M. Weisman, «Midrash Sefer«, «Acharei Mot«, «Holy Work on Yom Kippur» («:Hellig arbeid på Yom Kippur»): Måtte det være din vilje, Herre, at dette året skal bli velsignet med mye regn, sol, skygge og dugg; at dette blir et år med nåde fra himmelen, et velsignet år, et år med overflod, med suksess i det vi holder på med, et år hvor ditt folk, nasjonen Israel ikke vil være avhengige av hverandre og ikke vil dominere hverandre.

Ved første øyekast ser dette ut som en felles bønn: Gi meg alt alt jeg trenger, alt det den fysiske kroppen trenger og som hele nasjonen trenger; la det være fred og overflod. Men bønner som ber om at vårt ego må føle velbehag når ikke frem til skaperen. Kun bønner hvor vi løfter vår anmodning om korreksjon stiger opp til ham, og det er dette vi mener med å motta alle fordelene som blir angitt i denne bønnen.

Men poenget er at vi ikke er rede til å ta imot dette rikelige lyset. Så når vi ber om noe i den spirituelle virkeligheten, i det interne kjennetegnet, henviser vi til korreksjon: «Gi oss mulighet til å danne en Masach (skjerm), slik at vi blir i stand til å ta imot oppfyllelsen som kommer med de øvre lysene for din skyld.»

Yom Kippur er ikke realisering av å gi for å gi, men for å ta imot for å gi. Oppfyllelse av å gi for å gi er symbolisert av Chanukka, og å ta imot for å gi er symbolisert av Purim. For å nærme seg tilstanden som kalles Yom Kippur må vi holde på alle betingelsene vi ble gitt da vi fikk tildelt Torah, som vil si å avklare alle våre 613 ønsker og stige til nivået til ypperstepresten.

Dette betyr at vi må realisere inni oss de laveste ønskene og motta det høyeste lyset på dem og heve dem til nivået til ypperstepresten når Malchut i Atzilut løfter sine ønsker til GAR i Atzilut, til Arich Anpin. Denne tilstanden kalles Yom Kippur og symboliserer avdekkelsen av alle ønskene som senere vil realiseres og og ta imot sin oppfyllelse i Purim. (Kippurim er det samme som Purim).

Dette er et enormt nivå; det mektige øvre lyset begynner å belyse alle ønskene våre og skinner i alle sjelene. Vi begynner å innse hva det er vi har å gjøre med.

Dette seriøse arbeidet utføres under påvirkning av det øvre lyset i en gruppe, under studiet som blir riktig fokusert av læreren. Det er forberedelse på det spirituelle nivået.

Vi må, i sin helhet, ikke se for oss en bestemt dag, et tempel, et fjell, eller Jerusalem. Alt dette er et menneskes indre kjennetegn, som man må oppnå internt på denne måten, realisere og dominere dem, og stige til nivået til ypperstepresten.

Hovedsaken er at alle disse korreksjonene fører til punktet av enhet. Derfor sies det: «… et år hvor ditt folk, nasjonen Israel ikke vil være avhengige av hverandre og ikke vil dominere hverandre.» Det er i dette punktet av enhet at samhørighet med skaperen føles. Det er kun i oppnåelsen av enhet vi vil begynne å føle «èn avdekker den ene.»

(144299)

Fra Kab TV`s «Secrets of the Eternal Book», 12/3/14

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis vi, under en workshop, prøver å komme inn i en felles tilstand, gå inn i den, koble fra, koble til, og en etternøler plutselig henger seg på, føler vi umiddelbart ubalanse.

Svar: Det skal ikke oppstå noen ubalanse! Vi må umiddelbart «svelge» vennen som sluttet seg til oss. La oss si at det var ni mennesker, og plutselig kom nummer ti – men han er ikke en forstyrrelse, for vi jobber så hardt med ham med intensjonen, med vårt ønske, at han straks føler rammen vi gir ham som inkluderer ham med oss.

Og hvis ikke, iløpet av en runde, uansett hva han sa og hvor han gikk, må han føle gruppens ramme og finne sin plass.

Men for ikke å falle ut av denne tilstanden, er vi nødt til å presse oss selv inn i den. Gjennom vårt ønske, vår innsats, vårt konstante eksempel, ekstern innsats inkludert, må vi la andre mennesker føle at de befinner seg i et så spesielt ideologisk rammeverk at de ikke kan tillate seg å snakke om noe eksternt. Det totale presset på hver enkelt av oss må være svært sterkt.

