Etter å ha studert kroppens anatomi, har vi ennå ingen fullstendig forståelse av forbindelsen mellom alle systemene i menneskekroppen. Tar vi for eksempel hjernen, finnes det “representanter” for hjernen over hele kroppen. Uten dem, ville den ikke ane hva og hvordan den må gjøre ting. På lignende måte, har et statsoverhode en rekke kvalifiserte eksperter for å kunne fungere optimalt.

Vi tar feil når vi tror at “hovedprosessoren” er i hodet. Ser vi dypere inn i det, vil vi se at den overhode ikke eksisterer i kroppen vår. Tar du et menneske i nærmere øyesyn, vil du se et beskjedent, dødelig menneske, så det er uklart hvor det får sine ordre fra og hvor programvaren er.

Faktisk kommer den relevante informasjonen fra omgivelsen og det er den som driver oss. Jeg håper at vi i nærmeste fremtid vil oppdage at et menneskes liv avhenger av kontakt og den enkeltes vilje til å samarbeide med omgivelsen. Derfra mottar hjernen ordre som er et resultat av i hvor stor grad samfunnet har behov for et spesielt individ. Og er der ikke behov for en, mottar hjernen ingenting. I kroppene våre dør annen hver celle og blir erstattet av nye. I samfunnet lever du når der er behov for deg. Når behovet ikke lengre er der, mottar hjernen en ordre og setter i gang visse prosesser som fører til at individet forlater sin fysiske rolle.

Fra en “samtale om nytt liv“, 10/10/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Bestemmer vi selv hva det er vi ønsker, når vi leser Zohar – eller bør vi finne ut hva det virkelig er vi ønsker?

Svar: Vi ber om noe og tenker på noe annet og ønsker helt andre ting. Lyset som er fokusert på beholderne, vekker noe helt annet i en, som er ulikt tankene, spørsmålene og ønskene en har.

Det eneste som kreves av oss er å våkne. Klarer vi å vekke oss selv riktig, vil alt fungere som det skal. Den riktige oppvåkningen handler om èn ting – har jeg forsøkt å være med alle, som vil si at jeg er i en beholder, i mitt sanne ønske, nå når vi leser en paragraf i Zohar, ikke innesluttet i meg selv, i mitt ønske og kun tenkt å spørre utfra det, men er jeg blitt innlemmet i min eksterne beholder, uten å føle noe behov eller noen smak i det og bedt om forbindelsen med vennene ved å heve meg over egne behov og smak? Gjorde jeg det, eller ikke? Gjorde jeg det, er innsatsen min riktig og jeg begynner å se ulike positive og negative spirituelle resultat.

Men hvis innsatsen min var rettet mot å forstå og føle det som er i boken, er innsatsen i min egoistiske beholder og i samsvar med det er resultatene jeg oppnår i helt feil retning. Det er dette som skjer, til jeg vekker lyset over meg, siden jeg fremdeles på et vis er forbundet med andre og dette lyset på en måte viser meg riktig retning.

Vi må forstå at handlingene våre er nødt til å være veldig nøyaktige her. For lysets del er alt enkelt: Hvis du befinner deg i en beholder som det skinner på, da er du i kontakt med det og det bearbeider deg. Er du ikke det, bearbeider det deg ikke. Du må stå foran påvirkningskraften, giverviljen, som er lyset. Du kan ikke være i kontakt med den i det hele tatt, hvis du holder deg innenfor ditt “selv”. Du nærmer deg lyset i den grad du går utfra deg selv, mot andre.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid “tørker ut”, slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Zohar handler om realiseringen av skaperen overfor skapningen. Hvem er skaperen? Det er de øvre Sefirot, som det naturlige lyset er ikledt og gjennom Sefirot påvirkes vi, som er i Malchut, av dem på ulike måter. Denne påvirkningen fører til utvidelse av Malchut – og da har vi et ønske, som påvirkes av dem.

Vi, i denne virkeligheten, er et veldig fjernt resultat av prosessene som foregår på et høyere nivå. Men vi påvirkes også av det øvre lyset, som er ikledt ønsket. Jeg fornemmer bare dette ønsket i form av den uorganiske, den organiske og den levende naturen – og i mennesker. Jeg ser det gjennom denne skildringen. Det er bare lyset som opererer i beholderen, i ønsket. Men jeg fikk lov til å se dets tilsynekomst som en teatralsk forestilling, som en film, et spill som opptrer foran meg, men faktisk trengte vi ikke å se noen ting. Hvorfor trenger jeg å se, dersom jeg ikke har det rette ønsket, jeg ikke har en Masach (skjerm) og jeg ikke på noen måte passer sammen med den øvre virkeligheten?

I vår virkelighet ser vi ting på liknende vis: jeg ser ingenting, om jeg tar av meg brillene. Tar jeg på meg et annet par, kan jeg se ti meter foran meg og bytter jeg til enda at annet par, ser jeg hundre meter foran meg. Det vil si at vi oppfatter alt i overensstemmelse med hva som er utenfor oss og hva vi har inni oss. Der må være en slags adaptor, siden naturens hovedlov når to komponenter sammenkobles – er loven om likhet i form. Når vi har to gjenstander, kan de ha kontakt, være i gjensidig påvirkning med hverandre – ifølge i hvor stor grad de har noe til felles. Der må være en likhet i form, ellers kan de ikke oppfatte hverandre.

Jeg befinner meg kun i mottakerønsket. Og vi har det øvre lyset. Mottakerønsket er ikke ment til å motta noe fra det øvre lyset, eller til å føle påvirkning fra det. Det er ganske enkelt frakoblet fra det. Det måtte det være. Vi føler ikke en gang mørket. Men en slags teaterforestilling er skapt, et falskt bilde, en illusjon som kalles “denne virkeligheten”, den mest indre sfæren av alle de spirituelle sfærene. I denne sfæren er mottakerønsket frakoblet det spirituelle, frakoblet lyset, frakoblet mørket, frakoblet alt og føler at det eksisterer. Dette er vår nåværende status, siden den er en kopi av den spirituelle virkeligheten. Så vi har fått en lek: Vi prøver og prøver – og som resultat når vi til slutt det spirituelle. Hvorfor? Anstrengelsene våre er verdiløse, bortsett fra det fakta at vi forsøker. Jeg må sette kreftene inn – og da – i kontrast til kreftene mine, tiltrekker jeg lyset som endrer over meg, fra det fjerne.

Vår virkelighet er faktisk ikke forbundet med det spirituelle på noen måte. All vår avansering er derfor når vi ikke har kontakt med det og ikke skjønner noen ting. Hva kan vi gjøre? Gjør som kabbalistene sier for å tiltrekke lyset som endrer. Trekker du det over deg, vil det hjelpe deg. Gjør du ikke det, hjelper det deg ikke. Du kan ikke tiltrekke det mentalt. Det er kun mulig når du underlegger deg gruppen og gjør den til din omgivelse. Fra hele dette arealet som kalles “vår virkelighet”, ble du gitt en gruppe. Arbeider du riktig med den, vil du gå ut fra denne sfæren og inn i den øvre virkeligheten. Ellers skjer det aldri.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Samfunnets mål er å heve oss til menneskelig nivå. Det lar seg kun gjøre ved skaperens storsinnethet, som vi ikke kan se i vårt mørke. Men det er i mørke vi kan danne nye verdier blant oss, uten egoistisk grunnlag.

Vi vet at disse verdiene er fullstendig uberettigede, siden de ellers hadde sprunget utfra vårt ego. Men det spirituelle grunnlaget er over egoet, som Sefira Yesod er over Sefira Malchut. Så alt avhenger av grunnlaget vi velger: er det bare et fullstendig livløst støv, eller er det støv fra jorden (Adamah) som allerede ligner (Domeh) den øvre, som et menneske (Adam), lik skaperen?

Alt avhenger av våre prioriteringer og hva vi anser som viktig. Vi begynner med å leke med skaperens betydningsfullhet, læreren, gruppen, studiet og målet – og dette blir et veldig viktig og seriøst spill i gruppen. Det er fordi vi i vårt ego, i vårt ønske, kun ser mørke. Egoet vokser konstant og slik øker mørket. Men om vi på toppen av dette mørket utvikler betydningsfullheten av vårt felles mål, får alle i gruppen drivstoff og energi til å avansere gjennom mørket.

Det betyr at istedet for å avansere ved kjeppen som skubber oss bakfra, velger vi selv å bli trukket forover, til den øvres storsinnethet, til storsinnetheten av giveregenskapen, gjensidig bistand, forbindelse, kjærlighet og alle de enestående egenskapene som tilhører skaperens natur.

Det er med dette målet den kabbalistiske gruppen er grunnlagt og derfor må den holde fast ved målet, ved grunnlaget, mer og mer nøyaktig. Den kabbalistiske gruppens medlemmer er helter, kvalitetsmessig, ikke kvantitetsmessig. Kun mennesker som virkelig kan avansere på en slik måte, bør bli med. I dette ligger vår styrke, fordi vi ønsker å tilegne oss mest mulig likhet med lyset, å vokse i høyde – ikke i bredde.

Og derfor samles vi her – for å grunnlegge et samfunn der hver av oss følger ånden av å skjenke til skaperen. Og for å oppnå giverglede overfor skaperen, må vi begynne med giverglede overfor mennesket, som kalles “kjærlighet for andre”.                                                                                                                                                                                                                                                                    Fra “The Purpose of Society” (Samfunnets mål), Rabash

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge filosofien, tiltrekkes mennesket av fremtiden og dannes fra fremtiden…

Svar: Det er helt riktig. Hele fremtidsvisjonen vår, egenskaper, uteende og samfunnet, pre-eksisterer i naturen. Tidskonseptet eksisterer ikke i naturen. Tid er en utvikling, kun i forhold til bevisstheten vår. Derfor eksisterer hele fremtidsfremstillingen allerede i naturen og vi må nå den, men måten vi kommer dit avhenger av valgene vi tar.

Spørsmål: Valg av ulike utviklingsmåter forekommer bare når man føler ustabiliteten i et komplisert system. Når det er stabilt, finnes ingen fri vilje, det er ubevegelig.

Svar: Riktig. Valgmuligheten eksisterer kun når man velger om man tar retningen den generelle integrerte naturen viser en, eller om man følger sin egen egoistiske natur. Man har valget mellom disse to retningene, men målet er det samme og man vil uansett nå det. Hva er det som motiverer en på veien: Er det ens ego, med negativt press – eller ens ønske om integrering, med positiv tiltrekningskraft?

Når jeg streber for integrering, er det visjonen som trekker meg forover, studiet av den fremtidige tilstanden, som stammer fra hva jeg oppnår i dag. Nærmer jeg meg et integrert samfunn, vil informasjonen, fornemmelsene og forståelsen av hva det er jeg må oppnå, gradvis lagres i meg. Jeg kan allerede forutse mitt neste skritt.

Fra KabTV`s “Integral World: Formula of an Integral Society”, 1/7/12

Kategori: Integrerende undervisning, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vitenskap og kunst er metoder for forståelse av virkeligheten. Vitenskapen gjør det på en rasjonell måte og kunsten gjør det følelsesmessig og intuitivt.

Mange av kriteriene vi har snakket om, stammer fra det følelsesmessige og intuitative feltet. Betyr det at tanken om å etablere et integrert samfunn er basert på kunst?

Svar: Jeg mener at denne oppfattelsen er basert på vitenskapelige og økonomiske årsaker.

Jeg vil ikke snakke om vitenskap, for det er vanskelig å forklare noen i hvor stor grad den faktisk er subjektiv i forhold til sansene våre. Hadde vi vært annerledes, ville vi ha oppdaget andre vitenskaper og andre gjensidige handlingskjeder. Naturen er skjult, bare i forhold til mennesket. Derfor er alle vitenskaper subjektive.

Etableringen av et integrert samfunn er ikke en slags følelsesmessig filosofi, eller en psykologisk innstilling. Det er et vesentlig behov, siden samfunnets nåværende forfatning tvinger oss til det. Alt vi skaper i industrien og i økonomien er et resultat av samfunnet og kan derfor ikke eksistere uten riktig endring av sosiale forbindelser. Behovet for dette er tydelig.

Helheten som viser seg i verden i dag, er en fullstendig gjensidig forbindelse som vi ikke kan kutte. Vi ser det i forbindelsen til det såkalte fellesmarkedet, selv om det er temmelig ensidig. Et vanlig menneske skjønner ikke hvorfor disse forbindelsene ikke må kuttes. Kast ut Hellas, Spania og Italia. Hvorfor trenger du dem?! La bare Tyskland, Frankrike og enda etpar rike, velvillige og sterke stater bli igjen. Men nei, du kan ikke skjære dem vekk, du kan ikke bryte forbindelsen med dem.

Poenget er at forbindelsene er så sammenfiltret (og dette på en så irrasjonell måte), at disse statene er villige til å betale milliarder av dollar bare for at de andre statene ikke skal bryte ut fra fellesmarkedet. Hvorfor? Fordi det allerede fornemmes som ett felles integrert system! Avskjærer du en spesifikk del i et analogt system, avskjærer du alle forbindelsene. Ved å avskjære Hellas, oppdager du plutselig manglende forbindelse mellom Frankrike og Tyskland. Slik ser vi faktisk hvor gjensidig forbundet verden er i dag.

Vi behøver ikke en gang lengre å slåss mot noen; det finnes ikke noe behov for å erobre noen. Du beseirer hvilket som helst land ved å kutte forbindelsen med det.

I dag finnes det ikke noen stat som kan være selvforsynt og klare seg alene. Verden er blitt integrert og i en integrert verden må vi sørge for at det riktige gjensidige forholdet blir en del av forbindelsene.

Hvis vi bare har tanke for hvordan vi kan skade hverandre, blir vi ikke istand til å overleve. Så når vi snakker om behovet for å endre mennesket, som hovedfaktoren i dette systemet, er det et inntrengende praktisk behov. Uten dette vil du i dag ikke kunne utvikle industri og internasjonal handel, siden alt er gjensidig forbundet.

Fra KabTV`s “Integral World: Formula of an Integral Society”, 1/7/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Økonomi, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at “synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt”. Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fornemmes tid, av en kabbalist som befinner seg i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Tid eksisterer ikke for kabbalister. Selv for et ordinært menneske er tid en betinget oppfatning. Tid er en følelse i det egoistiske ønsket, som trekker tidens akse fra ett punkt i virkeligheten til Ein Sof (uendelighet).

Jo fjernere du befinner deg fra virkeligheten til Ein Sof, jo fjernere er du fra tidens null-punkt. Jo mer du synker ned i mottakerønsket, jo lavere går du nedover på virkelighetstigen – og dess mer strekker du ut tiden. Det vil si at antall handlinger du må utføre for å nå punktet av Ein Sof, stabiliserer konseptet av tid for deg.

I din nåværende status gjør du ikke slike beregninger om antall handlinger du utfører. Det er utydelig og skjult for deg, siden beholderen og lyset ikke fungerer i deg i overensstemmelse med ønsket ditt. Når forløpet ikke er i overensstemmelse med ønsket ditt, er det skjult for deg.

Men når du selv begynner å styre det, vil du forstå hva du gjør og da vil du styre tiden. Derfor sies det: “Israel står over stjernene og stjernebildet”, over konseptet om tid i sin higen etter Yashar-El (direkte til skaperen).

Men føreløpig har du ikke denne statusen. Du befinner deg under egoets herredømme og da er det ikke du som bestemmer over tiden, men tiden som avgjør skjebnen din. Derfor virker det noen ganger som om dagen flyr, som et øyeblikk – og andre ganger drøyer hvert minutt så lenge at man nesten ikke orker å vente på at det skal ta slutt.

Dette føles spesielt under studiet. Legg merke til at du noen ganger under studiet av The Study of the Ten Sefirot (studiet av de ti Sefirot) sovner i begynnelsen av et ord, for å våkne opp når ordet ender – og det synes som en evighet. Alt du ville var å sove. Det vil si at tiden har så stor betydning for deg, at det er viktig bare å koble av og hvile, selv et minutt.

Minimalavstanden vi overholder på veien er utstrakt til å være lang på grunn av egoet ditt og i forhold til hvor mye du nyter det. Det er som Faust sa: “Stopp opp, Øyeblikk! Du er så skjønn!”

Et stort, sterkt ego stanser faktisk tiden, akkurat som Farao ønsket, så selv den fysiske kroppen kan vare evig – og dermed ble han balsamert.

Så med mindre vi begynner å kontrollere ønsket vårt, vil tiden kontrollere oss, enten med å sette farten ned, eller opp. For å kunne heve oss over tid, er vi nødt til å kontrollere mottakerønsket. Tid, bevegelse og rom er de tre parameterne som realiserer mottakerønsket for oss og som det kontrollerer oss med.

Fra en Samtale om indre arbeid, 30/9/12

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Korrigeringen av knuste ønsker skjer skritt for skritt, takket være handlinger fra Den Øvre Moren (Ima Ilaa), Bina i Atziluts virkelighet. Et enormt kompleks system opererer der og det sørger for at innflytelsen til slutt når frem til sjelene. Bak alt dette, opererer Hochmas lys, kledt i lys fra Bina, som korrigerer ønsker, de oppdelte sjelene.

Når vi ber, får kontakt med lyset i AB-SAG, som er lys av Hochma kledt i lys fra Bina, forherliger vi dets skjønnhet (skjønnhet = “Shufra” på arameisk). Derfor har vi en tradisjon med å blåse i et spesielt horn som kalles Shofar, under feiringen av Det Nye Året.

Ved å gjøre det, priser og erklærer vi skaperens ledelse, det vil si overlegenheten til den energien som kontrollerer og leder oss; lyset av Hochma kledt i lyset fra Bina, som kalles nydelig. Hocmas lys (kunnskap, skjønnhet) manifesteres i oss i følge graden vi asprirerer å oppnå giveregenskap (Bina). Dette anses som menneskets begynnelse (Adam), den som streber etter å bli lik (Domeh) skaperen.

Dette forklarer hvorfor en Shofar symboliserer et Nytt År: den forherliger overmakten til den øvre kraften; det er vår forespørsel om at lyset fra AB-SAG må komme, for å korrigere oss, fylle oss og løfte oss med korrigeringens stige til den øvre kongen. Alle korrigeringene vi forventer skal ta plass i Det Nye Året, samles på èn dag som kalles “årets hode” (Rosh Hashanah), siden den allerede potensielt inneholder tendensen vi ønker å implementere i året som kommer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →