Et menneske når frem til selve porten som fører inn til den spirituelle virkeligheten og trekker seg tilbake i siste øyeblikk. Det er fordi porten kun åpner seg om du godtar de øvre betingelsene. Så lenge du bare tilnærmer deg, kan du til en viss grad utstå dem, men du klarer ikke å kvitte deg med fortiden og ta skrittet inn i fremtiden. Det er fordi denne porten er grensen mellom fortid og fremtid og derfor trekker du deg tilbake.

Spørsmål: Hva er det vi mangler?

Svar: Vi mangler gjensidig støtte. Styrken av støtte fra omgivelsen. Vi kan bare stimulere skaperen og tvinge ham til handling ved gjensidig støtte. Du kan ikke gå gjennom porten uten hjelp fra omgivelsen, uten å bli skjøvet bakfra og uten at andre ber på dine vegne.

Å gå gjennom porten til den spirituelle virkeligheten betyr at man kobler seg sammen med andre beholdere for sammen å oppdage virkeligheten som eksisterer bortenfor porten. Vi åpner døren mellom oss. Derfor er det umulig å gjøre det uten støtten fra andre!

Denne støtten avhenger av hvor mye jeg kan stimulere vennene. De eksisterer og støtter meg bare i den grad jeg stimulerer dem, siden de er deler av min egen sjel. Det bare synes som om noen har fri vilje og som om noen motarbeider meg. Alt dette er gitt meg for at jeg skal korrigere meg selv og oppnå deres støtte for dette. For å klare det må jeg overvinne egoet mitt – slik er spillets regler.

Det er et teater der det sammen med meg på scenen også er andre skuespillere: noen ser ut som venner, andre som fiender, noen elsker meg, andre hater meg. Med hjelp fra dem og ulike støttefaktorer må jeg korrigere egoet mitt.

Men faktisk eksisterer de ikke. De kommer bare ut slik at jeg skal kunne utføre handlingene mine i forhold til dem. Noen ganger behandler jeg dem som venner, andre ganger som uvenner. Det vil si at jeg oppfatter dem “med fornuften”. En annen gang arbeider jeg “over fornuften” og godtar dette som skaperens spill. Hele Torah stammer fra kombinasjonen av disse to perspektivene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er den spirituelle roten for eksistensen av to nasjoner, arabere og jøder, i Israel? 

Svar: Vår felles rot er Abraham, vår patriark. Islam er ikke avgudsdyrking og selve oppfattelsen ligger nær jødedømmen. Muslimer tilber ikke “statuer og avgudsbilleder” og der er mange likheter mellom de to religionene. Deres forhold til den øvre kraften kan sammenlignes, men i Islam kalles den “Allah” og i jødedommen kalles den “Gud”. I begge tilfeller er det ikke et navn, men en betegnelse som refererer til den øvre kraften.

Når det gjelder dagens konflikt, ble den grunnlagt under tyrkernes og britenes styre i landet. Det var da autoritetene startet friksjon og dissonanse. Å bruke konflikt mellom to nasjoner var prinsippet i britisk diplomatikk. Er det ikke det samme som skjer i Afrika i disse dager?

Spørsmål: Er Israels situasjon i verden i dag noe som bør bekymre studenter fra utlandet? 

Svar: Vi må være opptatt av spredning av budskapet vårt. Utfra det vil folk forstå at de bør beskytte denne delen av verden fordi det er viktig spirituelt. Den spirituelle “roten” berører den fysiske “grenen” her.

Det er når verden har nådd bunnen vi vil realisere full forsoning. Hver spirituell “rot” må nå sin fysiske “gren”. Det er dette den lange historien vår leder hen til, inkludert Gog og Magogs krig (Armageddon), som er det som nå foregår. La oss håpe den vil gå over fort og bare på spirituelt nivå.

Piler som indikerer stigning er allerede begynt å vise seg i verden. Vi har fått en metode og hvis vi klarer å heve verden bare litt, vil vi allerede forflytte alle begivenhetene til spirituelt nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/2/13, “A Speech for the Completion of The Zohar“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: (Fra et brev) Hvorfor går jeg på jobb? Hva er vitsen? Lønningen er selvfølgelig viktig. Men jeg kan eliminere reisekostnadene, la være å kjøpe klær, som jeg hele tiden fornyer for ikke å gå igjen i de samme klærne og slutte å kjøpe dyre måltider. Faktisk bruker jeg to tredjedeler av lønningen bare for å være istand til å gå på jobb. Så hadde det ikke vært bedre å være en vaktmester som soper golv om morgenen og ha resten av dagen fri og leve godt på tredjedelen av det jeg tjener i dag?

Svar: Disse tankene deles ikke bare av vanlige arbeidsfolk, men også av folk i høyere stillinger som tvinger seg selv til å møte opp på jobb av frykt for å miste den, eller på grunn av ansvarsfølelse, eller fordi det å kommunisere med mennesker gir dem energi.

Dog beveger vi oss i retning av menneskelig omforming. Folk utvikler en helt ny etterspørsel for realisering. Dette handler ikke om finansiell realisering; folk har et indre behov for endring av livskvaliteten. Den bestemmes ikke lengre av hva du spiser og drikker, av kveldsturer, eller av å kjøpe nye ting. Den fører til en ny tomhetsfølelse.

Spørsmål: Men jobben fyller på mange måter tomheten vår. Kanskje problemet er mangel på tid til bare å sitte og tenke på andre, viktigere ting?

Svar: Men det er ingen kur, det er kun en distraksjon. Det er som smertestillende medisin, som ikke løser problemet.

Vi ser at mange er villige til å arbeide gratis, bare for for at jobben skal gi dem en form for selvrealisering.

Vi har nye ønsker, nye tomrom, som vi må fylle gjennom samfunnet, på grunn av den integrerte forbindelsen vi befinner oss i. De tidligere egoistiske ønskene våre omformes til nye, som krever å oppfylles gjennom samfunnet og gjensidig forbindelse. Vi befinner oss bare på begynnerstadiet av denne nye integrerte egoismen, men vi føler den allerede.

Fra Kab TV`s “Professional Secrets”, 3/2/13

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi bli som skaperen, dersom vi enkelte ganger synes handlingene hans er uriktige?

Svar: Det er ikke bare enkelte ganger, men konstant! Hva er det som er bra i denne verden? Selv de mest ondskapsfulle kjeltringer klarer ikke å utstå det som foregår her. Og allikevel er denne verden skapt av ham. 

Faktisk anser vi denne verden som 100% motsatt skaperen. Hvorfor? Fordi vi er i motsetning til ham. Skaperens lys skinner i oss og hans lys er absolutt godhet. Men når lyset treffer vår “lysfølsomme film”, produseres en negativ motsatt originalen. Så jo mer lys vi mottar, dess større blir mørket og omvendt. Slik er det vi ser verden.

Lyset lager ulike bilder på skjermen til mottakerønsket vårt og de lages alle på negativen. De er i motsetning til lyset. Slik er verden skissert inni oss.

Hvordan kan vi oppnå likhet med skaperen? Hvordan kan vi utfra vår motsetning se ham og ikke en innbillt forestilling? For å kunne gjøre det, må vi forvandle “rammen” og snu kontrastlinjene i den. Gjør vi det med den første “rammen”, oppnår vi det første spirituelle nivået. Deretter arbeider vi med den andre, den tredje og alle etterfølgende “rammer”.

Så hele Torah samkjøres med mennesket og lever i oss. Hvert menneske er en liten verden.

Slik har alt med “teknikken” å gjøre: om hvordan man arbeider internt for å vende det innbillte mørket til lys og det innbilte lyset til mørke. For å gjøre det må jeg helomvende egenskapene mine til det motsatte; og forandre negativen til en positiv. Denne indre omveltningen er Torah, lyset som endrer. Det er det jeg trenger.

Jeg føler skaperen inni meg. Selv nå oppfatter jeg ham i de uorganiske, organiske og levende nivåene i naturen og hos mennesker. Alt rundt meg er skaperen som “tolker” seg selv for meg og kopierer seg selv i meg. Jeg må bare dekodere dette bildet.

Jeg bearbeider ikke verden, vennene, eller skaperen, men snarere meg selv, mitt indre. Når jeg gjør det, kan jeg bruke de tilsynelatende eksterne formene for å dekodere originalbildet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/13, “A Speech on the Completion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Får vi oppvekkere ovenfra uavbrutt? Og hva er en riktig respons på dem fra vår side?

Svar: Det er ikke bare oppvekkeren ovenfra, men faktisk er hele vår eksistens kun mulig takket være det øvre lyset som oppeholder oss, som en magnet holder en metallbit i luften, og utfører forskjellige handlinger med oss.

Det finnes ikke tvil om dette; skapelsens materie ville ikke ha vært istand til å eksistere, kunne ikke endre seg og ikke fornemme seg selv uten det øvre lyset. Lyset utfører alt.

Riktig respons fra vår side er å forsøke å øke følsomheten og vår raffinerte forståelse for hva den øvre kraften gjør med oss, å skjønne hvordan vi må reagere for å bli akkurat lik det og å stå fast ved dets egenskaper, til endringene det gjør med oss og og til dets innflytelse over oss.

Det betyr at for hver bulk eller hvert hakk skaperen lager i meg, tilslutter jeg meg umiddelbart og ikler meg det, som Nukvas ønske i det maskuline ønsket. Da samarbeider vi konstant i den generelle handlingen, som partnere. Slik må jeg forsøke å håndtere det i livet mitt. Da vil jeg oppnå tilstanden av helhet som kalles hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Millioner av mennesker verden over venter på Messias. Hvorfor forklarte ikke kabbalistene i utgangspunket betydningen av konseptet “Messias”?

Svar: Det er umulig å forklare dette for folk. Jeg skal prøve å forklare dere det og dere vil forsøke å overlevere det til andre.

Vi befinner oss i en diger verden, i en enorm virkelighet, men oppfatter kun en liten del av det som kalles “denne verden”. Liv og død – alt foregår i dette lille området som kalles “universet”.

Alt avhenger av vår bevissthet. Kroppene våre tilhører det animale nivået og vi identifiserer oss med det: vi mater det, vasker det, får det til sengs og er kort fattet konstant opptatt av det.

Slik er jeg skapt, så lenge kroppen min lever og er ved god helse. Når jeg er syk, føler jeg meg dårlig og når den dør, dør også jeg med den. For meg ser det ut som om ingenting eksisterer utenom den.

Men tiden er kommet for å utvikle vår bevissthet og heve oss over kroppen for ikke å fornemme liv i den og se verden gjennom den. Denne nye bredere og høyere oppfattelsen er ikke begrenset av kroppens rammeverk og kalles “integrert bevissthet.” Med hjelp av forbindelsen med andre hever jeg meg over den fysiske kroppen min og begynner gjennom kontakten mellom oss å fornemme virkeligheten i en mye bredere skala. Den oppfattes ikke bare gjennom kroppen min, men gjennom flere kropper sammen, i forbindelsen mellom oss. Jeg føler oss alle som èn ny kropp.

Det pleide å være bare meg, men nå bygger vi ulike typer for kontakt mellom oss til det punktet vi begynner å leve et nytt gjensidig liv i ett system, alle samlet. Istedenfor isolert, begrenset selveksistens, føler hver og èn livet til vår felles spirituelle kropp, eller sjel.

Og bare nå begynner veien til denne følelsen å åpnes for oss. Dersom jeg føler mer av det som finnes i denne sjelen enn det som eksisterer i den fysiske kroppen min, da fornemmer jeg meg selv innenfor denne nye spirituelle kroppen. Vi snakker faktisk i begge tilfeller om ønsker, selv om disse ønskene er gjensidige og befinner seg “over fornuften”, så er de allerede giverønsker. Det er fordi jeg er lik alle som finnes over kroppen min og er dekket av Masach (skjermen).

Slik går vi inn i en ny virkelighet, tilegner oss nye verdier og måler liv og død annerledes, på samme måte som helse, sykdom, osv.

Denne overgangen fra følelsen av oppfattelse inni meg til oppfattelse av meg selv utenfra, er alt annet enn enkel og gjennomføres ved hjelp av en spesiell kraft. Den haler meg (fra det hebraiske ordet “Moshech” – å hales) fra den indre til den ytre bevisstheten og kalles derfor Messias. Og for å oppnå den må man virkelig anstrenge seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/2/13, “A Speech for the Completion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Litt før forrige kongress begynte vi å forberede oss på tilstanden av det spirituelle “fosteret” og vi fortsetter med entusiasme.

Det er det kortsiktige målet for flertallet i den globale gruppen. Det finnes studenter som er mer avanserte og de som er mindre avanserte i gruppen, men flertallet befinner seg i en tilstand der de må forberede betingelsene for eksistens i form av et “foster” i den spirituelle virkeligheten.

Det sies at et foster er en del av moren, som vil si at det fullstendig annullerer seg og “spiser det moren spiser.” Moren forbereder hva som er best for det og det tar takknemlig imot alt som noe som kommer fra “det finnes ingen annen enn ham”. Fosteret er fullstendig innlemmet i skaperen uten å ta uavhengige beslutninger. All styrke fokuseres kun på å følge etter med lukkede øyne.

Det er ikke det samme som at man ikke har egne meninger og følelser, men man prøver å etterligne den øvre på alle måter. Man har enda ikke noen indre “beholdere” i hjerte og sinn, som gjør en istand til å begynne å arbeide med slike ønsker. Man kan bare heve seg over dem.

Det betyr at man ikke har noen “munn”, men mottar alt gjennom “Tabur” (navlestrengen), altså direkte inn i sine “beholdere”. En “Peh -munn” (munnen tilhørende Partzuf) er stedet for masach (skjermen), 32 tenner, 32 kunnskapstabeller. Tennene gjør en istand til å tygge, å undersøke, å oppdele og å avgjøre om dette fyllet passer for en eller ikke. Men foreløpig finnes ikke alt dette hos fosteret og det tar imot alt takket være tildelingen av Hassadim fra sin øvre, fra mor Bina, selv om det befinner seg i talt mørke.

Hvis vi bare kan forestille oss tilstanden av Ibur (svangerskap) og anse oss selv som et “foster” i forhold til gruppen, som vil si at vi annullerer oss for gruppen, da vil vi ved vår felles innsats gå inn i den spirituelle virkeligheten.

Det er et veldig høyt nivå. Det er uten grenser, siden et menneske som annullerer sine beholdere blir uavhengig og ubegrenset. Man tar imot alt som kommer ens vei og er klar for alle situasjoner. Man godtar alt som kommer fra den øvre “over fornuften” og avanserer slik gjennom alle månedene i svangerskapet.

Alt avhenger av oss og av vår innsats. Vi behøver ikke å vente på at det skal komme ovenfra. Intet annet enn lidelse som kommer langs veien “til sin tid” vil komme slik, istedenfor langs veien “jeg vil påskynde det”; lysets vei.

Men hvis vi vil påskynde denne tilstanden, for ikke å følge den naturlige utviklingshastigheten som tar mange år å oppnå det, må vi trigge hverandre, som man sier: “Alle må hjelpe sine venner”. Vi er nødt til å sette eksempelet av det spirituelle fosteret for hverandre, som vil si å vise hverandre hvordan hver og èn annullerer seg for gruppen og godtar alt med entusiasme, stolthet og våkenhet. Selv om man ikke føler for det inni seg, annullerer man seg for den øvre.

Denne tilstanden kalles et foster, siden alt dette ikke passer ønsket, men motstrider det og står i kontrast til følelsene og tankene man har. Men om man hever seg over seg selv og begynner å ta imot fra den øvre som er hel, vil man avansere og gradvis bli et foster.

Denne tilstanden bygges over legemlige følelser og intellekt og er det første nivået som dannes over dem. I det må vi klargjøre hvordan vi oppfyller kabbalistenes råd gjennom gjensidig hjelp, våkenhet og følelsen av målets viktighet. Det er det umiddelbare målet vi står ovenfor.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi forbinde ekstern disseminasjon med internt arbeid?

Svar: Internt arbeid er i dag umulig uten disseminasjon. Menneskehetens pyramide er faktisk delt opp i to deler; den øvre delen kalles “Israel (Yashar-El – direkte til skaperen) og den nedre delen kalles “verdens nasjoner”.

Mennesker som tilhører “Israel” har et “punkt i hjertet” (•). Som resultat av det er de i kontakt med skaperen. De som tilhører verdens nasjoner har bare et stort tomrom (-) og har en dårlig følelse, men vet ikke hva de kan gjøre med det.

“Israel” må derfor bringe korreksjonen til “verdens nasjoner”. Det er årsaken til deres eksistens, ellers ville de ikke finnes i det hele tatt.

“Skapningen” er faktisk mottakerønskets nedre del, mens “Israel” er den “gudelige delen ovenfra”. “Israel” kalles i sin helhet “et punkt”, “en gnist” i ønsket – og ikke selve ønsket. “Verdens nasjoner”, på den andre siden, er skapelsens hoved-“materie”. Verden ble skapt for dem, all eksistens er for dem og korreksjonen må ta del i dem. Det er her det tredje tempelet vil bygges. “Israel” er bindeleddet, geistlige og lærere. Hvert menneske med et “punkt i hjertet” tilhører denne gruppen.

Hele pyramiden kalles “Babylon”, siden alt er forvirret (samme rot på hebraisk) og sammenblandet etter knusingen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/7/13, “A Speech for the Conclusion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det står skrevet: “det finnes ingen annen enn ham.” Samtidig kan man undre seg: “Hvis det ikke finnes andre enn skaperen, hvis alt avhenger av ham, hva kan jeg da gjøre?…

Svar: “Det finnes ingen annen enn ham”, betyr at alt kommer fra skaperen så jeg avdekker det og blir hos ham i hengivenhet. Han lar meg få rom til å utføre arbeidet mitt, han blokkerer meg ikke fra alle sider, men gir meg snarere en mulighet til å bli som ham.

Men i alle andre henseelser er det riktig at “det finnes ingen annen enn ham.” Jeg burde ikke tro at det finnes noen andre i nærheten av meg. Når jeg ser alle faktorene som påvirker meg, må jeg forstå at alle disse faktorene i all vesentlighet, er ene og alene ham.

Noen ganger oppfatter jeg positive ting fra ham, andre ganger negative; og disse pluss- og minussidene kan dessuten ta ulik form. Men til syvende og sist sier jeg til meg selv: “Nei, han er alltid ett stort positiv og han påvirker meg via pluss med ulike former. Foreløpig oppfatter jeg dem noen ganger som pluss og andre ganger som minus. Derfor må jeg forandre meg selv slik at alt blir et pluss for meg. ” Da blir han og jeg likeverdige og denne tilstanden vil kalles hengivenhet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/2/13, “The Article for the Completion of The Zohar“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, “Hva vil det si at et beger med velsignelse bør være fyllt med arbeid”: Men før Yenika (amming) har vi fasen av Ibur (svangerskap), som betyr at den øvre korrigerer ham. Dette kan være når en person er som et foster i sin mors liv, ettersom fosteret annullerer seg for moren og ikke har egne tanker, men som de vise sier, “Et foster er en del av moren og spiser det moren spiser” og ikke har noen eksistens i seg selv til å stille spørsmål, men det kommer ikke opp som et navn. Det kalles at han er stum og ikke har noen munn for å stille spørsmål.

Dette er tiden en person kan gå over fornuften med øynene lukket og ha tro på de vise og gå til endes. Det kalles Ibur, at han ikke har noen munn, Ibur betyr (TES del 8) “nivået av Malchut, som er den mer begrensede beskjedenheten kallt Ibur, som stammer fra Evra og Dinin, som det sies, “Og Herren ble svanger for deg.”

Og hva angår Evra og Dinin bør forklares, siden legemet motstår arbeidet der en person bør gå over fornuften med lukkede øyne, så man konstant må overvinne det som kalles “sinne, raseri og vanskeligheter”, fordi det er vanskelig hele tiden å avansere ved å overvinne og annullere seg selv for den øvre, så den øvre får gjøre hva han vil med en. Det kalles Ibur, som er den mer begrensede beskjedenheten.

Det er en vanskelig situasjon, for et menneske er ikke vant til en slik holdning. Å annullere seg selv fullstendig er enda vanskeligere enn simpelthen å bøye seg og være i beskjedenhet. Vi har allerede forberedelsen for beskjedenhet i vår natur, men statusen til et Ubar (foster), som betyr overgang (samme rot på hebraisk) fra en virkelighet til en annen, i henhold til å bruke ønskene våre, de indre innsiktene, er en veldig vanskelig prosess.

Her kreves det at vi fullstendig annullerer oss selv i tro over fornuft for å kunne heve oss over all forståelsen og ønskene som vekkes i oss.Tilstanden er ikke passiv, selv om det kan virke slik. Man er nødt til å delta i den og gi alt man har for å overvinne hindringene man treffer på. Ellers blir det umulig å annullere tidligere nivå.

Han kalles et foster fordi han ennå ikke kan arbeide med innsikten og intensjonen av giveregenskap. Derfor annullerer han seg for den øvres giveregenskap og tillater den øvre å gjøre hva han enn måtte gjøre med ham, ved å akseptere alt som godt og velsignet, med fullstendig enighet, forståelse og glede. I det tilfellet kalles han et spirituelt foster.

Fra dette ser vi hvordan vi bør forberede oss selv og gruppen for å gå inn i status av et foster i den spirituelle virkeligheten.Vi har allerede snakket mye om dette. Nå bør vi prøve å realisere det.

Dette er en tilstand der man føler press fra Dinim man møter. Man forstår ikke hvorfor det skjer i verden rundt seg og hva verdens holdning mot hele denne prosessen er, men endelig ser man hvordan hele verden begynner å gå inn i tilstanden av Ibur i forberedelse for den nye fødselen.

Dette er fordi hele verden eksisterer i et menneske. Derfor ser man hvordan hele verden, alle disse innsiktene, går inn i en tilstand av Ibur. I den grad man annullerer sin tidligere holdning til alt som skjer, oppdager man at hele verden rundt en blir til virkeligheten av det spirituelle fosteret. Når han annullerer seg selv, ser han at skaperen virker i alt som finnes rundt ham.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 7/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →