Spørsmål: Metoden for integrerende undervisning er en av måtene vi viderefører læren om kabbalah. Men de fleste som studerer kabbalah skjønner ikke hvordan det kan relateres til læren. For dem eksisterer disse to metodene atskilt; det indre arbeidet og metoden for integrerende undervisning.  

Svar: Men er vi ikke opptatt med metoden for integrerende undervisning oss imellom? Vi fremkaller jo den øvre virkeligheten ved å oppfylle den blant oss; vi har seminarer, kongresser, vennesamlinger, vi klemmer hverandre og danser sammen, studerer artiklene til Rabash om samfunnet og om arbeidet i gruppen.

Vi gjør de samme tingene, men for oss finnes det et tilleggskomponent som forener forbindelsen vår, den totale forbindelsen med systemet som kalles “ti Sefirot” eller en “sjel”. Det finnes et visst hierarki i dette systemet av krefter som påvirker oss. Hvordan aktiverer vi dem? Gjennom forbindelse.

Vanlige mennesker vil simpelthen oppfylle metoden for integrerende undervisning og med det vil de korrigere seg selv og hele naturen uten å vite hvordan det fungerer.

Vi (i likhet med en hjerne), må i tillegg forstå forbindelsens prinsipp og aktivt delta i dette systemet, prøve å organisere nettverket mellom oss, minimalisere oss for å akseptere gruppen som høyere enn oss selv, støtte hverandre og befinne oss i gjensidig garanti.

Vi oppfyller alt det Rabash sier i artiklene sine i forholdene mellom oss og studerer i tillegg hvordan denne konstruksjonen skapes mellom oss.

La oss si at vi er ti mennesker som sitter her og vi har “ti Sefirot“, forbindelsen mellom oss. Vi studerer hvordan de begynner å virke blant oss og hvordan vi innbyrdes bearbeider dem, nøyaktig hva vi må gjøre, hva det er som skjer akkurat nå, hvordan vi stiger fra “sirklene”, Zeir Anpin, Aba og Ima, Arich Anpin, Atzilut, osv – som sprer seg fra oss til det faktiske sentrum, til hele forbindelsens tilstand.

De er alle i nettverket mellom oss og vi studerer dem alle når vi studerer TES. Det finnes ingenting annet enn disse “ti Sefirot”. Vi føler dem til og med nå, på et minimalt nivå som kalles “vår verden”. Samme øyeblikk vi begynner å oppnå kontakt vil vi begynne å oppfatte den øvre tilstanden av forbindelsen og der, i forbindelsen mellom oss, fremkalles kraften som bestemmer og oppeholder alt – skaperen.

Så jeg ser ingen forskjell på den spirituelle metoden og metoden for integrerende undervisning. Vi er simpelthen som data-eksperter; vi kjenner programvaren og forstår de mekaniske komponentene.

Når du ringer moren din, for eksempel, trykker du på mobiltelefonen og moren din mottar samtalen og svarer deg. Du vet ikke nøyaktig hva som skjer inni den: alt er omsatt til koder i vibreringer, vibreringene overføres til et annet sted, der moren din omsetter dem (selv om hun ikke er klar over det selv).

Så vi er ekspertene som kjenner hele dette systemet, vet hvordan folk skal tilvennes det, hvordan å lære dem å ta ibruk dette systemet innenfor hele menneskeheten. 99% av menneskene vet ingenting om dette; de lever automatisk.

For å kunne stige til et godt og normalt levenivå i dag, må vi begynne å heve alle menneskehetens 99%. Derfor studerer vi alt grundig som eksperter og arrangerer kurs for folk der vi forklarer hvordan de skal bruke dette instrumentet, som er denne verden, for at endringene i den vil foregå på en god måte.

Derfor er det ingen forskjell på læren om kabbalah og integrerende undervisning, bortsett fra de som aspirerer for å oppnå systemet, som deltar aktivt i det og kommer til læren om kabbalah. De som ønsker å følge dem vil simpelthen gjøre det via seminarer. De vil gradvis få innsikt etterhvert som ting blir forklart for dem og etter hvilken grad det påvirker dem og hele verden til det bedre, familielivet, inntekten, prisen på dagligvarer, osv. De vil anvende det som alle andre folk.

Et vanlig menneske tjener penger, kjøper mat og hviler hjemme for å dra ut igjen og tjene til livets opphold, kjøpe mat og hvile… Her er det på samme måte. Han kjenner ikke til systemets mekanismer, han har kjennskap til den begrensede vinkelen vi presenterer for ham.

Fra den virtuelle leksjonen, 7/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Integrerende undervisning, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Undervisning, Verden - Inga kommentarer →

Rabash, “En bør alltid selge bjelkene til huset sitt:” Det jeg virkelig ønsker meg er andres kjærlighet. Derfor ønsket jeg å etablere dette samfunnet, for å se at alle og enhver er opptatt av å elske hverandre, slik at gjennom det ville den lille styrken jeg hadde for kjærlighet for andre kunne øke og jeg ville få kraft til å elske andre med mer styrke enn jeg selv kunne. Men nå ser jeg at jeg ikke har oppnådd noe, for jeg ser at ikke en eneste èn gjør det bra. Det ville derfor vært bedre om jeg ikke hadde vært sammen med dem og ikke hadde lært av deres handlinger.  

Svaret på det er at hvis et samfunn ble etablert med visse mennesker, da de samlet seg, må det ha vært noen som ønket å etablere det spesielt med denne “bunten”. Da sorterte han ut disse menneskene for å se at de passet sammen. Hver av dem hadde, med andre ord, en gnist av kjærlighet for andre, men gnisten klarte ikke å tenne kjærlighetens lys til å skinne hos alle, så de ble enige om at ved å samles, ville gnistene bli til en stor flamme.

En gruppe er ikke bare en samling av mennesker som samles for å studere sammen, som på et kurs. Samlingen kalles en kabbalistisk gruppe i det øyeblikket disse menneskene føler ekte behov for indre kontakt, for å oppdage skaperen innenfor den og for å glede ham ved det.

Når alle disse betingelsene er oppfyllt, selv i sin mest innledende form, kan vi se at stedet og tiden, betingelsene for gruppens fødsel, er formet. Alle som bestemmer seg for at det viktigste behovet de har i livet er omsorgen for en slik indre kontakt med andre mennesker for å finne avdekkelsen av skaperen innenfor denne forbindelsen, kalles et “medlem” av gruppen.

Vi er pliktige til konstant å sjekke om vi oppfyller disse betingelsene. Er vi det ikke, hvis en person ikke samsvarer med betingelsene og forlater gruppens dominans, returnerer han øyeblikkelig til animalt nivå. Men de som fortsetter forbindelsen med andre for å annullere seg og for å skape kontakt for å oppdage den øvre kraften innenfor den, giverkraften og total kjærlighet, er en del av gruppen når de lykkes med det.

Til sist vil vennenes kollektive innsats føre til avdekkelse av systemet som kalles “sjelen”. De bygger det spirituelle systemet av ti Sefirot mellom seg, det direkte lyset, det tilbakevendende lyset, de tre linjene, osv. Alle detaljene i de øvre virkelighetene som vi studerer i The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot) vil bli fremkalt i forbindelsen mellom oss som komponentene i sjelens system.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - 2 kommentarer →

Spørsmål: Hvilken faktor tvinger en til å komme ut fra tilstanden Bina i Hafetz Hesed?

Svar: Vi forlater aldri tilstanden Bina, eller Hafetz Hesed – vi bare tilføyer til den. I spiritualitet taper vi aldri en tilstand. Vi stiger alltid bare høyere opp på stigen. Hvis jeg vedblir i tilstanden Hafetz Hesed, “å gi for å gi”, daler jeg ned i intensjonen om “for å få” for meg selv. “Å gi for å gi” er det minimale nivået jeg må befinne meg på.

Jeg bygger høyere tilstander av “Hafetz Hesed” over det, med stadig større tykkhet (Aviut) i ønske opp til den uendelige tilstanden av å gi for å gi. Jeg begynner å tilføye mer giveregenskap til denne tilstanden av Hafetz Hesed der jeg ikke har behov for noe og er lykkelig over å bo i skauen uten bekymringer, selv uten en skjorte.

I tilstanden Hafetz Hesed gir jeg ikke på noen måte. Det kalles “å gi for å gi”, men jeg har ingenting å gi. Men det er som å gi, for jeg gir opp egoet mitt, som gjør at jeg blir til en som gir. Det kan sammenlignes med en mor som sier til barnet sitt: “vær så snill og hold opp med det bråket.” Ungen produserer ingenting, gir ikke noe til noen; han simpelthen roer seg. På den måten gjør han moren en tjeneste.

Slik er tilstanden Hafetz Hesed; jeg slutter å leke med egoismen min – jeg vil ikke ha den, jeg vil være helt naken og fullstendig vie meg til moren ved å lytte til alt hun har å si. Jeg gjør ennå ikke noe bra, som hun kan forvente av meg – men jeg har sluttet å gjøre dårlige ting, slik hun ba meg om. Det kalles “å gi for å gi.”

Jeg gir henne ingenting annet enn “virtuell” (hypotetisk) nytelse. Jeg har sluttet å bråke, å knuse ting, å skrike og oppføre meg vilt – det er alt. Det vil si at jeg har nådd tilstanden Hafetz Hesed, som kun er mulig på toppen av ønskets minimale tykkhet til Ein Sof (uendeligheten).

Men over det begynner jeg allerede å ta imot for å gi, å gjøre noe moren ønsker: å hjelpe til med husarbeidet. Det er allerede over å gi for å gi; det er ekte giveregenskap.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra et brev fra Rabash (Nr. 8): …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem. 

De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasser forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten til sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Disse ordene omhandler den interne kampen som foregår hos oss, som krevet står, “Der vil alltid være en kamp mellom gode og dårlige tilbøyeligheter”. Jo mer vi nærer denne interne kampen, dess snarere vil vi innse at vi må komme oss ut av egoet, overvinne det, unnslippe det og heve oss over det materialistiske som vi nå oppfatter.

Det finnes ingen annen måte å unnslippe denne virkeligheten og oppnå et høyere nivå, enn å være under konstant press, frykt og vansker som fører oss til en tilstand definert som “utgangen fra Egypt”. Vi begynner å avdekke disse kvalifikasjonene hos oss og de gjør at vi “kommer utav huden”, som vil si å forlate kroppen.

Kun disse tilstandene gjør oss istand til å heve oss. Dette foregår med èn eneste betingelse: Vi må holde fast og arbeide med de interne egenskapene våre som er av motsatt natur. Man unnslipper ikke ved å sveve inn i det spirituelle. Vi kan ikke gjøre det ved å sveve rundt på skyene og forlate den fysiske virkeligheten og det handler heller ikke om å frakoble oss det kroppslige. Samtidig må vi ikke synke ned i denne suvereniteten eller å betrakte verden som noe som har eksistens i seg selv.

Vi må oppholde oss i midten og innse at begge formene er gitt oss av skaperen og at meningen er at vi kombinerer dem. Vi bør på ingen måte stikke av eller prøve å gjemme oss fra ønsket om nytelse; men snarere – må vi over dette ønsket være sikre på at den øvre makten styrer alt rundt oss. Det er en unik og sammensatt tilnærmelse og for det er en intern medfødt klarhet som kalles “sjelens rot” nødvendig. Vi trenger dessuten en gruppe som er klar til å følge denne metoden, som det står skrevet i brevet fra Rabash: Ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen.

Det finnes ikke mange slike grupper. Tvert imot, jo mer vi avanserer, dess flere tilhengere vil det være rundt oss og dess færre mennesker i selve gruppen. Jo mer dyrebar en egenskap er, dess mindre finnes den i naturen. Målet vårt er å stige til et “overmenneskelig nivå.”

Vi kan bare oppnå det ved å føre en barmhjertighetsløs kamp mot vårt ego. Denne kampen kalles “Hellig Krig”, som vil si krig for skaperens skyld. For å lede denne kampen må vi forbinde begge virkelighetene med skaperen, være villige til å leve i to parallelle virkeligheter og takke ham for alt han sender på vår vei. Vi må innse at alt har sitt utspring fra ett sted og blir gitt oss for at vi skal vokse.

Rabash skriver om disse problemstillingene: …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem… Dette antyder de interne problemene vi har. De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasses forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten med sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Det forklarer hvorfor vi må være sterke: hvis vi klarer å realisere alt vi snakket om og oppnå tilstandene vi gjennomgikk denne påsken, vil vi utvilsomt befinne oss på terskelen til det som allerede ligger foran oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hva oppnådde vi på den Europeiske kongressen? Først og fremst skapte vi en viss innbyrdes forståelse mellom oss.

Vi samlet oss som èn europeisk gruppe. Det er uviktig at språk og delvis også mentalitet atskiller oss. Det er Babylon, slik det var for 3800 år siden, da det ble oppløst til flere deler. I dag er vi det samme Babylon som kommer sammen igjen, men ikke for å fortsette den babylonske lidelsen. Det er snarere for å koble oss sammen ifølge metoden som ble avdekket for verden den gang.

Det er som om vi slutter sirkelen og vender tilbake til samme tilstand. Det er uviktig at vi i dag har syv milliard babylonere isteden for tre. Dette er simpelthen en videre oppdeling av den totale sjelen, så det blir enklere for hver og èn av oss å korrigere sin lille partikkel. Men i all vesentlighet representerer vi den del av Babylon som er rede for denne korreksjonen. Vår hele verdens-Kli (beholder, eller ønske) er spesifikt “kremen” som stiger til toppen og som må samles og forenes – og da vil hele verdens korreksjon ta plass.

Jeg mener vi her oppnådde en slik innbyrdes forståelse og nå har vi seriøst arbeid foran oss; å realisere dette oppdraget.

Dere vil se hvor stor etterspørsel det kommer til å være for enhver av dere, hvordan hver og en av dere kan bli en lærer, en underviser. Folk vil gripe fatt i dere som en redningslinje fordi de ikke skjønner situasjonen de er havnet i og spesielt korreksjonsmetoden som de plutselig vil oppdage: “Hvordan kan vi forene oss? Hvordan sitter vi sammen i en sirkel? Hvordan påvirker vi hverandre? Hvordan oppdager vi kontakten mellom oss?”

Vi refererer her til fine detaljer vi fornemmer innenfra, fordi vi lever dem, men å forklare dette systematisk og vitenskapelig er vanskelig og utrolig sammensatt. Alle forstår at å føle noe inni seg er èn ting, men når man begynner å videreføre det til noen og denne andre personen, som hverken har forståelse eller følelse for materiet, kun repeterer det mekanisk, så er det noe ganske annet.

Derfor vil det være stor etterspørsel for dere. Begynn å involvere dere i integrerende og virtuell undervisning og dere vil se hvordan folk kommer til å tiltrekkes. Hver og èn av dere blir verd sin vekt i gull.

Skaperen vil bare vende seg til oss når vi har en innfartsvei til den eksterne verden. Det står skrevet om dette i alle kabbalistiske bøker. Slik er naturen skapt: med et åpent, fullstendig system for spredning. Og når det gjennom oss blir en åpen kanal til den eksterne verden, vil lyset passere gjennom den og opplyse verden. Det kommer ikke til å stanse noe sted, bare sirkulere og fremkalles. Dersom vi ikke hindrer, men sørger for at kanalen er åpen, kommer lyset til å flyte gjennom oss.

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 6

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hver og en av oss har allerede oppfyllt våre personlige mål med innsats og om vi bare samler oss til det ene lille kollektive støtet, trenger vi gjennom. Hva betyr dette kollektive støtet? Må jeg oppklare gruppens generelle tilstand isteden for mine personlige oppklaringer?

Svar: Et støt er ikke en mental oppklaring, men en anstrengelse av hjertet for å innlemmes i hverandre, for å forbindes og vies til samfunnet, slik at jeg kan tiltrekke lyset som endrer for vennene; det er dette hvert individ burde gjøre for alle.

Vi er inni en sirkel og hvis alle annullerer seg og legger ønskene sine til denne sirkelen, kan vi skape en generell sone av giverglede, av det generelle ønsket, inni sirkelen. Alle annullerer seg, innskrenker seg selv på nivået til den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef – TA), en Masach (skjerm) og forsøker å være i en tilstand der man gir til alle.

Da viser det seg at vi danner ett felles hjerte og sinn mellom oss som ligner skaperen. Giverkraften, lyset, viser seg ifølge likheten i form. Hele denne kollektive sonen som er full av lys kalles den totale sjelen, fordi lyset som fyller beholderen kalles sjel – eller avdekkelse av skaperen.

Dette mønsteret går igjen hele veien. Egoet mitt har 125 grader; fra 1ste til 125te grad; jeg oppdager dem èn for èn og innskrenker dem på nivået til den første innskrenkningen, deretter Masach, en tilstand av beskjedenhet og etterpå en tilstand av storhet, der man innlemmes med alle. Det er hele arbeidet vårt.

Ved å heve meg over egoet mitt, bygger jeg på den måten 125 grader med oppstigning, inngang til det kollektive hjertet, inn til alle. Da blir det til virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten) for meg, som er full av lys fra Ein Sof. Hvor oppdager jeg det? I forbindelsen med alle vennene, som hele menneskeheten siden vil tilslutte seg. Bak hver av oss finnes det flere millioner mennesker som slutter seg til oss og forbinder seg gjennom oss, som er innlemmet i den totale kollektive energien vi har formet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/3/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På seminarene snakker vi mye om kjærlighet. Men du gir oss ofte eksempel på hvor mye store kabbalister hatet hverandre. Det skremmer meg. Må vi alle gå gjennom dette?

Svar: For å være istand til å føle hat må du elske høyt, du må lenges etter kjærlighet.Vi snakker mye om dette i leksjonene. Alt som skjer med oss, selv det aller værste, er til vårt beste. Alt blir gitt oss for at vi skal kunne heve oss over alt som skjer.

Hvis vi vil avansere, må vi avansere mot kjærligheten.

La oss si jeg prøver å nærme meg noen med kjærlighet og som resultat føler jeg innbyrdes hat fra denne personen mot meg. Men mens min kjærlighet er formell, synes hans hat å være ekte.

Jeg begynner å be det øvre lyset om å skape ekte kjærlighet hos meg, over dette hatet. Det sies: “Kjærlighet dekker over alle ugjerninger”, alt hat.

Det enorme indre hatet kalles “Sinai-berget” (sina – hat på hebraisk). Og kjærligheten jeg oppnår er allerede ekte kjærlighet. På den måten avanserer vi.

Spørsmål: Hvordan er det mulig å oppnå ekte kjærlighet umiddelbart, ved å omgå hatet?

Svar: Lengselen min er kun etter kjærlighet og uansett hva som skjer på veien dit, er uviktig. Hatet dukker bare opp for at du skal kunne heve deg over det og elske andre enda mer. Men på grunn av det vil kjærligheten din fortsette å vokse, takket være hatet som konstant vokser under den. Det kan ikke skje på noen annen måte, fordi den øvre virkeligheten ble skapt av to motsetninger og motsatte egenskaper som forbinder til èn fullstendig enhet.

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 5

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis skapningen ble skapt for å tilfredsstilles, hvorfor må da mennesket arbeide for å oppnå å gi til skaperen? Hvorfor kan vi ikke simpelthen nyte livet og alt det gode?

Svar: Et menneske kan noen ganger nyte livet, men ikke hele livet og ikke hele tiden. Selv veldig rike mennesker som har alt de kan ønske seg, klarer ikke bare å føle tilfredsstillelse hvert øyeblikk i livet, siden dette ikke er målet med skapelsen. 

Ser vi nøye etter, vil vi finne ut at ikke en gang en konges liv er enkelt. Skaperen organiserer en rolle for alle og tvinger et menneske til å avansere ifølge skapelsens mål, enten på en god eller dårlig måte. Folk avanserer vanligvis ved lidelse, som kalles “i sin tid”. Men hvis sjelen til en person kommer fra en spesiell rot, får han en sjanse til å påskynde utviklingen sin, å “rense tiden”, som vil si at han faktisk får delta i skaperens arbeid. For å gjøre det, må han internt holde seg til to krefter – og ikke arbeide i henhold til èn kraft som vanlige mennesker gjør.

Det er umulig å bare avansere via nytelse i den fysiske virkeligheten. Vi ser at verden fallerer ned i mer lidelse på tross av den teknologiske utviklingen som tilsynelatende sørger for fremgang. Skaperen forstyrrer alle våre forsøk på å organisere våre fysiske liv og lar oss ikke nyte det. Den onde tilbøyeligheten som han skapte kontrollerer oss hele tiden og torpederer alle våre gode startfaser.

Hvis forsøkene våre ikke stod i motsetning til skapelsens mål, ville alt utvilsomt ha ordnet seg. Vi ville ha levd som dyr, ifølge instinktene våre og naturens plan og alle ville ha funnet sin plass i den generelle symbiosen. Det kan vi imidlertid ikke, siden vi er nødt til å oppnå en særegen tilstand.

Dette refererer spesielt til de som har fått punktet i hjertet vekket, men alle mennesker lider, for de føler kreftene som tvinger dem til utvikling. Det skjer “under fornuften” (ufornuftig), ubevisst, uten forståelse for hvor, hvorfor og hvordan de må utvikle seg og hvilke krefter som må styre dem og presse dem videre. Et menneske prøver instinktivt å unngå ubehagelig, dårlig innflytelse og tiltrekkes av det gode. Alle beregninger baseres kun på hvor lidelsen er minst og hvor det er bedre å være.

For de spesielle sjelene har skaperen imidlertid forberedt en god utviklingsmetode. De må selv fremkalle kreftene som utvikler dem: Det øvre omsluttende lyset som endrer. Disse menneskene er like glade for de dårlige følelsene som de er for de gode, for de vet og innser at alt kommer fra skaperen, at det ikke finnes andre enn ham og at han leker med oss.

Hele livet er en lek, siden den øvre utvikler den nedre gjennom et spill. Vi må bare godta spillets regler, på tross av at det er sammensatt, forvirrende og vanskelig. Vi må gjøre stor innsats for å identifisere skaperens spill og å oppeholde kontakt med den Ene som spiller med oss. I dette tilfellet befinner vi oss mellom to krefter, Farao og skaperen – og er glade for muligheten til å avansere. Da kan vi virkelig bare avansere på den gode måten!

Mennesker som kan holde fast ved disse to kreftene og styre dem selv, som tøyler – eller som kan være som en hest som avanserer selv ved å gjette hva rytteren ønsker – disse menneskene føler seg lykkelige. De har mange problemer. Hele verden, som de har ansvar for, er på skuldrene deres – men de er glade for rollen og for kontakten med skaperen, hvis befaling de oppyller.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan man opprettholde lojaliteten til det aller viktigste og ikke under noen omstendigheter glemme forbindelsen?

Svar: Vi må hele tiden minne hverandre på det. Det kalles Arvut, gjensidig garanti.

Vi må skape et nettverk som gjør at vi ikke, selv for et øyeblikk, glemmer forbindelsen: les deler av leksjonen eller artikler flere ganger daglig, snakk, tenk, lytt til sangene våre og studèr. Gjør hva som helst for å leve innenfor den. Og parallelt med våre daglige gjøremål, arbeid og omsorg for familie, må vi inni oss alltid lenges etter forbindelse.

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 5

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Perioden vi opplever nå er ekstremt vanskelig. Vi føler presset på oss; skaperen er streng mot oss. Hvordan kan vi, her i Europa, heve oss over all frykten vår og respondere på rett måte til det skaperen forventer av oss?

Svar: Hovedmålet vårt er forbindelse, samhold. Selv om vi ikke sprer metoden for integrert undervisning, vil forbindelsen vår uansett påvirke verden. Den vil tilsynelatende spres under jorden og ha påvirkning på alle.

Alle vil begynne å prate om det. Alle vil begynne å tenke og forstå, siden hele verden uansett er gjensidig forbundet. Det er kjent fra vitenskapelig forskning og folk føler det allerede: Noe jeg tenker på et sted i verden, oppdages plutselig i tanker og handlinger på et annet sted, osv.

Derfor trenger vi først og fremst samhold. Spesielt hvis vi begynner å forbindes utenfor Europas grenser! Når vi begynner å gjøre det, vil vi føle at forhold mellom nasjoner og mennesker vil bli helt annerledes. Media begynner å presentere informasjon litt annerledes, i en mykere og mer gjensidig form, med forståelse for at vi ikke har noe annet valg, det er nødvendig å promotere gode forhold oss imellom. Derfor må vi satse på det.

Og utifra vår forbindelse disseminerer vi allerede metoden for integrert undervisning. Det er ikke komplisert. Dere kan tenke dere hvor raskt folk vil innse betydningen av det; vi må simpelthen fremlegge det i riktig form og handle; dette er det viktigste i læren om kabbalah. Dere kan investere enorm energi, årevis med arbeid, vri utav dere alt mulig, men hvis dette ikke går i riktig retning, hvis dere avviker litt sidelengs, vil ingenting komme ut av dette!

Baal HaSulam skriver i boken Shamati at Israel er noen som er rettet direkte mot skaperen, at Torah er systemet som forbinder mennesker fordi det arbeider for å implementere den generelle regelen “Elsk dine medmennesker som deg selv.” Det betyr at om du retter deg mot kjærlighet, mot forbindelse med mennesker, direkte mot skaperen – da vil du oppnå skaperen. Men hvis du forvrenger det litt, endrer du retning. Den vinkelformede avstanden kan være liten, men den vokser ettersom du avanserer.

Derfor har vi ikke lov til å feile. Vi må hele tiden korrigere oss selv, mer og mer, som et sporings-system.

Vi må være oppmerksomme på det og da er det ikke vanskelig i det hele tatt. Veldig raskt, faktisk umiddelbart, vil dere føle riktig reaksjon fra omverdenen. Folk vil plutselig finne dere, henvende seg til dere og spørre: “Hvor har dere vært til nå?”

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 4

Kategori: Indre arbeid, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →