Spørsmål: Hvordan kan vi forstå hindringene riktig og bruke dem for å styrke forbindelsen vår – og holde fast ved denne tilstanden – på tross av dem?

Svar: Vi må overvinne hindringene. Vi vil, uten tvil, møte vanskeligheter og hindringer. Det kommer an på hvordan man ser på dem. Er du rede for dem på forhånd og skjønner at du ved å heve deg over dem, faktisk vokser, da skaper du dem ikke med hensikt, men aksepterer dem forberedt – og forbereder gruppen, omgivelsen, for dem på forhånd.

Jeg husker da jeg forberedte meg på en operasjon. De kunne ikke love positive resultater, men jeg gikk inn til operasjonen med indre fred, som om jeg studerte meg selv utenfra. Det er veldig interessant. Alt kommer an på hvordan du forbereder deg på hindringene. Til syvende og sist gir de deg en opptur – og uten dem, ville vi ikke være istand til å vokse.

Hva er en hindring? Det er den samme egoistiske energien som konstant presser meg forover. Og her bestemmer skaperen seg for å bistå deg. Han tar tilbake egoet og du står igjen – uten energi. Nå finnes det ingenting å gjøre, ikke noe sted å henvende seg, ingenting lokker; det finnes ikke motivasjon for noen ting. Det ville være bra om det var mulig å gå og legge seg og sove, uten å våkne mer. Men nei, det er heller ikke noe alternativ.

Det er en fornemmelse av fullstendig hjelpeløshet – og ikke bare hjelpeløshet – men fullstendig manglende begjær, indre tomhet. Og det blir gitt deg kun for at du skal fylle tomrommet med altruisme – og ikke egoisme. Styrken som motiverer deg forover, er med hensikt tatt fra deg – på den måten har du mottatt en gave.

Nå må gruppen gi deg en dytt forover, iallefall bittelitt – og da vil du gjøre det. Dette betyr at du på forhånd må arbeide med gruppen, å bistå, å investere i den – som i en bank – og da, når du ikke har noen styrke, kan du ta fra den og avansere.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Macsom er et psykisk punkt. Før det, arbeider jeg kun for min egen vinning og etter det, for å tilfredsstille skaperen, eller nesten min – noen utenfor meg. Dette er det vi må oppnå.

Denne grensen, dette nivået, kalles Machsom. Denne grensen som adskiller vår virkelighet fra den spirituelle, er simpelthen psykisk. Når jeg har omsorg for meg selv, selv om jeg samtidig aspirerer mot skaperen, mot det spirituelle, men ennå tenker på meg selv, er statusen min under Machsom og kalles “Lo Lishma”. Og hvis jeg oppnår å bare ha omtanke for skaperens fornøyelse, slik at all nytelse ikke lengre er for min egen del, da er jeg, mine ønsker og intensjoner, over Machsom og min nye status kalles “Lishma”.

Machsom er et psykisk punkt jeg er nødt til å krysse. Da vil jeg befinne meg i den spirituelle virkeligheten, i intensjonen om å påvirke og å gi. Etterpå, når jeg har passert Machsom, må jeg heve flere og flere av ønskene og intensjonene mine over Machsom.

Du kan også si det slik: Sammen med egoet som vokser i meg, sammen med alle de voksende fornøyelsene, hever jeg punktet for mitt Machsom høyere; mens den onde tilbøyeligheten realiserer seg, skritt for skritt, med utgangspunkt i ønsket om tilfredsstillelse, hever jeg punktet for Machsom opp til Ein Sof, til alle ønskene mine virkelig vil være i giverglede.

Det har ingenting å si hvordan du ordlegger deg: å heve intensjoner over Machsom, eller å heve betingelsene for Machsom til Ein Sof; det som er viktig er at jeg arbeider for å korrigere intensjonen for å bruke de voksende ønskene, ikke for meg selv, men for andre/skaperen

Kategori: Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Verden opplever i dag et stadig økende behov for kontakt. På den ene siden realiserer den integrerende forbindelsen seg, mens på den andre, uttrykkes vår manglende tilpasningsevne seg i form av en krise.

For å kunne hjelpe mennesker som har et brennende ønske om spirituell utvikling, for kontakt og samhold, vil vi i dette samholdet, ved å ligne naturen, bli istand til å realisere den øvre energien som styrer det, å fornemme, å se og lære å mestre systemet som kontrollerer oss – den såkalte øvre virkeligheten. Derfor samles vi og ønsker gradvis å tilpasse oss i likevekt med dette systemet, med naturen. En slik skritt-for-skritt innfartsvinkel kalles nivåene av spirituell oppstigning, en spirituell likhet.

Dette er seriøst kompliserte nivåer, siden vi er nødt til å beseire dem og motstå vårt ego. Ved å motstå det, lærer vi å kjenne og å tilegne oss systemet.

Akkurat som alle systemer i vår virkelighet opereres av to motvirkende krefter (pluss og minus, sammentrekning og utvidelse, osv), finnes det mellom dem en mekanisk, elektrisk, pneumatisk, eller annen form for mekanisme – og det er disse to kreftene som står bak utviklingen og bevegelsen i denne mekanismen, finnes det to konstant motvirkende krefter i våre kropper. I sin helhet, kan de reduseres til absorberingskrefter, absorbering og utskillelse. Vi eksisterer på grunnlag av disse to kreftene. De mer eller mindre nøytraliserer hverandre, eller opererer vekselvis på nivåene i naturen – bortsett fra ett eneste interesant tilfelle: mennesket.

Mennesket befinner seg kun under påvirkning av ett virkemiddel: den egoistiske energien som kontrollerer og styrer det og gjør hva det vil med det. Det finnes ikke noen kraft i motsetning til egoet vårt – og det er dette som er problemet. Derfor er vi ikke i likevekt. Vi er ikke smarte. Vi gjør ikke det vi vil. Konstant gjør vi det egoet vårt tvinger oss til å gjøre, selv om det kan skade oss.

Se på hva som skjer i verden i dag! Vi sager ned grenen vi sitter på. Vi forurenser luften vi puster inn, hugger ned skoger, forvandler enorme områder til tørr ørken, forårsaker smelting av isfjell og katastrofale endringer i klimaet, slik at det snart blir umulig å eksistere på denne kloden. Farten på denne krisen akselerer truende og det finnes ikke noe vi kan gjøre.

Hvorfor gjør naturen dette? Det er  for å vise oss i hvor stor utstrekning vi styres av denne ene egoistiske kraften og hvor mye vi mangler den andre kraften som står i motsetning til den, for i det minste å oppnå balanse. Selv om vi hadde vært fullstendig motsatte den egoistiske kraften, selv om vi hadde vært absolutte altruister, kunne vi heller ikke ha eksistert. Der må være en balansekraft mellom disse to kreftene, loven om likevekt, loven om riktig veksling.

Så vi behøver det andre virkemiddelet – og vi har det ikke. Men det finnes på nivåene av uorganisk, organisk og animalsk natur. Det er instinkt!

Instinktet får dyr til å utføre visse handlinger og til å la være å utføre andre. Det får dem til å beherske seg, så de ikke tar dårlige avgjørelser. Når en løve oppdager en løve som er sterkere enn seg selv, vil den trekke seg tilbake. Det finnes en tydelig ordensrang, styrkeprøvelse og tilbaketrekning. Det vil si, det finnes en begrensningskraft i henhold til naturen og ulike fenomen, uansett hvilke. Dyr oppfører seg i følge prinsipp av ordinært dyre-ego som balanseres av et beskyttende instinkt.

Det har ikke vi. Vi mangler det, men er nødt til å tilegne oss det. Hvis ikke, vil vi befinne oss i en situasjon der eksistensen vår trues!

Læren om kabbala virkeliggjøres i vår tid, for at vi, på et vis, skal kunne tilegne oss det andre virkemiddelet som får oss til å beherske oss og få egoet i likevekt. Det er motsatt egoet. Det kalles altruisme, giveregenskap, kjærlighet.

Om vi kan oppdage denne energien i naturen og på et vis ta det opp i oss og begynne å gjensidig balansere de to kreftene, kan vi være sikre på at vår eksistens blir trygg, behagelig, god og fornøyelig. Hvis ikke, blir vår fremtidige utvikling katastrofal. Vi ser hvor fortapte vi er i egoet, dag for dag og det vil begynne å fortære oss mens vi ennå er i live og etterlate oss uten håp om å overleve.

Derfor har vi kongresser. Vi gjør det for å tilegne oss virkemiddelet som er motsatt egoismen, for å prøve å balansere de to motsatte kreftene i oss og å oppnå midtpunktet, der vi kan være frie – med fri vilje, frihet til å velge – slik at vi kan styre oss selv og avansere. Dette er hva vi ønsker å oppnå.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg best mulig holde fast ved det spirituelle arbeidet i dagliglivet (på gata, offentlig transport, osv)?

Svar: Jeg prøver å se alt gjennom systemet av forbindelse, gjennom systemet av gjensidig fullstendighet. Jeg lurer på om jeg, gjennom alt som tar plass foran meg, vil se det gjensidige samarbeidet mellom to motsatte krefter som viser meg ulike bilder.

Hvis jeg befinner meg i en sirkel på et seminar og der er ni venner foran meg, som både er partnere og konkurrenter på et vis, ifølge hvem som gir best svar og hvem svarer mindre nøyaktig, hvordan vi kan utfylle hverandre, hvordan vi kan spille på lag for å finne riktig svar. Her finnes så mye nærhet og motsetning.

Hvorfor kan jeg ikke se en identisk partner i alle som vekker følelser hos meg på gata? Det spiller ingen rolle om det er for, eller mot. Det viktige er hvordan jeg reagerer på dem. Kan jeg reagere på en fremmed, som jeg ville ha gjort om det var noen som står meg veldig nær? Egoet mitt lar meg ikke gjøre det. Hvis jeg kunne sett ham på en annen måte, ville jeg ha sett et svært nært og kjært menneske – og jeg ville straks ha endret holdningen min overfor ham.

Vi må bruke dette, ved å slå på start-knappen til mottakelse og giverglede og konstant klarlegge forbindelsen vår med andre. Da blir du mer fleksibel og får en mykere holdning til livet og virkeligheten.

Men i sin helhet ønsker du selvfølgelig å se styrelsen gjennom denne holdningen, som presenterer hele bildet for deg og viser deg det, så du ser realisering av skaperen, for at du bak dette bildet skal se styrelsen.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Indre arbeid, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si å utvikle tilstanden av samhold som vi har oppnådd?

Svar: Å utvikle en tilstand vil si at man ikke er redd for at den skal forsvinne, samtidig som man frykter det. Man prøver å trekke den – og å dytte den bort. Man flørter med den og studerer den. På samme måte som du ikke svelger med det samme, når du prøver noe nytt. Du vil vite hva det er; hvor mye salt, pepper og sukker det inneholder. Du ønsker å kjenne produktets søthet, fuktighet og konsistens.  

Du ønsker å føle hvem det er det minner deg om: moren din, bestemoren din, som pleide å tilberede disse måltidene, eller noe lignende, for deg. Så du må leke med det, du må finne fram ulike informasjonslagringer hos deg: hva det ligner, hva det kan sammenlignes med, hvordan du holder det fast, lar det gå og får det til å vende tilbake igjen. Disse tilstandene får et menneske til å utvide sjelen sin.

Sjelen er elementet som inneholder to motsatte krefter: egoisme og altruisme. Et menneske med bare et ego, har ingen sjel. En energi kan bare eksistere som et punkt. Når man begynner å utvikle den andre energien og sammenligner den med den første, danner disse to motsatte kreftene et visst volum mellom seg.

Fra en virtuell leksjon, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvordan når vi neste nivå på vei til realiseringen av den øvre virkeligheten? Hvordan går vi inn i den neste, mer korrigerte tilstanden? Det er klart at hver neste tilstand er oss, bare mer korrigerte og slik er det til vi vender tilbake til uendeligheten.

Rabash skriver om dette i artikkelen “The inclusion of the quality of mercy into judgement” (Innlemmelsen av barmhjertighetens egenskap i dømmekraft): Det er en kjentsak at det som er viktigst i arbeid er valg, slik det blir sagt: “Velg livet.” “Livet” er samholdet vi streber for å oppnå, med andre ord, en tilbakevending til uendeligheten.

Ved å holde seg til intensjonen Lishma, belønnes vi med hengivenhet til livets kilde. Og i denne selvskrevne forvaltningen finnes det ikke noe valg. Derfor oppreiste den øvre Malchut, det vil si, dømmekraftens egenskap til “øynene”.  Slik kom det skjulte fram og det nedre oppdaget en mangel i det øvre.

Det øvre er neste nivå. Så hvorfor skjules det? Hva ville skjedd om det viste seg?

Si at jeg nå avdekker noe stort, mektig og vakkert. Det fasinerer meg fullstendig. Som et lite barn, tviholder jeg på det og er ikke istand til å slippe. Men slik oppnår jeg ingenting.

Jeg ble erobret og fasinert av dette store. Jeg fylltes med gleden av tilhørighet. Men ikke noe mer. Tross alt sletter jeg avstanden mellom det og meg selv, den avstanden som ville gjort meg istand til å skjønne hva som skjer, som ville gitt meg en uavhengig fornemmelse og oppnåelse av det og ikke bare vært et “blaff”.

Hvordan kommer jeg opp på neste nivå? Hvordan kommer jeg på høyde med det, istedet for å holde fast ved denne massen som et sandkorn?

Derfor viser ikke den øvre seg for den som er lavere. Vårt neste nivå avdekkes ikke for oss, men kommer fram i skjul.

På den ene siden eksisterer det og vi forholder oss til det, mens det på den andre siden ikke avdekkes. Istedet, gir det oss all slags negative fenomener. Dette resulterer i at jeg både ønsker meg det og samtidig, ønsker jeg det kanskje ikke så veldig.

Jeg går, for eksempel, til en bilforhandler for å kjøpe meg en bil. Jeg ser på de nye modellene. Jeg både ønsker en sånn – og ikke, for prisen er høy. Da begynner jeg å tenke på om det er verdt det, eller ikke. Hva vinner jeg ved å kjøpe, eller ei? Hva er best?

Gjennom det, lærer jeg noe nytt. Jeg modnes og forstår, får en fornemmelse. Det handler ikke bare om betalingen, hvis jeg har råd til det.

Det samme gjelder for det neste nivået. Jeg ønsker å oppnå det, men er på samme tid redd; har problemer. Jeg nøler i denne avstanden mellom ønsket og den manglende evnen til å oppnå spiritualitet – og det hjelper meg til å modnes.

Til sist beveger jeg meg framover. Jeg må forestille meg neste nivå, uten å skjønne det, men med hvilke hjelpemiddel? Hvem vil hjelpe meg, så jeg oppfatter den rette ideen? Hvordan forbereder jeg meg, “formaterer” meg selv med hjelp av dette bildet, for å kunne gå inn i det? Hele det vanskelige arbeidet mitt består av å forestille meg neste nivå best mulig og å plassere meg selv i rammeverket som blir til “støtten” som oppgraderer meg til det.

Fra Convention of Unity, dag 2, 21/9/12, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi forberedte oss for nedturen, kunne vi nå ha sagt at vi har gjort så mye – vi forberedte oss for den. Men det viste seg at den var sterkere enn oss. Vi holdt fast så mye vi kunne, til styrken vi først klarte å bygge opp – og allikevel – kom øyeblikket der vi ikke lengre klarte å klore oss fast… og det skjedde. Men vi var allerede istand til klart å se svakhetspunktet vårt og forstå hvorfor det skjedde.

Skaperen “setter fot” for oss enkelte steder, men hvorfor? Kanskje han vil vise oss mangler på et annerledes, mer avansert nivå, dypere i skapelsesverket. Men vi lærte ingenting og falt simpelthen om, som døde.

Faktisk finnes ingen opptur uten en nedtur. Derfor må vi være lojale mot hverandre, som celler i en organisme, der hver celle har ansvar overfor alle de andre cellene – og hvis alle de andre cellene ikke er ansvarlige overfor en celle, vil den dø.

Det er som etslags oksygenrør mellom oss. Røret når meg, etter å ha passert gjennom tusenvis av venner før meg – og ingen vet nøyaktig hvem de er. En eller annen kan stenge kranen, uten at noen merker det. Oksygenet når ikke frem til meg og jeg dør.

Kranen er vår manglende oppmerksomhet. Mangel på ønske og viljestyrke. Den kan åpne ventilen mer opp, eller stenge den; alt kommer an på vennens ønske i forhold til meg: Har han omtanke for meg og for hele systemet? Tilføyer han en slik mangel, åpnes ventilen opp. Og om han reduserer mangelen, så den forsvinner, da stenges ventilen, røret blir tett og alle dør.

Skjønner du at alle dør på grunn av deg? Alt skjer fordi ventilen i hjertet ditt er lukket. Be skaperen om å hjelpe deg, om å bli partneren din, hvis vennene er døde og ikke kan hjelpe deg. Henvend deg til skaperen for hjelp, som til et medmenneske. Han kan, iallefall, være som et menneske.

Spørsmål: Kan vi henvende oss til skaperen, som vi henvender oss til mennesker?

Svar: Er du redd for at du kommer til å forbanne ham? Hvis ikke, hvorfor skal du ikke kunne henvende deg til ham, som til et annet menneske, for at han skal gripe inn og hjelpe deg? Tror du det er forbudt?

Henvend deg til ham og si: “Jeg ber deg om å hjelpe meg! La oss sammen gå til gruppen og vekke de døde så de gjenoppstår!” Gjenta dette flere ganger, i hjertet ditt – og du vil se at det nytter.

Skaperen er rede til å arbeide sammen med deg og til å samarbeide med deg i alt. Det finnes ikke noe hinder for det. Du kan henvende deg til ham når som helst, med hvilket som helst krav.

Vi vet at forespørselsen til ham bør gå gjennom gruppen, siden den ellers ikke vil bli hørt. Men det gjelder når gruppen er klar til å svare deg og arbeide gjensidig med deg. Når du ikke har noe valg, henvender du deg direkte til skaperen, for å gå sammen med ham til Farao. Ikke vent på de som er opptatt med grytene fulle av kjøtt og som er mettet av løk og hvitløk.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke nok å bare koble oss sammen med vennenes gnister. Vi er også nødt til å studere. Kunnskap former oss og lærer oss hvordan vi forbinder oss med gnistene. Føreløpig aner vi ikke hvordan vi forener oss, siden vi ikke har kjennskap til det spirituelle systemet. Så vi leser om det, lytter og studerer. Vi lærer at vi må koble oss sammen og danne et system som består av 10 Sefirot, Partzufim, virkeligheter, omsluttende lys og direkte lys. Alle disse navnene beskriver den forbindelsen vi må oppnå mellom oss.

Det viktigste er at vi finstemmer oss selv til å motta hjelp ovenfra. Det er ikke nok å bare tenke seg at en kobler seg til vennenes gnister; vi trenger noen andre for å knytte oss sammen. Vi må be høyere krefter om å gjøre det for oss. Vi tar vår avbrudte forbindelse til høyere krefter og beklager vår manglende evne til å forene oss. Det kan sammenlignes med en gråtende baby som kommer til foreldrene og klager over at han ikke kan gjøre noe, for det (leketøyet) er ødelagt og virker ikke lengre.

Det øvre lyset avbrøt koblingen mellom oss, for at vi skulle kreve at den gjenopprettes. Når man sammen med vennene henvender seg til den øvre kraften med denne forespørselen, vil det si at man allerede er innenfor det korrigerte systemet. Dette kalles “Israel, Torah og skaperen er èn.”

Israel, står for oss alle sammen, de som er rettet “direkte til skaperen” (Yashar -El). Torah er lyset vi leter etter, slik at vi kan limes sammen igjen. Dens handlemåte studerer vi i bøkene.  Skaperen er den øvre kraften, en lyskilde som gjenvekker menneskekjærligheten og samler oss igjen. Det forklarer hvorfor det kalles å vende tilbake til den gode tilstandens kilde, som eksisterte innen knusingen. Slik oppnår vi korreksjon.

Her må vi klarlegge en rekke faser. Men vi bør innse at ingen er istand til å utføre det alene, siden man er tilbøyelig til alltid å arbeide internt og anta at man har tilstrekkelig styrke og evne til å henvende seg til skaperen og rope ut til ham selv.

Men jeg vil aldri bli istand til å addressere skaperen, uten å presentere den knuste beholderen – som består av minst 10 venner som ønsker å samles sammen igjen. Jeg vil være en av dem. Og når der er venner som innser at de må koble seg sammen for å avdekke skaperen og de henvender seg til skaperen for at giverglede og kjærlighet skal herske mellom dem, da vil det skje.

Fra en samtale under måltidet til minne om Rabash, 20/9/12

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis du ikke gjør det som er riktig under en nedtur, skaper du en dobbel Machsom (barriere) foran deg. Du burde ha overkommet en Machsom under oppdagelsen av et nytt hulrom, men du utsatte det og mente du ikke hadde krefter til å gjøre det. Nå blir du nødt til å vente til skaperen atter vender seg mot deg, som vil si at de nye betingelsene for korrigering av fenomenet vil realisere seg i deg igjen – men annerledes. Skaperen forandrer èn vinkel, èn energi, med en annen – og gir deg en ny sjanse til å avansere.

Vi samarbeider innenfor et fullstendig system, der hver og èn må fullføre sin del, som avhenger kun av den enkelte, for å garantere hele systemets eksistens og sørge for at det avanserer mot målet. Denne bevegelsen foregår i hele systemet, der hver komponent stimuleres av og er avhengig av andre, i følge rangen av korreksjoner fra bunnen og oppover, i kjeden av Reshimot (informative gener).

Hva skjer med de som ikke realiserer sine Reshimot? Andre blir nødt til å gjøre arbeidet for dem. Så en som ikke utfører oppgavene sine, forårsaker alvorlig skade for alle. Slik skades hele systemet, hele gruppen. En lar ikke gruppen avansere og gjør at de må arbeide med ekstra korreksjoner, for å fullføre det en selv ikke klarte å gjøre. De må bære vedkommede på ryggen, som i en stridskamp, der man må bære alvorlig skadede soldater på en båre. Dette er en trist situasjon for gruppen.

Siden hele systemet er èn helhet og visningen av Reshimot avgjør hvem handler først og hvem handler etterpå – og hvordan vi er sammenkoblet med hverandre – er alle handlingene våre avhengige av hverandre og utfyller hverandre. Ved å ikke utføre oppgaven din i tide, fordømmer du straks deg selv og hele verden – istedet for å dømme deg selv og verden på en skala grunnlagt på faktiske omstendigheter. Du står på en vekt og får den til å vippe mot den ene eller andre siden, ved at du har ansvar for hele verden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →