Spørsmål: Vi ser at mennesket er et rovdyr. Hele meningen med menneskets liv er å sluke sin neste, og å oppnå sitt eget mål. Om vi oppnår gjensidig garanti og jordens befolkning øker til 20 eller 25 milliarder mennesker, hvordan vil dette være mulig?

Svar: Hva er problemet med tyve milliarder mennesker? Se for deg at de alle er dine slektninger, og at du føler deg som én helhet sammen med dem. Det plager deg ikke i det hele tatt at de er sammen med deg. Det er heller motsatt, du endrer din holdning til dem: Du føler det mer og mer behagelig jo nærmere deg de kommer.

Spørsmål: Hva vil skje om det ikke lenger finnes noen grenser?

Svar: Hvert eneste menneske avgrenser seg selv. Se for deg en mor som har tyve milliarder barn. Plager dette antallet henne om hun har alt de trenger? Hun lever i den uendelige virkeligheten, det vil si i virkeligheten til det fullstendige lyset, med tilfredsstillelse, fullkommenhet og overflod.

Det er selvfølgelig vanskelig å se for seg hvordan mennesket vil endre seg. Om du er sammen med din elskede, og du virkelig elsker han uten noen som helst kalkulasjon, vil du ønske å være med han hele tiden. Du vil alltid ha et ønske om å være ved sammen med han, og å være så tett inntil han som mulig.

Hva vil da være problemet om man har tyve milliarder mennesker som man elsker på samme måte? Du vil ikke føle at det er tyve milliarder mennesker. Du vil føle at de alle er sammen med deg. Denne tilstanden er den mest ønskede og den mest behagelige.

I virkeligheten deler du dem ikke opp i tyve milliarder, men det er kun ett deg. Dette kalles helhet.

Vårt hinder er et psykologisk problem. Vi kan ikke se for oss hvordan dette skal kunne skje. Vi tenker oss at vi lever i kropper, men når vi oppnår gjensidig garanti vil vi i stedet for kroppene føle hvert enkelt menneskes indre potensial.

Fra leksjon 2 under Berlin-kongressen 28/01/2011

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Kjærlighet, Kongresser, Kropp og sjel, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan vi gjøre for å glede skaperen?

Svar: Alt jeg gjør i min streben etter å oppnå samhold med andre for dermed å kunne gi skaperen en mulighet til å gi, betyr at jeg gir han nytelse. Dette til tross for at jeg fremdeles ikke har oppnådd det nivået av samhold der han kan gi av sin overflod.

Samholdet må være fullkomment. Vårt Kli er delt inn i fem deler, som igjen er delt inn i fem nye deler og så videre, helt til den 125. delen. Dette er det laveste nivået av samhold mellom oss, og det er allerede nok for at skaperen skal kunne gi oss den dosen av sitt lys som hører til og som vi da vil føle.

Derfor ligger hele vårt arbeid i å forberede Kliet, beholderen for samhold mellom oss. Vi må ikke jobbe i forhold til skaperen, men oss imellom mens vi streber mot han. I motsetning til Russland knytter vi oss ikke til hverandre for vår egen del, men for å kunne gi skaperen en mulighet til å gi til oss. Da vil Israel, Toraen og skaperen virkelig forenes.

Dette vil være nok. Vi jobber oss imellom, holder intensjonen for skaperens skyld og for å forberede beholderne for hans giverkraft.

Fra første del av Morgenleksjonen 24/01/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er det som er så enestående med Berlin-kongressen? Hva må vi gjøre der? Hva må hver og en av oss, samt alle i fellesskap gjøre, og hva må gruppene gjøre seg imellom?

Svar: Enten du vil det eller ei blir du akkurat i dette øyeblikk påvirket av det som jeg sier. Det er som om jeg undertrykker deg litt og inkluderer deg i ett eneste ønske, én felles tanke. Det er dette som knytter oss sammen.

Alle disse kvalitetene, mulighetene, ønskene, tankene, tingene vi allerede har vært gjennom, tingene vi ønsker, våre håp, en mengde mennesker og grupper – alt dette kommer sammen til én helhet. Resultatet blir at det virker på oss, og gir oss et veldig kraftig og progressivt støt.

Vi har likevel et ”lite problem”: Det virker som om vi har en liten egoisme og bare må overkomme denne, vri på noen små knotter, trykke på noen knapper, og ved å gjøre det tror vi at vi har fullført jobben. Vi forstår ikke at det er et mektig system som styrer her. Det er ikke bare en bryter som noen på toppen ønsker eller ikke ønsker å skru på. Vi er i et system med to motsatte krefter: det å gi og det å få. Så lenge dette systemet ikke virker gjennom sin dialektikk, gjennom sin bevegelse framover, gjennom loven om samhold mellom delene, vil ikke dette skje.

Vi øker bare tidens hastighet gjennom vår innsats, men vi vil aldri klare å gjøre et hopp. Dette er umulig på grunn av måten naturen er skapt på. Alt blir gjort gradvis og på en fast bestemt måte, etter en gitt rekkefølge, steg for steg. Gjennom denne steg-for-steg-bevegelsen framover kommer vi hele tiden nærmere det å lykkes, øyeblikket når alt vil ”skyte fart”. Overgangen vil skje, og det vil skje fort!

Våre kongresser øker bevegelsen betydelig, og de er derfor veldig viktige. Gjennom de dagene vi er samlet, er det også mange andre rundt oss fra hele verden som deltar sammen med oss, og i denne perioden finner det sted en viktig utvikling av nivåene av vår indre utvikling.

På en eller annen måte må millioner av tilstander passere over oss, og vi må gå gjennom dem alle. Hver eneste kongress er ulik, og framkaller nye aspekter, nye former og følelser.

Derfor er Berlin-kongressen nødt til å bli spesiell fordi dette vil være et møte mellom mennesker som er fylt til randen av ønsket og egenskapene til det miljøet som de lever i. Dette miljøet er veldig dårlig. Europa er en veldig problematisk verdensdel, kilden til alle problemer og kriger, og har en ekstremt utviklet egoisme, selv om både den og hele vår tidligere sivilisasjon allerede holder på å avta. Det er likevel en tøff nøtt å knekke, og derfor er denne kongressen slett ikke lett, men heller den vanskeligste.

Den letteste kongressen er den som avholdes i Latin-Amerika. Der er menneskene heftige, åpenhjertige og ærlige. Jeg har aldri møtt slike mennesker andre steder. Deretter kommer Russland. I Europa er tingene vanskeligst, og jo mer vanskelig tingene er jo mer interessant og spektakulært blir resultatet og effekten av arbeidet.

Derfor håper jeg at vi har deres støtte, både fysisk og virtuelt, slik at vi kan ”jobbe med” Europa alle sammen.

Fra leksjonen i Moskva 16/01/11, Writings of Rabash

Kategori: Egoisme, Felles sjel, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Jeg får styrke til å oppnå spiritualitet fra omgivelsene, og dette er en unik kraft. Vi kommer til læren om kabbala med et ønske om spiritualitet, men dette er et egoistisk ønske om å oppnå både dette og de framtidige virkelighetene.

Dette enorme ønsket presser mennesket framover. Om han har til hensikt å knytte seg til vennene sine, må han utslette seg selv og øke betydningen av vennene. Slik løfter han sin holdning til vennene opp til et minimumsnivå. Han utsletter seg selv, ønsker å oppnå samhørighet og å anerkjenne vennene som det viktigste som finnes.

Dette er en veldig ubehagelig og frastøtende anstrengelse, men man har ikke noe valg. Om vi gjør dette vil vi kunne ta imot betydningen av målet fra vennene, og få styrken til å løfte oss. Denne styrken er spirituell. For å kunne vende meg mot min venn, utslettet jeg tross alt meg selv og økte hans verdi. Siden jeg forholdt meg til han i henhold til den spirituelle loven, betydningen av vennen, fikk jeg styrke fra han for å kunne løfte meg til tross for at han er akkurat som meg.

Selv om jeg handler av fortvilelse siden jeg ønsker å oppnå den spirituelle virkeligheten på en egoistisk måte, får jeg den samme kraften fra min venn, som løfter meg over meg selv. Ved å handle på denne måten ovenfor vennene mine, oppnår jeg den riktige tilnærmingen til spiritualitet. Vennene legger kanskje ikke merke til det, og er heller ikke klar over hva som gir meg spirituell kraft. Jeg tilegner meg den ved å utføre en egoistisk handling, og utsletter meg selv i forhold til den til tross for bitterheten.

Det er veldig vanskelig, men jeg klarer å overkomme meg selv, og jeg får krefter til å utvikle meg videre fra vennene mine. Dette er hovedinnholdet i vår arbeid, og dette er hovedmålet for den kommende kongressen.

Fra leksjon på Samholdsdagen 31/10/10

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under forberedelsene til den europeiske kongressen i Berlin opplever vi at det er vanskelig å hente krefter fra omgivelsene. Hvordan kan vi unngå å miste tilknytningen til det indre målet mens vi utfører de fysiske handlingene?

Svar: For det første er det bra at menneskene føler en manglende intensjon. Uten den indre komponenten, intensjonen om den givende kraften, vil ikke de eksterne faktorene lykkes i å oppnå avdekking av skaperen. Hvor kan vi så oppnå den rette intensjonen for å kunne knytte oss sammen, og oppnå et samhold som vi vil kunne handle innenfor?

På samme måte som små barn prøver å være voksne, må vi med all vår styrke prøve å holde på intensjonen og ikke glemme at alle de eksterne handlingene som vi utfører kommer fra våre indre anstrengelser. Vår suksess er ikke lenger avhengig av i hvilken grad vil vi klare det.

Det er mulig at skaperen ønsker å vise oss at vi egentlig er små barn, og at vi mislykkes for at vi skal slutte å være stolte av oss selv. Vi må heller føle at vi ikke vil klare å holde på intensjonen uten hjelp fra oven, og at vi ikke vil klare å knytte oss sammen med egne krefter. Om vi kunne klare å gjøre dette selv, ville vi ikke hatt bruk for skaperen og vi ville ikke oppnådd tilstanden ”La oss gå til Farao”. I hovedsak har mennesket aldri noen grunn til å klage over tilstandene han opplever. De blir avdekket som et resultat av hans utvikling, og de er derfor riktige til enhver tid. Spørsmålet er hvordan man skal kunne klare å bygge opp den riktige holdningen til tilstandene med hjelp av gruppen.

I de fleste tilfeller gir vi oss selv dårlig samvittighet på grunn av fortiden, og tenker på hvordan vi handlet feil, gjorde noe galt, gikk glipp av noe, ikke klarte å gjøre noe og så videre. Dette er påvirkningen av den urene kraften, Klipa, som fører oss tilbake til fortiden. Det samme skjer når vi mister troen på våre egenskaper: Hva er vitsen med å skylde på oss selv når det er et kjent faktum at vi er egoister og bevisst avdekker nettopp dette? Vi må skape den riktige holdningen ovenfor denne tilstanden.

Derfor er alt avhengig av innsatsen. Det er umulig for mennesket å ikke være fornøyd og å ønske seg noe annet, men det betyr ikke noe siden følelsen kommer ovenfra. Nybegynnere blir vist hvor flinke de er, og blir oppmuntret og støttet akkurat som små barn. På den andre siden vil de som utvikler seg bli gjort oppmerksom på egne feil og svakheter, ikke for at de skal korrigere seg selv men for at de skal be om å bli korrigerte. Alle reaksjonene skjer kun til det beste for oss alle.

Menneskets indre arbeid i forhold til gruppen må skilles fra de praktiske handlingene som skjer for å organisere studiene, kongressene og arbeidet med å spre kunnskapen. Det ene har ingen sammenheng med det andre. De indre oppturene og nedturene må ikke påvirke det eksterne arbeidet. Det må finnes en daglig rutine og et program som vi handler ut i fra, uavhengig av hvilke ønsker vi opplever.

I vårt indre arbeid gjør vi så god innsats som vi bare klarer, men følelsen vi får – om den er god eller dårlig – er avhengig av vi skulle ha følt. Om vi ikke føler oss inspirerte, oppløftet og støttet betyr dette at denne følelsen blir sent til oss for å hjelpe oss med å ta avstand fra egoismen vår.

Skuffelse over tilstandene som man opplever viser mennesket at det egoistiske ønsket ikke støtter han, og derfor snur han seg automatisk bort fra det. Egoismen i seg selv hjelper oss å avvise det, og dette kalles ”hjelp mot deg selv”. Våre ubehagelige følelser i arbeidet er hjelp fra den motsatte siden, helt til vi klarer å løfte oss over vår natur og ser på det ovenfra sammen med skaperen. Dette kalles å stå imot Farao sammen med skaperen. Det er slik man løfter seg og krysser Machsom.

Fra leksjon 24/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi kun utvikler oss gjennom omgivelsene, når vil da vårt valg komme fra vår egen altruistiske intensjon, Lishma?

Svar: Vi må oppnå perfeksjon, og den består av to komponenter:

1. På den ene siden er jeg uavhengig og likestilt med skaperen på alle måter.

2. På den andre siden er jeg lik han på alle måter.

Når dette er tilfelle er jeg uavhengig og perfekt.

Det viser seg at uavhengighet og perfeksjon må knyttes sammen, og lede meg til den endelige tilstanden. Hvordan kan uavhengighet og likhet leve sammen? Hvordan kan jeg oppnå perfeksjon ved å utvikle begge disse kvalitetene som er motsatte av hverandre?

For å gjøre dette mulig måtte skaperen legge til en tredje faktor i tillegg til de to faktorene som allerede eksisterte (han og jeg). Denne tredje faktoren vil være plassen vi møtes, plassen for avdekking. Det er her jeg vil avdekke mitt uavhengige jeg, og skaperen ovenfor meg.

Det er nødvendig å skape et ”territorium” der vi kan klare å bli partnere: motsatte, men likestilte og knyttet til hverandre. Dette territoriet kalles summen av sjelene, Shechina, Malcut. Etter knusningen er både skaperen og vi utenfor grensene til summen av sjelene, og nå må vi møtes der. Vi møtes i den grad vi klarer å delta i denne prosessen og avdekke hverandre.

Det er derfor skapelsen er knust. Den ble knust i mange ulike biter, og bitene er graden av skapningens uavhengighet, det vil si dens separasjon og atskillelse fra skaperen.

Vi må benytte oss av denne situasjonen, og det er derfor Baal HaSulam skriver at vi er nødt til å beholde det unike som ligger i hver enkelt. Det kan tross alt ikke erstattes av noen andre. Hvert eneste menneske må være uavhengig og spesielt.

På den andre siden må vi gi hvert eneste menneske en mulighet, og hjelpe han til å oppnå likhet i form med skaperen. Ved hjelp av det unike i hver enkelt, ved å ha en kombinasjon av egenskaper og ønsker som ikke går an for andre å kopiere, utvikler mennesket dem for å kunne rette dem mot den givende kraften. Det er slik han oppnår likhet med skaperen.

Denne likheten blir realisert gjennom å oppnå samhold med andre. Hvorfor blir det ikke gjort gjennom samhold med skaperen? Det er for å kunne beholde uavhengigheten. Når man jobber foran skaperen, legger mennesket seg under skaperen, mens han i samhandling med gruppen kan spille en avgjørende rolle, slik som skaperen.

Plassen der vi møtes er territoriet til gruppen, og det ble skapt på en kunstig måte og delt inn i ulike deler. Vi kommer her i den midterste linjen og knytter oss sammen. Der kan vi realisere Zivug av HaVaYaH og Elokim, samholdet av dom og barmhjertighet.

Om mennesket ikke tenker på disse tre elementene: han og skaperen som knytter seg sammen i gruppen, vil han se for seg realiseringen av skapelsesmålet som venter han på feil måte.

Fra første del av Morgenleksjonen 12/01/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi begynner å jobbe med hverandre, og alle ønsker å føle de andre på nært hold, en samhørighet. Begynn med å undersøke og analysere: Hvor lenge kan vi fortsette slik? Kan du fortsatt tenke på de andre på denne måten en stund til? Et minutt? To minutter? Kanskje til og med fem eller ti minutter? Dette er allerede svært lenge. Vanligvis tar det slutt i løpet av et sekund.

Dette er bra. Det kalles garanti. Alle glemmer nesten umiddelbart at de må knytte seg til de andre og se på dem som fantastiske, og dette er en mulighet til straks å begynne å tenke på det igjen.

Om vi gjennom våre tanker bryr oss om alle og ønsker at ingen må glemme det, vil vi være helt sikre på at vi husker det. Mennesket vil føle hvordan de andre presser han med sine tanker, og ønskene i hjertene til de andre vil påvirke alle.

Baal HaSulam skrev en spesiell, dypsindig artikkel om gjensidig garanti. Dette er tross alt betingelsen for å ta imot Toraen, lyset. Vi støtter alle slik at ingen glemmer tanken på samhold, ikke gjennom dansing og omfavnelser, men heller i et indre samhold blant hjertene. Om vi bryr oss om hverandre, vil vi være sikre på at vi ikke glemmer det, og hele tiden komme tilbake til det i tankene våre. Dermed vil vi utføre et stort stykke arbeid.

Hvert eneste sekund holder alle på å glemme og huske på det igjen, om og om igjen. Sammen vil vi fullføre mange handlinger ved å tre inn i denne samhørigheten, for deretter å gå ut av den igjen og for å kunne tre inn i den atter en gang. Hver eneste gang vi gjør dette, fullfører vi Reshimot (spirituelle minner) som ble værende i oss etter sjelenes knusing.

Etter at vi har gjort dette flere ganger, kommer vi til slutt til lyset. Det står skrevet: ”Toraen vil gå videre fra Zion”. Vi tar med andre ord imot lyset takket være disse atskillelsene (Yetziot) fra helheten, hver gang vi motsetter oss dem og skynder oss inn i fellesskapet igjen.

La oss derfor tenke på vårt samhold, på at ingen skal slippe disse tankene, på at alle er fantastiske og unike individer. Han ble valgt av skaperen, og derfor ærer jeg denne øvre delen, skaperens del, i han. Gjennom å hjelpe hverandre innenfra, vil vi gradvis finne vår plass i ett felles Kli (beholder), én eneste sjel.

Når dette Kliet, som er sammensatt av mange ulike deler, knytter bånd på det laveste nivået som eksisterer vil vi umiddelbart føle skaperens og lysets tilstedeværende i det. La oss håpe at vi vil nå denne tilstanden i dag eller i morgen, eller senest dagen etter i morgen.

Det skjer faktisk når du minst venter det, og selv i øyeblikket før vil ikke mennesket se at det kommer. Det vil garantert skje etter all denne innsatsen som vi nettopp har beskrevet.

Fra Leksjon 1, Kongress i Aravaørkenen 30/12/10

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan man utvikle seg gjennom tro over fornuft i gruppen?

Svar: Uten gruppen er det helt umulig å gjøre dette. Enten knytter du deg til læreren slik det alltid ble gjort gjennom alle tider, eller du knytter deg til gruppen. Det er derimot umulig å utvikle seg alene.

Når vi snakker om forholdet mellom mennesket og skaperen, betyr dette alltid tilstedeværelsen av omgivelsene. Uten dem har jeg ingenting å løfte meg over, ingenting å korrigere. En bønn til skaperen er en bønn om korreksjon. En korreksjon av hva? Det eneste jeg må korrigere er min holdning til min neste. Dette er egoisme, den onde tilbøyeligheten, ubegrenset hat, knuste Kelim, det knuste tempelet.

Derfor er det helt klart at det vi alltid mener med dette, er at mennesket er i de riktige omgivelsene, sammen med gruppen sin. Dette prinsippet kommer fra Sinaifjellet der en betingelse ble etablert: å knytte seg til hverandre som én mann med ett hjerte. Først da vil du kunne ta imot Toraen, og være i stand til å korrigere deg selv.

Om du derimot ikke prøver å oppnå samhold og gjensidig garanti, hva vil du da oppnå? I dette tilfellet vil du ikke kunne ta imot Toraen. Kravet for å kunne ta imot Toraen er at det må være et behov for den. Om du ikke ønsker å oppnå samhørighet med andre, da trenger du ikke Toraen. Den er kun ment for å kunne korrigere samhørigheten mellom menneskene.

I våre dager, når verden går mot en blindvei som den ikke klarer å komme ut av når det gjelder universell samhørighet, når det blir mer og mer tydelig at uten de riktige båndene mellom oss vil sivilisasjonen utslette seg selv, da først vil menneskene måtte ta i bruk Toraen. De trenger den øvre kraften, kraften fra lyset som vil knytte dem sammen.

Dette er meningen med hvorfor Toraen, den kabbalistiske metoden, blir avdekket. Ingen av de andre metodene kan kalles Toraen fordi de ikke tar opp kampen med den onde tilbøyeligheten. Menneskene vil gradvis avdekke den onde tilbøyeligheten i denne virkeligheten, og deretter få bruk for den sanne Toraen.

Fra første del av Morgenleksjonen 02/01/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Verden - Inga kommentarer →

Zohar, Introduksjon, artikkel ”Yitro (Jethro)”: Zohar forklarer rekkefølgen av utstrålingen av Partzufim av Atzilut: Atik, AA, AVI og ZA, hvordan kilden til alt, Masach av Malchut av Midat ha Din, bruker Partzuf Atik, og virker i AA for å skjule Hochma der… Etterpå forklarer den VAK de ZA når det gjelder seks forheng, og det broderte forhenget, GAR de ZA.

Forfatterne av boken Zohar avdekket rekkefølgen av forholdene mellom dem, og innenfor samhørigheten mellom dem avdekket de Partzufim, virkeligheten, egenskaper og indre forståelser. Alt dette finnes mellom menneskene.

Når mennesket ser på andre som om de er knyttet sammen med hverandre, blir dette kalt ”den uendelige virkeligheten”. Om han ser dem som delvis knyttet til hverandre, kalles dette Partzufim som er over han. Det er slik de snakker med hverandre, avdekker hver eneste egenskap og kaller det ”Rabbi Yossi, Rabbi Hiya, Rabbi Elazar, Rabbi Shimon” i tillegg til ulike bilder av naturen.

Alt dette er tilstander som våre sjeler går gjennom i prosessen med å korrigere seg selv. Jeg vet fra min personlige erfaring hvor vanskelig det er for et menneske å oppdage et veldig enkelt bilde i sin fantasi: at det ikke finnes noe annet enn de atskilte sjelene. Deres fullstendige atskillelse blir til vår oppfattelse av vår virkelighet. Deres delvise samhørighet, inkluderingen av ønskene inni hverandre gjennom prinsippet ”Elsk din neste som deg selv”, skaper følelsen av den øvre virkeligheten i sjelene.

Deres totale samhold blir oppfattet av sjelene som den uendelige virkeligheten – ubegrenset samhørighet og derfor fullkommen oppfyllelse gjennom lyset.

Fra del to av Morgenleksjonen 02/01/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Samhold, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når jeg sitter og leser Zohar under leksjonen og gjør en innsats sammen med de andre, kan vi si at det er et ”ofrende ønske”?

Svar: Nei, det kan vi ikke. Hvordan vet jeg at du leser? Kanskje du bare nyter det som boken Zohar forklarer gjennom et slikt lett, tiltrekkende og spennende språk.

Hvorfor blir vi så begeistret for den, og hva ønsker den å forklare? Zohar forklarer at om jeg ønsker å knytte meg til deg, så må jeg gå gjennom de tilstandene som den beskriver. Så enkelt er det! Hva sier forfatterne av Zohar? ”Vi forener oss mens vi føler hat for hverandre; vi er atskilte på grunn av at det finnes en hel avgrunn mellom oss. Først da begynner vi å forsøke å knytte oss til hverandre.”

Den gang fantes ikke boken Zohar, siden de akkurat skulle til å skrive den selv. Hva skrev de da? De begynte å jobbe sammen, og startet granskingen: ”Hvordan kan vi komme nærmere hverandre? Hva kan vi i det hele tatt gjøre for å oppnå nærhet?

Hvordan kan vi finne samhørighet mellom oss, et nettverk som knytter oss sammen og som allerede eksisterer? Hvilke forhold bestemmer dette samholdet, og hvilke nivåer finnes det? Hvilke interne krefter virker inni oss: misunnelse, begjær, hat, streben etter anerkjennelse, den høyre linjen, den venstre linjen og midtlinjen? Om vi korrigerer dette, setter opp en restriksjon og deretter et filter, om vi løfter oss over vårt behov for å ta imot nytelse (ønsket), hva oppnår vi da? Jeg avviser det ene og det andre, handler på den ene måten eller den andre…”

De begynner deretter å skrive boken Zohar basert på de erfaringene de gjør seg gjennom det felles samholdet, helt til de oppnår så opphøyde spirituelle nivåer at hvert nivå blir ti ganger høyere enn det forrige: fra en til ti, deretter hundre, tusen og titusen (Ribo). Forstår du hvilke nivåer de oppnådde? Dette er kraften fra deres samhold, og det er dette de skriver om.

Om du tenker på at du selv skal oppnå samme tilstand, vil alt de har beskrevet påvirke deg slik at du også kommer nærmere de andre. Når du knytter deg til dem vil du gå gjennom de same tilstandene som dem, helt til du oppnår nivået der det perfekte Kli (ønske) blir fylt med uendelig lys.

Fra del to av Morgenleksjonen 27/12/10, ”Introduction to The Book of Zohar”, artikkel ”You Are Partners with Me”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →