Spørsmål: Bestemmer vi selv hva det er vi ønsker, når vi leser Zohar – eller bør vi finne ut hva det virkelig er vi ønsker?

Svar: Vi ber om noe og tenker på noe annet og ønsker helt andre ting. Lyset som er fokusert på beholderne, vekker noe helt annet i en, som er ulikt tankene, spørsmålene og ønskene en har.

Det eneste som kreves av oss er å våkne. Klarer vi å vekke oss selv riktig, vil alt fungere som det skal. Den riktige oppvåkningen handler om èn ting – har jeg forsøkt å være med alle, som vil si at jeg er i en beholder, i mitt sanne ønske, nå når vi leser en paragraf i Zohar, ikke innesluttet i meg selv, i mitt ønske og kun tenkt å spørre utfra det, men er jeg blitt innlemmet i min eksterne beholder, uten å føle noe behov eller noen smak i det og bedt om forbindelsen med vennene ved å heve meg over egne behov og smak? Gjorde jeg det, eller ikke? Gjorde jeg det, er innsatsen min riktig og jeg begynner å se ulike positive og negative spirituelle resultat.

Men hvis innsatsen min var rettet mot å forstå og føle det som er i boken, er innsatsen i min egoistiske beholder og i samsvar med det er resultatene jeg oppnår i helt feil retning. Det er dette som skjer, til jeg vekker lyset over meg, siden jeg fremdeles på et vis er forbundet med andre og dette lyset på en måte viser meg riktig retning.

Vi må forstå at handlingene våre er nødt til å være veldig nøyaktige her. For lysets del er alt enkelt: Hvis du befinner deg i en beholder som det skinner på, da er du i kontakt med det og det bearbeider deg. Er du ikke det, bearbeider det deg ikke. Du må stå foran påvirkningskraften, giverviljen, som er lyset. Du kan ikke være i kontakt med den i det hele tatt, hvis du holder deg innenfor ditt «selv». Du nærmer deg lyset i den grad du går utfra deg selv, mot andre.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid «tørker ut», slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vitenskap og kunst er metoder for forståelse av virkeligheten. Vitenskapen gjør det på en rasjonell måte og kunsten gjør det følelsesmessig og intuitivt.

Mange av kriteriene vi har snakket om, stammer fra det følelsesmessige og intuitative feltet. Betyr det at tanken om å etablere et integrert samfunn er basert på kunst?

Svar: Jeg mener at denne oppfattelsen er basert på vitenskapelige og økonomiske årsaker.

Jeg vil ikke snakke om vitenskap, for det er vanskelig å forklare noen i hvor stor grad den faktisk er subjektiv i forhold til sansene våre. Hadde vi vært annerledes, ville vi ha oppdaget andre vitenskaper og andre gjensidige handlingskjeder. Naturen er skjult, bare i forhold til mennesket. Derfor er alle vitenskaper subjektive.

Etableringen av et integrert samfunn er ikke en slags følelsesmessig filosofi, eller en psykologisk innstilling. Det er et vesentlig behov, siden samfunnets nåværende forfatning tvinger oss til det. Alt vi skaper i industrien og i økonomien er et resultat av samfunnet og kan derfor ikke eksistere uten riktig endring av sosiale forbindelser. Behovet for dette er tydelig.

Helheten som viser seg i verden i dag, er en fullstendig gjensidig forbindelse som vi ikke kan kutte. Vi ser det i forbindelsen til det såkalte fellesmarkedet, selv om det er temmelig ensidig. Et vanlig menneske skjønner ikke hvorfor disse forbindelsene ikke må kuttes. Kast ut Hellas, Spania og Italia. Hvorfor trenger du dem?! La bare Tyskland, Frankrike og enda etpar rike, velvillige og sterke stater bli igjen. Men nei, du kan ikke skjære dem vekk, du kan ikke bryte forbindelsen med dem.

Poenget er at forbindelsene er så sammenfiltret (og dette på en så irrasjonell måte), at disse statene er villige til å betale milliarder av dollar bare for at de andre statene ikke skal bryte ut fra fellesmarkedet. Hvorfor? Fordi det allerede fornemmes som ett felles integrert system! Avskjærer du en spesifikk del i et analogt system, avskjærer du alle forbindelsene. Ved å avskjære Hellas, oppdager du plutselig manglende forbindelse mellom Frankrike og Tyskland. Slik ser vi faktisk hvor gjensidig forbundet verden er i dag.

Vi behøver ikke en gang lengre å slåss mot noen; det finnes ikke noe behov for å erobre noen. Du beseirer hvilket som helst land ved å kutte forbindelsen med det.

I dag finnes det ikke noen stat som kan være selvforsynt og klare seg alene. Verden er blitt integrert og i en integrert verden må vi sørge for at det riktige gjensidige forholdet blir en del av forbindelsene.

Hvis vi bare har tanke for hvordan vi kan skade hverandre, blir vi ikke istand til å overleve. Så når vi snakker om behovet for å endre mennesket, som hovedfaktoren i dette systemet, er det et inntrengende praktisk behov. Uten dette vil du i dag ikke kunne utvikle industri og internasjonal handel, siden alt er gjensidig forbundet.

Fra KabTV`s «Integral World: Formula of an Integral Society», 1/7/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Økonomi, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke nok å bare koble oss sammen med vennenes gnister. Vi er også nødt til å studere. Kunnskap former oss og lærer oss hvordan vi forbinder oss med gnistene. Føreløpig aner vi ikke hvordan vi forener oss, siden vi ikke har kjennskap til det spirituelle systemet. Så vi leser om det, lytter og studerer. Vi lærer at vi må koble oss sammen og danne et system som består av 10 Sefirot, Partzufim, virkeligheter, omsluttende lys og direkte lys. Alle disse navnene beskriver den forbindelsen vi må oppnå mellom oss.

Det viktigste er at vi finstemmer oss selv til å motta hjelp ovenfra. Det er ikke nok å bare tenke seg at en kobler seg til vennenes gnister; vi trenger noen andre for å knytte oss sammen. Vi må be høyere krefter om å gjøre det for oss. Vi tar vår avbrudte forbindelse til høyere krefter og beklager vår manglende evne til å forene oss. Det kan sammenlignes med en gråtende baby som kommer til foreldrene og klager over at han ikke kan gjøre noe, for det (leketøyet) er ødelagt og virker ikke lengre.

Det øvre lyset avbrøt koblingen mellom oss, for at vi skulle kreve at den gjenopprettes. Når man sammen med vennene henvender seg til den øvre kraften med denne forespørselen, vil det si at man allerede er innenfor det korrigerte systemet. Dette kalles «Israel, Torah og skaperen er èn.»

Israel, står for oss alle sammen, de som er rettet «direkte til skaperen» (Yashar -El). Torah er lyset vi leter etter, slik at vi kan limes sammen igjen. Dens handlemåte studerer vi i bøkene.  Skaperen er den øvre kraften, en lyskilde som gjenvekker menneskekjærligheten og samler oss igjen. Det forklarer hvorfor det kalles å vende tilbake til den gode tilstandens kilde, som eksisterte innen knusingen. Slik oppnår vi korreksjon.

Her må vi klarlegge en rekke faser. Men vi bør innse at ingen er istand til å utføre det alene, siden man er tilbøyelig til alltid å arbeide internt og anta at man har tilstrekkelig styrke og evne til å henvende seg til skaperen og rope ut til ham selv.

Men jeg vil aldri bli istand til å addressere skaperen, uten å presentere den knuste beholderen – som består av minst 10 venner som ønsker å samles sammen igjen. Jeg vil være en av dem. Og når der er venner som innser at de må koble seg sammen for å avdekke skaperen og de henvender seg til skaperen for at giverglede og kjærlighet skal herske mellom dem, da vil det skje.

Fra en samtale under måltidet til minne om Rabash, 20/9/12

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi anser noe kun som egoisme når folk innenfor gruppen frastøter hverandre; ikke når noen prøver å oppnå en mest mulig behagelig, fordelaktig og vinnende posisjon i et ordinert samfunn. Det sistnevnte er en vanlig, dagligdags egoisme.

Her mener vi den sosiale egoismen der en ønsket tilstand er nøyaktig satt i gruppen, der målet er å komme nærmere og heve seg over sine naturlige egenskaper og ønsker, når en er nødt til å heve seg over seg selv og trenge inn i gruppens felles integrerte ønske der et menneske ikke lengre er «jeg», men snarere «vi» – og ens «jeg» annulleres, tøyles og holdes på bunnen – mens «vi» rendyrkes. I denne tilstanden kalles ens indre opposisjon mot en slik aspirasjon for egoisme.

Fra en samtale om integrerende oppdragelse, 4/3/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Koblingssystemet mellom oss avdekkes gradvis, takket være det fakta at vi forbinder oss. Innenfor denne forbindelsen fornemmer vi våre ønsker, som gradvis begynner å sammenkoble seg – og den generelle energien som strømmer gjennom dem.

Denne energien og lyset, som avdekkes i ønskene våre, er refleksjonen av giveren som er på utsiden. Vi har selv formet den og oppdaget ham. Denne refleksjonen kalles skaperen, som betyr Boreh – kom og se (Bo-Reh på hebraisk).

Skaperen eksisterer bare hvis skapningen former og oppdager ham inni ønskene sine, i intensjonen, motivasjonen og anstrengelsen sin.

Det kan synes rart, siden det tross alt sies: «Jeg er den første og jeg er den siste», «Det finnes ingen annen enn ham», «Hans glans fyller hele jorden». Og etter alt dette sies det at mennesket selv former sin egen skaper?

Vi er ennå rede til å tro at vi må avdekke skaperen som er skjult, som om vi må fjerne vedhenget han gjemmer seg bak. Men det sies at det er vi som danner den formen som kalles skaperen.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kongressen vår begynner og alt vi er opptatt av er å forbinde oss, kun å oppnå samhold. Fra dette øyeblikket av – og til kongressen ender – vil vi ikke tenke på noe annet og ikke ytre et eneste ord om den eksterne virkeligheten; vi fokuserer kun på oss selv og vennene våre, hvor enn de er.

Ikke tenk på – og ikke snakk om hva som skjer i verden. For når noen korrigerer seg selv ved forbindelse, vil BYAs virkeligheter balanseres og de balanserte kreftene vil dvele i hele naturen. Hvis vi, Bnei Baruch, korrigerer oss selv, da vil tilstrømmingen uten tvil flyte fra oss til alle; den vil flyte i kanalene som forbinder oss med hele verden.

Baal HaSulam skriver om det i Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot, Artikkel 4: Når Israels barn har fullført hele kunnskapen, skal kildene med intelligens og kunnskap flyte utover Israels grenser og vanne alle nasjonene i verden.

Vi må derfor formidle læren om kabbala blant verdens nasjoner. Men det er vi som må utføre korrigeringen – ikke de. På kongressen glemmer vi alt; hjemmet, formidlingen, verden. Det finnes ingenting annet enn stedet der vi er, sammen med vennene våre fra hele verden – som er forbundet med oss. Vi er samlet i ett hjerte. Vi er fullstendig frakoblet fra den eksterne virkeligheten og trenger dypere inn i den.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, «Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Folk begynner allerede å innse at ting bare kommer til å forverres i verden. Allikevel befinner kabbala seg langt fra massene. Hvordan kan vi dekke denne avstanden? Og hvorfor er den der?

Svar: Den er der, for at både vi og menneskeheten skal få muligheten til å gjøre en innsats. Denne adskillelsen lar oss og det eksterne samfunnet arbeide gjensidig i forhold til hverandre. Denne avstanden ble skapt med hensikt: Her må du sette inn kunnskapen, innsikten og forståelsen din.

Det kan synes som om det forhindrer fortsettelsen av en naturlig prosess. En gang i tiden klatret apene ned fra trærne og ble etterhvert til primitive mennesker. Deretter fulgte æraen med trelldom, middelalderen og den kapitalistiske perioden. Og i dag, når denne utviklingen har resultert i et sammenbrudd, kunne folk begynt å innse behovet for godt samhold. Hvorfor fortsetter ikke denne utviklingen automatisk?

Fordi mennesket da aldri ville komme til syne. Det ville vært den samme apen som kom ned fra trærne, drevet av sin egoisme. Vi innser ikke at vi er fullstendig underkastet kontrollen av forkjærligheten til oss selv. Om jeg kunne se det systemet som vi alle eksisterer innenfor, ville jeg sett at jeg ikke utfører en eneste ting selvstendig. I en slik situasjon kommer ikke skapningen fram. Trekk hvem som helst gjennom et filter av uavhengighet – og ingenting blir igjen av dem – ingenting bortsett fra den øvre kraften, som var der til å begynne med.

«Hvordan dannes et menneske?»: Dette er spørsmålet. Et menneske kan bare dannes ved å sørge for at det får mørke, litt kunnskap og litt styrke – for å gi det en mulighet til å finne en måte å overvinne sin natur og skape noe motsatt seg selv, utfra mørket, uten mye kunnskap eller forståelse. Da vil en ønske å ta de nødvendige komponentene fra skaperen og villig overgi seg til omgivelsen, som vil forplikte en til å gjøre det. Og gjennom dette gjensidige arbeidet, blir en istand til å tilegne seg en overnaturlig form, en form som står over ens natur. Denne formen kalles et «menneske» (Adam), en form som skaptes uten å ta i bruk Reshimot (informative gener), som vi har iboende i oss fra den tiden vi var primater.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 19/9/12, «Introduction to The Book, Panim Meirot uMasbirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: La oss si at vi diskuterer et visst integrert system i en gruppe for integrert utdanning. Jeg kan ikke dy meg, jeg ønsker å forklare hvordan jeg ser det, men andre ønsker også å uttrykke seg på samme tid. Hva skal jeg gjøre i forhold til mitt ønske? Bør jeg holde meg og la den andre personen snakke?

 Svar: Måten du uttrykker deg på spiller liten rolle her, fordi du begynner overgangen til følelses- feltet. Når du begynner å jobbe med dem på nivået av integrert intern sammensettning, vil du se at dine følelser og tanker legger seg sammen med andres. Plutselig begynner andre å uttrykke dine tanker og følelser, til det punktet der du egentlig ikke trenger å snakke Det viser seg at når du inkluderer deg selv på denne måten i alle andre, begynner du å påvirke dem.

Dere kan nå et nivå der dere vil begynne å føle og oppfatte hverandre uten ord, uten hjelp fra kroppen, siden dere vil oppfatte å føle som om dere er på innsiden av det systemet dere har skapt mellom dere. Dere trenger ikke noen fysisk eller verbal kommunikasjon. Dere vil oppfatte og føle at dere er sammen, i et system, hvor det ikke finnes noe behov for å gå ned gjennom kroppene våre for å diskutere ting på det fysiske nivået gjennom verbal kommunikasjon.

Med andre ord vil vi føle så sterkt at vi er sammen i et ønske og oppmerksomme på det, at vi ikke føler noe behov for kommunikasjon gjennom våre kropper. Det er på akkurat samme måte en mor føler sitt barn, den måten vi føler mennesker som er oss kjære, selv etter deres bevegelser, eller vi rett og slett føler hva som kjer med dem.

Fra et foredrag om Integral oppdragelse 3/2/12

Kategori: Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Samhold - Inga kommentarer →