(144153)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er i avanserte stadier, og må ikke glemme at øyeblikket før forløsning føles som det største mørke, hjelpeløshet, fortvilelse, kraftløshet og skuffelse. Rett før utgangen fra Egypt er det bekmørkt.

Vi avanserer langs to linjer. Lyset kommer, men oppleves i ønsker som ennå ikke er korrigerte som mørke. Derfor ser individer og hele grupper seg selv i værst mulig tilstand; i et stadie som er stadig lavere og mer foraktelig.

De synes de ikke fortjener spirituell innsikt og at de er fjernere fra det enn noensinne, som det sies, «og Israels barn sukket under det harde arbeidet» i eksilet i Egypt. Men slik er den spirituelle banen.

Derfor er det vi må skjelne mellom hjerte og hode. Det er ingen tilfeldighet at de to lysene bearbeider oss slik, lyset til Hassadim og lyset til Hochma; lyset til skapelsens formål og det korrigerende lyset. Når vi føler at vi befinner oss i en slik forferdelig tilstand, har vi fortsatt sjansen til å avklare og utforske den og innse at det er riktig. Det er faktisk denne tilstanden som hjelper oss å avansere.

På den annen side, er mørke og svakheten som avdekkes et veldig klart tegn ovenfra. Vi er nødt til å trenge gjennom det egoistiske skallet og tilegne oss oppfatningen av en ny virkelighet, følelsen av en ny verden.

(143633)

Fra første del av morgenleksjonen, 15/9/14, Leksjon med tema: «Forberedelse på kongressen»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er første generasjon (som også er «siste generasjon i den egoistiske verdenen») som må realisere læren om kabbala og gjøre spranget over til den spirituelle verdenen. Hvis alle de hundretusener (eller kanskje flere millioner) mennesker som studerer kabbala rundt om i verden forener seg, vil vi definitivt få styrke til å trenge gjennom grensen mellom den spirituelle og fysiske verdenen, som kalles Machsom, og erverve kjærligheten.

Baal HaSulam «Forord til den siste generasjon»: Det er en fabel som forteller om en gruppe mennesker som gikk seg vill i ørkenen og led av sult og tørst. En av dem kom over en bolig fyllt med overflod og tenkte på sine uheldige venner. Men han hadde beveget seg så langt fra dem og ante ikke hvor de var. Så hva gjorde han? Han begynte å rope høyt og blåse i fløyta si, slik at de stakkars vennene kanskje kunne høre at han ropte på dem og komme til ham og få del i tempelets rikdommer.

Vi befinner oss i samme knipe: vi har gått oss vill i en redselsfull ørken med hele menneskeheten, og endelig finner vi en uendelig skatt full av rikdommer. Det er de kabbalistiske tekstene…

Og nå, kjære venner, her, i skattekisten du ser foran deg, ligger en bok som forklarer all visdom om en tilstand, sammen med alle mulige veier for individer og samfunn som realiserers i fremtiden.

Åpne disse bøkene, og du skal finne alle riktige livsordninger som vil åpenbares i de siste dager, som vil lære deg hvordan du setter alt på sin plass i dag.

Selv om kabbala regnes som en vitenskap og en kunnskap og synes å være skjult, opphøyet, mystisk, og kanskje også skremmende (men i de senere år har disse mytene om kabbala spredt seg), må vi forstå at alt det handler om er enhet mellom oss. Hvis folk forener seg, vil de her og nå begynne å oppleve denne strømmen av enegi som flyter mellom dem, gjennom den interne gjensidige kontakten.

Vi befinner oss allerede i den, som i en tåkedis, men føler ikke vår autentiske ekte tilstand. Vi må spre denne tåken, komme tilbake til bevissthet, og da vil vi befinne oss i en verden full av lys og begynne å leve evige og fullstendige liv.

Vi vil føle alle verdenene, og føle at vi ikke bare er over alt som skjer i denne materialistiske verdenen, men også få ny bevissthet og oppfattelse. Vi har ennå til gode å oppnå dette, og alt avhenger av hvor stor innsats vi gjør for å dykke dypere inn og føle båndet mellom oss.

(27249)

Fra World Kabbalah Congress, 9/11/10, Leksjon #1

Kategori: Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en kvinne begynne å elske sin spirituelle lærer?

Svar: Jeg tror det er mye lettere for en kvinne enn det er for en mann, for hun føler ikke noen intern avvisning eller konflikt med læreren. Å elske læreren vil si at du elsker kilden til din spirituelle eksistens. Læreren er faktisk en slags formidler av spirituell energi, men for deg er dette kilden. Det kan sammenlignes med hvordan foreldre er kilden til sine barn, for alt barna får – får de fra dem.

For læreren har det ingenting å si om det er en mann eller kvinne. Vi hadde tider da det i mange år var en kvinne som var lederen for den israelske nasjonen, nasjonens spirituelle leder, læreren, og det var faktisk de årene da hele nasjonen befant seg på et spirituelt nivå. Det indikerer at folk simpelthen er løsrevet fra den eksterne innpakkingen. I dag er det vanskelig å forestille seg noe slikt.

I fortiden var mange av profetene kvinner: Debora, Hulda, og flere. En profet er et menneske som har direkte kontakt med skaperen. Hvilken rolle spiller det om det er en kvinne eller mann? Vi burde ikke se for oss læreren som en mann, men som kilden til kraften, informasjonen, påfyllingen, som et øvre Partzuf. Det vil komme gradvis.

(142842)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Kvinners spiritualitet, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fremskynder vi utviklingen vår?

Svar: Fremskynding av utviklingen avhenger ene og alene av intensiteten til det korrigerende lyset, lyset som endrer. Og dets intensitet er igjen avhengig av kvaliteten og kvantiteten på etterspørselen for lys.

Så dere må koordinere de felles intensjonene, felles avgjørelser, lengselen, ønsket, og felles begjæring i en slik form at det blandt dere ikke finnes noen interne sprekker.

Som resultat av morgenens workshop må dere komme til et punkt av forent intensjon for hele dagen, og etterpå holde på den iløpet av dagen, slik at når dere ser hverandre vil dere føle at alle befinner seg i dette. På samme måten en hund føler stemningsleiet til eieren sin, må dere føle bevegelsene til vennene, atferden, drivkraften.

(142673)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har skapt et våpen som er så kraftig at vi alle har muligheten til ikke bare å annullere og oppløse, men også til å utvikle, å vokse til beste for samfunnet.

Vi har lært å føle oss som en enkel helhet. Hva trenger vi å tilføye for å kunne føle skaperen mer tydelig? Hvor er det vi må gjøre en ekstra innsats, bortsett fra under leksjonen, bortsett fra å be for at våre venner må lykkes?

Svar: Alt det jeg føler rundt meg er min egen sjel, det er alt sammen meg, men i min oppfattelse er alle menneskene løsrevet fra meg av mitt ego. Hvis jeg nøytraliserer det, vil jeg slutte å føle at de er i motsetning til meg. Jeg vil begynne å ønske for dem hva jeg tidligere ønsket for meg selv, altså det aller beste. Da vil jeg bruke meg selv, egoet mitt, på rett måte, for å korrigere det.

Det handler ikke om å ha rett holdning overfor andre, ikke om å elske andre; men snarere om å korrigere egoet mitt.

Hvordan fikser jeg det? Bare i forhold til de eksemplene jeg ser: Den ene er jeg ikke glad i av den grunnen og den andre av andre grunner. Den ene er forvrengt, den andre er frastøtende, ond, osv. Mitt ego skildrer et følelsesladet bilde for meg som beskriver forholdet mitt til alle. Jeg kritiserer alle, akkurat som alle andre gjør, for de har noe å kritisere andre om, som det står skrevet: «Med sin egen lyte stigmatiserer han andre som uegnet.» (Talmud Kiddushin 70a).

Jeg kritiserer verden som er avbildet som forferdelig for meg, og jeg ser den forverres fordi egoet vokser. Vi oppfatter verden på denne måten, i forhold til hvordan egoet skildrer det for oss: folk som slåss, noen dreper noen, alt mulig. Slik tegner egoet et bilde av verden for oss, ikke inni oss, men utenfor oss, slik at det oppfattes mer levende, tydelig og saftig.

For å korrigere egoet, er en veldig god indikator blitt gitt til meg. Jeg må sørge for å komme til et stadie der jeg ser verden som Edens hage (paradiset): Mennesker elsker hverandre, de gjør bare godt mot hverandre og de smelter sammen til en eneste helhet av gjensidig kjærlighet.

I tillegg gjelder det samme for uorganisk, organisk og animalsk natur. Det avhenger av et menneskes interne korreksjon. Verden i seg selv endrer seg ikke; den er permanent. Det er mennesket som forandrer seg og ser annerledes på verden. Det er hele korreksjonen.

Når dere er sammen, oppfatter du en situasjon på denne måten, slik at du ikke ser noe negativt i vennene dine?

Først synes du den ene er lat, en annen skitten og rotete, en tredje er bråkete. En irriterer alle med sin hovmodighet og en annen fordi han skriker. Ingen kjenner sin plass. Slik er det du vurderer alle i begynnelsen.

Kan du nå si at disse menneskene står deg nærmere, at du ikke ser forvridde ansikter og onde blikk? Det er fordi når du lever med noen, legger du ikke lenger merke til feilene de har og oppfatter dem som et slags generelt portrett. Et lite barn ser for eksempel ikke moren, men vet at det er noe stort ved siden av det: dette er mor.

Kan du si det samme om forholdet til vennene? Har en form for forandring funnet sted i dem, i det minste delvis? Føler du, selv om det er egoistisk, at du ikke kan forestille deg livet uten dem? Føler du at fragmenter av dere er spredd over hele Russland, som om kroppen din er blitt revet i stykker og spredt til ulike steder?

Et menneske må føle det akkurat slik, faktisk til en slik grad at dere begynner å føle hverandre, opplever parallelle tilstander, og deretter en eneste felles tilstand av opptur eller nedtur. Dere vil til og med begynne å føle hverandres fysiologiske tilstand, at en har vondt i magen og en annen har hodepine.

I gamle dager var dette påkrevd av en lege. Medisinen var ikke basert på alle mulige hjelpemidler, men på legens følelse av pasienten fordi han var en opphøyd doktor. Korreksjon var et yrke hvor man fikset andre. Så ved å føle dem, måtte han jobbe sammen med lyset for å formidle det til pasienten, for å hjelpe ham. Dette var en helt annerledes medisin.

På denne måten er det nødvendig at vi hele tiden gransker hva det er vi mangler, slik at denne situasjonen med atskilte organer vil forsvinne, og alle blir som «ett menneske med ett hjerte.» De vil bevege seg synkronisert. De vil forstå og føle hverandre og hvor alle optimalt må være hvert eneste øyeblikk. Det er ikke Brownsk bevegelse, det er ikke kaotisk. Det er snarere intern koordinering, fordi ett enkelt lys bearbeider og påvirker alle.

Hvis vi peiler oss inn slik, vil vi øke følsomheten vår. Da vil vi begynne å føle hvordan èn kraft virker i oss og samler oss sammen i utstrekning av hvor følsomme vi er overfor den, til den ønskede graden, av vår indre lengsel og tiltrekning.

Dette er alt vårt felles arbeid som bare kan gjøres i fellesskap. Alene kan du hoppe, gå, gjøre en innsats, men du får ingenting igjen for det. Egentlig gjør du alt riktig, men beviset på at du gjør det for skaperens skyld, er når du utfører disse aktivitetene sammen med andre, og ønsker å få kontakt med dem.

Hvorfor? Fordi egoet skaptes nøyaktig for å skille oss, og gjennom å annullere det, retter mennesket seg mot skaperen, mot likhet og likeverdighet med ham. Egoet er en hjelper som vi ikke kan klare oss foruten.

(142480)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister sier at på den ene siden er alt inni oss, mens på den annen side må vi komme ut og tilkoble oss. Betyr dette at det er to skapere: èn indre og èn ytre?

Svar: Først av alt, anbefaler jeg å se på programmet vårt om virkelighetsoppfatning, der vi snakker spesifikt om dette temaet.

Det er ingenting på utsiden; alt er inne i mennesket. Først fornemmer jeg en mangel på innsiden; jeg mangler giverformen. Dette er et ønske rettet mot skaperen. Så får jeg giverformen, jeg blir en giver, det vil si at skaperen har kledd seg i meg; han har fullført meg.

Ingenting eksisterer på utsiden. I «Innledning til boken Zohar» forklarer Baal HaSulam at den verdenen vi oppfatter som ekstern ikke er noe annet enn en enorm illusjon. Skapningen er tross alt, ønsket om å motta nytelse, som bare føler det som skjer inni den.

Noen deler av den blir til verdener, andre blir til skapninger. Til slutt deler den seg i mange biter, og jeg forbinder kun meg selv med èn av dem, mens resten av dem synes å være eksterne.

Hvorfor er det slik? Det er fordi jeg gjennomgikk en knusing. En gang var jeg fullført, men så ble jeg delt. Og nå, når jeg kikker ut fra mitt lille punkt, ser jeg alle de andre som noe fremmed.

Det er her jeg må forme ønske om enhet. Når jeg forener meg med andre i følge prinsippet om å elske ditt medmenneske som deg selv, kommer jeg tilbake til hele denne enorme Kli (mottakeren) inni meg, hele denne virkeligheten, som jeg nå ser på utsiden. To dråper flyter sammen til èn på samme måte, uten å etterlate noen spor av å ha vært atskilt.

Så knusingen var forsettlig forberedt for oss slik at vi skulle være i stand til å forstå formen av ikke-eksistens, som kommer før eksistens, enhet. Det er ikke enheten som er viktig, men det faktum at jeg erverver meg giverformen, skaperen, i den.

Jeg bygger skaperen i meg. Derfor kalles han på hebraisk «Bore», (Bo-Re, som betyr kom og se). Med andre ord; gjør det og du vil føle, forstå og oppnå. Det er fordi det er du selv som gjør det.

Ingenting utvendig eksisterer. Når jeg korrigerer alle knusingens detaljer, oppnår jeg skaperens natur inni meg.

(24530)

Fra første del av morgenleksjoene, 22/10/10, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vanlige mennesker forestiller seg ikke en gang at det finnes en form for høyere makt som nærmer seg oss og fremkaller problemer i våre liv. I antikken var det profeter som fortalte menneskene om skaperens handlinger. Men hvem skal i dag forklare folk hva det er som skjer med dem?

Svar: Kabbalistenes oppgave er å fortelle hva det er som skjer med alle sammen, og det viktigste er å si at det finnes en remedie til å korrigere den ubehagelige situasjonen vi er havnet i. Vi har muligheten til å forvandle alle negative fenomen til positive, å forvandle mørke til lys.

Spørsmål: For å gjøre dette, hvilken endring må skje i oss?

Svar: Alle endrinegene er rettet mot forbindelse. Vi føler ingenting annet. Vi er nødt til å overvinne hatet, avvisningen av hverandre, vår likegyldighet, og å forstå at det bare er gjennom forbindelsen mellom oss vi bringer den øvre makten nærmere oss på en god måte. Denne kraften vil kle seg i oss og vi vil da oppleve å få et fantastisk herlig liv.

Alle vil ha behov for å lære tilkoblingsmetoden og forening, for å forstå hva som må gjøres og hvordan. På den måten gjør vi oss fortjent et fantastisk liv og eliminerer alle katastrofer, problemer, sykdommer, krig og antisemittisme.

Det er et kraftig våpen som dette vi har i våre hender, men vi har ingen anelse om det – og det er dette som er problemet. Folk må oppdage og vite hva den øvre kraften er og hvordan man bruker den gjennom vår forbindelse. Krigen gjennomføres ikke med en ekstern fiende, men snarere inni Israels folk.

I mellomtiden skremmer det folk når man nevner skaperen, en høyere makt, fordi de forbinder det med religiøse konsepter som de er vant til. Ingen vet nøyaktig meningen bak disse ordene, men alle har sitt konsept som de tilsynelatende forstår.

Men i all vesentlighet er skaperen den kollektive kraften i naturen. Vi lærer om mange krefter i fysikk, kjemi, biologi og zoologi. Men den kollektive kraften som inkluderer de andre systemene i seg – dette er det vi kalle «skaperen.» Det er det hele!

Skaperen er ikke et slags mystisk bilde, men den kollektive kraften som holder inni seg hele skaperverket som ble opprettet av den. Derfor kalles det slik.

Dessuten symboliserer skaperen (Boreh) «Bo Reh» (kom og se). Det betyr at vi kan komme, avansere med vår korreksjon og «se». Gjennom forbindelsen med hverandre nærmer vi oss den øvre kraften, og slik danner vi evnen til å føle skaperen i oss.

Loven om likhet i form eksisterer i henhold til hvordan vi bare kan føle et fenomen som vi har felles kjennetegn med. Så hvordan skaffer vi oss felles kjennetegn med skaperen, så vi kan føle ham? Disse egenskapene oppnår vi gjennom vår forbindelse med andre.

(142268)

Fra KabTV`s «Kabbalists Write – Preparing the People of Israel for Light», 20/8/14

Kategori: Israel, Israel i dag, Kabbala disseminasjon, Krise, Religion, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →