Hjertet er midtpunktet. Det er ingen tilfeldighet at vi assosierer menneskelig begjær og lidenskap med hjertet. Vi sier, “fra mitt hjertes dyp”, eller “hjertet mitt blør”, eller “hjertet mitt bobler av glede”, eller “følg hjertet ditt”. Hjertet kan være “vennligsinnet”, “ømt”, “dalende”, “knust”, osv. Hjertet indikerer livets essens, både når det gjelder det fysiske og det spirituelle. Vi bruker selvfølgelig dette ordet symbolsk. Hjertet i seg selv er et fysisk organ. Det kan implanteres og/eller erstattes, selv med menneskelige inngrep. I all sin vesentlighet, er hjertet en “pumpe”.

Men det er vanskelig å overvurdere hvor viktig dette organet er, siden det symboliserer naturens hovedakt – som er å motta og å gi. Hjertet “samler” blod fra hele kroppen, for å videreføre det til alle de andre organene ved å tilføre press. Slik sørger det for næring for alle kroppsdelene og renser dem for gift.

Hjertet arbeider selvfølgelig ikke alene. Det kan ikke bare pumpe blod gjennom hele kroppen, uten hjelp fra blodårene – som samarbeider med hjertet og presser blodet videre til hver eneste celle i organismen. Hjertet fungerer ikke fordi det er så sterkt, men setter snarere rytmen og fremkaller kroppens opprinnelige impuls. Da begynner sammensatte mekanismer i blodomløpet (som ennå ikke er ferdig utforsket av moderne vitenskap) å arbeide sammen med hjertet. Derfor er ikke hjertet bare en kroppslig “pumpe”. Det koordinerer også andre systemer.

Sammensatte problemstillinger assosieres med hjertets funksjon, siden “mottaket og tildelingen” er nødt til å være velbalansert. Kroppens helse avhenger av harmonien mellom disse to tilstandene, som muliggjør evalueringen av et menneskes fysiske og spirituelle (interne) helsetilstand. Når et system av mottak og tildeling er velbalansert (slik det er avpasset i hjertet), vil den ene gjensidig og harmonisk påvirke de andre og opprettholde korrekte forhold med omgivelsen sin. Vi mottar og gir (på samme vis som hjertet) og sørger slik for et sunt medmenneskelig samarbeid.

Vi er alle, med andre ord, forbundet med hverandre på mellommenneskelig nivå gjennom “hjertene” våre, som vil si, gjennom våre egenskaper. Ideelt sett, må vi bruke våre egenskaper for å nå ett mål, som er å opprettholde harmoniske forhold med andre mennesker, å fordele og å motta alt som trengs.

Samtidig behøver ikke hjertet mer enn minimal energi for å fungere normalt. Det konsumerer ikke blodet som strømmer gjennom det. Det mottar heller ingenting spesielt; det simpelthen fungerer. “Tilfredsstillelsen” det får (om vi kan anvende dette ordet i en slik sammenheng), er det fakta at det tjener hele kroppen og øser energi inn i den.

Dette er et godt eksempel på mental/spirituell helse med adferd i overensstemmelse med prinsippene “Gjør ikke mot andre det du selv misliker” og “Elsk din neste som deg selv”. En må anse behovene til ens omgivelse som sine egne og sørge for andre med alt som står i ens makt, for å tilfredsstille deres eksterne behov. Akkurat slik er det hjertet fungerer.

Aktuell forskning fastslår at vi er nært gjensidig sammenkoblet på mange ulike måter, som ikke utelukker våre sjelers samhold. Så vi kan si at systemene vi tilhører, påvirker hverandre gjensidig. Som resultat gjenspeiles det på hjertet, når vi har et nervesammenbrudd, eller er ved dårlig mot. Hjertet er veldig følsomt overfor humørsvingninger; hjertet kan bli “sykt”, ikke bare som resultat av en fysisk sykdom. Det er ingen tilfeldighet at vi legger hånden over hjertet, når vi gjennomgår en kritisk situasjon. Nervesystemet påvirker øyeblikkelig hjertet og tvinger det til å reagere.

Vår forståelse av hva som foregår i de øvre systemene av våre egoistiske forhold, begynner herfra. Inntil videre anvender vi “hjertene” våre utelukkende for egennyttig mottak, uten noe tegn på å gi, som vil si at vi bruker hjertet helt feil – siden alt det trenger er harmoni. I tillegg påvirker vi det fysiske hjertet fra nivået av våre ønsker og korrupte forhold.

Til nå, har vi ikke involvert oss i integrerende forbindelser i det globale samfunnet; det forklarer hvorfor innvirkningen av disse mekanismene ble så svake. En nær forbindelse mellom oss alle, kom til syne i midten av det forrige århundredet. Allikevel fortsetter vi med vår egoistiske adferd, istedet for å fremdyrke kontakten vår. Som resultat, påvirkes våre fysiske hjerter av feilaktige, egoistiske vekselspill. Det er ikke rart at hjerte og karsykdommer er blitt så utbredt i våre dager.

Det er ikke vanskelig å helbrede hjertet, siden det ikke er et veldig komplisert organ. Alt vi gjør er å “reparere” det, ved å bruke forskjellige symptomatiske remedier og i mellomtiden fortsetter statistikken å vise en deprimerende trend. Dette skjer fordi vi ikke har begynt å korrigere våre mellommenneskelige forhold. Kun ved å konstruere rett mekanisme av mottak og tildeling på menneskelig nivå, det høyeste nivået, kun gjennom å “pumpe” systemet med rette og likeverdige forhold som formidler fred og harmoni, kan vi forandre våre fysiske systemer – og først og fremst hjerte- og karsystemet.

Jeg vil legge til at hjertets form, lukkekammerne, måten det arbeider på og relaterte systemer, er i overensstemmelse med vår spirituelle struktur. Vi tar, imidlertid, ikke hensyn til helheten av vår organisme, men behandler heller synlige symptomer og ikke den reelle årsaken til sykdommen.

Selv leger er enige om at “alt kommer fra hodet” og “hodet over alt” er våre forhold, tanker og ønsker. I det spirituelle er “hjertet” våre ønskers kjerne, så mye stammer fra de spirituelle egenskapene til et individ.

Den eneste helbredelsen for hjertet, er faktisk kjærlighet. Det sies at “Kjærlighet dekker over alle lovbrudd”. Med andre ord, dersom ens hjerte arbeider utelukkende for fordeling og prøver å tilfredsstille eksterne behov, vil det si at “en arbeider med kjærlighet”, enten for sin egen del, eller for sin nestes. Denne type arbeid vil, uten tvil, resultere i en fullstendig helbredelse. Så istedet for “institutter for hjerteforskning”, ville jeg ha åpnet “institutter for kjærlighet”. Det vil være den beste forebyggende metoden, noensinne.

Fra en “Samtale om det nye livet”, 10/10/12

Kategori: Felles sjel, Integrerende oppdragelse, Kjærlighet, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva må skje for at jeg skal kunne forstå noe i studiet av de ti Sefirot (The Study of the Ten Sefirot)?

Svar: For å kunne forstå hva  studiet av de ti Sefirot handler om, må jeg fornemme disse fenomenene inni meg. De foregår ikke på månen, eller i det ytre verdensrommet. Det handler ikke om noen eksterne systemer. Hele virkeligheten er inni oss, inni meg og det er inni meg jeg må fornemme hele virkeligheten. Hvis jeg forestiller meg den, tenker jeg på hvordan jeg oppfatter den og hvordan jeg kan forandre den. Jeg tenker på hvordan den høyere energien kommer og forandrer meg. Slik inndeler jeg virkeligheten til meg selv og til kilden som skapte meg, som formet meg og som påvirker meg, det vil si skaperen.

I meg finnes et mottakerønske og hos ham finnes et påvirkningsønske (giverønske). Hans ønske påvirker mitt ønske og mitt ønske kan fremkalle hans ønske i form av respons. Slik begynner vi å samarbeide som partnere.

Det finnes ikke andre ting. Det viser seg at vennene er inni meg. De er egenskapene som står meg nærmest, nærmest delene av ønsket jeg fornemmer som meg selv. De danner den delen av ønsket i meg, sammen med meg. Derfra kan jeg henvende meg til skaperen og ta kontroll over skjebnen min. Jeg må også korrigere alle de andre ønskene mine og tilføye dem til denne delen, til jeg blir fullstendig innlemmet i det gjensidige samarbeidet med skaperen.

Det vil skje når jeg får det rette ønsket om det og vil at vi alle konstant skal føle det. Jeg vil ikke lengre atskille meg fra den eksterne virkeligheten og tro at verden befinner seg et eller annet sted utenfor meg selv, i form av ulike land, folkeslag og venner. Jeg må hele tiden forestille meg at alt er inni meg i overensstemmelse med riktig oppfattelse av virkeligheten. Da vil jeg gradvis begynne å nærme meg denne oppfattelsen.

I begynnelsen kommer verden fortsette å være todelt for meg. Jeg vil se den utenfor meg, men forestille meg den inni meg. Men gradvis, takket være det tilbakevendende lyset, vil jeg begynne å forbinde disse to innfartsvinklene til ett bilde. Det blir ingen spalting, som i schizofreni. Jeg kommer til å begynne å  fornemme godheten og bildets uatskillelige enhet. Vi kommer gradvis til denne oppfattelsen som følge av at vi tilegner oss midtlinjen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/10/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Før en fødsel, snur fosteret seg i livmoren og blir liggende med hodet vendt nedover. Hva symboliserer det i gruppens prosess mot spirituell fødsel?

Svar: Det spirituelle fosteret snur seg virkelig. Istedet for å ha hodet oppover, vendes det nedover, som forklart i The Study of the Ten Sefirot. Generelt sagt, kalles det at det forandrer mening. Alle ens verdier, “under fornuft” og “over fornuft”, alt vender seg i en og en ser det vi kaller “Jeg har sett en opp-ned virkelighet” – motstridende verdier. Giverønsket hos en blir viktigere enn mottakerønsket. Dette er forvandlingen som tar plass i en.

Etter fødselen snur man igjen hodet oppover. Kun under fødselen er man i en slik tilstand. Man kan ikke forlate denne virkeligheten uten å forlate alle meningene man er opptatt av. Det er dette tilstanden med hodet nedover symboliserer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/10/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Til nå har vi ikke vært istand til å utføre spillet som var vanlig blant tidligere kabbalister, som befant seg langt over Machsom. I motsetning til oss, lot de som om de ikke var opptatt av giverglede i det hele tatt, siden de allerede hadde den. Ved det, ga de hverandre sjansen til å fornemme dybden av ønsket, selv før det viste deg for dem.

For å kunne heve seg til neste nivå, må man korrigere den tilføyde andelen av ønsket som allerede har realisert seg for en. I begynnelsen viser det seg for oss som mørke, eller ondskap. Når som helst dukker det først opp en egoistisk side, dannet av skaperen. Den neste betingelsen, “Jeg skapte Torah som et krydder, for å korrigere det,” kommer etterpå.

Når noen ber om korreksjon, kommer det omsluttende lyset (Ohr Makif) ned over dem fra neste nivå og korrigerer dem som svar på deres MAN.

Hvis vår opptur er resultat av realiseringen ovenfra av den onde tilbøyeligheten skaperen laget, for å øke hastigheten på vår avansering, kan vi da late som om det spirituelle ikke betyr noe for oss. Gjør vi det, vil hver og èn av oss få sjansen til å beseire denne forakten. Det er fordi jeg, når hjertet forherdes slik, ønsker å unngå spirituelt arbeid. Så vennene mine brygger overlagt sammen denne interne betingelsen for meg, for å øke hastigheten på fremgangen min. Dette er spillet vi alle vil ta del i, etter å ha gått inn i den spirituelle virkeligheten.

Foreløpig, ligger dette foran oss. Inntil videre deltar vi ikke i “de voksnes spill”, men er, tvert imot, inspirerte og ved godt mot. Jeg spiller for vennene mine, som om jeg allerede har nådd øvre nivå. Jeg må demonstrere for ham hvor fantastisk alt er, så hvor er du? Det er som om jeg ivrer for å få vennen min til å reise seg så fort som mulig.

Nybegynnere må være forsiktige med ordene og aktivitetene sine, for ikke å overgå målet. Vi må alle inspirere hverandre når det gjelder størrelsen på vårt spirituelle mål. Vi motarbeider aldre giverkraften ved å utfordre andres avvisning, men presser heller hverandre mot giverglede. Derfor må vi være forsiktige og for all del unngå å være lettsindige.

Alle aktiviteter og samtaler, samt alle spill vi tar del i, alene, eller sammen med venner (enten de er interne, eller eksterne), må være strengt rettet mot målet. Som små barn, som modnes og ønsker å bli voksne, må vi aldri lage hindringer for hverandre. Vi må kun presse hverandre forover ved å sette riktig eksempel.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vanligvis frykter vi krig, som om det skulle være det mest skremmende scenarioet. Men faren ligger ikke i krig. Faren ligger i naturens reaksjon: Den kan plutselig reagere med tsunamier, vulkanutbrudd, eller jordskjelv, som vil få enhver atomkrig til å se ut som et lite leketøy.

Prinsippielt begynner verden å forstå hva det er som skjer. I dag er det allerede mulig å snakke om og se at et større publikum iallefall forstår behovet for integrerende undervisning. Oppdragelse er vanskeligere. Folk kan ikke forestille seg hvordan dette kan gjøres, siden det er snakk om en enorm folkemasse.

Men internett og andre nettverkstjenester kan, om ønskelig, oppnå nesten umiddelbart resultat. Undersøker vi dette i en gruppe med etpar hundre mennesker, ser vi at folk iløpet av noen få leksjoner faktisk begynner å forstå sin status og endrer seg drastisk.

Saken er at vi er gjensidig sammenkoblet, som vil si at 1) et felles nettverk forbinder hele menneskeheten, 2) innenfor oss forbinder det floraen, faunaen og naturens uorganiske komponenter – og 3) alle disse fire sfærene er sammenkoblet. Så når vi, våre studenter, vår organisasjon, mennesker som forstår og fornemmer dette, tenker på det og lever det ut – da skjer det. Vi ser stor påvirkning på verden.

Verden begynner, med andre ord, ganske tydelig å oppdage denne helhetlige gjensidige forbindelsen, der tankene og ønskene våre begynner å arbeide for hverandre. I dette nettverket, som er skjult for oss, er derfor vårt indre arbeid også veldig viktig.

Fra KabTV`s “Building a Social Environment”, 25/9/12

Kategori: Indre arbeid, Integrerende undervisning, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Vi må prøve å få forbindelse i alle ønskene våre, for å oppnå målet, kontakten mellom oss, som vi ikke har noen forståelse av. Det er et puslespill som skaperen gir oss og vi må forsøke å sette det sammen.

Vi prøver å forbinde oss så godt vi kan, men skaperen må hjelpe oss å komme i kontakt med hverandre. Vi kan ikke berøre hverandre og heller ikke  forbinde oss. Skaperen er nødt til å være påvirkningskraften mellom oss, som knytter oss sammen.

Jo nærmere vi kommer hverandre, dess større avvisning føler vi, som to positive eller to negative poler i en magnet. Jo mer du prøver å få dem til å nærme seg mekanisk, dess mer avstøtes de fra hverandre av det magnetiske feltet.

Så hva kan vi gjøre? Skaperen er nødt til å være limet her. Det vil si at påvirkningskraften, givergleden, må være større enn mottakeregenskapen. Da vil vi stå fast ved hverandre og ikke nøytralisere avvisningskraften, men begynne å anvende den. Det finnes ingen eksempler på dette i vår virkelighet, men i det spirituelle blir avvisningskraften til tiltrekningskraft.

Vi skjønner ikke hvordan dette skjer. Du føler fortsatt avvisning, egoet, med sine ønsker, vedblir. Men det arbeider i motsatt retning. Det finnes ingenting lignende i vår virkelighet og derfor forstår vi ikke hvordan avvisning kan fungere som tiltrekning. For å skjønne det, trenger vi en spesiell egenskap som kalles lyset som endrer. Det lar plutselig avvisning tilføye seg tiltrekning og kontakt. Ved å gjøre det, annullerer det seg ikke og blir til en annen energi, men fortsetter å være slik det er.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash`s artikkel “Hva er du skal ikke tilføye og ikke trekke fra i arbeidet”: Den som ønsker å følge sannhetens vei, må sørge for å gi en viss tid til høyre-veien og deretter må man følge venstrelinjen. Når det gjelder dette, blir vi fortalt at det er forbudt å tilføye noe mer til den ene eller andre siden, om man sier at man i dag ønsker å følge venstrelinjen. Høyrelinjen kalles fasen av helhet, når man kan ha stor takknemlighet til skaperen. Da må man gå over til venstrelinjen, venstre-veien, som er tiden for å se sin virkelige status, som den synes for en ved hjelp av fornuft. Da er tiden inne for en bønn, siden bønn hører hjemme på et sted med mangel. Og jo større mangel, dess dypere fra hjertet kommer bønnen. Som det sies: “Fra dypet ropte jeg ut til deg, Gud”. Så de to linjene er nødt til å balanseres, “til den tredje kommer og tar avgjørelsen mellom dem”. Slik, etter å ha arbeidet i to linjer, blir man belønnet med hengivenhet overfor skaperen.

Den tredje linjen, midtlinjen, dannes av de to første linjene. I den første linjen, høyrelinjen, takker jeg skaperen og forstørrer storsinnetheten hans så mye jeg kan, så mye jeg ble preget av omgivelsen, vennene og studiet og er istand til å forestille meg skaperen som stor, som allmektig, som god og velgjørende og barmhjertig. Høyrelinjen er uendelig helhet.

Så, i venstrelinjen, ser jeg min virkelige status, som vil si i hvilken grad jeg ikke føler alt dette: Jeg føler ikke at skaperen er stor, at han gir og er god og fullkommen.

Da kommer den tredje linjen fra ønsket mitt om å få sjansen til å se skaperen som stor og fullkommen, med fornuften min og virkelig å takke ham – og ikke bare med tro over fornuft. Da kommer den tredje linjen og avgjør mellom de to første linjene og slik avanserer man langs midtlinjen.

Som svar på et slikt ønske, gir skaperen oss styrke til å avansere og da tilegner vi oss ham. Men vi tilegner oss ham i tro over fornuft, med takknemlighet. Da kan vi allerede fortsette videre, ved konstant å avansere langs tre linjer, høyre, venstre og midtlinjen.

I midtlinjen ber vi om at venstrelinjen må bli lik høyrelinjen. Vi føler skaperens storsinnethet og vår egen ynkelighet og fornemmelsen av mangel kommer fra disse to linjene, den venstre og den høyre – en bønn som svares med oppfyllelse av realiseringen av skaperens storsinnethet.

Slik forbindes høyre- og venstrelinjen og den tredje linjen dannes, midtlinjen. Slik tar man et skritt forover, i den grad man kan løfte skaperens storsinnethet enda høyere – og så gå over til venstrelinjen, for å se hvordan det arter seg når man bruker fornuft. Da begynner en bønn å formes i en og man krever hjelp ovenfra: den tredje linjen.

De to første linjene avhenger av mennesket og den tredje linjen kommer ovenfra.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 17/10/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å lese Zohar, bør vi legge merke til to linjer over alt.  Men hvor? Og bør jeg fremkalle venstrelinjen?

Vi har allerede nevnt at vi kun fremkaller høyrelinjen, som kabbalistiske kilder sier: “Begynn alltid fra høyre”, som betyr i lyset fra Hassadim, i giverglede, i kjærlighet, i kontakt, som om du allerede befinner deg i en helt korrigert status og venstrelinjen har ingen kontroll; den er forsvunnet og vi ser den ikke; alt blir kontrollert av høyrelinjen.

Vi må forsøke å kun beskjeftige oss med høyrelinjen, ved at vi ønsker å realisere uendelig kjærlighet og giverglede ved lyset som endrer og be om at det vil belyse forbindelsen vår med Zohar. Vi kan lese som om vi simpelthen leser det som står skrevet, “telle ordene”. Og der er forbindelse med teksten når jeg ønsker kontakt med energien som skjules der, med lyset som endrer, så det vil belyse meg og forandre meg. Dette lyset fremkaller venstrelinjen i meg, ved at det opplyser meg og og preger meg. Slik fremkalles ulike forstyrrelser, forvirringer og tanker som er motsatt fra kjærlighet og kontakt.

På tross av disse forstyrrelsene, må jeg da prøve å fornemme kjærlighet og giverglede og be om korreksjon, slik at de to linjene forbindes. Jeg ber ikke om at “det onde må dø”, men om at “det endres”. Slik avanserer vi.

Det betyr at jeg ikke behøver å bekymre meg med venstrelinjen. Hvis jeg avanserer riktig i høyrelinjen, vil venstrelinjen dukke opp. Men når den viser seg, må jeg være klar på at det er jeg som kontrollerer høyrelinjen og at det er den som kontrollerer den venstre. Det vil si at venstrelinjen ikke forsvinner, den onde tilbøyeligheten vedvarer, men jeg forvandler den til en god tilbøyelighet ved å danne et riktig dekke for den – fra høyrelinjen – intensjonen av giverglede.

Det er faktisk dette vi ønsker skal skje. Så når vi leser Zohar, må vi hele tiden kun ha kjærlighet og forbindelse mellom oss i tankene. Og vi arbeider med det som blir avdekket.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den enkelte og det allmenne er jevnbyrdige. Når jeg forbinder meg med ett menneske, er allmennheten innlemmet i meg. Så hvorfor trenger jeg så mange venner?

Svar: Det sies: “Kongens herlighet er i menneskenes mangfold”. For det første, er det enklere å sjekke om du virkelig har forbindelse med noen, eller om du bare er egoistisk tiltrukket av dem. Kanskje dere kun har et vanlig forhold, basert på felles egenskaper og interesser.

For det andre, må du ikke tro at det er enklere å ha kontakt med ett menneske, enn for eksempel med ti. Det er, tvert imot, mye enklere å ha kontakt med ti, siden storsinnheten av selvannulliseringen til hvert individ, deres gjensidige omsorg og ønske om å oppnå målet sammen, gjør inntrykk på deg. Ved å observere dem, “tennes” du og brenner av misunnelse.

Men når du bare har ett individ å forholde deg til, hvordan kan du da se handlingene hans i forhold til deg selv og ikke i forhold til andre venner? Du er fanget av egoet ditt og klarer ikke å skjelne den ønskede effekten.

Derfor er det en fordel å ha en utstrakt omgivelse. I sin helhet, er minimum av en majoritet to – men det er fremdeles en minoritet, siden den er veldig liten og du blir nødt til å arbeide veldig hardt.

Det er faktisk ikke et spørsmål om kvantitet. Det som er viktig er at du annullerer egoet ditt, slik at du begynner å se på alt som er utenfor deg som ditt eget. Du annullerer grensene og befinner deg allerede utenfor den fysiske kroppen din. Det er som om ønskene dine flyter utover og inkluderer hele verden i seg.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Shamati, Artikkel 3: “The Matter of Spiritual Attainment” (Angående spirituell oppnåelse): Siden mottakerønsket kalles “skapning” og en “ny innsikt”, starter ytringen nøyaktig fra det stedet der mottakerønsket begynner å ta imot inntrykk. Talen er innsikt, komponenter av inntrykk. For her finnes allerede et gjensidig forhold mellom lyset og mottakerønsket.

Spørsmål: Hva betyr lys?

Svar: Noe spesielt vekkes til live i deg, et usedvanlig fenomen og du kaller det lys. Når det kommer, vet du at det er det du kaller det.

Men i det øyeblikket, har du ikke den riktige beholderen for å fornemme dette fenomenet. Har du ikke tilegnet deg spirituell oppnåelse, er alle ønskene dine kun rettet mot selvtilfredsstillelse: “alt for meg selv, til mitt eget gagn, til å bruke andre, til mitt eget gode og mot de andre”. Det er mer eller mindre slik ting fungerer i dag og når du har disse ønskene, kan du ikke fornemme giverfenomenet, kjærlighet, samarbeid, kontakt og aspirere utover – alle ting som kalles “lys”. For deg er ikke dette lys, men mørke.

Noen ganger blir det mørkt og fælt: Du føler deg hjelpeløs og orker ikke å gjøre noe. Du ser ikke noe lys i enden på tunellen. Slik virker ønskene dine for deg, uten den karakteristiske belysningen i vår virkelighet, uten den minste forklaring som vil kaste lys over mørket i beholderen.

I våre stakkarslige ønsker kan vi jo bare få et lite glimt, som gir litt liv og nytelse. Dette glimtet er så lite, at det penetrerer selv egoistiske mottakerønsker. Der lever jeg, på nivåene til den uorganiske, den organiske og den levende naturen: Helheten, det menneskelige nivået, er over dette og jeg har ingen del i det.

På det nivået finnes mottakerønsker og giverglede som vil realiseres i meg, èn motsatt den andre. Den venstre linjen er den onde tilbøyeligheten, det sanne ego som realiseres i samme grad jeg ønsker å forbinde meg med andre og gjør det. Da tiltrekker jeg det endrende lyset og prøver å tilegne meg den gode energien og arbeide mellom de to tilbøyelighetene, i midtlinjen, som kalles Adam (menneske).

Foreløpig er jeg på det levende nivået, dominert av det lille egoet mitt, der jeg bare får et “tynt stearinlys” i beholderen som er dannet av de tre første nivåene. Fra et spirituelt synspunkt anses ikke dette som liv, eller eksistens. Så vår verden kalles en virtuell virkelighet, det er som om det eksisterer under nivået av bevissthet.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/10/12, Shamati #3

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →