Baal HaSulam, “A Speech for the completiion of the Zohar”: De som steg og ble belønnet med Dvekut opp gjennom generasjonene var få, som våre vismenn skrev om verset, “Jeg har funnet èn person blant tusen; tusen går inn i et rom og èn kommer til lyset”, som vil si til Dvekut og oppnåelse.

Dermed, i våre dager, i generasjonen til Messias, kan alle tusen som går inn i et rom komme ut til lyset, til oppnåelse. Det krever selvfølgelig mye arbeid, siden vi ellers ikke kan ha spirituelle beholdere. Men fra oven finnes det ikke lengre noen begrensninger og alle kan finne støtte på veien fra mange mennesker som lengter etter det samme.

Dessuten forverres verden og er på vei mot avgrunn og utslettelse, noe som også gir grunner som forsvarer den spirituelle prosessen i våre øyne. Til og med egoet selv sier seg enig og støtter det, fordi det håper å bli belønnet.

Så døren til den spirituelle dimensjonen er virkelig åpen for alle i generasjonen til Messisas. Det er fordi Reshimot (minnene) som avdekkes hos oss er så korrupte at vi befinner oss fullstendig motsatt den spirituelle virkeligheten og på det fjerneste punktet fra den. Så det finnes ikke lengre begrensninger her, alle som legger ut på denne veien er lovet ovenfra at “hvis du gjør en innsats, skal du få.”

Tidligere var ikke en gang store innsatser en garanti for å lykkes. Et menneske kunne gjøre mange store innsatser uten å oppnå noen ting, mens en annen kunne gå inn takket være innsatsen til den første. Men bidraget hans ble ivaretatt. Systemet har dermed ikke nådd de endelige nivåene av korreksjon.

På annen side, er tiden for den endelige tilstanden kommet. Vi korrigerer et så dypt lag av systemet at tidligere årsaker annulleres. Alle som gjør en innsats får belønningen i sine hender, i den spirituelle beholderen.

(123624)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/12/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Da jeg hørte om den forestående kongressen, fantes det ikke tvil om at jeg skal komme til den. Men etter hvert som tiden for kongressen nærmet seg, dukket det opp flere og flere eksterne og interne hindringer. I det ene øyeblikket var jeg entusiastisk over å dra til kongressen og i neste øyeblikk var det helt motsatt og jeg hadde ikke lyst i det hele tatt; dette skjedde utallige ganger. Hvorfor får vi disse hindringene?

Svar: Hindringene avhenger av hvor mye du ser på dem som hindringer. Men hvis du for hver hindring, for hver lille forstyrrelse, enten i form av tanke eller forvirring, du hadde fått en eller annen form for belønning, ville du da ha sett på det som en hindring? Det ville ha vært et verktøy for å oppnå en god, evig og perfekt tilstand. Det kommer derfor an på hvordan vi ser på det.

Du mangler følelsen av at “det finnes ingen annen enn ham.” Og han satte disse hindringene opp for deg. Han ønsket simpelthen å gi deg flere muligheter for oppfyllelse. Å overvinne vanskeligheter og fortvilelse, det er all innsatsen du investerer for at du senere, på kongressen, skal føle mer og få mer. Du må derfor takke skaperen for disse “lidelsene”, for nå, spesielt takket være dem, føler du en større oppfyllelse.

(123586)

Fra den virtuelle kongressen i Moskva, “Unity Without Bounderies”, Dag 2, 14/12/13, Leksjon 4

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kom og se ordene til vismannen Rabbi Even Ezra i boken Yesod Mora, (Grunnlaget for frykt) p.8b: “Vær nå oppmerksomme på og vit at alle Mitzvot  (bud) som står skrevet i Torah eller konvensjonene som fedrene grunnla, selv om de for det meste handler om handling eller tale, er de alle med hensikt å korrigere hjertet…”

Baal HaSulam “Innledning til boken Panim Meirot uMasbirot“

De som utelukkende er opptatt av bekledningen i Torah tar alvorlig feil. Og når skaperens krav tilsidesettes og mestepartene av de mange vismennene til Torah ikke kjenner dens hensikt og de anser kunnskapen i Torah med sine formål bare som tillegg til talmudske debatter – som, selv om de er hellige og dyrebare – ikke kan belyse sjelene våre.

Rav Kook, Igrot (Brev), Del 2, Nr. 153

(122549)

Kategori: Kabbalistiske kilder, Religion, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan unngår man å falle for stoltheten til vennen jeg annullerer meg for? Og hvordan skal jeg selv forholde meg til det når jeg blir rost, slik at rosen ikke avbryter det spirituelle arbeidet?

Svar: Det er virkelig mulig å ødelegge folk gjennom ros. Jeg forholder meg som oftes litt hånlig overfor studentene og enkelte ganger med uhøflighet. Noen ganger skyver jeg enkelte individer unna, holder dem på avstand og tillater ikke meg selv eller dem å nærme oss hverandre. Der er også folk som oppfører seg slik mot meg, eller mot andre  venner.

Hele konseptet er i intensjonen: hvorfor vi gjør det.

Hvis venner på denne måten begynner å bli arrogante, må dere løse problemet ved å diskutere det i sirkler på seminaret. Jeg anbefaler denne oppførselen på det sterkeste. Alt som samler seg opp og ikke kan løses på personlig nivå, må introduseres på seminaret.

Der arrangerer dere en anonym diskusjon, uten å relatere den til noen, men stiller spørsmålet på en måte som gjør problemet tydelig for alle. Hvis vennens atferd ikke endrer seg etterpå, vender dere tilbake til det på et seminar om noen uker og han vil gradvis forstå hva som skjer med ham.

Jeg ser ikke noen annen mulighet for å påvirke noen og forklare noe som ikke lar seg forklares direkte. Vi har ingen rett til å gjøre det, bortsett fra gjennom seminaret. Dette er en utrolig mulighet vi er gitt innenfor gruppen. Det er derfor vi befinner oss i denne verden, når vi ennå er i egoistisk tilstand, “for min egen skyld,” kan vi forhandle en altruistisk samhandling og på det viset bevege oss forover.

(123131)

Fra den virtuelle kongressen i Moskva, “Unity Without Bounderies”, dag 1, 13/12/13, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vær sterke og Han vil gi dere et modig hjerte, alle dere som venter på Herren. (Salme 31,25)

Jo mer vi avanserer mot den spirituelle virkeligheten og får erfaring, dess svakere føler vi oss. Vi finner ut at vi ikke er istand til å gjøre noen ting. Hvorfor sier det at dere må “være sterke og han vil gi dere et modig hjerte, alle dere som venter på Herren?”

Hvordan er dette mulig, når et menneske tvert imot avdekker total hjelpesløshet? Man ser at man ikke er istand til å foreta seg noe som helst for å takle seg selv, man klarer ikke å overkomme forstyrrelsene. Hvis man virkelig avanserer, finner man ut at man er fullstendig gjennomsyret av egoisme og gjør alle ens beregninger fra et egoistisk grunnlag, der man hele tiden velger det som mest lønner seg. Men man gjør aldri beregninger på “utsiden” og stoler på skaperen, for givergledens skyld. Man er bare ikke istand til det.

Til sist begynner vi å innse at hvis det lar seg gjøre å foreta noen som helst forandring, er det kun gjennom omgivelsen. Vi har bare fri vilje i stadig å velge en sterkere omgivelse hver gang, en som vil påvirke oss med mer styrke, mer nøyaktig, med mer fokus, som vil skyve og trekke og organisere oss mer riktig og orientere oss mot målet. Kraften omgivelsen skyver oss med øker på samme vis som nøyaktigheten av retningen. Omgivelsen forbedres altså både kvalitativt og kvantitativt.

Baal HaSulam, Shamati #225 “Raising Oneself” (Å heve seg): En kan ikke heve seg over sin sirkel. En må derfor suge fra sin omgivelse. Og en har ikke annet råd, bortsett fra meget arbeid og Torah – det er å tiltrekke lyset som endrer, som vil korrigere den onde tilbøyeligheten. Dette kan man bare innse gjennom omgivelsen.

Betingelsen for å ta imot Torah er derfor at et menneske er rede for samhold. Det vil si man allerede har innsett ondskapen og forstått at man ikke kan gjøre noe uten kontakt. Alle ens håp, ens fremtid, ens liv, er i denne sirkelen man bygger omkring seg.

Derfor må vi forstå at vi gjennom disseminasjon knytter en enormt sterk sirkel til oss. Du kan bli en helt i kvalitet og kvantitet. Styrken til gruppen vår ligger i kvaliteten og det er derfor vi kan etablere kontakt med skaperen gjennom den, gjennom toppen på pyramiden. Vi spesialiserer innenfor dette, ulik alle andre, som for dem denne kontakten er utydelig og aldri kan bli klar.

Men hvis vi kobler oss til skaperen og “stoler på ham” fra den lille sirkelen vår, da “vil Han gi dere et modig hjerte” på grunn av de store sirklene. Dette krever også en “helt i kvantitet”, som er bred disseminasjon som vil skyve oss fremover.

Vi er ikke istand til å avansere alene, men bare på grunn av den store sirkelen rundt oss som ekspanderer mer og mer. På samme måte som et menneske må være inni denne sirkelen, er omgivelsen, gruppen, inni en større sirkel. Det er omgivelsen vi må bygge for oss: sirkel på sirkel.

I den utstrekningen vi tar oss av folk, vil de presse på oss, som barn gjør med foreldrene for å få dem til å gjøre sine forpliktelser og ordne livet. Slik vil sirklene vi former på grunn av vidstrakt disseminasjon av integrerende undervisning, skyve oss forover.

Helten i kvantitet og helten i kvalitet blir da sammenknyttet. Vi retter oss mot skaperen, “alle dere som venter på Herren.” Og “Han vil gi dere et modig hjerte” med hjelp av den brede ytre sirkelen. La oss håpe at vi blir istand til å realisere begge disse betingelsene – begge “heltene.”

(123310)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 17/12/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis det iløpet av hverdagen min dukker opp et bittelite ønske om å dirigere intensjonen min mot å gi til skaperen, for deretter å forsvinne, hva kan jeg gjøre for å fokusere meg om det? Hvordan kan jeg hjelpe meg selv, skal jeg tegne noe på hånden eller gjøre noe annet?

Svar: Du minner meg om årene jeg studerte med Rabash. Jeg tegnet også et symbol på hånden for ikke å glemme intensjonen. Mens jeg satt bak rattet i bilen, blinket symbolet på hånden hele tiden foran øynene mine, som for å minne meg på å tenke på intensjonen om å gi. Dette er så unaturlig for oss at det dukker ikke bare opp i tankene uten en form for ekstern påminning.

Så gjør hva som helst; tegn noe på hånden, bruk vekkerklokke, aktiver et signal på mobiltelefonen, så den minner deg om intensjonen hvert femte minutt. Handlingene er ikke viktige, det kan være hva som helst. Det som er viktig er å ikke avbryte dem, men simpelthen å gå tilbake og ta kontroll over situasjonen.

Samme øyeblikk du foretrekker det, vil du føle forskjellen mellom vår verden og den spirituelle, fordi det kun er intensjonen som skiller oss fra den spirituelle virkeligheten. I det øyeblikket en tilbøyelighet dukker opp hos deg, vil du straks føle at du går inn i en helt annerledes matrise av opplevelser; du vil begynne å fornemme virkeligheten annerledes. Plutselig blir det som i en film og et fullstendig annerledes bilde kommer opp.

(123125)

Fra den virtuelle kongressen i Moskva, “Unity Without Bounderies”, dag 1, 13/12/12, Leksjon 1

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Brev 26: Kraften til å gi akt på ordene til vismennene i denne virkeligheten, i Dalet, kalles “tro.”

Hvis du vil at den øvre skal sørge for den spirituelle utviklingen din, må du bli som et spedbarn og legge deg i armene på gruppen og læreren så de kan ta hånd om deg.

Hvis du ikke annullerer deg overfor dem, blir du ikke istand til å fortsette til neste nivå. Kun da kan de rense deg, som det blir sagt: “moren skal komme og rense sin sønn.” Det kan ikke gjøres på annen måte. Akkurat dette er det vi gjør i denne virkeligheten når foreldre tar seg av et spedbarn og det naturlig annullerer seg for oss. I den spirituelle virkeligheten, derimot, må du selv legge deg i armene på den som er større, så han kan ta seg av deg.

Det finnes ingen andre muligheter. Hvem kan ellers ta vare på deg? Hva ville skjedd hvis spedbarnet var et digert misfoster og ikke liten og hjelpeløs? Det ville vært umulig å ta seg av det. Det hadde vært skremmende å nærme seg et slikt monster med et så stort ego.

Et spedbarn må mates fra flaske, bades, få rene bleier og alt det trenger, men selvfølgelig i spirituell mening. Det må også bli lagt til sengs og vekkes opp. Det må opplæres og oppdras. Etter å ha lært det alt på legemlig nivå, når det har fått alt det trenger på materielt nivå, må du begynne å lære det og gradvis gi det indre fyllet, slik at det gradvis vil lære å annullere seg.

Du begynner ikke den spirituelle veien på et spedbarns nivå og heller ikke på et fosters nivå. Du har ennå ikke oppklart og utskillt den spirituelle sæddråpen din. Du er nødt til å forestille deg de Reshimot (spirituelle genene) som du må oppfylle; å ta ibruk alle dine fysiske krefter, all din tankekraft og alle hjelpemidler du har i denne verden for å utvikle deg fra gaven du har fått, fra denne dråpen av spirituelt sæd.

(123148)

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må formulere den integrerende metoden på en enkel måte fra begynnelse til slutt.
Faktisk er det ikke komplisert eller sammensatt i det hele tatt. Det handler om en persons indre psykologiske oppbygning og om hvordan han tilpasser seg denne verden og bruker den til å forandre seg og oppnå harmoni med milljøet som omgir ham.

En komplisert bok vil forvirre folk. Derfor er det nødvendig å formulere materiet så enkelt som mulig, siden disse ideene er veldig sammensatte selv for de skarpeste hodene. Jeg sier dette av erfaring, etter å ha møtt mange kjente mennesker.

Men vi skriver ikke en lærebok for vanlige folk. Den er designert for den ordinære moderne mann/kvinne som ennå ikke forstår hva som skjer med dem, selv om han/hun er et geni.

Ideen er at det er veldig vanskelig å ødelegge stereotyper. Derfor foreslår vi at man lukker øynene og kaster seg inn i gruppen, som fra et stupebrett – og bare da vil man begynne å samhandle gjensidig med gruppen, uten betingelser, å avvise alle sine stereotyper og gå inn i den som et lite nakent menneske. Man vil begynne å føle at det finnes en ekstra kraft i naturen som vi ennå ikke har tatt i bruk. Det er kraften av samfunnet, kraften av enhet, kraften av gjensidig garanti.

Hvis vi begynner å bruke den, vil egoismen vår forvandles fra dårlig til god tilbøyelighet. Hvis vi implementerer egoet riktig, kan vi korrigere det. For å kunne gjøre det, vokste det seg enda større for sytti år siden og begynner å nå å vokse over seg selv, å sluke seg selv som kreft i en menneskekropp. Hvis vi begynner å styre det riktig, vil vi helbrede det. Vi har ikke annet valg. Hvis ikke dør vi ut.

(123044)

Fra KabTV`s “An Integral World”, 24/10/13

Kategori: Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Vi har nådd et stadie der det omsluttende lyset allerede begynner å påvirke hele menneskeheten.
Nå er alt avhengig av individet selv. Vi har fullført den første fasen av utviklingen vår som ene og alene ble bestemt av lyset.

Det var fasen hvor vi utviklet oss på nivåene av uorganisk, organisk og animal natur. Denne perioden varte til Aris tid, da vi ikke hadde noe valg; vi måtte falle for å bli blandet med ønskene deres.

Men fra Aris tid av begynte oppturen, en tid med korreksjon, til Baal HaSulams tid, som allerede viser at vi må starte korreksjonsarbeidet og innse at alle forberedelsene ovenfra er over. Det betyr at nedstigningen av beholderne og innlemmelsen av beholderne under påvirkning av det omsluttende lyset er avsluttet. Nå kan vi bruke det omsluttende lyset for å kunne heve oss over det med arbeidet vårt og selv bestemme tiden.

Alt er klart for vår korreksjon! Så det finnes ikke behov for betraktninger over hvilket Mitzva (bud) er enkelt og hvilket er alvorlig, hvilken tid er god og hvilken er dårlig; nå avhenger alt av oss og hvordan vi organiserer arbeidet. Da vil vi stige over konsept om tid, bevegelse og sted, over hva vi erfarer og i kraft av den voksende forbindelsen vår vil vi selv bestemme over vår skjebne.

Det står skrevet: “Utvis forsiktighet med et enkelt Mitzva på samme måte som med et som er alvorlig:” Det betyr at vi må stige over alle tilstandene våre, vi vet ikke hva vi får belønning for. For å ta imot belønningen må vi simpelthen knytte oss sammen og da kan vi selv bestemme våre opp- og nedturer, hvor fort vi avanserer og hvert eneste stadie. Vi vil begynne å oppfatte og føle alle tilstandene som mer effektive og mer velgjørende og forsvare hver tilstand mer, til vi til slutt vil forsvare alt!

Slik kommer vi til en tilstand som er helt og fullt dag, en tilstand der det evige lyset skinner hele veien til virkeligheten Ein Sof (uendeligheten). Da vil vi innse at vi alltid har vært der og at vi bare måtte endre vår oppfattelse, vår holdning, og korrigere beholderne våre, for å kunne se det.

Vi må aldri glemme at hver korreksjon kun er i forbindelsen mellom oss, som stadig vokser seg sterkere i kvantitet og kvalitet.

(122279)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 4/12/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når jeg gir en venn gaver, fører jeg meg selv nærmere skaperen fordi jeg utfører de samme giverhandlingene som skaperen utfører overfor ønskene vennen har og slik kjøper jeg ham, i henhold til kabbalistenes råd: “Kjøp deg en venn.” Jeg arbeider med mottakerønsket hans og ser ikke på mennesket. Jeg ser ikke et menneske foran meg, men bare et mottakerønske. Ansiktet og karakteren spiller ingen rolle. Det som er viktig, er at han har en gnist som lengter etter skaperen. Jeg er nødt til å ha en partner med den samme gnisten jeg selv har, for å kunne nå fram til skaperen. Så jeg har ikke noe valg, han ble sendt meg fra himmelen som partner og jeg er nødt til å godta ham og arbeide sammen med ham.

Dette betyr at “skaperen legger et menneskes hånd i den gode skjebne.” Dette betyr at han fører ham til en gruppe og sier: “Ta den!” Så jeg tar, for jeg har simpelthen ikke noe annet valg. Her fungerer naturens strenge lov, som innen fysikken: Jeg må bruke disse kreftene for å oppnå ønskelig resultat.

Vi må koble sammen minst to gnister, to Reshimot (erindringer), to lengsler etter skaperen, men vennens gnist er, akkurat som min egen gnist, innpakket i et tykt skall av egoistiske ønsker. Jeg kan bare gjennomtrenge og nå denne gnisten hvis jeg kjøper egoet hans. Det er veldig enkelt: jeg må finne ut hva det er han ønsker seg og begynne å gi ham den ene gaven etter den andre. Slik bestikker jeg egoet hans og han slutter å avvise meg. Resultatet blir at gnistene våre kommer nærmere hverandre.

Målet mitt er ikke vennen, det er skaperen! Og selv om intensjonene våre for øyeblikket er fullstendig Lo Lishma (ikke for hennes skyld), så endrer lyset oss. Lyset skinner på oss og begynner å arbeide mellom oss. Ved å gi vennen en gave, nøytraliserer jeg ikke bare egoet hans, men jeg fremkaller også og tiltrekker det omsluttende lyset som begynner å arbeide med både min og hans gnist. Som resultat nærmer gnistene våre seg hverandre.

De egoistiske ønskene våre kommer også nærmere. Vi ser at vi kan glede hverandre og fylle hverandre, selv med våre korrupte ønsker. Vi får det bedre sammen og ting blir lettere! Vi bygger et senter med vårt felles arbeid og arrangerer alt der og står til tjeneste for hverandre. Det svarer seg. Alt arrangeres på den måten for å tilrettelegge de første skrittene på den spirituelle veien for oss.

Vår verden ble ikke skapt kunstig eller tilfeldig. Den skaptes som resultat av knusingen av beholderne og derfor er den arrangert slik for å gjøre oss istand til å stige fra denne spesifikke tilstanden til virkeligheten Ein Sof (uendeligheten). Her har vi alle hjelpemidlene vi trenger, men vi må bare følge rådene fra kabbalistene.

(122890)

Fra forberedelsen til dan daglige kabbalaleksjonen, 11/12/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →