Spørsmål: Hvordan er det mulig å konstant glede skaperen?

Svar: Ved å tenke på ham hele tiden.

Alle aktivititetene du deltar i; enten det er jobb, studie, om du spiser, om du er i sengen – også når du ikke er alene der, hvor og hvordan spiller ingen rolle – alle tankene dine må være rettet mot skaperen. For hele naturens plan, med alle dens krefter er rettet mot dette, for å kunne arbeide med giverglede.

Hvis du handler slik, begynner et helt nytt felt av følelser å avdekkes foran deg, en ny verden. Du begynner å se systemet som styrer, som foreløpig synes å være skjult siden vi ikke oppfører oss riktig innenfor det. Vi ser det ikke. Vi kan bare se det hvis vi lenges etter det for givergledens skyld og da oppdager vi hvordan det fungerer.

Det eksisterer en lov om likhet i form som fungerer i alle verdener, vår egen inkludert. Når jeg ønsker å oppdage noe, konstruerer jeg en sensor som tilsvarer fenomenet jeg ønsker å oppdage. Det samme gjelder her; hvis jeg ønsker å oppdage systemet av krefter som styrer verden, må jeg ha disse egenskapene, da vil det avdekkes for meg.

Derfor må jeg være fokusert på det hele tiden, slik at alt det jeg gjør, alle tankene, ønskene og handlingene mine kun er med intensjon om å glede skaperen, for å tilfredsstille ham.

Hva er intensjonen om å glede skaperen? Jeg har ikke lyst til å forvirre dere, men det finnes ingen skaper og der er ingen å glede. Ved å kontrollere tankene og ønskene mine justerer jeg tilsynelatende meg selv, jeg sikter mot å oppfatte den sanne skapelsen. Men det som til slutt avdekkes hos meg er kraften som aktiverer og styrer alt – og den kalles “skaperen.” Denne kraften kan kun oppdages inni meg. Den kabbalistiske intensjonen skaper inni meg muligheten til å føle en annen virkelighet som er parallell til vår virkelighet. Hvis vår virkelighet kun eksisterer innenfor den egoistiske kraften av mottakelse som er utviklet ifølge en plan uavhengig av oss og som vi er helt underdanige, så vil muligheten for absolutt frihet dukke opp når jeg går inn i en annen virkelighet.

Fra kongressen i Bulgaria, “Dawn of a New World”, første dag, 1/11/13, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam skrev i “The Essence of Religion and Its Purpose” at Skaperen er absolutt godhet. Og skaperen er virkelig primær; det finnes ingen han kan få noe av; han er ren giverkraft. Hvis han gir noe, er det godhet. Å være primær, eller grunnleggende, vil si at det ikke er noe ondt i ham. Det viser seg både fra reell oppnåelse og fra våre intelektuelle konklusjoner.

Men i dette tilfellet, hvorfor ser vi så mye forferdelig i denne verden? Selvfølgelig “finnes ingenting annet enn ham”, som vil si at han er den eneste fungerende kraften. Det vil si at alt kommer fra skaperen. Hvordan kan det da ha seg at vi oppfatter tilstandene våre som dårlige?

Baal HaSulam forklarer faktisk at skaperens styrelse er målrettet. For å lære oss, for å føre oss til den høyeste form for bevissthet og forståelse, må skaperen la oss gjennomgå alle mulige ubehagelige tilstander. På grunn av dem begynner vi å skjelne hva som er godt og ondt, ikke fra synspunktet til vårt egoistiske ønske, som i begynnelsen, men i forhold til ønske om å gi.

Skalaen er så motsettende den vi har innebygget i oss fra fødselen av, at vi ikke en gang skjønner essensen av deres motsatthet. Vi er nødt til å finne det ut og på veien vil den gjentatte ganger bli presentert for oss i ny form og kreve at vi anvender en annerledes tilnærming. Hvert nivå er jo motsatt sine tilsvarende nivå, både lavere og høyere.

Derfor kan en person aldri være sikker på noe av det han erfarer. Han har kun en “forankring”; denne verden. Her er vi adskilt fra det spirituelle og i hver tilstand vender vi tilbake til denne adskillelsen, fordi vi med hvert skritt blir nødt til å falle tilbake til det lavere nivået, iallefall for et lite øyeblikk. Det føles som om alt det spirituelle forsvinner fullstendig og da stiger vi til et nytt nivå.

Tilstanden til “denne verden” er spesiell, fordi vi her på en måte kan eksistere uten noen som helst intensjon, adskilt fra det spirituelle. Det er kanskje en innbillt verden, men tross alt lever vi i den. Senere vil vi se og skjønne at det ikke er eksistens, ikke er tilstedeværelse, men en form for “svingning”. Og allikevel kan vi kun gå oppover på korreksjonsstigen mens vi befinner oss i denne verden, erfarer ulike fenomen her, styrker gruppen og forsøker å utføre de nødvendige handlingene innenfor den.

Her er vi opptatt med disseminasjon; det er her vi ønsker å se korreksjon. Siden vi ennå ikke er i den spirituelle virkeligheten, blir denne innbillte, materialistiske virkeligheten “grunnlaget” for oss, solid og urokkelig. Det vil si at spesifisiteten til gruppen vår også kommer fra denne verden.

Derfor lar skaperens målrettede styrelse oss gjennomgå  fryktelige tilstander, karakteristiske for modningsprosessen til den edle, søte frukten. Det sies at lysets fordel kjennes fra mørket. Hvis prosessen er forsinket, viser det også størrelsen og unikheten til et spesielt individ. Jo mer sammensatt en sjel er, dess flere modningsetapper vil den kreve.

Dette er allikevel ikke direkte relatert til dens tempo. Vi påskynder tiden når vi i hvert øyeblikk ønsker forandring. Hvis jeg har “holdt på med dette” i mer enn tyve år uten å komme videre, bør jeg ikke berolige meg selv med at jeg sikkert har en høytstående sjel som trenger mye tid på “oppløpet.” Jeg må ikke bedømme utviklingen min etter resultatene, men etter tempoet på de interne forandringene. Det er det som er avgjørende for om jeg går gjennom lys eller mørke, på veien til Torah eller på lidelsens vei.

Og her er alt avhengig av forberedelsen fra min side: hvis jeg forbereder meg på forandring, påskynder jeg tiden og forvandler den uønskede veien til den ønskede. Faktisk finnes ingen “uønsket” vei. En person kan ikke, gråtende innrømme at skaperen fører ham til skapelsens mål. Vi er ikke en flokk med slaver som sleper oss fremover mot absolutt godhet, tvunget av pisken. Det er simpelthen umulig. På hver etappe, hvert eneste øyeblikk, har jeg valget mellom veien til Torah og lidelsens vei. Forskjellen mellom dem avgjøres av forberedelsen min; om jeg ønsker å utsette avanseringsnivået mitt og se hvor langt det befinner seg fra skapelsesmålet.

Og målet er at jeg står fast med skaperen, som vil si en fullstendig likhet i form med ham. Hvordan er dette mulig? Han er ønsket om å gi, mens jeg er ønsket om å motta. Vi er polare motsetninger.

Faktum er at skaperen sender meg lyset som endrer, slik at ønsket mitt får en “kledning” av giverglede. Det kalles også skjerm og tilbakevendende lys. Slik blir jeg lik ham.

Men kan jeg være sikker på at jeg avanserer i riktig retning? For å være sikker på det, har jeg en gruppe som jeg må arbeide i. Hvis jeg virkelig anstrenger meg, venter jeg på at skaperen skal utføre de nødvendige handlingene med meg, å ordne “øvelser” for meg. Jeg er klar for dem, jeg ønsker dem og godtar dem villig, med glede og takknemlighet og velsigner både det som er godt og ondt.

Men hvordan kan jeg sjekke meg selv i dette? Kriteriet er som følger: Når jeg føler at hjertet er tungt blir jeg glad, glad for å ha et sted der jeg kan arbeide, for at skaperen ikke har glemt meg og fordi han viser meg høyden på neste nivå. Nå mangler jeg bare lyset for å kunne heve det opp i altruistisk intensjon.

Slik viser det tunge hjertet meg at jeg nå kan stige til giveregenskap. Det er forskjellen mellom veien til Torah og lidelsens vei.

Fra fjerde del av den daglgige kabbalaleksjonen, 7/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi revidere artiklene til Rabash og Baal HaSulam i ny språkform, så de blir lettere for folk å forstå?

Svar: Gjenfortell dem med egne ord! Ta for dere en liten artikkel, les den, legg en plan og begynn å omskrive den, ord for ord.

Det var slik jeg omskrev boken  Zohar, The Study of the Ten Sefirot, og artiklene til Rabash. Jeg tok, for eksempel, en spesifikk artikkel og erstattet ord med andre ord som lå nærmere mitt eget ordforråd. Deretter sjekket jeg paragraf etter paragraf, for å se om det ble riktig, sammenlignet med originalutgaven og resultatet ble en fullstendig annerledes tekst som virket mer forståelig og mindre arkaisk enn originalen, i en normativ, moderne språkform.

Når dere holder på med dette, vil dere se at det ikke er komplisert. Der er spesielle koder, men dem kjenner vi allerede. Vi må tilpasse skriftene for oss selv og for folk, slik at man, når man leser dem, kan føle at de består av litt psykologi, litt filosofi, biologi, evolusjon, osv. Det vil si, at de representerer en sunn, normal tilnærming til alt.

Fra en samtale om disseminasjon, 17/11/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi beveger oss forover, møter vi all mulig egoistisk frykt, uvisshet og tvil. Selvfølgelig ønsker vi ikke å ta så dramatiske skritt. Det kan synes som det er bedre å myke ting opp og ikke snakke åpent ut mot sterke krefter i verden.

Det ligner på hvordan Farao går mot Moses. Hvem er Moses? Han er ingen og ingenting, for han er hele tiden redd, han frykter Farao. Men skaperen presser ham forover og tvinger ham til å konfrontere Farao ansikt til ansikt, som er å stå imot manifesteringen av all egoisme i verden.

Moshe (fra ordet “Limshoch” – å trekke ut på hebraisk) er kraften som trekker oss ut av egoismen.

Moshe er ikke fri. Han står foran Farao, skjelvende av redsel, men det er skaperen som plasserer ham under disse betingelsene og derfor, hvis han aksepterer dem, da seirer han.

Vi befinner oss i dag i en tilstand vi aldri selv kunne ha planlagt, i total uvisshet, med fare for konflikt. Og jeg er utrolig glad for det. Denne gleden er mangedobbelt, med flere lag.

Gleden kommer først og fremst av det fakta at vi er verdige slike motstandere. Baal HaSulam skrev at vi ønsket å rive ned muren mellom menneskeheten og kabbala, for kun det kan redde menneskeheten. I dag er det manifestert. Vi gjør oss fortjent enorm oppmerksomhet, som vi aldri selv kunne skapt. Det spiller ingen rolle om det er positivt eller negativt. Oppmerksomhet er oppmerksomhet.

Vi gjør fremskritt i disseminasjon. Det tvinger oss til å stige, til å evaluere alt på en annen måte. Vi må kjempe. Det er ikke enkelt og det innebærer stor risiko. Men belønningen er enorm og det er ingen vei tilbake.

Skaperen setter disse betingelsene og gjør alt for at vi ikke skal unnslippe. Dette bildet står klart for meg og vennene begynner å innse at det ikke finnes noe alternativ; skaperen plasserer oss foran Farao og tvinger oss til å jobbe.

Dette gjør meg veldig glad, først fordi vi har opparbeidet en så sterk og dramatisk holdning fra skaperen side og for det andre, fordi hele verdensgruppen forstår denne tilstanden, denne kritiske kampen og vi gir siste vår innsats; vi sier oss enige å motstå stormangrepet og besvare det riktig; og vi gjør det rolig, uten frykt, uten å nøle, uten tvil.

Den siste perioden gjør meg trygg på at vi virkelig står overfor Egypts eksil. Dette er seriøse kamper mot vår egoisme, som nå avdekkes for oss på denne måten spesielt i siste etappe av kampen vår mot visse sirkler.

Det sies at Israels folk ble jaget da de forlot Egypt. Det sies videre at det ikke var egypterne som jaget dem, men Erev Rav (et blandet mangfold). Hvem var de? Det var ingen som kunne gå etter israelittene, for Faraos hær var beseiret og alle tjenerne osv angivelig døde av de ti plagene.

Hvem var igjen i Egypt? De som klamret seg fast der; de som var redde skaperen, de som arbeidet for Farao. Nå kjemper vi mot dem. Har vi nådd dette stadiet, er vi virkelig nær utgangen fra Egypt. Jeg gratulerer oss alle med det.

Fra kongressen i Bulgaria, 01/11/13, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forskjellen på spirituelle og fysiske virkeligheter er at det spirituelle er vår interne tilstand.
Det finnes ingen eksterne bilder med flyvende engler og onde ånder. Den verden vi oppfatter utenfor oss er vår interne tilstand. Alle sensasjonene utvikles innenfor materiet av vår oppfattelse.

For noen århundreder siden ble galninger med visjoner ansett som helgener og seere. Psykologien forklarte senere at hallusinasjoner forårsakes av interne prosesser som foregår i folks psyke. Læren om kabbala støtter psykologien i dette.

Fra urtiden av, fra selve begynnelsen av skaperens avdekkelse for et menneske, har kabbala sagt at dette verdensbildet kun er projeksjoner av våre indre fornemmelser. Men vi har mulighet til å endre vår psykologi og vår oppfattelse og til ikke å leve i den nåværende virkeligheten som foregår spontant og presenterer bildet av denne verden for oss; vi kan selv velge hvilken film vi har lyst til å se.

For å kunne gjøre det er vi nødt til å begynne å utforske hvem vi er, hvem det er som styrer oss, hvordan det fungerer og da vil vi være istand til å se oss selv fra et rasjonelt og sobert synspunkt. Det står skrevet: “Dommeren har bare det hans øyne kan se.” Alt annet er kun vår fantasi. Hele våre liv og hele denne verden er også en drøm.

Kabbala gir oss nødvendig verktøy for å utrette endringene; slik avviker det fra andre tilnærminger, enten de er religiøse eller vitenskapelige. Kabbala gir oss hjelpemiddel til å forandre drømmene og de innbilte bildene vi lever i; det gjør oss istand til å utforske dem, til å iaktta dem fra siden og se kreftene som påvirker dem og å skape disse bildene. Det hever oss til et nivå der vi begynner å utvikle disse bildene, virkelighetens form.

Vi utvikler vesentlig muligheten til å definere hvilken dimensjon vi vil være i og hva vi bør velge.

Slik stiger vi til et nivå der vi tilegner oss kreftene som styrer oss og lærer hvordan vi skal bruke dem. Og til sist, bak alle disse kreftene, avdekker vi den øvre intelligensen, skaperens ønske. Det er det mest opphøyde nivået, nivået for avdekkelse av skapelsens årsak, dens formål og design; vi oppnår fullstendig enhet med skaperen.

Men det er bare et forbigående høydepunkt og det som kommer etterpå, la oss vente og se. Når den tiden kommer vil vi tross alt eksistere i en annen form. Og der vil være nye og annerledes nivåer av oppnåelse og avansering. Men de har ikke noe til felles med materialistiske ønsker, for på det stadiet kommer vår holdning mot materiet allerede til å være korrigert. Denne nye avdekkelsen er utenfor grensene til “materiet” i mye mer edle egenskaper.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 10/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Når kan man anses som sin lærers student?

Svar: En student er en som etterlever læreren (internt) og prøver å “suge” det han kan ut av ham. På samme måte som et spedbarn suger melk fra moren, forsøker studenten å suge ut av læreren alt han er i besittelse av og å vokse, som vil si å utvikle det han mottar.

Han er ikke istand til å ta imot all kunnskap, oppnåelse og oppfattelse umiddelbart, men kan tilegne seg hjelpemidler for å utvikle det hele hos seg selv. Barnet fordøyer heller ikke all melken det får fra moren, men forvandler det til muskler, kjøtt og beinmasse. Det bygger organismen sin og utvikler seg. Akkurat det samme skjer her.

Vi er nødt til å forstå at det vi får fra læreren er noe vi ønsker å få og bare i den form og den utstrekning vi legger arbeid i det. Vi hører ikke hva læreren sier; vi hører kun det vi ønsker å høre. Studentens arbeid er å annullere de psykologiske hindringene han har og begynne å lytte til læreren. Studentens arbeid er, med andre ord, å annullere sitt ego.

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 20/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kommer jeg til å ha mindre fysisk lidelse dersom jeg følger metoden der du ” påskynder det?”

Svar: Når du følger metoden der du “påskynder det”, prøver du å la være å tenke på om du personlig kommer til å lide eller ikke. Du tenker kun på hvor mye du kan gi. Metoden der du “påskynder det” er uansett mye bedre og mer behagelig enn metoden “til sin tid” og vi bør følge den, selv om slike tanker angående lønnsomhet ikke kan anses å tilhøre metoden der du “påskynder det.”

Det er som om du skulle spørre: “I hvilken bank får jeg høyere rente på investeringen min? I den egoistiske banken eller den altruistiske?” I den altruistiske banken kan du tjene en milliard kroner for hver krone du investerer, men når du kommer for å ta ut dine hundre milliarder kroner etter et år, blir du fortalt: “Desverre, dette er en altruistisk bank! Alle pengene du investerte er allerede brukt på nye prosjekter, på å hjelpe fattige, på skoler for barn, på å reparere hus for de som har behov for det.”

Du begynner å klage, “Men jeg investerte mine siste kroner!” Det er sant, men du investerte dem i en altruistisk bank, så hva forventer du? Det stemmer at banken hadde stor lønnsomhet på deg og at du har tjent milliarder av kroner, men du får alt som altruistisk lønn.

Hvis du ikke er fornøyd med at kronen din ga ubytte av hundre milliarder kroner etter et år og at hele summen ble overført til hele menneskeheten, da er det ditt problem. Hvis du så på hele menneskeheten som dine egne barn, kan du forestille deg hvor lykkelig du ville være over å være istand til å gi barna dine så mye penger.

Spørsmål: Hvis vi uansett kommer til å lide, hva er vitsen med å studere kabbala?

Svar: Hvorfor lide? Hvis jeg avanserer, ser jeg ikke på hvert hinder langs veien som et hinder, men som et springbrett. Ved å bruke det slik tar jeg et stort sprang videre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/10/13, Shamati #70, “With a Mighty Hand and with Fury Poured Out”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

For at du skal kunne føle at “sekshundretusen trofaste elskere står klar til å sørge for deg,” må du teoretisk sett være klar til å sørge for dem på samme måte.

Den ene eksisterer ikke uten den andre. I gjensidig garanti bruker vi skaperens kraft, lysets kraft. Denne kraften manifesteres ifølge forbindelsen vi har i gjensidig giverglede.

Når jeg ikke vil gi til deg og du ikke vil gi til meg, har vi en kløft mellom oss. En forbindelse blir dannet når vi begge er klar for dette og er istand til å gi til hverandre, fordi det finnes en tredje deltaker, nemlig lyset, skaperen.

Det er han som etablerer forbindelsen mellom oss på tross av våre motsatte egenskaper og sørger for å gi hver av oss det vi mangler. Lyset sørger for oss og derfor kan vi forbinde oss og gjensidig supplere hverandre – med lys!

Men hvis jeg venter på at “sekshundretusen trofaste elskere” skal komme til meg, vil jeg aldri få se dem. Det står skrevet at alle blir spurt på samme tid fordi den gjensidige garantien kommer fra forbindelsen med alle, også med skaperen. Han er garantisten for hele forbindelsen vår.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/10/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ønsket vårt er skapt som lysets speilvendte forsegling og derfor føler det kun seg selv. Det er en fryktelig fornemmelse av ufyllt tomrom, en avgrunn. Jeg kan simpelthen ikke føle bare meg selv, for jeg kan ikke leve uten å være fyllt! Det kalles Nukva, fra “Nekev” (et hull), et hult mottakerønske med behov for å fylles.

Skaperen er perfeksjon og trenger ingen. Det er fullstendig hvile og uvirksomhet. Han er absolutt uforanderlig; han trenger ikke å bevege seg eller å handle. Men skapningen, stakkars (vilje til å motta nytelse, ønske, behov for lyset), føler seg helt elendig og finner ingen hvile før den får fornemmelse av perfeksjon. Det eksisterer i konstant engstelse og ærefrykt og på let etter manglende tilfredsstillelse.

Lyset (perfeksjon, skaperen), har jo stemplet seg speilvendt i materiet (ønsket), som en forsegling og dets støpeform og på den måten dannet behov for lys i mottakerønsket. Vår form er motsatt skaperen, derfor er skapningens natur så elendig; om den bare kunne slippe å føle seg selv og alle sine ønsker, lengsler og tanker, som kun dreier seg om tilfredsstillelse.

Vi jakter alltid på skaperen, på lyset. Men når et ønske avdekkes hos oss, i sitt minste, laveste nivå, forestiller vi oss, istedenfor lyset, materialistisk tilfredsstillelse gjennom rikdom, makt, berømmelse, sex, mat og familieliv. Og hvis et større ønske vekkes hos oss, fra et høyere nivå, aspirerer vi for kunnskap og utvikling. Og hvis et enda større ønske avdekkes i meg, begynner jeg å føle mangel på spiritualitet.

Vi handler alltid i mottakerønsket, utfra ønsker i vår virkelighet til likhet med skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/10/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvem er den nedre som løfter opp MAN?

Svar: Den nedre er de knuste sjelene. Det at de er knuste betyr at de avdekker at de ikke er istand til å forbinde seg med hverandre og oppnå det samholdet som eksisterte før knusingen.

Hvordan kan de vite hva som eksisterte før knusingen? De vekket dette ønsket hos seg selv, behovet for samhold, ved å anvende ulike metoder.

Vi har alle Reshimot (informative gener) fra knusingen i oss; de blir kalt de “syv Reshimot“, eller de “syv lys”.

Når vi ønsker å knytte oss sammen og når vi arbeider i en gruppe med å utføre forskjellige samlende handlinger, vekker vi disse Reshimot i oss og føler da denne mangelen på samhold. Så hvordan sammenkobler vi oss?

Lyset kommer ovenfra når vi studerer. Det påvirker oss. Vi utfører også ulike handlinger og sammen med handlingene våre vekker lyset Reshimot fra knusingen i oss. Det får oss til å forstå, i det minste litt kognitivt – og litt følelsesmessig, at vi må knytte oss sammen.

Når det minste ønske om kontakt vekkes hos oss, er det et resultat av lysets påvirkning, for det kommer aldri av seg selv. Og da begynner vi å lete etter hvordan vi kan gjøre det.

Vi tror vi kan forene oss direkte med å utføre forskjellige handlinger; vi arrangerer kongresser, samholdsdager, vennesamlinger og til sist når vi et knusningspunkt, skuffelse og krise.

Men det er ingen krise; det er avdekkelse av knusingen, bare nedenfra oppover. Avdekkelsen av mangelen på samhold er en god tilstand siden du var knust før også; du avdekket det bare ikke.

Nå, når du har oppdaget ønsket og behovet du har for samhold, oppnår du muligheten til å begynne å forme MAN fra det, siden bare fornemmelsen av ønsket ikke er tilstrekkelig.

Du er nødt til å arbeide med dette ønsket sammen med gruppen, prøve å koble deg sammen med vennene og videreutvikle ønsket som ble vekket hos deg. Det er jo bare vår manglende kontaktevne som avdekkes.

Men det er ikke nok. Ønsket ditt må rettes direkte mot den øvre, mot giverglede, forbindelsen mellom oss, for å avdekke skaperen, egenskapen av giverglede vi har til felles.

Ettersom vi fortsetter å arbeide mer og mer med dette begynner vi plutselig, som respons på lysets påvirkning å avdekke kontaktforsøk i handlingene våre – og vi er ikke istand til å gjøre det; vi er nødt til å gå og be den øvre om hjelp.

Men dessuten, når vi ønsker å spørre den øvre og det virker som om vi vender oss mot ham, oppdager vi at vi ikke bare trenger den øvre for å knytte oss sammen, vi begynner også å føle at vi gjør det spesifikt for ham.

Vi forener oss ikke for vår egen del, men for å koble oss til ham og glede ham ved å gjøre det.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/12/10, “The Study of the Ten Sefirot“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →