Alt vårt arbeid kommer ned for å åpenbare en mangel i oss. Selv før vi begynner å gjøre noe, har skaperen allerede forberedt alt og befinner seg i en tilstand av absolutt hvile. Fra Hans side er det alltid beredskap. Han venter bare på enhver mulighet en person gir Han, som betyr når personen avslører en ekstra mangel som oppnås gjennom egne krefter, og ikke i det skaperen har fremkalt i ham.

Derfor må det være noe i tillegg til vår egen innsats. Men fra hvor kan denne innsatsen komme hvis vi eksisterer i dette hellige systemet som skaperen har arrangert for oss? Hvor kan jeg legge til noe av mitt eget? Hvordan?

Den eneste måten jeg kan legge til noe av mitt eget er å anstrenge meg på mitt nivå, og ikke på nivået over meg, ved å koble oss sammen og på en eller annen måte inspirere hverandre. Bare på grunn av det faktum at jeg vekker de andre med fysiske handlinger, og de vekker meg, kan vi skape en ekstra oppvåkning mot det øvre fra vår side. Ved dette korrigerer vi faktisk det knuste, korrigere gapet mellom oss, ved å påvirke det spirituelle nivå fra det korporelle nivå.

På det spirituelle nivå utfører skaperen korreksjonene, mens alt vi trenger å gjøre, er å starte arbeidet med tilkoblingen mellom oss, og deretter fullfører skaperen resten. I den korrigerte og tilkoblede beholderen vil vi begynne å oppdage Han.

Dermed begynner vi å stige, og hver gang kreves det en sterkere forbindelse under forhold som blir mer og mer spesielle, mer vanskelige og mot en høyere følelse av enhet. Det er derfor det blir sagt at all vår frie vilje ligger i å velge det riktige miljøet. Ved slike handlinger blir en person vekket og vekker innvendig flere kvalitative lidenskaper og begjær mot givergledens egenskap. Han oppdager hver gang trompeten ovenfra som kommer fra at skaperen kaller på ham og ber ham om å tilkoble seg og å stige. Ved å bygge en kollektiv beholder vil en person bli belønnet med åpenbaringen av givergledens egenskap i denne beholderen, som kalles åpenbaringen av skaperen som er kledd og åpenbart i det skapte vesen.

Fra den 1st delen av den Daily Kabbalah Lesson 2/27/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det sant det folk sier, at man ved å se på bokstavene skrevet på arameisk i Zohar  automatisk oppnår kontakt med lyset, selv om vi ikke forstår språket?

Svar: Ingenting skjer automatisk. Vi kan sammenligne det med en baby som blir født og lever i denne verden og vokser fordi han blir ivaretatt siden han annullerer seg for de voksne. Det er en medfødt kvalifikasjon og ved det får foreldrene mulighet til å ta vare på ham. De sørger for ham og han vokser.

En person som annullerer seg under studiet av Zohar, er under vennenes innflytelse og omsorg selv om han hverken forstår eller føler noe, men ønsker å være under påvirkning fra lyset, vennene og samfunnet som holder på med dette. Det er intensjonen han må ha. Selv om han glemmer det, er han nødt til å føle tilhørighet.

Spørsmål: Hvordan følger vi teksten i Zohar samtidig som vi holder på den rette intensjonen?

Svar: Intensjonen er det viktigste. Teksten er viktig i den grad man tilskriver den til den rette intensjonen. Gradvis begynner man å se den riktige betydningen av ordene skrevet der: et «barn», «vismenn», Sefirot, Malchut og Bina. Man vil se det. Under påvirkning av lyset som endrer, som arbeider veldig sakte, gradvis, bit for bit, vil man begynne å fornemme ulike inntrykk. Man føler forbindelse til det man leser.

Spørsmål: Hva er tilnærmingen vi bør ha når vi leser Zohar, eller hva bør endres slik at lyset kan påvirke oss og forandre oss?

Svar: Vi må forbinde oss. Vi må føle at vi er i en sammenkoblet gruppe, som kommandosoldater, som i en enhet sammensatt av flere komponenter. Vi er nødt til å føle det naturlig. Ellers vil ikke intensjonen være rett.

På samme måte vi føler hele virkeligheten forbundet med oss, ønsker vi å tilhøre skaperen sammen med den, å forbinde oss og være hengivne til ham. Vi innser at det skjer som følge av vår indre forandring og ser fram til det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/2/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: (Fra et brev) Hvorfor går jeg på jobb? Hva er vitsen? Lønningen er selvfølgelig viktig. Men jeg kan eliminere reisekostnadene, la være å kjøpe klær, som jeg hele tiden fornyer for ikke å gå igjen i de samme klærne og slutte å kjøpe dyre måltider. Faktisk bruker jeg to tredjedeler av lønningen bare for å være istand til å gå på jobb. Så hadde det ikke vært bedre å være en vaktmester som soper golv om morgenen og ha resten av dagen fri og leve godt på tredjedelen av det jeg tjener i dag?

Svar: Disse tankene deles ikke bare av vanlige arbeidsfolk, men også av folk i høyere stillinger som tvinger seg selv til å møte opp på jobb av frykt for å miste den, eller på grunn av ansvarsfølelse, eller fordi det å kommunisere med mennesker gir dem energi.

Dog beveger vi oss i retning av menneskelig omforming. Folk utvikler en helt ny etterspørsel for realisering. Dette handler ikke om finansiell realisering; folk har et indre behov for endring av livskvaliteten. Den bestemmes ikke lengre av hva du spiser og drikker, av kveldsturer, eller av å kjøpe nye ting. Den fører til en ny tomhetsfølelse.

Spørsmål: Men jobben fyller på mange måter tomheten vår. Kanskje problemet er mangel på tid til bare å sitte og tenke på andre, viktigere ting?

Svar: Men det er ingen kur, det er kun en distraksjon. Det er som smertestillende medisin, som ikke løser problemet.

Vi ser at mange er villige til å arbeide gratis, bare for for at jobben skal gi dem en form for selvrealisering.

Vi har nye ønsker, nye tomrom, som vi må fylle gjennom samfunnet, på grunn av den integrerte forbindelsen vi befinner oss i. De tidligere egoistiske ønskene våre omformes til nye, som krever å oppfylles gjennom samfunnet og gjensidig forbindelse. Vi befinner oss bare på begynnerstadiet av denne nye integrerte egoismen, men vi føler den allerede.

Fra Kab TV`s «Professional Secrets», 3/2/13

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Litt før forrige kongress begynte vi å forberede oss på tilstanden av det spirituelle «fosteret» og vi fortsetter med entusiasme.

Det er det kortsiktige målet for flertallet i den globale gruppen. Det finnes studenter som er mer avanserte og de som er mindre avanserte i gruppen, men flertallet befinner seg i en tilstand der de må forberede betingelsene for eksistens i form av et «foster» i den spirituelle virkeligheten.

Det sies at et foster er en del av moren, som vil si at det fullstendig annullerer seg og «spiser det moren spiser.» Moren forbereder hva som er best for det og det tar takknemlig imot alt som noe som kommer fra «det finnes ingen annen enn ham». Fosteret er fullstendig innlemmet i skaperen uten å ta uavhengige beslutninger. All styrke fokuseres kun på å følge etter med lukkede øyne.

Det er ikke det samme som at man ikke har egne meninger og følelser, men man prøver å etterligne den øvre på alle måter. Man har enda ikke noen indre «beholdere» i hjerte og sinn, som gjør en istand til å begynne å arbeide med slike ønsker. Man kan bare heve seg over dem.

Det betyr at man ikke har noen «munn», men mottar alt gjennom «Tabur» (navlestrengen), altså direkte inn i sine «beholdere». En «Peh -munn» (munnen tilhørende Partzuf) er stedet for masach (skjermen), 32 tenner, 32 kunnskapstabeller. Tennene gjør en istand til å tygge, å undersøke, å oppdele og å avgjøre om dette fyllet passer for en eller ikke. Men foreløpig finnes ikke alt dette hos fosteret og det tar imot alt takket være tildelingen av Hassadim fra sin øvre, fra mor Bina, selv om det befinner seg i talt mørke.

Hvis vi bare kan forestille oss tilstanden av Ibur (svangerskap) og anse oss selv som et «foster» i forhold til gruppen, som vil si at vi annullerer oss for gruppen, da vil vi ved vår felles innsats gå inn i den spirituelle virkeligheten.

Det er et veldig høyt nivå. Det er uten grenser, siden et menneske som annullerer sine beholdere blir uavhengig og ubegrenset. Man tar imot alt som kommer ens vei og er klar for alle situasjoner. Man godtar alt som kommer fra den øvre «over fornuften» og avanserer slik gjennom alle månedene i svangerskapet.

Alt avhenger av oss og av vår innsats. Vi behøver ikke å vente på at det skal komme ovenfra. Intet annet enn lidelse som kommer langs veien «til sin tid» vil komme slik, istedenfor langs veien «jeg vil påskynde det»; lysets vei.

Men hvis vi vil påskynde denne tilstanden, for ikke å følge den naturlige utviklingshastigheten som tar mange år å oppnå det, må vi trigge hverandre, som man sier: «Alle må hjelpe sine venner». Vi er nødt til å sette eksempelet av det spirituelle fosteret for hverandre, som vil si å vise hverandre hvordan hver og èn annullerer seg for gruppen og godtar alt med entusiasme, stolthet og våkenhet. Selv om man ikke føler for det inni seg, annullerer man seg for den øvre.

Denne tilstanden kalles et foster, siden alt dette ikke passer ønsket, men motstrider det og står i kontrast til følelsene og tankene man har. Men om man hever seg over seg selv og begynner å ta imot fra den øvre som er hel, vil man avansere og gradvis bli et foster.

Denne tilstanden bygges over legemlige følelser og intellekt og er det første nivået som dannes over dem. I det må vi klargjøre hvordan vi oppfyller kabbalistenes råd gjennom gjensidig hjelp, våkenhet og følelsen av målets viktighet. Det er det umiddelbare målet vi står ovenfor.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Hvordan er det mulig å kombinere annulleringen av seg selv overfor gruppen og ønsket om å forstå meningen av teksten som vi studerer?

Svar: Den ene følelsen utelukker ikke den andre. Sammen med alle andre må jeg lenges etter forbindelsen i ett felles punkt. I dette kontaktpunktet, hvor vi er samlet, føler vi fenomenet som kalles Malchut.

Først av alt er alles lengsel etter å integreres med alle andre påkrevd. For dette er følgende komponenter nødvendige: selvannullering, målets storhet og viktigheten av vennene og gruppen. Jeg må fokusere samlet på alt dette og lenges etter det punktet med generell forbindelse.

Andre mennesker deltar med meg i denne lengselen. Vi arbeider sammen. Hver og èn annullerer det han har. Vi lar hele denne virkeligheten bli igjen på bunnen og streber alle sammen forover. Gjennom forbindelsen vår ønsker vi å forme giverbeholderen og fra den vil kontakten vår med skaperen, giverønsket, fødes.

I denne lengselen etter å gi til skaperen, vil vi begynne å fornemme ham, det øvre lyset som lander på oss og fyller oss. Jo mer denne lengselen blir klargjort og vokser i henhold til tykkelsen av ønsket: 0, 1, 2, 3 og 4, dess mer utviklet blir det. Og i samme grad vil giverkraften, hengivenhet til skaperen avdekkes hos oss. Faktisk er dette hele arbeidet vårt.

Spørsmålet er: Hvordan kan denne lengselen etter selvannullering og forståelse av materialet kombineres? Å forstå er det samme som å vite, det betyr å avdekke, eller å forbinde. Sefira Daat (Kunnskap) symboliserer forbindelse; «Og Adam kjente Hava (Eva), sin hustru», som det sies.

Når jeg annullerer meg selv på bunnen, hjelper jeg med å forberede meg selv for forbindelse. Uten det, blir jeg ikke istand til å forbinde meg med andre. For å kunne stige til kontaktpunktet, må jeg annullere meg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/1/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Noen ganger i begynnelsen av et projekt, klarer vi ikke å komme til enighet. Da dribler vi det på «det runde bord», for å løse problemet sammen. Bør vi organisere slike samlinger fra tid til annen?

Svar: Vi bør til enhver tid organisere slike diskusjoner. Akkurat på den måten vil vi finne svar på alle spørsmål, samtidig som vi står fast ved prinsippene. Ikke med å blåse på en løvetann, der kjærligheten løser alt og ingenting annet aksepteres.

Hvis alle bøyer seg for de andre, løser dere ingenting. Derfor lærer kabbalah oss å gå på «midtlinjen». I «venstrelinjen» finner vi det nøyaktige og urokkelige svaret på problemet. Det helt motsatte, kjærlighet, finner vi i «høyrelinjen». Til syvende og sist, finner vi «midtlinjen».

Dere må sammen komme fram til en realistisk løsning.

Fra kurset «Grunnleggende Kabbalah», 27/1/13

Kategori: Barn, Gruppearbeid, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, «Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.»

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, «Elsk din neste som deg selv.»

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. «Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.» Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, «Love of Friends»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen bak skaperens ord: «Jeg skulle ønske de ville forlate meg, og min Torah vil opprettholdes»?

Svar: Dette betyr at mennesket gjør feil innsats, på feil plass til feil tid og for feil grunn. Det er mange forhold som må settes sammen.

Først av alt må man organisere en gruppe. Uten en gruppe kan ikke en person komme ut av egoet. Han kan snakke om dette med mange fine ord, men realiteten er at han ikke vil realisere noe som helst.

I tillegg til dette må man ha tålmodighet, å forstå at det er en akkumulerende prosess der all vår innsats blir lagt til, som vil bringe oss resultater. Det kan sammenlignes med en meter-måler som måler et spinnende hjul, og på et tidspunkt skifter tallet på skjermen fra 0 til 1. Så spinner hjulet videre til tallet igjen skifter til 2 osv..

Vi må forstå at det kan gå uker eller måneder til meter-måleren skifter til det neste nummeret. Men ukene går ikke hvis vi ikke investerer innsats. Her begynner en person å forstå at han ikke har noen styrke eller ønske, at han ikke er i stand til å gjøre noe som helst, og vil bare forlate alt. Kroppen drar han til meningsløse forhold, og hovedsaken er å ikke føle som om hans tilstand er vanskelig.

Vi forstår allerede hvordan dette skjer. Her må personen finne seg selv støtte, «Støtte av lyset.» Dette betyr venner som hjelper hverandre. Vår svakhet ligger i det at det ikke finnes noen gjensidig hjelp, og alt er bygget nettopp på dette. Styrke finnes bare i sammenkoblingen, og hvis koblingen opphører, vil ingen ha styrke.

Lyset illuminerer fra den andre siden og øker sakte mitt ønske om å motta med kun ett gram, og jeg faller umiddelbart. Jeg er klar til å glemme alt, legge meg ned og ikke gjøre noen ting, vil bare være i fred. Omgivelsene burde sette press på meg, venner skulle ringt meg når jeg ikke møter opp til leksjoner, og skulle ha vekket meg hjemme.

Jeg må ordne disse forholdene med mine omgivelser så det vil virke på meg. Også hjemme bygger jeg et slik system som ikke lar meg misse morgen leksjoner. Jeg gjør det samme med venner. Jeg forbereder meg på en slik måte at min samvittighet vil lide hvis jeg ikke møter til leksjoner.

Men jeg må forberede dette på forhånd og ikke når nedturen kommer. Jeg må bekymre meg for noe på forhånd, for å forplikte meg til å komme til leksjoner selv når jeg mangler styrke. Jeg arrangerer alt på en måte så jeg ikke kan bli hjemme, for hva vil ellers familien min si? Jeg kan ikke komme opp med unnskyldninger hver dag jeg ikke føler meg vel. Vennene vil begynne å ringe og spørre hva som skjer med meg, hvor jeg har blitt av, og det ville vært pinlig.

Hvis jeg får en «byrde på hjerte», er det bare disse tiltakene som vil virke på meg. I slike stunder der jeg ikke selv er i stand til å gjøre noe, men føler at jeg har forberedt støtte for meg selv, så det også står i min favør.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det sies at det ikke er de smarte som studerer kabbalah. Hvorfor spør du oss da stadig om vi forstår noe når vi lærer fra The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot)? Holder det ikke med boken Zohar for de som bare trenger å føle? Kan smarte folk virkelig studere?

Svar: Interessant nok avhenger ikke spirituell fremgang av kunnskapen vi samler opp. Det er klart og tydelig. Poenget er at forventning, forståelse og kunnskap kommer når jeg gjør en innsats for samhold, for ønsket om kontakt med min neste og for å trè ut fra meg selv, når jeg overbeviser meg selv om at bildet jeg ser utenfor meg selv faktisk er min verden, en del av sjelen min og at uvenner og rivaler er de mest nyttige og de som står meg nærmest.

Faktisk er det motsatte sant. På den ene siden er fremgangen vår avhengig av det.

Men på den andre siden ser vi at Ari begynte med å forklare kabbalah som om det var en vitenskap i ordets moderne betydning. Det var Ari som åpnet opp tiden for korreksjon for oss: det begynner med ham. I det 16. århundre tilføyde han kabbalah en vitenskapelig natur; han begynte å presentere materialer på en vitenskapelig måte og for aller første gang beskrev han nøyaktig strukturen av spirituelle virkeligheter, Partzufim, Sefirot, lys, beholdere, lover, nivåer osv.

Etter Ari skrev flere kabbalister slike bøker. Så kom Baal HaSulam og fortsatte samme trenden. Han skrev The Study of the Ten Sefirot basert på Aris bøker. Det er en fullstendig brukeranvisning med nøyaktige definisjoner og svar på utallige spørsmål. I tillegg skrev han en kommentar til boken Zohar, der han brukte vitenskapelig terminologi.

Hvorfor trenger vi alt dette? Kanskje det virkelig er nok å lese Torah med alle fortellingene om utgangen fra Babylon og Egypt og andre historiske begivenheter fra oldtiden. Samtidig er det ganske tydelig at vi ikke har noen anelse om hva det er som beskrives der. Når materialet presenteres vitenskapelig, blir det tydelig for oss at vi er i en prosess av å nærme oss skaperen. Når vi leser i Torah, derimot, klarer vi ikke å finne plassen vår i alle disse historiene, eller å føle behovet for vår interne endring – eller å avgjøre hvilke hjelpemidler vi trenger for å gjøre det.

Denne måten å presentere materiet på passet godt for perioden da folk søkte etter skaperen gjennom prøvelser. Vi må huske at i æraen for Torah, profetene og de hellige skriftene, kunne skaperen oppnås ved temmelig enkle gjøremål, som det sies: «Spis brød, drikk vann, ligg på bakken, gjennomgå lidelse og vær opptatt av Torah.» Leste man kilden, Bibelen, ifølge de overnevnte betingelsene og ønsket å komme til skaperen gjennom lesingen, da oppnådde man ham.

Men så «hoppet» det egoistiske ønsket til neste nivå og herfra ble det umulig å avdekke skaperen med den tidligere metoden. Derfor begynte kabbalister å søke etter en annen måte å presentere materiet på – i form av Mishnah og Talmud. Disse bøkene omtaler de samme tingene som står beskrevet i Bibelen, men denne gang i lovsammenheng. Ting som Torah forklarer i etisk form, ble i Talmud innrammet i streng struktur: Vi tar og gir; hvis vi tar noe, skylder vi å gi det samme tilbake, derfor går vi enten gjennom prøvelser, eller vi fortjener belønning.

Prinsippielt snakker læren om kabbalah om det gjensidige forholdet mellom beholderne og lysene. Kraften til uendelighetens lys (Ein Sof –  ES) er uforanderlig, selv om det finnes fem spirituelle etapper. På første etappe trenger lyset gjennom uten noen filtere (direkte) og kalles Yechida. På andre nivå går lyset gjennom et spesielt «filter» som trekker det ned til nivå av Haya. På tredje etappe forminsker to filtere lyset til nivå av Neshama – osv, til det når nivået for lyset i Nefesh.

Mange flere lover er aktive i dette systemet, men hovedsaken er forholdet mellom lysene og beholderne. Det er dette hele læren om kabbalah dreier seg om og ikke noe annet. Det kan beskrives på mange måter. Forfatterne av boken Zohar anvender sin egen metode for å presentere materiet, etikkens språkdrakt. Fra Aris tid begynte en rask utvikling i vitenskap og teknologi; nye generasjoner krevde nye vitenskapelige språkformer. Men Ari skrev faktisk om de samme tingene – om forholdet mellom lysene og beholderne, om lovene som opererer i dette systemet. Vi studerer også verdenene, Partzufim, nivåene, med andre ord ønskene med filtere og de korresponderende lysene. Det finnes uansett ikke noe annet enn det.

På den måten blir vi mer og mer pedantiske med lovene på veien mot korreksjon. For eksempel, hvis TV apparatet mitt ikke virker, forklarer jeg hva som er feil ved hjelp av sansene mine. Jeg sier det er noe galt med fargene. Der er for mye rødt, for lite grønt og ikke noe blått i det hele tatt. Men når spesialisten kommer, sier han at vi trenger en spesiel lampe med visse karakteristikker i watt og lumen og må omkoble noen ledninger.

Når vi trenger dypere inn, begynner vi å «leke med tall», med tekniske spesifikasjoner. En som ønsker å snakke om spirituelle etapper, er nødt til å forklare detaljert tilstanden han omtaler, hvilket nivå, hvilke ønsker, hvilke filtere, hvilket lys. Man må bruke tall for å vise hva man snakker om.

Tåkete definisjoner fungerer ikke. Det samme gjelder for dagens moderne teknologi; den krever stadig større nøyaktighet i innstillingene. Så om vi liker det, eller ei, står det vitenskapelige språket i kabbalah oss nærmere, selv om vi ennå ikke kan si hva som er bak det.

La oss si at du i går befant deg i èn tilstand, og i dag i en annen.

-«Hva er forskjellen på disse tilstandene?» spør jeg.

-«I går følte jeg meg litt bedre, men ikke helt frisk.»

-«Jeg forstår ikke, gi meg nøyaktig form og mer presise karakteristikker, koden jeg kan oversette inni meg og føle det samme. Gi meg nøyaktig informasjon, istedet for tåkete inntrykk.»

Vi må koble oss sammen med det generelle systemet, men hvordan? Hvordan kan vi knytte oss sammen hvis det ikke finnes noen forbindelseskanal som opererer på optimal frekvens og sørger for ideell informasjonsutveksling?

Vi er altså nødt til å bli eksperter og kjenne våre TV-apparater skikkelig. Da begynner vi å forstå systemet. Systemet er vårt. Det er oss!

Spørsmålet er: Hva er metoden for å tilegne denne kunnskapen? Måten man oppnår det på, er ved å annulere vår personlige forståelse. Det kalles «tro over fornuft.»

Spørsmål: Læreren på skolen fortalte meg at en pluss en er to. Jeg tror ham, men begynner så selv å kontrollere det. Gjelder samme metode her?

Svar: Nei. I kabbalah tilegner en seg nye egenskaper og «veier» alt på en ny «vekt». Vi bruker en annen type intellekt enn det vi tidligere gjorde. Ved å forandre oss internt, går vi over i en annen sfære, et annet rom, en ny dimensjon; vi må ta ibruk spirituelle regnestykker. Nå måles og sammenlignes alt i henhold til sin kvalitet istedet for kvantitet: en pluss en er ikke alltid to. Det er en motsatt virkelighet med et helt annerledes «kalkulasjonssystem».

Vi begynner å operere på et helt annerledes virkelighetsplan som fortsatt er skjult for oss. Hvorfor er det skjult? Det er fordi det ikke korresponderer med våre nåværende følelser eller intellekt. Dette gjør det umulig å overføre konvensjonell matematikk til den spirituelle virkeligheten.

Det betyr at en som er villig til å endre sine egne egenskaper er istand til å studere, i motsetning til en som er flink og smart. Som resultat «ikler» våre endrede egenskaper seg en ny type intellekt. Et menneske endrer ønsket sitt og mottar «avdekkelsen» inni det. Det er intellekt på et høyere nivå.

En trenger ikke å være «smart». Tvert imot må man innstille sin nåværende forståelse for å få en ny type bevissthet. Man må være smart nok til å innstille sin nåværende forståelse.

Hvordan gjør vi det? Vi må bare forstå èn ting: vi trenger å stole på den riktige omgivelsen og fortsette om og om igjen å ta imot dens integrerte sinn istedet for å ha tanke for oss selv.

I denne virkeligheten virker denne tilnærmelsesmåten fullstendig uakseptabel, mens i det spirituelle er alt akkurat slik det er beskrevet ovenfor: Vi forenes i vår meget særegne gruppe. Skaperen førte oss hit og sa: «Forèn dere med vennene.» Vi nøytraliserer tankene og følelsene og begynner å knytte bånd. Hvordan i all verden kan vi si oss enige i dette? Det er så vanskelig å senke hodene og «miste oss selv» i gruppen.

Vi ledes til denne tilstanden ovenfra, selv om vi fortsatt bekymrer oss om vi er istand til å annulere oss. Det er det som er spørsmålet. Aksepterer vi skjebnen skaperen tilbyr oss? Rømmer vi fra den? Fortsetter vi å bruke vår energi, på tross av alt som skjer med oss og klarer å legge bort intellektet vårt?

Kabbalah er vanskelig arbeid. Det er en kamp som påvirker nerver, vaner og ønsker. Kunnskapsomfanget har ingenting å si.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Jeg må føle venner som en del av meg, som den viktigste delen. Akkurat som en mor føler at hennes baby er det viktigste i verden. Hun setter mer pris på barnet enn seg selv.

For å kunne gjøre dette utfører jeg forskjellige handlinger i gruppen som trekker det reformerende lys, så det vil forme den nye egenskapen i meg, givergleden. Da oppdager jeg kjærlighet til de jeg hatet før.

Det er flere stadier på denne veien: Først kommer jeg til gruppen å studere med venner. Det ville vært bedre om jeg kunne klare meg uten dem- f.eks hvis jeg kunne betale læreren for privat undervisning slik at vennen vil forsvinne. Men læreren forteller meg: ”Du trenger dem, til den grad du har kontakt med venner, vil du være i stand til å forstå hva jeg har å si, hvis ikke vil du forbli døv.”

Hva slags betingelse er dette? Jo mer vi er koblet sammen, dess bedre forstår vi læreren. Dette er veldig merkelig.. Det finnes ikke noe lignende andre steder.

Så forteller læreren sammens med kildene oss at ”Hvis dere elsker hverandre, vil dere føle det materiale vi studerer. Du vil ikke bare forstå det, men føle det, du vil oppdage en ny virkelighet i forbindelsen dere imellom. Hvis dere kobler dere sammen, som fingrene på en hånd, vil dere oppdage den øvre virkeligheten, den øvre verden!”

Det er rart! Så hva må vi gjøre?

”Prøv!” forteller de meg. Jeg begynner å prøve, og hvis jeg virkelig prøver å koble til venner føler jeg motviljen. Det oppstår konflikter og problemer, gjensidige grunnløse beskyldninger, og det er umulig å overkomme dette. Det virker som det ikke er så lett. Hva er argumentene egentlig om? Det handler om et spirituelt problem: enten om å koble sammen for å avansere mot skaperen, eller skille lag. Dette er ikke et argument om små- problemer i denne verden, men en spiritul krangel mellom ”Moses” og ”Pharao”.

Som et resultat føler jeg meg hjelpesløs, og i stedet for kjærlighet til venner oppdager jeg motvilje og deretter hat. Så begynner jeg å jobbe mer og mer intensivt.’

Hvis jeg f.eks har 50 kg hat og jeg dekker det med 15 kg kjærlighet. Dermed anskaffer jeg meg en spirituel beholder. Vi har tross alt prøvd så hardt vi kunne å overkomme hatet med hjelp av en gjensidig bønn, og som et resultat vil vi føle kjærlighet mellom oss.

Dette er veien til den spirituelle verden som vi bare kan oppdage i koblingen mellom oss – det finnes ingen andre steder der det kan bli avslørt. Jeg hører dette om og om igjen, helt til jeg etter flere månder skjønner at dette er veien, helt til jeg aksepterer det inni meg.

Men nå aksepterer jeg ikke dette, akkurat som en pasient som er allergisk mot en bestemt medisin, er jeg allergisk mot ekte spirituel kjærlighet.
Fra den 1^st  delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/24/13, Writings of Rabash 

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Love, Unity | Add Comment →

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold - Inga kommentarer →