Spørsmål: Hva er en “individuell bønn”?

Svar: En “individuell bønn” er et menneskes klargjøring. Man kan be en “individuell bønn” eller “de manges bønn”. En “bønn” er en mangel jeg oppdager i hjertet. Men jeg oppdager den forsettlig ved først å klargjøre bønnen, som kalles “en bønn forut for bønnen.” På dette åpningsstadiet utfører jeg mange korreksjoner for å kunne nå den spesifikke indre mangelen som vil være forenlig med lyset foran meg som jeg ønsker å tilegne meg.

Jeg tilegner meg det, kjøper det ved å betale med min anstrengelse, min makt, min mangel, min “appetitt”. Det er som om jeg går inn i et konditori og “stivner” foran en herlig kake. Men jeg blir plassert på en vekt der mangelen min blir veid og får følgende beskjed:

– Mangelen din er bare på 150 gram. Denne kaken tilsvarer 1/2 kilo, så du kan ikke kjøpe den.

Deretter blir smaksløkene mine undersøkt av en egen sensor og jeg får følgende beskjed:

– Smaksløkene dine fungerer ikke. Det du har lyst på er fisk, ikke kake. De to kan ikke en gang sammenlignes. Kom tilbake en annen gang, når du har riktig kvantitet og kvalitet for en kake og da skal du få den.

Så jeg trenger en mangel for giverglede. Hvor, i denne virkeligheten, får jeg tak i denne mangelen, så jeg kan komme til skaperens “butikk” med den og kjøpe den “kaken”? Hvor får jeg pengene til å kjøpe inngangsbilletten til giverkraft? Dette er allerede en “bønn forut for bønnen”. Jeg tenker konstant på mangelen av kvantitet og kvalitet jeg må ha, siden jeg ellers ikke har en ordentlig beholder.

Hvis jeg skjønner hele denne prosessen, er der en “individuell bønn” og en “bønn av mange” i den. Men dette er bare betegnelser. Faktisk er det alltid jeg selv som ber, jeg er alltid èn og det finnes ikke noe annet enn meg. Men jeg ønsker å tilføye og forbinde de som tilsynelatende er utenfor meg; alle ønskene og tankene mine som ble kastet ut av egoet og synes å være spredt utover i henhold til feilen i beholderen min. Jeg ønsker å arbeide over denne “tykkheten” av ønsket og slik trekkes jeg mot “bønnen av mange”, ved å ønske å se dem som èn samlet helhet…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 6/2/13, “A Speech for the Completion of The Zohar”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Hvordan er det mulig å kombinere annulleringen av seg selv overfor gruppen og ønsket om å forstå meningen av teksten som vi studerer?

Svar: Den ene følelsen utelukker ikke den andre. Sammen med alle andre må jeg lenges etter forbindelsen i ett felles punkt. I dette kontaktpunktet, hvor vi er samlet, føler vi fenomenet som kalles Malchut.

Først av alt er alles lengsel etter å integreres med alle andre påkrevd. For dette er følgende komponenter nødvendige: selvannullering, målets storhet og viktigheten av vennene og gruppen. Jeg må fokusere samlet på alt dette og lenges etter det punktet med generell forbindelse.

Andre mennesker deltar med meg i denne lengselen. Vi arbeider sammen. Hver og èn annullerer det han har. Vi lar hele denne virkeligheten bli igjen på bunnen og streber alle sammen forover. Gjennom forbindelsen vår ønsker vi å forme giverbeholderen og fra den vil kontakten vår med skaperen, giverønsket, fødes.

I denne lengselen etter å gi til skaperen, vil vi begynne å fornemme ham, det øvre lyset som lander på oss og fyller oss. Jo mer denne lengselen blir klargjort og vokser i henhold til tykkelsen av ønsket: 0, 1, 2, 3 og 4, dess mer utviklet blir det. Og i samme grad vil giverkraften, hengivenhet til skaperen avdekkes hos oss. Faktisk er dette hele arbeidet vårt.

Spørsmålet er: Hvordan kan denne lengselen etter selvannullering og forståelse av materialet kombineres? Å forstå er det samme som å vite, det betyr å avdekke, eller å forbinde. Sefira Daat (Kunnskap) symboliserer forbindelse; “Og Adam kjente Hava (Eva), sin hustru”, som det sies.

Når jeg annullerer meg selv på bunnen, hjelper jeg med å forberede meg selv for forbindelse. Uten det, blir jeg ikke istand til å forbinde meg med andre. For å kunne stige til kontaktpunktet, må jeg annullere meg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/1/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor mange timer med undervisning vil det ta for å forme en integrert visjon inne i en person?

Svar: Jeg er sikker på at en følelse av den nye holdningen til verden er formet i en person i løpet av den aller første timen. Det kan være en og en halv eller to timers trening rettet mot tilkobling og samhandling med andre.

Allerede under den første timen begynner en person å føle at han ser annerledes på folk, på verden og på seg selv. Plutselig oppdager han at det ikke bare er «Jeg individuelt,» men at det finnes noe annet enn det. Han blir veldig tiltrukket av «foruten meg individuelt.» Han føler varme. Gjennom sine samhandlinger med andre føler han tillit og avslapning som om han var i sin mors liv.

Kommentar: Men det finnes mye av denne type trening …

Svar: Dette er ikke psykologi, Det er umulig å forvirre den med noe annet fordi her får en person totalt forskjellige kommunikasjonsmidler –utenfor seg selv. Han begynner å føle verden utenfor seg selv, utover hans egenskaper. Det spiller ingen rolle hvilken egenskaper jeg ble født med og hva slags oppdragelse jeg fikk. Nå begynner jeg å heve meg over mine originale egenskaper, og egenskapene jeg har ervervet til dagens dato. Så begynner jeg å se andre, hva de virkelig er.

Det integrerte miljøet gir uunngåelig en person ekstra sanser. Han begynner å føle verden på en mye bredere måte.

Fra KabTV’s “Integral World,” 11/27/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi mottar giverkraften ovenfra uten å skjønne hva det er, fordi den tilhører eksistensen av en annen dimensjon. Ved oppturer og nedturer når vi en tilstand der vi forstår at vi bør be om å være til i en annen kraft, i giverkraften. Jeg ønsker ikke å være avhengig av humøret mitt, av om jeg finner noe behagelig eller ikke, jeg ønsker å være over alt det.

Først motiverer det egoistiske ønsket meg, men gradvis begynner jeg med hjelp av lyset som endrer, som resultat av en stadig større innflytelse av den øvre kraften som endrer meg, å ønske å stige på grunn av det jeg føler. Hver gang jeg føler velbehaget av at jeg nærmer meg skaperen, som resultat av arbeidet mitt for giverglede, for forbindelse, i alle manifestasjonene av spirituelle tilstander, “fanger” jeg meg selv og ber om å få tilgang til å bli i denne tilstanden, ikke fordi den er god og behagelig og varmer meg med skaperens storhet, målets viktighet, viktigheten av mitt unike øvre oppdrag.

Jeg vil heller føle ydmykheten min, selv om ydmykhet også kan føles på ulike måter og enkelte ganger komme fra stort hovmod. Men jeg føler meg så ydmyk at jeg ikke kan kjøpes av velbehag, av tilfredsstillelse i hjerte og sinn; jeg vil heller bli drevet av en annen kraft, som jeg ikke forstår – jeg vet bare at det er troens kraft. Den gjør meg istand til å bli uavhengig av min egen fornuft, som kalles å være over fornuften.

Hvis jeg virkelig krever å være over tilfredsstillelsen av hjertet og sinnet mitt, er resultatet noe som overgår grensene til denne virkeligheten, et tomrom. Da ber jeg om tro, som vil si giverkraften lyset vil gi meg for å befri meg fra forbindelsen til meg selv, fra avhengighet av de mest hypnotiserende fornemmelsene, fra hele Malchut Ein Sof (uendeligheten), som er full av glede.

Jeg ønsker å være over alt det, i giverkraft, for ikke å se og ikke å be om å se hele skaperens storhet, for ikke å være avhengig av noen nytelse, oppfyllelse og kunnskap. Jeg er over alt dette og er ikke avhengig av noe. Tegnet på denne tilstanden er glede.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 4/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det indre arbeidet begynner når en person føler at  i alle situasjoner, på alle steder, uansett hvor han befinner seg i ønskene og tankene, så er der en oppvekker ovenfra og han må tilføye sin respons til denne øvre handlingen. Først ønsker han å skille seg fra det han føler og prøve å finne ut akkurat hva det er skaperen sender ham, hvorfor, hva grunnen er og hva det er han ønsker å forme i et menneske med det. Han er nødt til å klargjøre hva som skjer med ham for å kunne skille den naturlige responsen fra den han må utvikle på innsiden, over den naturlige.

Responsen et menneske bygger over sin natur er komponert av hans deltakelse i begivenhetene og den andre halvparten må han rette mot skaperen, siden han vet at han ikke kan gjøre det alene. Men han er glad for å oppdage den delen hvor han trenger skaperens deltakelse, å føle skaperen som en partner, som den høytstående og som sin redningsmann inni seg.

I dette tilfellet ser han et klart mål foran seg og skjønner at han må oppnå kontakt. Det vil si at den første oppvekkeren fra skaperen som kommer i menneskets hjerte og sinn når den rette utførelsen. Tegnet på at det er riktig utført, er personens holdningsendring til det motsatte av det den tidligere var og den store gleden han føler ved det, som betyr et vellykket forsøk på å heve seg over seg selv.

Og hele denne progressen kommer av at den øvre kraften nå vedblir i et menneske. Hver handling vi utfører hvert eneste øyeblikk realiseres på den måten, dersom vi mottar den riktig.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg utforske hver handling jeg utfører mer effektivt for å være i stand til å finne årsaken til oppvåkningen fra oven som forårsaket det?

Svar: La meg gi deg et eksempel. Anta at telefonen plutselig ringer og en ukjent stemme sier «Bare vent, jeg kommer for å ta et oppgjør med deg i dag», og legger på akkurat som i skrekkfilmer. Du aner ikke hvem som ringte deg eller hva det gjelder. Du begynner å se mistenkelig på alle du møter og i redsel. Du sjekker og undersøker alt som skjer.

Dette er nøyaktig hvordan vi bør se etter skaperen. Vi trenger bekymringer, angst, redsel, usikkerhet og hjelpeløshet som vil tvinge en person til å bli følsom og på vakt, og til å kontrollere alt som kommer hans vei.

Hvis målet er veldig viktig for meg, men det ikke ser ut til at jeg avanserer mot det, bekymrer jeg meg for hva som skjer og må finne ut hva som står i veien for meg. Hva er målet nøyaktig, og kanskje jeg ikke forestiller meg det riktig? Hva er midlene for å oppnå målet?

Her oppdager jeg at problemet mitt er at jeg rett og slett må snu mitt hat til kjærlighet. Jeg må sjekke min tilstand og intensjon, og avstå der hvor jeg for tiden ikke kan avstå. Jeg må ta hensyn til hva jeg ikke respekterer og vurderer som uviktig, og prøve å føle det. Da vil jeg gjenvinne bevisstheten og vil plutselig være i stand til å se den øvre verden. Jeg ser ikke den nå, bare fordi jeg ikke ønsker å se den!

Alt avhenger av å endre sine prinsipper i henhold til hva en person relaterer til virkeligheten. De vil avgjøre hva en persons virkelighet vil bli.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 2/3/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at mennesket blir en aktiv del av systemet, når det sies at lyset gjør alt?

Svar: Systemet eksisterer allerede i sin perfeksjon og prakt i en tilstand som kalles virkeligheten av Ein Sof (uendelighet). Hele knusingen og alt det skjulte og alle begrensningene og betingelsene er kun relevante i forhold til skapningen, for gradvis å gjøre ham istand til å oppnå hele systemet.

Så vi er nødt til å begynne fra tilstanden som er fjernest fra denne helheten. Mennesket går faktisk ubevisst gjennom deler av denne prosessen i tidligere sjelevandringer. Vi startet ikke korreksjonen vår bevisst, direkte fra “Big Bang”, fra den første  partikkelen av materie som skaptes av gnisten fra lyset for milliarder av år siden.

Og det var ikke i går vi klatret ned fra trærne og ble forvandlet fra aper til mennesker. Det er en veldig lang prosess som gjennomgår mange endringer fra den ene generasjonen til den andre. Til sist er vi kommet til det livet vi nå lever og hvor vi må fullføre denne jobben og klargjøre ting! Det aller viktigste nå er å vedkjenne seg dette, både i sinn og følelser.

Så alt som skjer i denne verden på fysisk, legemlig nivå må kun få det den trenger for sin eksistens, for å sørge for at den “dyriske” kroppen får det den trenger, mens hele utviklingen vår må være på menneskelig nivå. Vi bør arrangere livet og fokusere oppmerksomheten slik, for ikke å ha mer med det dyriske nivået å gjøre enn det som er nødvendig for dets eksistens.

Vi bør fokusere all vår oppmerksomhet på kommunikativt nivå for å lete etter mennesket i det. Hvordan kan jeg skille det fra dyret, å ta det ut fra denne forvirringen og behandle det spesifikt?

Her er selvfølgelig alt avhengig av samfunnet. Er man avskåret fra omgivelsen, kan man ikke avansere. Dette fordi man må skape sitt menneskelige bilde ved å samarbeide med hele menneskeheten, eller i det minste med gruppen man ble ført til. Hvis man oppfatter gruppen og forbindelsen med den som absolutt essensiell, danner man ved denne forbindelsen sitt menneskelige bilde.

Hovedsaken er å påskynde tiden. Hvis skaperen allerede har ført et menneske til den gode skjebnen og sagt, “Ta det,” da kommer alt an på deg fra nå av og alt du må gjøre er å finne nøyaktig ut av hva det er du må ta og hvordan du arrangerer det hele.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er vant til tradisjonell litteratur. Bøker kan være underholdende, om eventyr, science fiction, osv. Generelt sett, når jeg åpner en bok, er det for å hente informasjon eller inntrykk fra den.

Kabbalistiske bøker, derimot, har en helt annerledes funksjon. I kabbalah er bøker et hjelpemiddel, et forbindelsesledd, en adapter for å forbinde meg med forfatteren. Det er slik jeg må se på kabbalistenes verker: De hjelper meg å koble meg opp til et enormt spirituelt system som oversvømmes av uendelighetens lys, fyllt av skaperen.

Dette systemet består av sjeler, fra de korrigerte ønskene til de største åndene som med stor innsats oppnådde likhet med skaperen og de holder avdekkelsen hans i sine beholdere, i sine ønsker. Videre har noen av dem formet et tynt “rør” til meg, en kanal der jeg kan forbinde meg med dem og få inspirasjon, nyheter, korreksjon, alt som gir meg tilhørighet til dette systemet.

Å lese kabbalistiske bøker er derfor helt annerledes enn å lese all annen litteratur. Derfor kalles det “å studere” Torah, fordi disse bøkene inneholder lyset (Ohr) som endrer. De inneholder en spesiell energi og jeg kan oppnå den hvis jeg venter på endring, hvis jeg ønsker å bli lik forfatterne.

Hvis jeg kun oppsøker kunnskap og behandler disse bøkene som hvilke som helst andre bøker, ringeakter jeg kabbalistenes arbeid og går glipp av mye. Den tilnærmingen fører ikke til noe godt hverken for meg selv eller andre.

Derfor er det veldig viktig å knytte seg til kabbalistenes arv, å benytte anledningen til integrering som de gav meg. Her avgjør intensjonen alt. Dersom mitt “dyriske” intellekt ser ulike kunnskapskilder i disse bøkene for å forbedre ting i denne virkeligheten, er tilnærmingen helt verdiløs, og kalles “dødsdrikken”. Ingenting er verre enn en slik holdning.

Og hvis vi oppnår kontakt, hvis vi leser bøkene kun for å se “livets kilde” i dem, da åpner vi oss og er rede til å ta imot det de var ment å gi oss. Det finnes ikke noe lureri og ynnskyldninger: den øvre gir oss alt til vårt beste. Da avanserer jeg ved “de vises tro”, som man sier.

Det er ikke enkelt, men helt imperativt. Intensjonen min avgjør forskjellen på “dødsdrikken” og “livets kilde”, på “flaggermusen” som lever i mørket og “hanen” som priser soloppgangen. Hvis jeg ikke har riktig tilnærming kan jeg stå på stedet hvil, eller enda verre; falle baketter. Om jeg har viet hele livet til dette og tok feil i det viktigste, vil livet passere forgjeves og enda verre; det kan kaste meg inn i urene krefter (Klipot) – og å renses fra dem kan ta enda noen omløp.

Derfor må folk konstant undersøke seg selv på den spirituelle veien.

Spørsmål: Hva kan jeg gjøre med mitt “fysiske” intellekt og mine følelser for å forbinde meg til denne “adapteren”, en kabbalistisk bok? 

Svar: Det er nødvendig å annullere deg for gruppen og læreren; det er redskapet som lar deg forbinde deg med forfatteren. Ved annullering overfor gruppen og læreren, som overholder den, kobles en tilsynelatende til “jekken” og oppretter kontakt med kabbalisten som skrev boken. Gruppen spiller adapterrollen mellom dem.

Konseptet av “gruppen” representerer generelt sett et forbindelsesledd mellom skaperen og menneskeheten.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, “Introduction to the Book Of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan individualiteten opprettholdes i et integrert samfunn?

Svar: Egoisme dør ikke. Den sørger konstant for drivstoff til “vi” hos deg, og “viet” ditt fortsetter hele tiden å vokse.

Som resultat av generell egoistisk utvikling over tusener av år, har vi nådd et visst nivå av realisering og er blitt runde. Og nå er vi et samfunn som ikke ønsker å tenke på noe, et samfunn der medikamenter og underholdning regjerer og vi ikke har behov for andre ting.

Så snart du begynner å oppfatte det integrerte samfunnet og inkluderes i det dukker en ny form for egoisme opp, en “rund” egoisme, som vokser når den individuelle egoismen din skyver den mot neste nivå.

I dag føler mange mennesker at de mister sin individualisme, fordi naturen sletter den. Folk føler seg fortapt, de vet ikke hvem de er og hva formålet er. De kan ikke lengre realisere seg selv slik de tidligere gjorde, før egoismen ble rund; i dag finnes ingenting de kan realisere seg selv gjennom.

Derfor anses den siste 40-50 års generasjonen som den fortapte generasjon. Slik kalles den fordi egoismen har sluttet å vokse, folk føler ikke behov for å stifte familie og å få barn. Hvorfor skal jeg anstrenge meg for noe, legge planer, oppdage nye planeter, som om det skulle finnes noe der ute. Lysten er forsvunnet, egoismen er sluttet å vokse; den er blitt rund.

Begynn å tilpasse deg innenfor denne nye formen for egoisme og du vil se hvordan den vil begynne å vokse i deg, men på en rund måte, sirkelen vil enten utvide seg, eller stige. Det er vårt neste nivå. Med andre ord; formen for egoisme er endret, den er blitt global og integrert; veksten vil fortsette – og det blir nydelig.

Vi vil begynne å se totalt nye krefter og gjensidige forbindelser i naturen, vi vil oppnå naturen og plutselig vil vi oppdage felt, lover og former som Einstein bare kunne drømme om.

Den nye mekanismen av følelser og intellekt vil gjøre en istand til å fornemme hele naturen holistisk, å se hele dens mangfold og oppfatte i den kreftene som styrer alt, nettverket av krefter, som man selv vil oppdage. Man vil skape en analog av den generelle naturen inni seg selv, man vil begynne å gå ned i alle lagene. Det er en helt ny vitenskap. Ikke mye er skrevet om den; vårt neste indre utviklingsnivå.

Menneskeheten vil oppdage dette utviklingsnivået. Og så snart den begynner å utvikle seg altruistisk, der de stadig styrker den indre forbindelsen seg imellom, hvor gradvis forening, gjensidige fornemmelser og forståelse tar plass og vil fortsette, til dette felles nettverket av gjensidig kontakt forvandles til en fullstendig analog forbindelse – da vil vi miste oppfattelsen av tid.

Dette er inngangen til kraftfeltet der sinn og følelser eksisterer – og ikke materie. Nå oppfatter vi det bare med våre egoistiske sanser. Så snart egoismen fullstendig forvandles til altruisme, en heldekkende gjensidig forbindelse mellom oss, vil oppfattelsen av materiets eksistens forsvinne.

Fra KabTVs “Integral World”, 27/11/12

Kategori: Egoisme, Evolusjon, Integrerende undervisning, Oppfattelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Noen ganger i begynnelsen av et projekt, klarer vi ikke å komme til enighet. Da dribler vi det på “det runde bord”, for å løse problemet sammen. Bør vi organisere slike samlinger fra tid til annen?

Svar: Vi bør til enhver tid organisere slike diskusjoner. Akkurat på den måten vil vi finne svar på alle spørsmål, samtidig som vi står fast ved prinsippene. Ikke med å blåse på en løvetann, der kjærligheten løser alt og ingenting annet aksepteres.

Hvis alle bøyer seg for de andre, løser dere ingenting. Derfor lærer kabbalah oss å gå på “midtlinjen”. I “venstrelinjen” finner vi det nøyaktige og urokkelige svaret på problemet. Det helt motsatte, kjærlighet, finner vi i “høyrelinjen”. Til syvende og sist, finner vi “midtlinjen”.

Dere må sammen komme fram til en realistisk løsning.

Fra kurset “Grunnleggende Kabbalah”, 27/1/13

Kategori: Barn, Gruppearbeid, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →