Spørsmål: Det hender ofte i en familie at kona klager mer på sin mann enn hva han gjør på henne..

Svar: Det er slik det alltid er, siden det er typisk for den kvinnelige natur å føle misnøye. Et par burde ikke prøve å finne en balanse her. Det som er naturlig bør hverken fordømmes eller roses.

Selvfølgelig føler en kvinne større misnøye. 90% av klagene kommer fra henne, mens mannens gjerne begrenser seg til èn setning: ”Bare la meg være i fred.”

Slik er vi, og med disse egenskapene må vi utfylle hverandre. Fra dette blir det klart at mannens og kvinnens roller er ulike.

Hva bør mannen bidra med? Siden kvinnen er rede til å gjøre alt for ham, for å holde forbindelsen og sørge for alt han trenger, er alt hun ønsker hans oppmerksomhet. Det er det den kvinnelige natur handler om. I følge dette er det nødvendig for mannen å stadig vise en ærlig, naturlig holdning som er varm og omsorgsfull. Dette er hardt arbeid for en mann, mens det er ganske enkelt for kvinnen. Når mannen tar hensyn til kvinnen, har hun ”drivstoff” til å gjøre hva som helst.

Derfor bør en mann være vennlig, selv om det er vanskelig for ham og en kvinne må endre mange ting, som er enkelt for henne hvis hun føler den rette holdningen fra ham.

Dette er resultatet av de åndelige røttene og det er ingenting vi kan gjøre med det…

Fra “Talk About a New Life” 7/16/12

Kategori: Ekteskap, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan alle klatre den spirituelle stigen til toppen og hva skjer med de som ikke kan stige?

Svar: Alle må og vil komme i balanse og harmoni med naturen,  skaperen og med andre. Alle sammen!

Hva vil skje med de som ikke vil? Naturen vil dytte dem med en stokk mot lykken og banke dem helt til de vil. Naturen vil banke dem, så her er det ikke behov for vakter. Da vil personen i stillhet begynne å spørre seg selv: ”Hvorfor skjer dette?  Hvorfor hender dette meg? Hva gjør jeg galt?” For slagene vil gradvis lære ham.

Derfor, for å lære raskt, for å forstå dette etter ett eller to slag, og ikke etter hundrevis, finnes Kabbalah. I prinisippet gjør det ingenting annet, det bare hjelper oss å forstå hva problemet i livet er og hvordan å forandre det.
Fra Georgia Convention 11/05/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når vi holder leksjoner og seminarer om integrerende undervisning, føler folk det er noe vi lar være å fortelle dem, til vi begynner å gå mer inn i detaljer om konseptet natur. Når er det greit å avdekke konseptet “natur” – og er dette nødvendig?

Svar: Det er absolutt nødvendig! Konseptet “natur” kan forklares følgende: Vi er alle sammenkoblet. Bevisstheten vår er knyttet sammen i ett enkelt system. Derfor er vi istand til å overlevere tankene og ønskene våre til hverandre.

Det finnes en grunn til at tanken om “det gode og det onde øyet” eksisterer. Vi kan overlevere tanker. Noen mennesker er mer følsomme overfor dette. De kan til og med lese tanker. Andre er mindre følsomme. Man føler at noen iakttar en bakfra, osv.

Vi snakker om de udefinerbare nivåene av naturen. Vi kan ikke måle dem ordentlig. Det finnes overvåkningsbyråer som beskjeftiger seg med det og de avslører ikke alle hemmelighetene for oss, men det er uvesentlig. Det vesentlige er at vår gjensidige forbindelse nå gradvis viser seg for menneskeheten.

Denne totale gjensidige forbindelsen som eksisterer mellom våre individuelle sinn, skaper et enkelt nettverk som også er forbundet med den uorganiske, den organiske og den animale naturen. Det er alt dette samlet som skaper naturen. Når vi aspirerer mot integralitet og gjensidig forbindelse, realiserer vi naturens enestående nettverk.

Det er som et data-nettverk. Hver og èn av oss er som en datamaskin som er sammenkoblet med alle de andre maskinene. Når alle de syv milliard datamaskinene sammenkobles, utgjør det èn enestående natur.

Saken er at det generelle feltet av intellekt ikke eksisterer hos hvert enkelt individ. Det eksisterer mellom oss, i nettverket som forbinder oss. Det er derfor, når vi får kontakt, når våre personlige modem oppnår kontakt, at vi skaper dette enorme, uendelige og bevisste verdensnettverket. I dette nettverket begynner vi da å fornemme en enestående bevegelse av natur – og aller viktigst – vår egen evolusjon, hvor vi er på vei og hvordan vi utvikler oss.

Vi kan forutsi våre neste stadier, fordi vi peiler inn til det nivået av naturen som inneholder hele dens plan. Denne planen utvikler hver og èn av oss. Den tar fra våre personlige erindringer, individuelle Reshimot. Da kan man se sine neste stadier, fordi man føler seg inkludert i dette systemet.

Derfor er det at vi, når sinnene våre blir integrerte, går inn på naturens nivå og beveger oss bortenfor begrensningene av tid og sted, av alt det kvantumfysikere, psykologer og andre forskere nå snakker om. Du kan støtte dette med forskning. Du vil bli forstått.

Fra en virtuell leksjon, 28/10/12

Kategori: Integrerende undervisning, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan kabbalah og kabbalistiske bøker hjelpe økonomien å komme ut av den globale krisen?

Svar: Det er ingenting som kan hjelpe økonomien unntatt restrukturering av dagens samfunn. I dag kan ikke samfunnet sørge for arbeid til alle og en god inntekt som alle drømmer om. For dette finnes det ikke nok naturressurser, energi eller noe som helst. Menneskeheten må omstruktureres, så alle har alt det de trenger på et rimelig  forbruksnivå. Økonomien må endres i forhold til dette prinsippet.

Jeg har mange studenter som er økonomer og seriøse sådan, som prøver med stor innsats å skape økomoni eller rimelig forbruk. Det er ikke lett, fordi vi må endre tilnærmingen til livet: å se alle som likemenn, å se alle avhengige; dette er hva naturen krever av oss i dag.

Men hvordan kan vi oppnå dette? Det første er å re-utdanne en person slik at han kan se andre på denne måten, ellers vil han bli tvunget av enorm lidelse, en global atomkrig etc..

Hva som skjer i Amerika er bare en liten del av hva vi blir vist. I går så jeg på TV milelange køer av folk som står for å få seg vann eller en bolle med suppe. Og dette er i New York!

Dette kan skje over hele verden og mye, mye verre. I Amerika kan de i det minste rydde opp i ødeleggelsen etter orkanen, selv om det vil koste dem $200 milliarder, om ikke mer. De vil finne penger, de vil trykke dem og du vil betale for dette. Men om det skulle skje her, hvem ville betale for oss? Dette er et problem.

Derfor gir Kabbalah råd om hvordan å unngå dette.

Fra Georgia Convention 11/05/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Krise, Økonomi, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom skaperen er kjærlighet og uendelig sannhet, hvordan lar det seg da gjøre å komme på samme bølgelengde som ham?

Svar: Torah taler med menneskespråk. Derfor assosierer vi skaperen med våre egne egenskaper.

I virkeligheten lever vi i en verden med lover. Jeg forholder meg til en lov. Jeg befinner meg på et sted der en enkel kraft opererer og jeg kan tiltrekke meg dens innflytelse i større, eller mindre grad. Energien endres ikke, det er jeg som forandrer meg.

Men jeg forestiller meg at det er den som forandrer seg og det fører til forvirring. Jeg vil at skaperen skal elske meg mer, selv om hans kjærlighet er fullkommen. Jeg vil at han skal tildele meg mer, selv om han allerede tildeler meg 100 prosent. Jeg ber om hans godhet, trygler ham om å erstatte dom med barmhjertighet, men hvordan trygler du det fullkomne? Hvilken forandring kan man vente fra den gode kraften som konstant gjør godt både til gode og onde mennesker? Så forestill deg at skaperen ikke hører og ikke føler, men hele tiden bare gir, bare tildeler.

Du er skapt slik at du føler tilstanden din i mottakerønsket. Ønsket føler hva som tilfredsstiller det og den bevisstheten forårsaker visse følelser. Vi har følelser og snakker derfor alltid om våre følelsesmessige reaksjoner på ting. Dersom jeg, for eksempel, berører deg med en elektrisk ledning på 100 volt, vil du føle det. Problemet ligger ikke i den elektriske ledningen og ikke i selve ønsket, men i kontakten mellom dem, berøringen – og det er det som forårsaker følelsen. Slik forårsakes alle følelser i oss og ikke i skaperen. Det er vi – og så tilskriver vi liksom følelsene våre over til ham.

Derfor er det best å ikke forestille seg skaperen som noe levende. Vi forholder oss til en lov og vi gjenoppdager dens innflytelse i den grad vi endrer oss. Alt her avhenger av vår ømfintlighet, vår oppfattelse.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/11/12, “Preface to The Book of Zohar”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan en vilken som helst person, inkludert meg selv, stige opp til det øverste nivå, som appelerer til Hans natur? Kan jeg bevisst stige til det nivået eller er det bare basert på mine følelser? Hvis vi snakker om bevissthet, skiller Kabbalah mellom fornuft og sinn?

Svar: Kabbalah sier at menneskets vesen består av tanker og begjær. Ønsket er det viktigste fordi det er det reelle innholdet i verden. Ønsket spinner elektroner og molekyler, forårsaker tilkobling og frakobling av elementer, ønsket er alt.

Men på de livløse, vegetative og animale nivåer, er et ønske utført instinktivt, tvangsmessig- impulsivt. Alt fungere som dette, inkludert mennesker som tilhører det animale nivået.

En persom som begynner å studere Kabbalah forsøker å stige til det neste nivå av begjær, det vil si å forandre seg fra egenskapen mottak til egenskapen av giverglede… Så begynner han å bruke fornuften, men ikke den som eksisterer ved siden av vår egoisme for å motta mer i hver bevegelse, i hvert tilfelle. Dyr har også en slik resonnering, i likhet med hver plante og stein, som hele tiden forsøker å innta den beste posisjonen i forhold til tyngdekraften, eller for å bevare sin struktur. Vi snakker her om det frie sinn.

Fri vilje oppstår kun når en person har to motstridende krefter- å motta og å gi. Og en ny reell resonnering oppstår mellom dem. Det er ikke den som er knyttet til et ønske og hjelper en å motta mer, ved å beregne sine handlinger. Men den resonneringen som oppstår på motliggenheten mellom de to ønskene og forårsaker skapelsen av en struktur midt i mellom, som består av begge kreftene, mottak og giverglede, den såkalte midtlinjen. En person som har begge disse kreftene og bygger seg selv ut av dem, er faktisk fri og fornuftig.

Fra Georgia Convention 11/05/12, Leksjon 1

Kategori: Egoisme, Fri vilje, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I artikkelen “The Most Important Thing is to Want Only to Bestow” (Det aller viktigste er å bare ønske å gi) i boken Shamati, står det: “Troens kraft er tilstrekkelig for at en skal kunne arbeide i giverglede.” Hva er tro?

Svar: Vi vet ikke hva tro er. Det er en energi som ikke eksisterer i vår virkelighet. Her, i alle naturvitenskapene, i fysikk, kjemi, biologi og andre vitenskaper, oppdager vi kreftene til den uorganiske, organiske og levende naturen som fungerer som tiltreknings- og avvisningskrefter.

I den spirituelle virkeligheten oppdager vi plutselig krefter som fungerer motsatt disse kreftene. La oss si at det finnes en naturlig avvisningskraft som vi ser i denne virkeligheten. Men i den spirituelle virkeligheten er det motsatt, kraften av gjensidig tiltrekning formes mellom disse to objektene; “Kjærlighet skal dekke over alle overtredelser”, som man sier.

Vi begynner, til en viss grad, å se dette i kvantumfysikken: Plasserer vi elementære partikler med lik ladning (for eksempel elektroner) på samme sted, vil de begynne å avvise hverandre, ikke bare fordi de har samme ladning, men også på grunn av kvantum (den anti-symmetriske kraften); ingen av dem vil være der de andre er.

Så hva er giverglede? Det er en energi som realiseres over vår natur, i motsatt form; “Jeg har sett den motsatte virkeligheten”, som det sies. Vi kan bare si at den spirituelle virkeligheten fungerer i overensstemmelse med intensjoner og ikke handlinger. Det finnes ikke handlinger der; kun det som foregår innenfor intensjonene blir tatt hensyn til, siden kroppene våre ikke eksisterer i den spirituelle virkeligheten, bare ønskene og intensjonene.

Forestill deg at ønskene dine blir virkeliggjort. Forferdelige ting ville skje i verden! Verdens eksistens ville oppheves i et brøkdel av et sekund. Folk ville brent hverandre opp.

Så for ikke å finne oss selv i en slik verden, lever vi alle i en innbillt verden der vi kan utføre fysiske handlinger så mye vi vil. I den grad man kan bruke sine ønsker til andres beste, hever man seg over kroppen sin og inn i det spirituelle herredømmet der man handler ifølge sine ønsker og intensjoner.

Hvordan ville det ellers være mulig å føre noen inn i en realitet som er totalt dominert av ens ønske?! En har jo ingen kontroll over sine egne ønsker og intensjoner.

Så bare i den grad man styrer ønskene og er istand til å arbeide riktig med ens ønsker og intensjoner, får man adgang til den spirituelle virkeligheten og går inn i den. Det kalles “å gå inn i kongens slott, etter å ha klatret opp fjellet”. Og der begynner man å korrigere virkeligheten, i den grad man kan kontrollere seg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/11/12, Shamati #30

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mye arbeid kreves for å oppnå egenskapen til Bina, som er det samme som å oppnå frihet. Man trenger sterk støtte fra omgivelsen, for hele tiden å kunne føle storheten og viktigheten av målet.

Skaperen kan forherde Faraos hjerte på venstrelinjen og gi en spørsmål som: “Hvem er Herren og hvorfor må jeg høre på ham?” og “Hva består arbeidet ditt av?” –  ifølge hvor mye man vektlegger denne støtten. Alle disse spørmålene, tvilen og vanskelighetene tar gradvis kontroll over en, til de blir “oversvømmelsens vann” som er iferd med å drukne en.

Da må en søke tilflukt. Av frykt og med omgivelsens støtte, kommer man endelig til konklusjonen at bare arken kan redde en. Arken betyr ubetinget tildeling, som er det eneste stedet man kan gjemme seg for oversvømmelsen.

“Man er istand til å fornemme fullstendig helhet, fordi man er tilfreds med sin skjebne.” Men man gjemmer seg ikke i arken for å være tilfreds, for å få fred og for å nøye seg med mindre. Ens hensyn er over egoet, over ens mottakerønske. Man tar ikke hensyn til hva som kommer til å skje med ens ego, med ens ønsker, med ens liv. Alle hensynene er over det: kun for å få kontakt, for å forène seg, som angår det som befinner seg utenfor ens egen hud, utenom ens egoistiske interesser.

Men alt dette skjer når man avanserer iherdig og endelig kommer til konklusjonen at man trenger en ark, at man er nødt til å heve seg over egoistiske hensyn. Oversvømmelsens vann, spørsmålet “Hvem?” og “Hva?”, oppstår alle for å hjelpe en til å løsrive seg fra hensynet til ens eget ego og avgjøre kontakten med det indre punktet av gruppen.

For å kunne gjøre det, trenger man skaperens hjelp. Man vender seg til ham i bønn, for å avansere og få sterkere kontakt med gruppen. “Mange penninger blir til et stort beløp” i alt dette arbeidet av “syv hungersår”. Men det skjer bare om man samler dem og kobler alle hindringene og all sin innsats sammen til ett mål, ved hele tiden å oppfylle riktig alle betingelsene man har fått. Da kan man si at man avanserer.

Akkurat som historien om Noa, som ikke umiddelbart oppnår befrielse – og ikke på èn gang. Det er en lang historie om hvordan han bygger arken, om hvordan han kommer til konklusjonen om å bygge en ark, der han samler alle sine egenskaper, alle nivåene av sitt ønske. Og bare når alle ønskene og arken er gjort rede for, kan en gjemme seg i den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi blir syke og dør fordi livskraften vår tar slutt. Ved å studere i integrerte grupper vil folk stadig ha en uendelig kilde av livskraft. De vil være i stand til å koble seg til denne kilden og få næring fra den. Vil dette bety at alle sykdommer blir borte og den forventede levealderen vil øke?

Svar: Det er ingen tvil om at tiden nærmer seg en tilstand der folk gradvis vil slutte å føle kroppene sine og vil se en samling av krefter som skildrer formen av en kropp, og også formen til hele denne verden. Samtidig vil alle sykdommer og problemer forbundet med kroppen, med familien og med alt annet gradvis forsvinne, da alt flyttes til et nytt nivå av løsninger, til nivået av krefter.

Vår verden forsvinner fordi infrastrukturen som disse kreftene skildrer bildet av verden på forsvinner, så til slutt vil den bli borte. Vi vil se hvordan alle problemene forsvinner sammen med verden.

Spørsmål: Men vil folk i integrerte grupper likevel leve lengre?

Svar: Jeg kjenner ikke til de mellomliggende stadiene. En person vil selvfølgelig føle at han eksisterer både fullt og evig i den grad han føler det øvre lys gjennom gruppen.

Det kan tenkes at det samme vil skje på veien, i henhold til nivåene av å nærme seg disse stadiene. Men vi vil utvilsomt føle færre kropps-relaterte problemer. Mat, klær og alt annet vil kun være nødvendig i den grad vi trenger dem, og ikke mer enn det. Dette betyr at mote og reklame vil forsvinne. Vår verden vil bli helt annerledes.

Forventet levealder vil nok øke, men jeg tviler på at det vil bli mer enn 100år.

Jeg har besøkt Sveits mange ganger, spesiellt små bygder og landsbyer. Der er det ganske vanlig for folk å nå en alder av 100. Det er en ting å være 90 og en annen å være 95. Du ser på dem og ser en vanlig person, en sterk gammel mann som slår gresset i en bratt bakke. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han kan stå i bakken, og hva mer er, å klippe gresset.

Så i dag kan er person som fører en normal livsstil lett komme opp i denne alderen.

Men jeg tror ikke vi trenger mer enn det. Bibelen snakker også om ”70 år av en manns liv.” Hvis livet har en spesiell hensikt, kan det vare opp til 100-120 år. Så generelt sett vil vi ikke krysse disse grensene, og det er det heller ikke behov for.

Fra KabTV ”Samtaler med Michael Laitman” 03.10.12

Kategori: Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alt arbeidet vårt er oppdelt i små deler, som vi må sette sammen.  De viser seg i sekvensen av Reshimot (informative gener) som avdekkes og vi må realisere. Vår rolle er å ikke glemme dette og å prøve å organisere omgivelsen, så den konstant stimulerer oss og hjelper oss å beseire flere og flere vanskelige hindringer.

Vi må forstå at vi utfører en ny handling hvert eneste øyeblikk og ikke repeterer samme handling. Selv om det kan synes som om det samme problemet gjenoppstår, så er det fordi vi ikke fornemmer den nye betydningen hver gang.

Det blir sagt at ingen øyeblikk er like. Derfor må vi tro at vi hver gang bearbeider nye egenskaper og korrigerer dem. Dersom vi med hvert øyeblikk sammenkobler dem med gruppen og de innenfor gruppen rettes mot skaperen, mot hengivenhet og korrigering gjennom forbindelse, da realiserer vi våre Reshimot.

Og alt dette arbeidet utføres gjennom forsterkning og klarlegging, som motstrider våre følelser og vårt intellekt, der vi konstant styrker omgivelsen for å gjøre den mer bærekraftig, med press og forventninger. Hvis vi hele tiden forbereder oss på å beseire nye utfordringer, fører det oss til neste øyeblikk. Da kobles alle disse øyeblikkene sammen til et stort omfang.

Alle disse penningene blir til slutt en stor skatt. Som den kabbalistiske ligningen, der en mann går inn i kongens skattekammer med en liten kopp. Hver gang fyller han den med gullmynter og går ut igjen. Men vakten, som står ved inngangen, tømmer koppen hans hver eneste gang og lar ham stå der med en tom kopp. Igjen går han tilbake til skattekammeret – og igjen tømmer vakten koppen hans.

Dette gjentar seg mange ganger. Til slutt er han helt fortvilet. Det er ikke selve jobben som fortviler ham, for hver gang han går inn i skattekammeret er han overbevist om at han kommer til å lykkes og at dette er siste gang. Men så var tiden hans ute. Det var ikke opp til ham og plutselig blir han fortalt: “Alt gullet du tok ut og tømte, er nå ditt.” Alle penningene, alle forsterkningene, ble slått sammen til èn stor Masach (skjerm) og alle lysstrålene fløt sammen til ett stort lys.

Slik inndeles alt arbeidet vårt stykkevis. Ellers ville vi ikke hatt krefter til å utføre det på èn gang. Penning etter penning tilføyes til et stort beløp. Og hovedsaken er omgivelsen, som hele tiden holder vakt og minner oss om vår forpliktelse til å samle alle øyeblikkene sammen til ett mål.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →