I mitt gjensidige samspill med andre, er det viktig at jeg skjønner at den positive energien er på utsiden og den negative energien er inni meg.  Det skrevne ord; “menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av”, er ingen tilfeldighet.

Problematikken er hvordan vi oppfatter oss selv og virkeligheten. Som en selvfølge forestiller vi oss verden som korrupt og oss selv som korrigerte. Vi tar vare på oss selv, tenker over hva som er bra for oss og anser alt fra pespektivet av hva som mest gagner oss. Det eneste jeg er konstant opptatt av, er hvordan jeg kan føle meg bedre.

Denne indikatoren, det indre programmet som hele tiden  er aktivt inni oss, er egoet. Det får meg til å fokusere alle tankene og ønskene mine i èn retning: å bruke verden for egen vinning.

Hvis jeg forestiller meg at maskinvaren min er startlinjen, mulighetene mine, egenskapene og potensialet av tankene og ønskene mine som ligger i den, da er egoet programvaren min. Denne programvaren av selvrealisering ble installert i meg.

Egenskapene mine er hverken gode eller dårlige, men den egoistiske programvaren som driver meg tvinger meg til å bruke dem for egen vinning. Samtidig gjør jeg det på andres bekostning, fordi jeg da føler meg bedre enn de som omgir meg. Dette er egoet vårt, den onde tilbøyeligheten. Selve tilbøyeligheten er “maskinen” og ondskapen er programvaren, tilføyelsen.

Nå må jeg endre denne programvaren fra ond til god. Tilbøyeligheten forblir den samme. Det jeg forandrer er anvendelsesmetoden. Jeg ser at den endeløse jakten etter egen vinning, til syvende og sist bare skader meg. Den onde tilbøyeligheten er ikke bra for meg. Men når jeg, med hjelp fra omgivelsen, begynner å endre den til en god holdning overfor andre, gjør den meg faktisk godt.

Hvordan foregår det? Hvorfor får jeg en god følelse når jeg behandler andre godt og hvorfor føler jeg meg dårlig når jeg sårer andre? Det er fordi jeg på denne måten nærmer meg sannheten og begynner å føle at jeg og de andre er samme ting.

Det er som en mor som “smelter” sammen med barnet sitt. Det fører oss så tett sammen at vi føler oss som en ènhet og smelter sammen til et nytt uatskillelig system av gjensidig forbindelse, der vi ikke lengre skiller mellom hva som skjer med oss selv og hva som skjer med andre.

Da blir hele menneskeheten èn familie. Kanskje ikke med det samme, men det er en begynnelse – og allerede nå forstår vi denne innfallsvinkelen, som er fullstendig basert på psykologi.

Fra en “Samtale om helhetlig undervisning”, 11/7/12

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Før du skriver en bok eller forbereder et foredrag må du sette deg et mål. Basert på mål og målsetninger kan vi skille mellom to typer materiale: informativ og inspirerende materiale.

Den første informerer bare om at metoden, fenomenet, eksisterer og så videre. Den andre typen oppmuntrer en person til å gjøre noe. Hva er den beste tilnærmingen for å strukturere en bok på den integrerte metoden?

Svar: I dag opplever vi svært rask dynamikk: samfunnet er i endring på sitt synspunkt, hele det eksisterenden paradigmet, alt forandrere seg nå. Tatt i betraktning at vi trenger å forandre samfunnet, løse praktiske oppgaver som å redde byer og forsteder fra kollaps, løse problemet med arbeidsløshet, beskytte barna mot vold på skolen og borgere fra å drepe hverandre på gaten osv.. Gitt alt dette, trenger vi å publisere en bok i form av en en veiledning til å løse disse problemene.
Fra  “Snakk Om Integrert oppdragelse” 5/31/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Ved å “innesperre” oss, kommer natuen gradvis til å klarlegge dette bildet for oss. Vi kommer selvfølgelig ikke til å se at vi er internt sammenkoblet av våre tanker og ønsker, slik forskere sier. Men vi kommer til generelt å finne det ut, gjennom alt omkring oss.

Alle er istand til å se dette bildet temmelig klart. Det vil føre til en tilstand der vi blir forpliktet til å undervise mennesker på en integrerende måte, slik at de blir istand til å eksistere i denne verden. Uten noe valg, vil de innse at de må tilegne seg kunnskap om samarbeid med verden, ikke med iver, men med en følelse av at det er nødvendig, slik som det er med det meste vi gjør.

Det blir en grunnleggende kunnskap, vaner man tilegner seg over mange år. Jeg tror at mennesker iløpet av sin livstid trenger å oppeholde og utvikle det, for samfunnet vårt utvikler seg raskt i den retningen. Hos tidligere generasjoner utviklet samfunnet seg sakte og der fantes knapt noen forskjell fra den ene generasjonen til den neste. I dag, derimot, har vi en stor kløft mellom generasjonene, på grunn av denne innlemmede nærheten.

Derfor bruker vi så mye energi på å utvikle det allmenne, globale, helhetlige undervisningssystemet som skal inneholde kurs for ulike kulturer og aldersgrupper.

Filialene våre, i forskjellige land, kommer gradvis til å kunne tilby kurs for å forberede forelesere til å undervise i innledende leksjoner, lærere som kan undervise i påfølgende kurs, pedagoger som kan lede gruppeseminarer og folk til å organisere leksjoner, kurs og gruppeseminarer.

Relevant litteratur for staben; lærere, forelesere, pedagoger og organisatorer, vil samtidig bli publisert. Det samme gjelder for de som kommer til leksjoner og kan få noe som innføringsmaterie. Spesielle hjelpemidler for kurser og seminarer, må også organiseres.

Fra en “Samtale om helhetlig undervisning”, 29/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den kinesiske visdommen snakker om to krefter, yin og yang, som representerer det negative og det positive, eller den kvinnelige og mannlige begynnelsen. Er dette på noen måte koblet til kabbalismens begreper? Hvor kom disse forestillingene fra?

Svar: Dette er åpent for alle, vår verden består av to motstående krefter som manifisteres i alle områder og på alle nivåer. Deres balanse definerer objektets tilstand og nivået definerer sin essens, uttrykt i den uorganiske, organiske, animale, eller menneskelige natur. Alt avhenger av sammenhengen av de motsatte kreftene i systemet og deres sammenkobling. På det uorganiske nivået, er balansen uforanderlig, på det organiske blir den dynamisk og begynner å endre seg. På det animale og menneskelige plan øker denne dynamikken.

Det som vise kinesiske menn oppdaget for tusenvis av år siden, er sant. Gjennom historien har det også blitt oppdaget i andre deler av verden. Dette har imidlertidig ingen relasjon til åndelighet. Dette handler om fenomener i vår verden, tilgjengelig ved eksperimenter ved hjelp av tradisjonell vitenskap som er basert på intensjonen for å motta.

På en annen side er den åndelige intensjonen for giverviljens skyld. Den er helt løsrevet fra våre beregninger, fra vår natur. Her spiller kabbala rollen som et middel, et instrument, en «ènhet» som lar en person heve seg fra mottakerens virkelighet  til virkeligheten av giverglede. Kabbala forklarer oss hvordan vi passerer denne grensen mellom å motta og å gi, og så videre. En persons sjel vil lære ham, siden han allerede vet hva det handler om.

Det finnes ingen annen metode som er i stand til å implementere denne transformajonen, denne inversjonen i en person for å få han til å krysse over Rubicon. Jeg kan ikke alene ødelegge min naturlige egoisme inni meg, men kabbala gir meg muligheten til å tilkalle ekstern kraft, som vil forandre mitt ego til givervilje for at jeg kan sette min nabo høyere enn meg selv og dette betyr å gi ham glede.

I dag betyr ikke naboen noe for meg for å si det mildt. Ikke engang å snakke om hatet eller egoistisk bruk av han. I virkeligheten er det hat som blir til kjærlighet, og jo mer det finnes av det, jo mer kjærlighet er den i stand til å dele ut. Bortsett fra kabbala finnes det ingen andre midler i verden med dens hjelp vi kan påkalle styrken ovenfra, som vil forandre vårt syn på ting.

«La oss hjelpe hverandre» foreslår de entusiastiske velgjørere og vi må passe på så vi ikke vil bli plassert i samme bås som dem. I motsettning til dem er vi ikke utopister. Tvert i mot, vi sier at menneskets natur er dårlig. På de runde bord opplever vi behovet for enhet for et øyeblikk og oppdager straks at vi ikke kan eller vil det.

Da ankommer vi de to ytterpunkter: På den ene siden er det verdt for oss å forenes, men på den annen side er vi ikke i stand til å gjøre det. Så hva gjør man? Dette er det ekte/viktige/virkelige spørsmålet, og vi har har enda til gode å komme frem til dette spørsmålet.

Vi forklare det litt etter litt i den grad folk er i stand til å motta og bære/tåle det. Vi sier ikke at det er umulig å forene med våre egne midler før de kan se det selv. Vi vil senere måtte bringe inn noen endringer i vår praksis, i de felles arrangementer, seminarer, runde bord, utdanningssystemer og integrert utdanniing og oppvekst. Gradvis vil vi utvikle metodikken.

Det finnes ingen annen vei for verden og det kan ikke være noen. Uansett hvor kjennt Yin og Yang er vil det ikke gi oss løsningen. Men den kan bli brukt som et startpunkt for vår formidling i Kina.

Fra tredje del av den Daglige Kabbalah Leksjon 7/15/12, studiet av Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den integrerende (helhetlige) metoden kommer fra kabbala. Den forklarer alt basert på det øvre systemet som overvåker menneskeheten.Alt som skjer forklares med en klar kabbalistisk, vitenskapelig og streng terminologi, med formler, grafer, osv. Menneskets – og hele naturens ego, den uorganiske, organiske og animalske naturen, samt det menneskelige samfunnet – utviker seg under innflytelse av en bestemt energi.

Denne utviklingskraften er energien som aktiviserer naturen. Vi kan kalle den skaperen, fordi den skaper og gir liv til stadig nye tilstander hos oss og arbeider i oss. Det er den indre energien som driver vår egoisme.

Innen kabbala, utforskes alle disse handlingene, reglene og lovene, den gjensidige relasjonen mellom vår egoisme og energien som influerer den, på veldig klart og vitenskapelig grunnlag. Ulike sammenkoblinger er konkludert og beskrevet, fra tidenes morgen. Og iløpet av millennium ser vi nøyaktig hvordan det fungerer.

Alle som er opptatt av kabbala, begynner å fornemme dette systemet og ser det i ren cerebral sammenheng: hvordan alle våre “tannhjul” henger sammen, hvordan alle snurrer rundt og hvordan vi er nødt til å forandre oss.

Vi kan, imidlertid, ikke tilby massene dette systemet. Ikke alle kan bli fysikere, kjemikere, eller biologer. Alle har sin egen nisje og sine egne anlegg. Vi kan derfor ikke undervise folk i kabbala. For det første, fordi de ikke har noen interesse for det – og for det andre, nytter det ikke å undervise noe til noen som ikke er predisponert for det internt.

Hva ville skje, f.eks, hvis en fysiker, uten noe ønske og indre driv for å danse, plutselig begynner på dansekurs? Hvordan blir resultatet? I beste fall ville han bli istand til å gjennomføre noen dansetrinn, men det blir aldri en ballettdanser av ham. Det samme gjelder her. Det er ingen vits i å undervise noen i kabbala, om de ikke har noe ønske om å lære om systemet som styrer verden, menneskeheten og hele naturen.

Det er et system, en skjult naturkraft. Den er skjult for oss, bare fordi vi ikke befinner oss på nivå med den. Det er nivået av felles, gjensidig forbindelse, der alt individuelt forsvinner og blir felles og samlet.

Om vi forbereder folk på dette, vil de begynne å fornemme det. Men er de i utgangspunktet ikke predisponert for det, underviser vi dem i alminnelige integrerende kurser. Vi inkluderer selvfølgelig ikke noe om det indre systemet i undervisningen. Da vil de anse oss som mystikere, eller som en del av New Age bevegelsen. Ved å føre dem sammen og gjennomgå samholdsseminarer med dem, baner vi veien for dem til å føle hva som skjer når mennesker samler seg og hva resultatet av samhørighet er. Vi sier: “Legg bare merke til de nye sinnstemningene og tilstandene dere gjennomgår sammen. Et visst fellesskap utvikler seg. Nye tanker og ønsker, som ikke tilhører noen spesifikt. De dukker opp som en konsekvens av informasjonsutvekslingen mellom dere, som resultat av og belønning for samhørigheten dere mellom. Denne felles energien, en felles tanke, forèner dere og samler alle de individuelle målsettingene. Det er den neste innlemmede fasen.”

Og nå, i den innlemmede fasen (som vi selvfølgelig tilnærmer oss gradvis, i henhold til hvordan man utvikler seg gjennom seminarene), “La oss prøve å fornemme hva dette fellesskapet, denne energien, er. Hva om vi forsøker å se hele verden gjennom det og ser at den er en samlet helhet? Hvis jeg er et harmonisk menneske, hvordan vil denne verden se ut for meg?”

Og når jeg ser verden gjennom de felles innlemmede linsene, istedet for gjennom de egoistiske brillene mine, begynner jeg å se at verden i virkeligheten er ett samlet maskineri, et analogt system – og at alt i den er lenket sammen. På samme tid så jeg annerledes på det hele og hadde det bare travelt med “å dra teppet til meg selv”. Og ved å ta for mye, forårsaket jeg så stort press at jeg måtte bruke alle mine krefter for ikke å miste det. Hele livet mitt var under enormt press av å ikke miste dette “teppet”.

Men om jeg hadde sett annerledes på verden, ville jeg ha sett hvor lett det er å gi opp “teppe-enden” min når jeg samarbeider med andre. Ingen vil prøve å ta det fra meg, for vi er alle dekket av det samme “teppet” og ingen mangler noe. Når vi innser dette systemet, la oss alle bli enige om å godta det. Uansett, vil det tvinge oss til å innlemme oss. Men da blir det med makt, gjennom smerte og lidelse – istedet for at vi bevisst realiserer det.

Slik avanserer vi med vårt aktede publikum og endrer dem gradvis.

Fra en “Samtale om helhetlig undervisning”, 29/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Kabbala disseminasjon, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I denne virkeligheten er vi forbundet til fysiske kropper og for oss virker det som om vi har fri vilje, uavhengighet og at vi stiller spørsmål og får svar. Men senere oppdager vi at vi simpelthen stod foran et speil og at det ikke var noen andre der. Egenskapene mine synes å være som menneskeheten, som en enorm verden rundt meg, som det ser ut som om jeg bearbeider.

Vi må derfor forstå at det vi gjør mot andre, gjør vi egentlig mot oss selv. Det kommer ikke bare tilbake til deg som en sprettball. Du utfører det direkte mot deg selv. Alt det du ser rundt deg, er dine egne egenskaper utstrakt utover.

Og dette er den eneste muligheten du har til gradvis å oppdage deg selv. For om vi kunne oppdage inni oss det samme ønsket som skaperen skapte oss med, ville vi konstant stå fast i det. Vi ville ikke ha prøvd å utforske det, men gripe fatt i det som noe godt og vår eneste tanke ville vært hvordan vi kunne oppfylle det. Vi ville hatt omsorg for det, som en kjærlig mor som ikke har andre bekymringer enn at barnet hennes skal være godt i hold og sunnt. Hun kritiserer ikke barnets personlige egenskaper.

Derfor befinner vi oss i denne spesielle virkeligheten. Det sies, “Et menneske er en liten verden” – og alt som er på innsiden ser det for seg på utsiden. Hele virkeligheten omkring deg er deg, deg selv, motsatt, som om det var tømt utover. Og nå, siden du ser all eksistens som om den er utenfor deg selv og forholder deg egoistisk til den, kan du med alle de egoistiske egenskapene du har, forsøke å oppnå kjærlighet.

Resultatet er at alt skaptes med korrigeringen som mål. Om du fortsatte å ha alle disse egenskapene iboende i deg, ville du aldre kunne oppdage dem og korrigere dem. Og da ville du ikke mottatt noe Kli (beholder) til å avdekke skaperen i. Men siden alt dette viser seg utenfor deg, er du istand til å se og klarlegge forholdet ditt til det, å oppdage det 613 ganger kraftigere og på den måten å oppdage skaperen. Inni deg selv, kan du bare oppdage “punktet i hjertet”.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/7/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan blir forbindelsen, eller kontinuiteten, mellom leksjonene og de påfølgende seminarene på kongressen i Kharkov? Kommer de til å følge vanlig protokoll, eller ikke?

Svar: Det kommer an på deltagerne der.

På den ene siden ønsker vi at folk får en viss informasjon og kunnskap fra leksjonene. Seminaret, derimot, handler vanligvis ikke om kunnskap, men om følelser. Derfor bør vi forène kunnskap og følelser på en måte som gjør at de gjensidig utfyller hverandre.

Men i prinsippet avhenger alt av publikum. Derfor ønsker jeg å motta spørsmål, forslag og ønsker fra våre venner. Det vil gjøre meg istand til å se hvilket samsvar av kunnskap, forståelse og fornemmelse jeg må ha og i hvilken grad mennesker i Russland i dag oppfatter informasjon følelsesmessig og intellektuelt.

Når jeg har en kongress i Europa, for eksempel, er jeg nødt til å bruke intellektet på en heller kjølig måte. Men gradvis blir folk så involvert at innen kongressen nærmer seg avslutning, snakker jeg allerede med hensikt om å samle dem – og alt utvikler seg fantastisk.

Jeg lurer på hvor lang tid vi kommer til å trenge på kongressen i Kharkov for å oppnå en gjensidig sinnstemning og skape et felles felt? I dette felles feltet vil vi føle dets sentrum, dets varme, dets gjensidighet, tilsynekomsten av nye bølger i det, der vi allerede begynner å fornemme noe høyere enn vår psykologi. Vi vil fornemme vår samhørighet, våre sinnstemninger – det som eksisterer uavhengig av oss og ikke bare er mellom oss – men over oss.

Det er til denne tilstanden jeg ønsker å lede deltagerne, slik at de begynner å føle at når mennesker påvirker hverandre riktig, vil et informativt, styrende felt dukke opp – og om en forsøker å vedbli innenfor det, begynner det å kommunisere med en fra den andre siden. Da vil en gradvis begynne å arbeide for å avdekke og fornemme det mer – og det er avdekkelse av skaperen. Skaperen er en energi – et eneste enormt felt som styrer oss.

Fra den virtuelle leksjonen, 8/7/12

Kategori: Kongresser, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Østens folk, som f.eks. kineserne, påstår at de allerede kjenner sannheten, uten at det faktisk er sannheten. Hva kan gjøres med det?

Svar: Det sies: “Visdom blant nasjonene – tro.” Poenget er at alle kulturer og religioner omtaler vår egoistiske virkelighet og forsøker å introdusere en metode for å hjelpe oss å unngå lidelse i livet – vårt ego – og som vil sørge for en løsning på de nåværende problemene og håp for det neste livet, selv om dette ikke uttrykkes så mye i den kinesiske kulturen. Men religioner og andre kulturer har utviklet enestående metoder, ved å anvende kabbalistiske idèer.

På den ene eller andre måten dreier det seg om egoistiske metoder, om hvordan vi lever og håper på et bedre liv nå og etter døden. Ingenting av dette handler om å endre den menneskelige naturen. Ingen metoder etterlyser og setter som sitt mål å elske andre som seg selv. Det er dette som gjør kabbala ulik andre metoder og det er den eneste metoden som taler om å endre mennesket ved å anvende den øvre kraften og forklarer hvordan man gjør det. Alle andre middel er innestengt av vårt ego – og anvendelse av dem er som å dra deg selv opp etter håret fra en myr.

Hver metode er dessuten egnet for folket den ble laget for. Jeg antar at det er umulig å forstå Confucius hvis du ikke er kineser. Læren hans er veldig dyp, men andre folkeslag ser på den som noe overfladisk, siden den ikke egner seg for deres natur og karakter.

Det er ingen tilfeldighet at der er sytti røtter for sytti folkeslag. Hver nasjon har sin egen spirituelle rot, som i vår virkelighet føder sitt avtrykk. Det er roten til alle ulikheter, inkludert den kulturelle. Man ser at opera er for italienere og man kan knapt tenke på spanjoler uten tyrfekting. Spesielt innenfor filosofien merkes det. Det er umulig å forstå Dante, om man isolerer ham fra kulturen og tidsepoken han var en del av.

Vi bare later som om vi forstår historiens mesterverker. Kan jeg virkelig lære japansk filosofi uten å være japaner? Jeg vil bare ikke være istand til å føle og gå i dybden av den. Jeg kan bare studere og oppfatte de tørre bokstavene. Ikke dens ånd.

Jeg kan ikke forstå Confucius, fordi jeg internt ikke er konstruert som ham. Jeg kan heller ikke forstå de innfødte amerikanske indianerne. Jeg kan besøke dem og imitere dem eksternt, men jeg kan ikke forbinde studiene med sjelen min.

I beste fall kan jeg føle et annet folkeslag. Men jeg kan ikke være del av roten deres. Derfor er vår virkelighet så full av tøv. Vi har kastrert oss selv og nektet oss det interne fyllet fra rike kulturer og dype filosofiske forståelser, ved å bare la det eksterne bli igjen.

De sytti røttene opprettholdes til Gmar Tikkun (korrigeringens avslutning). Kun da vil de forsvinne inn i den generelle Keter. Derfor har vi ingen gjensidig penetrering og forståelse, bare tørre doktorat avhandlinger. Vi finner ikke et gram av sannhet i dem.

Også moderne kinesere ser på Confucius fra en viss avstand. De forstår ham heller ikke i dybden. Men de kan fortsatt på en måte se seg selv i forbindelse med ham og forbinde seg med roten sin. Ingen andre er istand til det.

Vi er nødt til å forbinde oss i gjensidig kjærlighet over alle våre røtter, uten å blande dem. Kilden til de sytti røttene er  Zeir Anpin, men selv ikke der blandes de. De forbinder seg ved hjelp av Masach (skjermen). I det spirituelle overholdes alle ulikhetene. De til og med vokser mens de går oppover, siden egenskapene våre blir mer kraftfulle. I førstningen er vi nær hverandre og man merker knapt noen forskjell. Senere splitter de spirituelle nivåene seg som en kjegle, siden “den som er større enn sin venn har større ønsker”. Vi forbinder oss gjensidig over det, over alle detaljene vi oppfatter.

Du spør hvordan vi gjør det? Når jeg setter dine ønsker over mine og du setter mitt ønske over ditt, begynner jeg å fatte læren til Confucius – og du begynner å fatte læren til Moses. Men for å gjøre det, trenger vi en Masach – og først må vi arbeide sammen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/7/12, “The Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I BaalHaSulams «Introduksjon til boken Zohar,» sak 26: Det betyr at deres overdrevne vilje til å motta, som allered var blitt utryddet og råtnet i den andre tilstanden, nå må bli gjenopplivet til alle sine overdrevene mål, uten noen begrensninger overhodet. Det betyr med alle sine tidligere feil. Deretter begynner arbeidet på nytt igjen for å konvertere overdreven vilje til å motta til å bli ren giverglede.

Vi må forstå at ønsket om å motta er råttent i aller verste grad. Vi vil ikke bare få se størrelsen på dette onde, men også dens onde vesen i sin nåværende form, uten en masach (skjerm) er ikke dette bare ondt for oss men også for oppnåelse av målet til skapelsen. Det viser seg at ønsket om å motta uten en masach ikke er egnet for oppnåelsen av skaperverket, så den blir kalt ond og død, siden vi ikke kan motta livets lys eller føle kraften av dens vitalitet.

Når vi forstår alt dette vil vi nå et vendepunkt der vi begynner å gjenopplive våre ønsker. Det kalles “Oppstandelse fra de døde” – måten vi begynner å korrigere ønsket om å motta slik at det kun vil være for å gi. Vi trenger dette vendepunktet på veien, slik at vi vil føle det korrupte ønsket å bestemme at i denne formen er det «dødt.»

I dag ser ikke ønsket om å motta korrupt ut. Hva er galt i å ville nyte de tingene jeg liker?

Jeg må oppdage alle ønskene  inni meg å forstå at når jeg nyter dem på vanlig måte, hindrer jeg meg selv fra å gi til skaperen. Dette er fordi givervilje er når jeg slutter å bruke ønskene på vanlig måte og nyter hver og en av dem kun når jeg gir til skaperen. Jeg kobler mine ønsker mot han for å forstå hvordan å gi så han vil nyte bruken av et slikt ønske. Bare til en slik grad, for en slik glede, når jeg lengter etter å gi til skaperen, handler jeg. Å motta lyset inni meg for å føle at jeg sjenker til han med denne handlingen.

Selv om vi har nådd korreksjoner er det umulig å nå det endelige nivået (nivå 3) fra den opprinnelilge tilstanden (nivå 1) dersom det ikke finnes noen «døde» ønsker på veien som er gjenopplivet.

Spørsmål: Hvordan kan vi forstå at ønsket er dødt og det er på tide å gjennopplive det?

Svar: Dette er en annen type arbeid: hver gang dreper jeg mer og mer av mine ønsker. Det er umulig å vite på forhånd at jeg har passert hele veien. Det ser alltid ut som om det ikke finnes noen veier å avansere til, men den neste dagen er et nytt lag avslørt.

I går nådde vi en ny topp, vi opplevde et sterkere samhold, inntrykk og spenning, vi følte en spesiell tilstand som var et resultat av en ny og sterkere tilknytning, som vi aldri har følt før.

Vi nådde det takket være lyset som ble opprettet mellom oss. Vi utløste lyset, og lyset fylte oss. I den første fasen føler vi spenning og oppstemhet, mens lyset fortsetter å handle inni ønsket som vi klarte å knytte det til. Den  utvider sin virksomhet til fase to, tre og fire, den fulle dybden av ønsket blir åpenbart for oss, de nye lagene som vi ikke har nådd forbindelse med enda.

Men i dag føler vi tungsinn. Hvis vi erkjenner at dette tungsinnet kommer fra skaperen, at han sendte den til oss og gjør oss søvnige med vilje, kan vi gjøre noe. Vi kunne motstått tungsinnet.

Det er sant at jeg føler for å sove nå, føler ikke for å gjøre noe, men dette kommer fra skaperen. Han ønsker å utvikle oss og han avslører et nytt vessel inni oss nå. Hvordan våkner du umiddelbart opp til livet i tåka, innenfor den søvnigheten, likegyldigheten og forvirringen?

Min søvninghet ble forårsaket av det svake lyset. I det samme øyeblikk lyset blir sterkere, vil jeg straks våkne opp, som en blomst som snur seg  i retningen av soloppgang. Det handler ikke om sløvhet, vi snakker om spirituelle stadier som er bestemt av lysets nivå. Korreksjon av ønsket ved midnatt, før daggry avhenger ikke av tid.

Så hvis vi nå våknet opp til et sterkere samhold, og det var pga en virkelig alvorlig intern innsats, ikke bare sanger og dans, ville vi oppdaget at vi har oppnådd  takket være det ekstra ønsket som vi mottok på konvensjonen. Hele poenget er å komme tilbake til livet etter den første bølgen av oppvåkning har blitt erstattet av det mørke tykke utbruddet til egoet.

Det spiller inge rolle om den nye stigningen ikke synes like spesiell som den vi følte under konvensjonen. Der vi var som barn og ble imponert med rene, ekte begjær – I dag har vår reaksjon blitt dypere og vi forstår ting i «tykkere» fartøy/vessel. Dette er hvordan ideen om en motsatt verdi av lyset og vesselet uttrykkes.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 7/8/12, “Introduksjon til boken Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ingenting vil bli oppklart dersom vi ikke begynner med kontaktpunktet vårt. Det er grunnlaget og alt må begynne derfra. Til det tilføyer vi hvert ord, hver egenskap og alt vi ønsker. Alt tilføyes dette kontaktpunktet.

Derfor må vi ikke aktivere en eneste tanke før vi fastslår dette punktet. Først må du stabilisere det inni deg og begynne å tenke på hvordan du forsterker det, hvordan du utvider kontrollen over andre egenskaper, hvordan du endrer det til en sirkel.

Det blir oppfyllt av omgivelsen. Hvis du skaper dette punktet og arbeider for å innlemme vennene i det, utvider det seg riktig og du glemmer ikke hva som virkelig er viktig.

Spørsmål: Så hvorfor forlenges tilstandene? Hvorfor føler vi tungsinnhet?

Svar: Du føler tungsinnhet i dine fysiske, egoistiske beholdere. Når du føler deg bedre og alt er lettere,er du glad. Dersom du avanserte gjensidig forbundet med andre, ville du faktisk være lykkelig over å føle tungsinnhet.

Det er egoistisk å spørre hvorfor tilstandene forlenges. En som avanserer har ikke slike tanker. Han har kun ett spørsmål: “Hvordan kan jeg være sikker på at jeg i min nåværende tilstand påvirker uten noen vinning for meg selv? Alt jeg trenger, er et tegn på at jeg virkelig tilfredsstiller deg, et tegn som er fullstendig isolert fra meg. Jeg har ikke behov for noen sansefornemmelse, eller for at ting skal bli lettere. Alt jeg trenger er å vite at jeg gjør det som er riktig.” Det er giveregenskap.

Spørsmål: Hva er tegnet på at jeg har lykkes?

Svar: Det vil være i overnsstemmelse med lyset av Hassadim som du mottar. Det gir deg ingenting bortsett fra tilhørigheten til det å gi. Da vil jeg forstå og føle at skaperen ikke vet noe om mine bestrebelser og mine oppnåelser – heller ikke gjør noen andre – og det gjør meg enda mer lykkelig. Det er et tegn på at jeg er oppriktig isolert fra mitt ego.

Spørsmål: Hvordan kan vi fastsette en slik holdning i våre hjerter?

Svar: Det kan dere bare med den utbredte formelle oppfatningen i samfunnet. Vi må skjønne hva det å gi betyr, at det er mangel på forskjellige motsatte krav. Alt jeg trenger er riktig kurs og styrke til å gjennomføre det. Selve veien er som en ènveiskjøring.

Ved å korrigere beholderen min på den måten, går jeg så opp på et nytt nivå – der jeg begynner å glede meg over å gi. Dette kan ikke beskrives i ord. Jeg mottar for å gi og glede meg over det, men nytelsen min fornemmes ikke i de vanlige ønskene, selv om de er der alle sammen.

Spørsmål: Hva er gruppens utbredte formelle oppfatning?

Svar: Det er den generelle tendensen som setter det å gi høyere enn alt. Alle må simpelthen være klar over at det er slik vi må omtale det, selv om vi fremhever skaperens betydning for hverandre på en kunstig måte.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/7/12, “Introduction to The Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →