barn gjør når de leker, da de vokser opp og oppnår mer og mer kunnskap gjennom lekeprosessen.

Når mennesket befinner seg i en tung situsjon, bruker han andre for å trekke lyset til seg, og gradvis vil han begynne å sette pris på giverkraften. Han respekterer den høyt, og dette blir den viktigste verdien for han. Plutselig begynner han å respektere den så mye at selv når alt i livet hans går bra, gir han ikke slipp på giverkraften, men ønsker tvert imot å utføre den til tross for sine følelser. Det er fordi han verdsetter dette høyest av alt.

Det er slik mennesket trer inn i den spirituelle virkeligheten, ved å gå fra den egoistiske intensjonen, Lo Lishma, til den altruistiske, Lishma. Det er ingen annen mulighet for at 99 % av befolkningen skal oppnå korreksjon på en annen måte. Kan du anbefale noe annet enn Toraen?

Jeg tror problemet ligger i en gjennomgående misforståelse av hvordan man skal utvikle AHP. Vi har visst hvordan vi skal korrigere Galgalta Eynaim helt siden Babylons tid, men det å korrigere AHP er det eneste verktøyet vi har.

Fra leksjon 2 i New York, 12/09/2011

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Krise, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «One Commandment”: ”…ved å venne seg til å hjelpe folk, gir en fordeler til de andre og ikke til seg selv. Dermed blir man gradvis funnet verdig til å overholde Mitzvot ovenfor skaperen med den betingelsen som kreves – å gjøre godt for skaperen og ikke seg selv.»

Jeg verken forstår, følger eller oppfatter dette prinsippet. Hvis jeg trenger å jobbe og knytte meg sammen med resten av menneskeheten, er dette klart for meg. Vi er her sammen; gapet mellom meg og de andre dukket bare opp på grunn av knusningen, og jeg føler meg selv som atskilt fra dem. Deretter må jeg overvinne og korrigere denne kraften fra knusningen og oppnå samhold med dem.

Men hva med skaperen? Kanskje finnes han ett eller annet sted på utsiden slik at jeg kan nå han gjennom menneskeheten? Eller kanskje jeg gjennom å oppnå samhørighet med de andre i gruppen, oppdager at han er inni oss, blant oss, og fyller opp hele dette rommet?

Likevel er det vanskelig for meg å bane vei, lede meg selv mot gruppen for skaperens skyld. Hva betyr dette? Dette er et vagt krav. Jeg skjønner meg på forhold til andre mennesker, men hvordan kan jeg bygge opp et forhold til noen i tillegg til dette? Vårt problem er at vi ikke kan forestille oss det riktige bildet, og derfor vil vi forbli forvirret i lang tid.

”Skaperen” er egenskapen som består av den absolutte, uendelige og perfekte giverkraften. Samholdet mellom meg og gruppen er beholderen for å motta den givende egenskapen. Vi ønsker å oppnå kjærlighet og enhet mellom oss slik at verden kan bli  helhetlig. Dette må imidlertid gjøres for skaperens skyld, noe som betyr at den givende egenskapen vil knytte seg til oss, for å bo og regjere inni oss.

Dermed er det forbudt å tilskrive skaperen noen som helst form for individualitet eller bilde. Dette er ”tilbedelse av idoler” eller bokstavelig talt ”fremmed arbeid” fordi det fører oss bort fra veien, i en helt annen retning. Skaperen, Boreh, betyr «kom (Bo) og se (Reh)». Hvis du kommer inn i gruppen og oppnår samhold, vil du i kraft av vennene dine avsløre den givende egenskapen som blir kalt ”skaperen.”

Det er derfor det står skrevet: ”Israel, Toraen og Skaperen er én” der «Israel» er meg sammen med vennene (eller menneskeheten) og Skaperen. Vennene og jeg blir med andre ord til sammen kalt ”Malchut” eller ”Shechina”, og jeg avdekker Zeir Anpin som blir uttrykt inne i Malchut i henhold til enheten som blir oppnådd innenfor den.

Derav kommer betydningen av formelen ”Å tjene mennesker for å tilfredsstille Skaperen”. Ikke under noen omstendigheter bør du tenke deg noen eller noe som en endelig mottaker av din innsats. Skaperen er verken en person eller et fenomen, men egenskapen som blir avdekket inni oss. Å skape en slik mottaker for deg selv betyr at man engasjerer seg i avgudsdyrkelse, å skape et idol. Hvis vi alltid forholder oss til denne regelen, vil vi ikke få problemer.

Vi ønsker tross alt til slutt å bygge det systemet som omfavner alle beholdere og alt lys. Dette er Malchut fra den uendelige virkeligheten, hvor vi alle befinner oss i enhet og samhold, hvor lyset er avdekket i beholderne. Det er der vi kom ifra, den første tilstanden. I den andre tilstanden korrigerer vi våre holdninger og ikke noe mer, for så å komme til den tredje tilstanden der vi blir bevisst på og forstår den virkeligheten som vi har eksistert i helt fra begynnelsen av.

Det finnes ikke noe bilde utenfor oss, som vi burde jobbe for og som vi bør gå til. Våre intensjoner og kalkulasjoner er på en skjematisk måte bygget opp etter denne rekkefølgen: først skaper vi en beholder, deretter, i den grad den evner å oppnå samhørighet i henhold til loven om likhet i form, avslører vi skaperen i denne beholderen i henhold til prinsippet ”kom og se.” Derfor avslører vi Malchut – ønsket som forblir uforandret.

Fra andre del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/08/11, «One Commandment»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan du kort forklare konseptet gjensidig garanti?

Svar: Gjensidig garanti er når hvert enkelt menneske forstår at hans eget beste er avhengig av hvor godt de andre har det. Det kan ikke være bra for meg, dersom det ikke er bra for dem. Jeg kan ikke nære meg selv; det er heller slik at jeg nærer deg og du nærer meg. Dette er den eneste måten å leve på, ellers dør vi. Velg selv: det finnes ingen andre alternativ.

I denne utstrekningen bør vi føle vår gjensidighet. Mat er det aller viktigste for mennesket, men ingen kan sørge for selv det mest nødvendige for seg selv uten å innse denne betingelsen om gjensidig garanti. Alle vil sørge for andre og ikke for seg selv. Naturen kommer til å tvinge oss til å knytte oss sammen med hverandre på denne måten – og bare slik.

Alt annet kommer fra denne følelsen. Som i en sammensveiset familie, tar vi sammen vare på våre barn og hjelper våre foreldre. Ville vi forlatt en syk bestefar med problemer? Selvfølgelig ikke. Betingelsen om gjensidig garanti krever at vi gjør dette – og det er unødvendig å introdusere spesielle lover. Hovedsaken er en passende atmosfære i samfunnet, skapt av media og omgivelsene, som enten fordømmer eller respekterer visse forhold mellom menneskene.

Når det israelske samfunnet i dag ennå ikke har tilpasset seg prinsippet om gjensidig garanti, må vi derimot først hjelpe alle de som ikke klarer seg selv. La oss diskutere hvordan vi kan løfte folk over fattigdomsgrensen. Dette er vårt hovedansvar, for ingen i familien burde falle under det laveste nivået.

La oss slukke brannen – og samtidig satse på offentlig undervisning, slik at nasjonen kan begynne å bevege seg i retningen mot gjensidig garanti – slik selve naturen krever av oss i dag. Det kommer til å gå seks måneder, eller kanskje et år, før folk begynner å forstå og ta innover seg hva som skjer. Allerede i dag kreves det imidlertid gjensidig enighet for å bistå de som er i nød og som ikke har penger til å klare seg til neste lønningsdag. La oss sørge for det de trenger nå, og ta resten av diskusjonen etterpå.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 22/8/11, “Arvut“

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Israel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Våre knuste sjeler befinner seg i virkelighetene til BYA (Beria, Yetzira, Assiya), og når vi knytter oss sammen, rykker vi inn i Atziluts virkelighet, som betyr «i hans hus» (Etzlo). Dersom vi kommer dit «nedenfra og opp», ved egne krefter, oppnår vi vår endelige korrigering. På den måten korrigerer vi knusingen som foregikk i Nekudims virkelighet.

Om vi imidlertid ikke er i stand til å knytte oss sammen til én sjel, befinner vi oss i et annet rike, som skaperen, Zeir Anpin i Atziluts virkelighet sa, » Jeg kan ikke oppholde meg på samme sted som et arrogant menneske.» Vi er det «arrogante mennesket» og befinner oss under grensen til Atziluts virkelighet (Parsa), i virkelighetene til BYA som er «adskilt fra helligdom.»

Men virkelighetene til BYA er også et spirituelt nivå der mennesket føler seg adskilt og fjernt fra skaperen. Man har til en viss grad innsikt, kunnskap og en følelse av ens ukorrigerte, spirituelle nivå. Når man på den andre siden står på startlinjen av denne utviklingsveien, befinner man seg lavere, for ikke å nevne de som bare lever et vanlig liv i denne virkeligheten og ikke en gang har begynt å bevege seg mot giverkraften, det vil si; de som på ingen måte har en tilknytning til den spirituelle stigen ennå.

Allikevel, i den utstrekning vi er i stand til å tiltrekke oss lyset som endrer med vårt gjensidige arbeid, gjør det oss i stand til å knytte oss til Malchut i Atziluts virkelighet, nedenfra og opp. Og om vi bestreber oss for å tilhøre Malchut, bringer vi slik hennes adskilte organer tilbake og limer dem sammen igjen.

Malchut i Atziluts virkelighet er bare et punkt, mens alle sjelene befinner seg under Parsa. Og om vi ønsker og ber om å tilhøre giverkraften, samholdet, den gjensidige garantien og kjærlighet for vår neste, tiltrekker vi korrigeringens lys over oss og heves til Malchut i Atziluts virkelighet – samlingen av alle sjelene.

Derfra begynner vi arbeidet med å oppnå likhet med Zeir Anpin i Atziluts virkelighet, skaperen. Og sammenkoblingen mellom Zeir Anpin og Malchut hever oss enda høyere, til den endelige korrigeringens nivå.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/11, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Samhold, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor lenge må vi forberede oss internt før vi går ut for å spre læren om kabbala eksternt?

Svar: Vi må strebe mot samhold over alle ulikhetene og sperrene mellom oss. Jeg opplever visse mennesker som veldig fiendtlige, andre som om de hater meg, og andre igjen som er langt borte med tanke på deres verdenssyn, trosretninger og følelser. Jeg setter likevel en restriksjon over alle disse følelsene; jeg bruker ikke noen av mine negative svar. Jeg ønsker i stedet å bygge en følelse av samhørighet og samhold over alt dette.

Det står skrevet: «Kjærlighet vil dekke alle synder». Det betyr at det negative (-), egoet, alle overgangene, finnes under og de er dekket ovenfra av det positive (+), som er kjærligheten.

Forskjellen eller uoverenstemmelsene mellom oss skaper en motstandskraft og muligheten til å overkomme, eller for å bruke den kabbalistiske terminologien, filteret og det reflekterende lyset. Den oppstår fra motsetningen mellom de to polene inni meg.

Det er derfor vi ikke eliminerer vårt ego, men dekker det med kjærlighet. Synden er fremdeles der – nå trenger vi bare å bruke korreksjonsmetoden og legge til et filter.

Fra del 2 av den daglige kabbalaleksjonen 12/08/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Menneskeheten er syk. Det er likevel ikke nok for oss å bare kurere pasienten uten at han vet om det, slik det skjer i vår verden når man må ta medisin uten å vite hvordan den påvirker han. Langs den spirituelle veien må hvert eneste menneske oppnå forståelse, oppfattelse og dybden av hele universet. Hvert menneske må knytte seg opp til hele det enorme ønsket til alle sjelene, lære om det felles systemet og begynne å gi til dem. Vi må med andre ord begynne å forstå hele virkeligheten.

Det er derfor vår organisasjons primære mål er utdannelse og opplysning. Vi må skape en dråpe av sæd som er lik skaperen inni et menneske. Vi må hjelpe han, støtte han og gi han alle nødvendige verktøy og instrumenter. Da vil hvert eneste menneske skape seg selv og oppnå likhet med skaperen gjennom sine egenskaper.

Vårt mål er å løfte hvert eneste menneske, åpne han og skape han, og hjelpe han til å utvikle seg. Han må handle på egenhånd, men vi vil hjelpe og støtte han.

Nå må vi likevel være tålmodige mot alle som går imot oss, og kun gi dem bevis og materiale for å gjøre dem kjent med situasjonen i henhold til deres forståelsesnivå. Vi må lede dem ut av deres tilstand av individuell «kortslutning», og gi dem en mulighet til å se på seg selv fra siden. Dette er vårt mål.

For å realisere dette på riktig måte, må vi først knytte oss sammen over alle ulikhetene, uenighetene og splittelsene uavhengig av hva som foregår på innsiden, som det står skrevet: «Kjærligheten dekker alle synder». Vi må være et forbilde for menneskene og vise dem hvordan vi jobber sammen med hverandre gjennom harmoni, kjærlighet og samhold.

Alt dette gjør vi for målets skyld. Det finnes ikke noe annet som kan knytte oss sammen. Om ikke målet er årsaken, ville vi ikke ha knyttet oss sammen med hverandre. Det er målet som forplikter oss til dette. Det er derfor vi alle knytter oss sammen og inviterer hele verden til å gjøre det samme. Forskere oppdager det samme, fornuften påpeker det og verdensutviklingen viser oss at det kun er mulig å skape en trygg framtid i en helhetlig verden gjennom samhold, og ikke gjennom å slåss.

Fra leksjon 3 under Bremen-kongressen, 6/8/2011

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →