En avgudsdyrker er en som arbeider til nytte for sin egen egoisme og idealiserer den.

Verdens nasjoner som skaper bilder og lager støtter anses ikke som avgudsdyrkere, siden de ikke er klar over at deres opprinnelige natur er ønske om å motta. Det finnes med andre ord noen som skaper fysiske bilder og det finnes andre som skaper innbilte bilder.

Spør en jøde hvorfor han lukker øynene når han siterer “Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er èn.” Han vet ikke hvorfor han gjør det. Han forstår ikke en gang at han gjør det fordi det ikke er tillatt å forestille seg et bilde.

Skaperen er giverglede og kjærlighet og han eksisterer bare innenfor vårt rette indre ønske, og vi kan kun oppdage denne egenskapen ifølge vårt eget ønske. Ellers eksisterer han ikke! Han eksisterer ikke noen plass, selv ikke som omsluttende lys. Vi snakker simpelthen slik for å kunne uttrykke den spirituelle egenskapen med vårt legemlige språk.

Skaperen (Bo-re), betyr “kom og se”. Hvis du får beholderen din, kan du oppdage ham – og han eksisterer ikke utenfor beholderen. Det er umulig å forklare dette til vanlige folk. De tror at skaperen finnes hvis de tror på ham.

Det finnes faktisk ikke noe grunnlag for det. Det er vi selv som skaper skaperen, som oppstår inni oss fra en form for transcendental dimensjon ifølge våre egenskaper.

(121540)

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 23/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Religion, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Teaching of the Kabbalah and Its Essence”: Det mest vidunderlige i denne læren er helhetligheten i den: alle elementene i den enorme virkeligheten er innlemmet i den, til de blir til èn enkel ting, den Allmektige, og alle sammen samlet.

All den vakre, rike forståelsen, oppnåelsen og følelsene kommer fra kombinasjonen av detaljer. Ingen av oss blir skikkelig inspirert av oss selv. Bare når fjerne, motsatte ting oppnår kontakt, utfyller de plutselig hverandre. Den gjensidige kompensasjonen av polare fenomen inspirerer oss.

Alt begynner med atskillelse, hat, fremmedgjørelse, med totalt manglende evne for sameksistens og plutselig ser vi at kompensasjon kommer på grunn av dette, at ingen er hel uten andre. Alle bitene faller på plass og da, i følge styrken på atskillelsen, føler jeg styrken av samhold, styrken av ènhet.

Knusingen førte til oppdeling, spredning, hat og antagonisme på ulike nivå. Vi avviser hverandre og er rede til å knuse og drepe hverandre og slik er det enda mer i den spirituelle virkeligheten. Der er kreftene på høyre- og venstrelinjene på en grenseløst større skala og man må hver gang bygge midtlinjen for å kunne samle alle komponentene sammen. Dette bringer lyset til alle virkelighetene med 620 ganger større styrke og det gleder skaperen.

Så skapningene avdekker, på den ene siden, mørket og på den andre siden kommer de ut av mørket og inn i lyset. Men dette er et spesielt lys som de selv genererer; de oppdager skille og avvisning og avdekker så enhet og utfyllelse.

Det eksisterte ikke tidligere. Lyset som korrigerer skapningen er èn ting, en annen er skapelsens formål. Det vekkes bare hos en som selv føler hele denne prosessen. Derfor er det umulig å oppnå avdekkelse uten å ha et ønske, et behov. Vi må gå gjennom alle detaljene av oppfattelse og åpne alle dører.

Det er dette underet som ligger medfødt i læren om kabbala. Vi avdekker motsetningene og deres gjensidige kompensasjon. Det er den største gaven, gjort istand for oss av skaperen og fra vår side avdekker vi gaven, vedkjenner den, takker skaperen for den og gleder ham.

Ja, tilsynelatende plasserte han oss i en mørk kjeller, men samtidig er det der vi avdekker all skjønnhet i universet.

(121575)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor nevnes ikke forbindelsen med venner i Rabash`s artikkel “Come to Pharao”?

Svar: Ikke på noe sted i artiklene i Shamati, eller i hele Torah, Talmud, Mishna, osv, finnes det noen forklaring på hvordan gruppen skal fungere. Det eneste stedet det omtales i Torah, er under samlingen på Sinais berg. Det blir ikke nevnt noen andre steder, fordi det er klart at det er en vesentlig betingelse. Det finnes ikke noe annet sted hvor skaperen kan avdekkes.

Vi befinner oss i denne verden hvor vi kan nærme oss hverandre på fysisk nivå ved å samles på èn geografisk beliggenhet og utføre visse felles oppgaver. Slik kan vi skape nødvendige betingelser som gjør at vi godtar nødvendigheten for forbindelse, for samhold, for å studere sammen og disseminere. Formålet med alle disse aktivitetene er å oppnå kontakten der etterlevelse med skaperen blir avdekket.

Disse tingene er så inneforstått på forhånd, at vi ikke trenger å prate om dem. Hvis du ikke blir med i en gruppe, har du ikke de betingelsene som må til for at du kan begynne å lese kabbalistiske tekster. Du vil ikke en gang forstå hva det er du leser, hvem de omtaler, hvorfor og hvordan man realiserer det; du vil ikke skjønne noen ting.

Kun Rabash beskrev og forklarte, systematisk og sammenhengende, hele metoden av gruppearbeid i sine første tyve artikler om samfunnet. Han verken snakket om det, eller diskuterte det i leksjonene sine, men skrev kun om det i disse artiklene. Han snakket ikke med oss om vennekjærlighet og forbindelse, men bare om Farao, Moses, osv, på samme måte som alle artiklene hans er skrevet. Samfunnsartiklene er totalt forskjellige fra alle andre kabbalistiske bøker, fra Adam HaRishon til nå, og de er veldig spesielle.

Det finnes ingen slike nøyaktige forklaringer om grupperegulering og hva vi må forholde oss til, noen andre steder. Det er fordi det det var klart at disse reglene var vel kjent og forstått, og uten dem var det ingen vits i å begynne å studere. Først må du ordne stedet du vil arbeide med, og bare da kan du tiltrekke lyset som endrer. Hvor vil du ellers tiltrekke det?

Spørsmål: Men det står skrevet at skaperen sa til Moses: “Kom til Farao!” Hvem er det som går? Går jeg alene, eller sammen med venner?

Svar: Moses er summen; det er summen av alle vennene dine. Det er ikke et menneske, men snarere gruppens sentrum der du kontakter skaperen. Det dreier seg aldri om en spesiell person, Èn eksisterer ikke i den spirituelle virkeligheten; èn er bare en knust del av beholderen som ikke inneholder noe. Skaperen fører den knuste delen til riktig plass og sier: “Ta det!”

Det er her du kan finne styrken til å legge deg selv tilbake på plassen i dette gigantiske puslespillet, i den felles mosaikken, til stedet som er ment for deg, og på den måten fullføre beholderen. Ved å innsette deg selv på plassen din, hjelper du de andre brikkene å finne sin plass og fullføre puslespillet.

Men hvis du bare sitter et eller annet sted alene og studerer for deg selv, uten kontakt med andre, selv uten virtuell kontakt, har du ingen sjanse til å lykkes. Du vil simpelthen studere tekstene teoretisk, det er alt. Du har ingen sjanse til å oppdage det gode og det onde. Du mangler de nødvendige betingelsene.

(121445)

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/11/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Oppstår kontakten mellom oss når vi har identiske ønsker?

Svar: Galagalta ve Eynaim og AHP kan ikke være identiske. Alle har vi forskjellige ønsker, men vår enstemmige lengsel gjennomfører den påkrevde kontakten.

Støpselet og stikkontakten som skaper kontakt seg imellom, er for eksempel forskjellige, men de utfyller hverandre. For å integreres med hverandre må vi derfor bli identiske angående vårt felles mål, som er kontakt med skaperen, å oppdage ham inni oss, enhver innenfra sin egen natur.

Du formidler skaperens lys til en venn, han aksepterer å få det fra deg og dere arbeider begge på dette knyttepunktet for å oppdage det. Han viser seg, på den ene siden, som en som gir til deg og du viser deg som en som tar imot og på den andre siden er det du som gir og han som tar imot. Men ønskene våre er forskjellige. Har en mann og en kvinne som bestemmer seg for å få barn identiske ønsker? Hver av dem beskriver det fremtidige barnet forskjellig, men et enkelt mål fremgår. Alt gjennomføres ifølge “midtlinjen”.

Ønskene våre er derfor forskjellige av natur, men identiske ifølge målet; å oppdage skaperen.

(121532)

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 23/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:Flesteparten av oss har lyst til å delta i nye prosjekter, men mister interessen ganske fort. Hvordan kan vi motivere folk til å fortsette å arbeide med prosjekter de har valgt?

Svar: Prosjektarbeid er felles forpliktelse dere har overfor hverandre, og dere er nødt til å fullføre det.

Legg merke til at forpliktelse overfor hverandre ikke er annerledes enn en forpliktelse til skaperen. Hvis jeg tar på meg ansvar for et visst prosjekt og så forsømmer det, tilbakebetaler skaperen meg, som Rabash og Baal HaSulam sier, på tilsvarende vis og handlingen vår måles også ovenfra på akkurat samme måte.

Hvis jeg forsømmer prosjektet mitt pga latheten min, eller andre omstendigheter, påkaller jeg lysets påvirkning på meg tilsvarende. Dette er ikke fordi det er ønskelig eller uønskelig ovenfor; skaperen har ikke noen følelse av “jeg vil” eller “jeg vil ikke”.

Det er den øvre kraften og den påvirker oss i henhold til vår innsats. Så når vi ikke lengre har lengsel etter å komme videre, stanser også dens lengsel etter oss på akkurat samme måte. Det er en automatisk handling av to motsatte krefter; vårt ønske og det øvre lyset.

(121495)

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 23/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vet jeg når lyset har “bearbeidet” meg? Er det mulig å måle påvirkningen?

Svar: Absolutt ikke, på det dette stadiet. Det vil bare la seg gjøre når du har fått beholdere (Kelim), når du kan arbeide under restriksjon (Tzimtzum), med en skjerm (Masach) og tilbakevendende lys (ohr hozer).

Da vil du vite det, ved å arbeide innenfor en viss formasjon av ønsket, for du blir korrigert av lyset til den graden der du kan arbeide med ønsket ditt til å ta imot med hensikt å gi (for givergledens skyld). Da kan du undersøke ønsket som avdekkes hos deg og med det måle den delen du vil bruke for å gi, og slik vil du forstå mekanismen i det som skjer.

Slik snakker også kabbalistene i boken zohar om alle de forskjellige hendelsene og begivenhetene på den spirituelle veien. De beskriver reelle observasjoner med spirituelle beholdere.

Men i dag har du ennå ikke disse beholderne og du har ingenting å måle med. Du kan kun måle på betingelse av at du utfører en restriksjon på hele mottakerønsket ditt. Og det er det bare mulig å gjøre gjennom lyset som endrer. Hvis lyset kommer og belyser deg, vil du føle sterk entusiasme, oppstemthet, som gjør deg istand til å utføre restriksjon og deretter å foreta en avklaring på ønskene dine, sortere dem og trekke frem ønskene som det er mulig å arbeide med.

Dermed blir du kjent med den indre strukturen av HaVa Yah i dine kelim; du ser hvordan du kan arrangere dem og peile dem mot ett mål, på alle fire nivåene av tykkhet (aviut) til etterlevelse med skaperen. Slikt arbeid vil virkelig gjøre det mulig for deg å måle lyset i dine kelim.

(120969)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam “The Teaching of the Kabbalah and Its Essence” (Læren om kabbala og dens vesen): Navnene, appellasjonene og Gematria har fullstendig tilhørighet i kabbala. Grunnen til at de også finnes i de andre språkene, er at alle språkene er inkludert i læren om kabbala. Slik er det fordi de alle er spesielle tilfeller som de andre språkene må ha hjelp med.

Språket i kabbala er hovedspråket for avdekkelse av skaperen. Prinsippielt er alle språkene for oppnåelse bestemt for dette. Men de andre tre språkene (Tanach, Halacha og Hagadah) er “medfølgere”, de er inkludert i det kabbalistiske språket, men eksisterer i seg selv for å tilføre ulike sider med sine fremstillinger.

Dermed finnes det ett språk for avdekkelse av skaperen, som inneholder fire sider; det viktigste er det kabbalistiske språket. Det inkluderer alt, er høyere enn de andre og er inkludert i alt. Alle symbolene, alle fremstillingsformene, alt det vi leser i kabbalistenes bøker er skrevet med språket som de skapte for å forklare skaperens avdekkelse for mennesket. Alt er bestemt kun for dette.

Derfor, som Baal HaSulam skriver i “The Introduction to the Study of the Ten Sefirot“, den som åpner bøker skrevet av kabbalister i ulike generasjoner, dvs. av mennesker som befinner seg i spirituell oppnåelse og ikke bruker det for dette formålet, fører uønskede konsekvenser over seg selv. Isteden for å prise daggryet som nærmer seg som en hane, blir han som en flaggermus, som bare lever i mørket og motsetter seg sterkt dagslyset som allerede nærmer seg for oss.

(121122)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra True Activist):
“Diskusjon om religion og spiritualitet har forårsaket mer splid enn noe annet tema opp gjennom historien. Mens troen på et synkronistisk design har hjulpet mange å nå ufattelige høyder, avviser andre rett ut selve idèen om en høyere eksistens – eller evig liv.

“Fra et vitenskapelig aspekt, foretrekker mange å anta selve oppfatningen om et liv etter døden som latterlig – eller i det minste som usannsynlig.

“Men èn ekspert hevder at beviset på liv etter graven finnes i kvantefysikken. Professor Robert Lanza tror at teorien om biosentrisme lærer at døden, slik vi kjenner den, er en illusjon skapt av bevisstheten vår.

“En rekke spirituelle tekster lærer at “eksistens” på dette planet er en erfaring for den ubegrensede, udødelige sjelen. Men troen på det ukjente har vært grunnlaget som formet åndelig tradisjon, ikke vitenskap. Professorens funn kan endre dette.

“Vi ser kun på livet som en aktivitet av karbon og et tilsetningsstoff av molekyler – vi lever en stund, deretter råtner vi i jorden, sa Lanza på nettsiden…

“Biosentrisme er troen på at liv og biologi er sentrale i virkeligheten og at livet skapte universet og ikke motsatt. Dette antyder at personens bevissthet bestemmer form og størrelse på objekter i universet.”

Min kommentar: Kabbala snakker om dette siden Adams dager. Fornemmelsen av verden er subjektiv. Foreløpig fornemmer vi eksistens gjennom det vi kaller kroppen, dvs. i de fem sanseorganene våre. Kabbala gir alle muligheten til å utvikle ekstra sanseorganer og på den måten oppleve en annen virkelighet, som er høyere enn eksistensen i den dyriske kroppen.

(121080)

Kategori: Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Love for the Creator and Love for the Created Beings” (Kjærlighet for skaperen og kjærlighet for skapningene): Det er vanskelig å forstå hvordan en slik uttalelse (“Elsk din venn som deg selv”) kan inneholde totalsummen av alle Mitzvot (bud) i Torah.

Det sies at budet “Elsk din venn som deg selv” er den største regelen i Torah. Det er med andre ord et program som styrer all virkelighet. Dette programmet kalles kjærlighet. Det inkluderer uorganisk (S som står for “still), organisk (V som står for vegetative), animalsk (A) og kommunikativ (S som står for speaking) natur. Slik er alt underlagt påvirkningen av kjærlighetens kraft og gjør framskritt i samsvar med den, vitende eller ikke.

Kjærligheten oppfører seg som en øm og omsorgsfull mor og utvider konstant mottakerønsket. Det er hva lyset gjør: det nærer mottakerønsket.

Men selv om hele systemet vokser, forsterkes lidelsen, fordi det avanserer egoistisk. Jeg har lyst til å “svelge” hele verden, men hvem lar meg gjøre det?

Det viser seg at jeg lider mer, selv om jeg får flere “muligheter”. Vi blir gitt flere valg; hver dag hører vi om nye nytelseskilder. Vi kan både “ta på” dem og “lukte” dem, men vi klarer ikke virkelig å fordype oss i dem. Hver gang vi observerer nytelsen fra sidelinjen blir vi bare mer frustrerte.

Slik har fremskritt utfoldet seg i tusenvis av år til nå: vi dyrker vitenskap, teknologi, kultur og utdannelse og er fortsatt “ufylte”. Der er massevis av beholdere som står klar til å ta imot nytelse, men hva så?

La oss ta smart telefonen som eksempel. Når jeg holder den, har jeg faktisk hele verden i hånden min. Jeg kan snakke med hvem jeg vil, få rede på hva som skjer på planetens fjerneste steder… Men hva gjør jeg? Jeg chatter om tull og vas eller får tiden til å gå med å spille virtuelle spill. I det lange løp er jeg like tom. Den yngre generasjon bruker all sin tid på den måten, ofrer sitt fremtidige potensiale og overdynger seg selv med tomhet. Vi oppfører oss som små unger.

Det vil si at lyset har fått oss til å visne og nedbrytes, til forverring og likegyldighet. Det er helt ubegripelig for oss at det skulle bli sånn.

Nytelser stimulerer ikke lengre håp. Vi er tvert imot skuffet av dem og alt vi nå har lyst til er å hvile. Vi har innsett at vi uansett aldri kommer til å få det vi ønsker oss, så la oss bare “røyke og glemme alt.” Det er ingen tilfeldighet at narkotiske stoffer legaliseres i senere tid. Folk må “roes ned” på et eller annet vis.

Så hva har fremskritt over lang tid gitt oss? Ingenting! Vi hadde lyst til å bli sterkere og ha mer makt. Nå foretrekker vi å senke kravene og være tilfreds med så lite som mulig, så vi kan fylle oss med den sløve roen vi ønsker å oppnå.

Vi har kapitulert. Vi har løftet armene og overgitt oss. Ved ikke å følge prinsippet “Elsk din neste som deg selv”, mangedobler vi lidelsen.

Det er her problemet ligger. Kjærlighet er en altomfattende, universal lov som omfavner all virkelighet. Vi kan ikke unnslippe den. Jo mer vi holder fast ved den, dess mer vellykkede blir vi, og omvendt. Vi opplever gang på gang svikt, fordi vi ikke en gang prøver å implementere det i livet. Med vår likegyldighet overfor dette prinsippet innser vi ikke hvor mye vi taper og hvor mye vi kunne ha tjent på det.

I mellomtiden er “Elsk din neste som deg selv” en generell hovedregel for all korreksjon. Alle komponenter av uorganisk, organisk, animalsk og kommunikativ natur må, med andre ord, samle seg i et forhold kalt “kjærlighet.” Denne regelen kan ikke endres. Den kommer for all tid til å være slik.

Korreksjonsmetoden forklarer hvordan vi korrigerer vårt “territorium”, som vil si menneskeheten, sammen med andre nivå i naturen, slik at de blir lik den øvre kraften, skaperen, i sine egenskaper. Til slutt trenger vi bare å overholde loven om kjærlighet. For å gjøre det, må vi tolke riktig hva kjærlighet er, hvilken lov dette er, hvor langt fra den vi befinner oss akkurat nå og hvordan vi kan følge den.

(118591)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Frustrasjon og depresjon forårsakes ofte av dyp, distinkt frykt for å være helt alene i verden, uten nærforhold med mennesker man er glad i. Det finnes, med andre ord, et sterkt grunnlag for å bygge familieforhold.

Uavhengig av det fakta at vi ikke trenger hverandre like mye som før, at familietradisjoner avtar, tilgjengeligheten for seksuelle partnere, dører som tidligere var stengte nå er åpne på vidt gap og på tross av at familiemedlemmer har mindre til felles, gjenstår fortsatt en slags egenverdi i oss: en primitiv, eksistensiell frykt for ensomhet som mange opplever i dag.

Svar: Og allikevel er sannsynligheten liten for at folk skal finne løsningen på dette problemet ved å gifte seg. Gjensidig avhengighet og støtte assosieres ikke lengre med samtidens familie. Frykten er reell, men løsningen ligger ikke innenfor synsfeltet.

Det er, for all del, bedre å være sammen med noen enn å være helt alene. Mennesker med mye “baggasje” føler at partnerne er avhengige av dem; de ser at de har ansvar for dem, i det minste på et vanegrunnlag fra tidligere. Vi er bare mennesker.

Men samtidig tror jeg ikke at frykten for å være alene er nok til å få folk til å bli i en god, trofast familie. Denne “teorien” trenger ikke å bevises av motsigelser og kan heller ikke løses ved at man gjemmer seg for de negative ulempene. Det å være positiv, er faktisk alt som trengs.

Spørsmål: Psykologien sier at det ikke bare er frykt som får oss til å knytte oss sammen, vi søker snarere en dypere form for intern sammenknytning, en enhet. Og allikevel er det ikke tvil om at mange drives nettop av frykt. Det er her prosessen starter, selv om det er temmelig tydelig at det ikke fører til et godt forhold. Frykt fører ofte til andre fenomen, som å la være å bryte forbindelser som i utgangspuntet var dårlige.

La oss snakke om situasjoner der mennesker streber med å etablere forhold, men ikke vet hva de skal gjøre. Hvor starter man?

Forskjellige metoder tilbyr mennesker verktøy for selvrealisering, der de lærer seg å bli kjent med sin natur: “Hvilken del av meg selv kan jeg vie til kontakt med partneren?” Deretter lager man en “liste”: “Hvilke forventninger har jeg fra partneren min og vårt liv i fellesskap?” Når man så forstår hva man ønsker og forventer seg, kan dette konfigueres til en spesifikk samlivsform. Det er veldig vanlig nå for tiden. Er det en riktig måte å takle det på?

Svar: Jeg antar at det ikke bare er i dag dette er populært. Det har alltid vært sånn. Folk kalkulerte sine egne og partnerens bidrag til sine felles samliv. “Matchmakers” av alle typer kommuniserte på den måten og bisto unge mennesker og foreldrene i å inngå “gode avtaler.” Det dreide seg faktisk kun om forretning. Begge de vordende ektefellene var egoister som nøkternt overveide om det svarte seg for dem å leve sammen. Følelsene de hadde for hverandre var kun èn av mange komponenter av formelen. Følelsene hadde “kjøpekraft” og ble inkludert i den generelle ligningen.

Er denne tilnærmingen riktig? Jeg synes ikke det. Selvfølgelig fungerte det en periode. Men vi har endret oss drastisk. I dag er vi ikke lengre sikre på hva vi vil og enda mindre vet vi hva vi kommer til å ønske oss i morgen. Psyken vår er i tillegg pervertert av en enorm ekstern effekt som presser oss fra den ene siden til den andre med kunstige begrensninger og tillatelser, forestilte fordeler og ulemper.

Hver trend, hver “årstid” forvandler oss totalt fra utsiden i tillegg til alle interne endringer vi går gjennom. Derfor kan det hende at våre kalkulasjoner om fordeler og ulemper ved potensielle fremtidige familieliv ikke stemmer. Kun hvis vi setter en høyere verdi som mål og er enige om en viss utfordring, til noe som hever oss over forstyrrelsene som foregår både i samfunnet og inni oss, kun da vil samfunnet med sine celler, unge par, ikke simpelthen overleve, men blomstre.

(119263)

Fra KabTV`s “A New Life”, 6/9/13

Kategori: Ekteskap, Familie, Mann & Kvinne, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →