Spørsmål:
Hvordan kan vi “styre” tilstandene, når vi blir kastet fra den ene siden til den andre?

Svar:
Vi har ikke noe “ratt”, vi styres ovenfra og må bare endre holdningen til det som gjøres med oss. I slike tilstander har vi ingen kontroll over oss selv; vi må bare forstå det og si oss enige i at skaperen vil utrette dette arbeidet med oss. Derfor kalles det “skaperens arbeid” (Avodat HaShem).

Det vi må gjøre er å annullere oss selv og være glade for at den øvre ivaretar oss akkurat som spebarn blir ivaretatt av moren. Det holder. Og om vi gjør dette bra, kan vi kanskje senere avdekke hvordan vi selv kan delta i arbeidet. Hovedrollen vår er å være lykkelige – der jeg er glad for at den øvre ivaretar meg uansett hva han gjør med meg!

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 3/9/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
De ti dagene mellom det jødiske Nyttåret (Rosh HaShana) og Forsoningsdagen (Yom Kippur), er en tid med anger, eller mer bokstavelig, med tilbakevending (Teshuva). Hva innebærer denne handlingen?

Svar: Vi snakker om å vende tilbake til giverglede, til tilstanden som var før knusingen av beholderne. Giverglede vil si at jeg beregner enhver handling jeg utfører, ikke i mitt ønske, men i ønsket til den andre. Om dette sies det: “Gjør ditt ønske som hans ønske.” Dett er betydningen av kjærlighet, å gi, å forsøke å nøytralisere sitt eget ønske, å inkluderes i den andres ønske, å ta ønsket hans som om jeg var ham og prøve å oppfylle det.

Hva nøyaktig er det den andre ønsker? Han ønsker å tjene penger, å lykkes i livet, å kvitte seg med noen, å (mis)bruke noen, osv. Selvfølgelig hjelper jeg ham ikke med noe av dette. Nei, når jeg til en viss grad befinner meg i egenskapen av giverglede, “integrerer” jeg meg i den andre; jeg føler egenskapene hans og ønsker å korrigere dem. Så jeg er nødt til å forsikre meg om at han er korrigert som meg selv. Jeg må spørre på hans vegne,

Og jeg ber om korreksjon for ham; jeg ønsker å bære givergleden hans i alt. Jeg godtar hans egenskaper, intensjoner, ønsker; spesielt de dårlige – og korrigerer dem: jeg ber om korreksjon for ham. Selv er han ikke istand til å be om det, ute av stand til å se at dette er galt, ikke istand til å “se barnet”, å se inn i fremtiden. Og jeg blir “hodet” for ham.

Derfor utgjør bokstavene i ordet Israel (ישראל) uttrykket “hode for meg” (Li-Rosh לי ראש). Jeg utfører spirituelt arbeid for den andre, istedenfor ham, jeg fremlegger MAN– en forespørsel om korreksjon – som den førstefødte og reiser ham opp til vår felles forelder, Partzuf Aba ve Ima. Og derfra får jeg dobbelt opp for meg selv til å gå inn i voksen tilstand (Gadlut), som vil gjøre meg istand til å forme den ekte egenskapen av giverglede over den andre. Basert på denne egenskapen vil jeg begynne å gi.

Dette er betydningen av handlingen vi snakker om. Alt dette er også inkludert i korreksjonen på Rosh HaShanah. Det Nye Året er toppen, resultatet av det fullførte nivået og oppstigningen til det neste.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/9/13, Lesson on the topic Rosh HaShana

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helligdager, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det eneste vi trenger å gjøre er faktisk å korrigere egoismen vår, som forhindrer kontakt. Hvorfor utvikler vi da hele metodologien for integrerende undervisning? Hva annet finnes det å snakke om, bortsett fra atskillelse og samhold?

Svar: Det finnes virkelig ikke noe annet. Men når du begynner å gå dypere, når du trenger inn i det, finner du hele den øvre visdommen der. Den er medfødt i mottakerønsket og i giverønsket.

Alle våre handlinger samles innenfor denne dualismen. Det finnes bare “pluss” og “minus”, to motstridende krefter. Men se hva de produserer gjennom samspillet med hverandre i denne verden; alle vitenskapsgrenene, fysikk, kjemi, biologi, zoologi, astronomi, medisin, psykologi osv. Alt er bygget på samspillet mellom to motsetninger, hele verden og universet med sine lover og utallige detaljer.

I det spirituelle tilføyer vi dette til skjermen og det tilbakevendende lyset. Responsen fra minuset, materiet som vil være lik plusset – som er lyset – og da dukker det opp noe helt nytt. Det er ikke bare forholdet mellom pluss og munus, men forholdet dem imellom. Minuset begynner å forholde seg på en helt annen måte overfor plusset. Det hever seg over seg selv, sin kunnskap, sitt sinn og oppfører seg fullstendig motsatt sin egen natur i likhet med plusset. Skapningen lærer av skaperen hva den må gjøre – og gjør det.

Mye mer komplekse lover manifesteres her og vi studerer dem. Dette er en enorm, bunnløs visdom. Den vokser tilsynelatende frem fra ingenting, fra to motsetninger, der den ene ønsker å bli lik den andre. Man kunne anta at den ene bare blir som den andre. Men om du bare åpner døren opp på gløtt, så finner du det endeløse havet bak den.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 2/9/13, Writings of  Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Vi føler alle viktigheten av og behovet for fysisk kontakt i gruppen og i gruppene på ti for fornemmelsen av tryggheten og viktigheten man opplever gjennom kontakten. Hva kan erstatte mangel på fysisk kontakt?

Vi lytter daglig til morgenleksjonene og har ulike kommiteer. Hver time mottar vi sms-er, men fysisk treffes vi bare en eller to ganger i uken.

Svar: Poenget er ikke hvor ofte dere treffes, men hvor ofte dere er i kontakt med mennesker på utsiden. Spirituelt arbeide fungerer på følgende vis: Skaperen er øverst og under skaperen finnes gruppen, i gruppen er læreren (Rav); alle kabbalistene vi har fått metoden vår fra omslutter gruppen og læreren – og nedenfor finnes massene, samfunnet, folket.

Først er vi nødt til å ha kontakt i gruppen. Denne enheten er viktig, når alle går ut fra seg selv, utfører den første begrensningen, skaper en Masach (skjerm) og kobler seg sammen med andre. Da kobler vi oss til skaperen ved vårt ønske om å føre ham inn i gruppen, som er andre fase. Tredje fase, når skaperen allerede er blant oss, går vi ut til folket.

Når vi er blant folk begynner vi å føle at det ikke er nok, fordi vi oppdager forskjellige former for mangel. Da går vi tilbake til gruppen og der henvender vi oss til skaperen. Gjennom gruppen får vi fullmakt fra skaperen og slik går vi tilbake til folket. Slik utfører vi konstant dette sykliske arbeidet. Så fysisk kontakt er ikke nok, vi må engasjere oss i ekstern disseminasjon gjennom gruppen.

Hele gruppen vår kalles Israel, Yasher-El (direkte til skaperen). Hva betyr Yashar-El? Hvor finner vi ham? På samme plass som det finnes en mangel som skaptes av skaperen. Skaperen er lys. Vi befinner oss i midten, som en overgang. Israel er ledsageren som denne tilkoblingen realiseres gjennom; det er hele jobben vår.

Vi kan derfor ikke koble oss til skaperen dersom vi ikke har noen kontakt med allmennheten, siden vi, sammen med gruppen og alle kabbalistene ikke blir ansett som en skapning. Vi er en kunstig skapning, skapt av skaperen for å realisere kontakten mellom ham og skapningen hans, fordi vi drives av ønsket i hjertet som han har gitt oss. Punktet i hjertet er det typiske for gruppen vår.

Det er ikke vi selv som fremkaller dette punktet; det er skaperens egenskaper ovenfra. Vi arbeider fra dette punktet, så vi kan kun være overgangen, forbindelsen, ledsageren, mellom skaperen og ønskene. Skaperen er lys. Det finnes et ønske og det finnes et lys som må korrigere ønsket og fylle det. Vi befinner oss mellom disse to og er nødt til å oppfylle det.

Du kan lytte til så mange leksjoner du vil og være i kommiteer, men det vil ikke føre deg noe sted. Du vedblir på samme nivå i 10 – 20 år, til du tørker opp og forlater dette ubrukelige arbeidet, fordi du ikke er engasjert i disseminasjon til allmennheten!

Læren om kabbalah er avdekkelsen av skaperen i denne verden! Les definisjonen for læren om kabbalah i Baal HaSulams artikkel “The Essence of the Wisdom of Kabbalah.” Læren om kabbalah er avdekkelsen av skaperen til menneskene i vår verden. Det er dette som er ønsket hans, målet hans og årsaken til hele skapelsen.

Vi er nødt til å realisere dette målet! Men hos hvem? Det gjøres hos massene, ikke hos oss. Hvis vi kun realiserer det hos oss selv, opererer vi egoistisk. Avdekkelse av skaperen blant massene anses ikke som egoistisk, siden de ikke vil ha det og ikke har noe ønske om det; de er ikke egoister med hensyn til skaperen. De trenger ham ikke.

Vi, derimot, trenger ham! Så vi må arbeide for dem, finne skaperen blant dem – og da blir denne avdekkelsen altruistisk hva oss angår. Studer skissen jeg tegnet og da forstår du at du ikke kan ha noe behov for skaperen dersom du ikke går ut til folket. Kun ved å gå ut til folk og engasjere deg i disseminasjon, vil du føle at du trenger ham.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 25/8/13, Spørsmål og svar med Dr. Laitman

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Ti - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvordan vil korreksjon av massene foregå?

Svar: Den allmenne befolkningen kommer gradvis til å knytte seg til oss. De vil mer og mer begynne å sette pris på oss og til bedre å forstå at det er vi som overfører kunnskapen til dem, stigningens teknologi  og selve oppstigningen, forandringen og omorganisering av livet.

De vil bli en integrert del av oss og innlemmet i oss. Denne bevegelsen er gjensidig og utføres som en helhet til korreksjonens avslutning. Det er selvfølgelig en langvarig prosess. Jeg tror ikke en gang at jeg selv kommer til å være istand til å være en del av den, men jeg håper jeg kan være istand til å legge det teoretiske grunnlaget for prosessen sammen med studentene mine, noen innledende praktiske idèer. Siden vil de yngre studentene fortsette med dette, siden menneskeheten er likegyldig. Det tar tid.

Alle har faktisk sitt eget oppdrag. Så jeg vil føre dem til det punktet jeg er nødt til.

Spørsmål: Har du en bestemt følelse om at dette er oppdraget ditt?

Svar: Uten tvil! Det dreier seg ikke om bare en følelse; det er et fakta! Jeg ser hvordan jeg blir styrt, hvordan metoden for korreksjon gis videre gjennom meg og hvordan jeg avhenger av studentene og tilstanden i verden.

Dette oppdraget er en spirituell arv og det er ingenting jeg kan gjøre med det: Du kan ikke løpe fra den og du kan ikke utføre den bedre enn forventet, siden du er avhengig av andre. Det betyr at jeg er tilkoblet både ovenfra og nedenfra.

Men mitt ønske er konstant å strekke disse grensene, siden vår oppgave er påskynding av tid. Hvis du påskynder tiden avanserer du raskere, lettere og på mer behagelig og riktig måte, uten mye elendighet som menneskeheten kan fremkalle over seg selv.

Fra KabTV`s “Secrets of the Eternal Book”, 24/6/13

Kategori: Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvorfor hører skaperen oss ikke dersom vi er mindre enn ti?

Svar: Dette er faktisk ikke sant. Det handler ikke om en gruppe på ti som du kan telle, men om et endelig fiksert ønske, som blir sterkt og reellt gjennom forbindelsen vår.

Det spiller ingen rolle om det er 50 eller 80 mennesker som tar del i det. Innen det spirituelle tar man ikke hensyn til kvantiteten, her er det kun kvaliteten som gjelder. Når jeg sier at det nederste nivået befinner seg ti ganger lavere enn det øverste nivået, refererer jeg til et kvalitativt mål og ikke til et kvantitativt.

I sin helhet vil dette si at minsteantallet for mange er to, når hver og èn kan gå ut fra seg selv, heve seg over egoet sitt og forbinde seg med en annen, slik at selv to kan kalles “en gruppe på ti.”

Dette er en betegnelse for betingelse. I vår verden måler vi kvantitet, men i det spirituelle måler vi kvaliteten. Men selv om vi anvender ord fra denne virkeligheten, må vi innse at det her dreier seg om virkelig forandring.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 25/8/12, Spørsmål og svar med Dr. Laitman

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Torah, 2. Mosebok, Mishpatim, 23:3: “Og du skal ikke favorisere den ringe i et tvistemål han har.”

Med ordet “ringe” mener vi en tilstand der et menneske ikke har krefter til å overkomme den. Den “ringe” er svak og du må ikke påtvinge deg ham, ellers vedblir svakheten hans. Du må bedømme med hensyn til tilstanden han er i. Alt må være ifølge loven, dommen må settes sammen uten forbindelse til “Partzufim.”

Dette refererer til høyre og venstrelinjene. Hvilken er den svakeste? Altruisme anses å være svakere sammenlignet med egoisme; egoet er sterkere.

Du trenger ikke å lene deg til denne siden. For det første, kan du ikke. For det andre, trenger du ikke å gjøre det, så sant du ikke har hevet den svake siden til et nivå der det er så viktig for deg at begge linjene blir likeverdige og da kan du bedømme på tross av alt.

Oppgaven vår er å heve “høyrelinjen” til et betydningsfullt nivå. Her kan det ikke være noen tilbøyelighet til den ene eller den andre siden: ikke til høyre og ikke til venstre. Det er ikke sånn som det er i forskjellige religioner og trosretninger.

Så lenge de to linjene ikke er balansert som i en vektskål, kan du ikke bedømme. Men hvordan er det mulig å bedømme dersom de er jevnbyrdige? Hvem av dem har rett? Ingen av dem! Ta begge to og hev dem oppover. Kun der samler trekantens høydepunkt dem som to motsattheter som bare kan sammenkobles ovenfor, på neste nivå.

Dette er hele skjønnet, når du bekrefter nøyaktig at det ikke finnes rom for avvik, de to linjene er helt jevnbyrdige! Jeg ser ingen fordel i det ene versus det andre. Og da oppdages behovet for oppstigning. Inntil da er det bare ord og ikke et behov.

Det samme skjer på neste nivå. Mekanismen er identisk på alle nivå.

Fra KabTV`s “Secrets of the Eternal Book”, 24/5/13

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Ifølge nettdugnad (crowd sourcing – wisdom of the crowd) teknologi, er enhver diskusjon fiendtlig til det allmenne sinnet, fordi mennesker blir forsiktige når de snakker. Det fører til minimalisering av tankeforskjellene. Hvordan stemmer dette med den integrerende tilnærmingen? Bør en integrerende gruppe opprettholde forskjellene? I hvilken sfære bør vi samle oss og bli som èn?

Svar: Vi trenger ikke å være bekymret over forskjellen. Forskjell foregår når alle ivaretar sine egne former for egoisme og på samme måte som folk har ulike ansikt, har de også ulike interne kvalifikasjoner. Denne kjennsgjerning manifesterer seg selvsagt på fullstendig egoistisk vis.

Hvis vi aksepterer noen som medlemmer i et team og lar dem bidra til gruppen ifølge sin individualitet, begynner de å tenke annerledes. De individuelle kvalifikasjonene deres viser seg, med andre ord, i en mer utgående linje og de begynner å tenke: “Hvordan og hva kan jeg bidra med til gruppen?”

I det tilfellet “svulmer” egoismen vår opp; den lærer å tenke annerledes, ikke på hva vi kan få – men snarere på hva vi kan gi. Når jeg får, har jeg et veldig begrenset behov – mitt eget personlige behov. Når vi tenker på hva vi kan gi (la oss si at vi lever i et virtuelt rom og har et nært, altruistisk forhold), da anstrenger vi oss for å forstå hva andre mennesker på vårt team ønsker.

Basert på dette, blir jeg lik Gud, selv om det er enormt vanskelig. Det betyr at hver og en av oss må ha omsorg for ni venner. Vi har ingen innvendinger mot å spille denne rollen, men hva kan vi gi de andre? Hva ville den første, den andre, den tredje… vennen ønske seg? På dette punktet begynner vi å slippe fantasien fri. Det er her ressursfullheten vår blir ubegrenset. Vi utvikler den istedenfor å legge bånd på den.

Hva er det man trenger når man befinner seg innenfor sin egen lille egoisme? Uansett hvor mye man fantaserer, ender man opp med å være snever og primitiv; alle jager etter de samme drømmene.

Men vi klarer å realisere hele verden fordi vennene våre (som vi prøver å gi til) aspirerer etter et totalt annerledes eksistensnivå. Så vi gjør vårt beste for å bli sterke og sørge for at de andre får hva de ønsker seg.

Fra KabTV`s “Wisdom of the Crowd”14/5/13

Kategori: Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen utstiller faktisk en “teatralsk forestilling” foran meg der alt, skuespillerne og alt sammen, er dukker, bortsatt fra meg.
Derfor, når jeg prøver å føre dem nærmere ham, korrigerer jeg egentlig meg selv. Hele verden er en del av sjelen min, knuste og splintrede beholdere, oppsplittede ønsker som er bortspredt fra meg i ulike retninger. Og nå må jeg føre dem nærmere sammen igjen.

Hvis jeg hadde vært sterk nok, ville skaperen ha latt meg føle sorgene deres som mine egne. Men for å gjøre arbeidet lettere for meg, sender han meg følelsen av problemene “deres” for at jeg skal arbeide med dem. Men hvis jeg ignorerer dette arbeidet, kommer jeg selv til å føle at jeg har problemer.

Det er derfor jeg ennå oppfatter hele verden “fra sidelinjen”, for da er det enklere for meg å bearbeide den. For hvis elendigheten til alle menneskene som dør av sult, i krig og andre katastrofetilstander ville ha manifestert seg i meg, hvis jeg hadde konsentrert alle de tomme beholderne mine selv i liten grad på vår verden, ville jeg ikke ha tålt presset.

For å forhindre dette ble disse beholderne separert fra meg og gitt til meg for å føle dem som fremmede for at jeg gradvis, etter hvert som jeg blir sterkere, skal føre dem nærmere meg selv. Da, iløpet av tilnærmingen, finner jeg ut at de ikke har problemer, at de tvert imot er korrigerte og opplever nytelse. Baal HaSulam skrev om dette i artikkelen “The Creator`s Concealment and Revelation” (“Skaperens dølgsmål og avdekkelse”).

Det finnes ikke noe alternativ. Jeg klarer ikke å absorbere alle verdens sykdommer, selv om vi snakker om mine beholdere, mine ønsker.

Vi skjønner bare ikke at en høyere barmhjertighet faktisk skjuler seg i knusingen av beholderne. Til sist oppnår jeg, takket være den, en beholder som er istand til å innhegne hele virkeligheten, alle skaperens lys; men jeg føler aldri denne tomme beholderen slik den er, fordi det er umulig å utstå denne følelsen.

Et menneske makter knapt nok å holde seg oppreist med alle problemene sine, selv på den lille scenen vi har. Så hva kan vi si om hele det tomme Malchut i den uendelige virkeligheten. Et menneske får enkelte ganger en liten dråpe av den tilstanden, “opplysningen av Malchut“, en forferdelig følelse av et gapende tomrom…

Vi fikk imidlertid knusingen av beholderne for å hjelpe oss og er nå istand til å gjennomgå en rekke stadier og å gradvis samle dem sammen. Og når jeg fører en ekstern del nærmere meg i prosessen, blir denne bitre “frukten” søt og da legger jeg den i “kurven” min til den er fyllt med fruktene fra kunnskapens tre.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Adam-Den felles sjel, Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er umulig å oppfinne noe som ikke allerede eksisterer i naturen.
Det finnes kanskje ikke noe motstykke i materiet vi bygger det fra, eller på samme nivå, men det er nødt til å eksistere. Vi tar alle eksemplene og alle analogiene fra det som allerede finnes i naturen; vi kan ikke oppfinne noe som er absolutt nytt.

Det er grunnleggende umulig. Det finnes bare ett nytt punkt i hele skapelsen – noe fra ingenting (Yesh Mi Ayin). Alt annet, bortsett fra denne “begynnende skapelseshandlingen” (Første Mosebok Maase) er en konsekvens av møtet mellom beholderen og lysets egenskaper, i ulike sammenhenger. Så vi kan kun ta eksempler fra eksistrende egenskaper og skape paralelle former.

Alt det vi bygger i vår virkelighet, som vil si i våre egoistiske følelser, kalles “denne verden” – og det finnes eksempler på dette i naturen. Hvis vi ønsker å fortsette utviklingen vår ved å studere naturens visdom, må vi utvikle en ny innsikt som fokuseres på giverglede. Da kan vi også selv realisere eksemplene av å gi.

Vi får ingen eksempler av de høyere egenskapene i denne materialistiske verden og derfor ender all vitenskapelig progress på grensen mellom vår virkelighet og de øvre virkelighetene. Selv før vitenskapen har overanstrengt seg, kommer det materialistiske ønsket vårt til en blindvei og stopper. Utviklingen vår stanser på et visst punkt siden vi ikke finner nye eksempler å implementere i denne verden.

Aller viktigst, vi har mistet viljen til å lete etter dem for å oppfinne nye ting og på den måten å avansere på materialistisk nivå. Vi er et overgangspunkt, på grensen til avdekkelsen av nye, spirituelle ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →