Spørsmål: Hvis skaperen er en tanke, betyr det at jeg også blir en tanke når jeg har oppnådd likhet med skaperens egenskaper?

Svar: Når vi oppfyller skapelsesplanen, blir også vi en del av denne tanken. Skaperen skapte lysten hos skapningen for å gi den eksistensmulighet, så den kunne være håndgripelig og reell. For å kunne eksistere utenfor skaperen, har vi behov for materie, som er det vi kaller lyst. Men muligheten for å bli lik skaperen, å smelte sammen med ham og å tilegne seg hengivenhet, oppnås utelukkende i form av tanke. Skaperen ønsker å glede oss og gjør det i form av tanke. Hvis vi ønsker å gi til ham, gjør vi det også i form av en tanke. Tankene styrer alt. Det gjelder også hos mennesket. Hos hver og en av oss finnes ulike ønsker og lyster, men vi evaluerer et menneske basert på dets evne til å tenke.

(26056)

Fra KabTV`s Kabbalah for Beginners, 21/10/10

Kategori: Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er det mest viktige for oss å fortelle folk?

Svar: Vi er nødt til å formidle folk det fakta at uten en endring i menneskets natur fra det å hate hverandre til å begynne å elske hverandre, går vi mot naturens evolusjon til integral form og på den måten fremkaller vi flere og flere personlige og kollektive problemer.

Vi må snakke om dette i samtlige kommunikasjonskanaler, at oppnåelse av kjærlighet for hverandre er målet for kabbala; det er riktig resultat av rett spirituelt arbeid (skaperens arbeid).

Det er hva som skiller læren om kabbala fra religion: Kabbala godtar betingelsen av at “du skal elske din neste som deg selv” er den store generelle regelen i Torah, mens religion anser gjennomførelse av fysiske krav som vesentlig. Derfor lar de være å korrigere den menneskelige naturen, noe de egentlig var spesielt ment til å gjøre.

Kabbala anser at dersom målet ikke er “elsk din neste som deg selv,” så vil det si at hele Torah ikke respekteres, fordi det er den generelle altomfattende regelen i Torah, siden spesielt dette målet fører mennesket mot egenskapen av giverglede, til Lishma, for skaperens skyld.

Hvis en person ikke ønsker å heve seg over sitt ego, vil hans handlinger bare få egoet til å vokse. Og istedenfor å nærme seg egenskapen av giverglede og kjærlighet, som er avdekkelse av skaperen, så fjerner han seg lenger bort fra skaperen og forvandles til det “blandede mangfoldet” som er “Faraos gudfryktige tjenere”, alle de som handler for sitt eget egos skyld, for å få lønn i denne verden og den neste.

(120107)

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betingelsene for å passere gjennom “barrieren” inn i den øvre virkeligheten?

Svar: Ifølge den populære russiske science fiction romanen Mandag begynner på lørdag av Strugatzgy:

For å gå gjennom en mur er det nødvendig å:

1. Se kun målet foran deg.

2. Tro på deg selv.

3. Ikke legge merke til hindringer.

Ifølge oss:

1. Se kun målet foran deg: etterlevelse, likhet i form med skaperen.

2. Tro på kabbalistenes veiledninger og utfør dem (gruppe, studie, osv).

3. Bruk hindringene riktig, så du forvandler en nedtur til en opptur.

(119846)

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis jeg godtar gruppen som et verktøy for mitt avansement, bør jeg korrelere hele kursen min til gruppen. Jeg begynner å se skaperens avdekkelse i gruppen: at han presenterer for meg det jeg ser i mine venner.

Jeg har ingen mulighet for å evaluere dem objektivt. Derfor håndhever jeg fra nå av prinsippet om at “alle avviser ifølge sine egne feil.”

Det betyr ikke at jeg lukker øynene for alt som skjer. Nå eksisterer simpelthen forholdet vårt på to nivå. På den ene siden godtar jeg vennene over fornuft, som den beste, riktigste og mest perfekte gruppe. Jeg ser på dem som store og meg selv som trofast mot deres omgivelse. På den andre siden oppfatter jeg dem logisk og ser at vi alle er nødt til å forandre oss til det bedre for å kunne hjelpe gruppen. Begge mine tilnærmingsmåter er bygget på på reelt grunnlag: enten ser jeg meg selv som ukorrigert, eller jeg ser alle dem som ukorrigerte.

Jeg skjønner at synspunktet mitt avhenger av min indre tilstand og derfor arbeider jeg på begge nivå: til tider bøyer jeg hodet for vennenes storhet og til tider avanserer jeg side om side med dem med ønske om samhold og felles stigning.

Samtidig vet jeg at jeg aldri ser det riktige bildet, siden alt er relativt inntil den endelige korreksjonen og jeg mangler håndfasre kriterier.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilke tegn kan hjelpe oss å se at ønsket er korrigert?

Svar: Et korrigert ønske kan forbinde seg med andre ønsker. Det er tegnet du kan bruke for å sjekke det med. Når flere ønsker kobler seg sammen, er det tegn på at de er korrigert i en viss grad og at de har en felles Masach (skjerm).

To ønsker som kobler seg sammen er allerede istand til å skape et spirituelt Partzuf, på samme måte som når to celler smelter sammen til èn som er begynnelsen på et nytt legeme. Begge disse cellene er egoistiske, men forbindelsen mellom dem utføres av kraften som er overordnet naturen. Selv om hver celle er ment å holde seg innenfor grensene til sin egoistiske natur, tvinger denne kraften, dette instinktet som dukker opp, dem til å ta kontakt.

Naturkraften forbinder cellene, river ned deres egoistiske Masachim, skallene som forhindrer dem fra å oppnå kontakt. Men mens alt i naturen skjer automatisk og instinktivt, så er vi nødt til å be om det, siden vi er den egenartede delen i hele naturen; vi ønsker å ligne skaperen. Derfor bruker vi hans krefter, men vi former selv skapningen. Det blir sagt at skaperen forberedte alt og knuste skapningen – og de rettferdige korrigerer og gjenoppbygger den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/10/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig å konstant glede skaperen?

Svar: Ved å tenke på ham hele tiden.

Alle aktivititetene du deltar i; enten det er jobb, studie, om du spiser, om du er i sengen – også når du ikke er alene der, hvor og hvordan spiller ingen rolle – alle tankene dine må være rettet mot skaperen. For hele naturens plan, med alle dens krefter er rettet mot dette, for å kunne arbeide med giverglede.

Hvis du handler slik, begynner et helt nytt felt av følelser å avdekkes foran deg, en ny verden. Du begynner å se systemet som styrer, som foreløpig synes å være skjult siden vi ikke oppfører oss riktig innenfor det. Vi ser det ikke. Vi kan bare se det hvis vi lenges etter det for givergledens skyld og da oppdager vi hvordan det fungerer.

Det eksisterer en lov om likhet i form som fungerer i alle verdener, vår egen inkludert. Når jeg ønsker å oppdage noe, konstruerer jeg en sensor som tilsvarer fenomenet jeg ønsker å oppdage. Det samme gjelder her; hvis jeg ønsker å oppdage systemet av krefter som styrer verden, må jeg ha disse egenskapene, da vil det avdekkes for meg.

Derfor må jeg være fokusert på det hele tiden, slik at alt det jeg gjør, alle tankene, ønskene og handlingene mine kun er med intensjon om å glede skaperen, for å tilfredsstille ham.

Hva er intensjonen om å glede skaperen? Jeg har ikke lyst til å forvirre dere, men det finnes ingen skaper og der er ingen å glede. Ved å kontrollere tankene og ønskene mine justerer jeg tilsynelatende meg selv, jeg sikter mot å oppfatte den sanne skapelsen. Men det som til slutt avdekkes hos meg er kraften som aktiverer og styrer alt – og den kalles “skaperen.” Denne kraften kan kun oppdages inni meg. Den kabbalistiske intensjonen skaper inni meg muligheten til å føle en annen virkelighet som er parallell til vår virkelighet. Hvis vår virkelighet kun eksisterer innenfor den egoistiske kraften av mottakelse som er utviklet ifølge en plan uavhengig av oss og som vi er helt underdanige, så vil muligheten for absolutt frihet dukke opp når jeg går inn i en annen virkelighet.

Fra kongressen i Bulgaria, “Dawn of a New World”, første dag, 1/11/13, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam skrev i “The Essence of Religion and Its Purpose” at Skaperen er absolutt godhet. Og skaperen er virkelig primær; det finnes ingen han kan få noe av; han er ren giverkraft. Hvis han gir noe, er det godhet. Å være primær, eller grunnleggende, vil si at det ikke er noe ondt i ham. Det viser seg både fra reell oppnåelse og fra våre intelektuelle konklusjoner.

Men i dette tilfellet, hvorfor ser vi så mye forferdelig i denne verden? Selvfølgelig “finnes ingenting annet enn ham”, som vil si at han er den eneste fungerende kraften. Det vil si at alt kommer fra skaperen. Hvordan kan det da ha seg at vi oppfatter tilstandene våre som dårlige?

Baal HaSulam forklarer faktisk at skaperens styrelse er målrettet. For å lære oss, for å føre oss til den høyeste form for bevissthet og forståelse, må skaperen la oss gjennomgå alle mulige ubehagelige tilstander. På grunn av dem begynner vi å skjelne hva som er godt og ondt, ikke fra synspunktet til vårt egoistiske ønske, som i begynnelsen, men i forhold til ønske om å gi.

Skalaen er så motsettende den vi har innebygget i oss fra fødselen av, at vi ikke en gang skjønner essensen av deres motsatthet. Vi er nødt til å finne det ut og på veien vil den gjentatte ganger bli presentert for oss i ny form og kreve at vi anvender en annerledes tilnærming. Hvert nivå er jo motsatt sine tilsvarende nivå, både lavere og høyere.

Derfor kan en person aldri være sikker på noe av det han erfarer. Han har kun en “forankring”; denne verden. Her er vi adskilt fra det spirituelle og i hver tilstand vender vi tilbake til denne adskillelsen, fordi vi med hvert skritt blir nødt til å falle tilbake til det lavere nivået, iallefall for et lite øyeblikk. Det føles som om alt det spirituelle forsvinner fullstendig og da stiger vi til et nytt nivå.

Tilstanden til “denne verden” er spesiell, fordi vi her på en måte kan eksistere uten noen som helst intensjon, adskilt fra det spirituelle. Det er kanskje en innbillt verden, men tross alt lever vi i den. Senere vil vi se og skjønne at det ikke er eksistens, ikke er tilstedeværelse, men en form for “svingning”. Og allikevel kan vi kun gå oppover på korreksjonsstigen mens vi befinner oss i denne verden, erfarer ulike fenomen her, styrker gruppen og forsøker å utføre de nødvendige handlingene innenfor den.

Her er vi opptatt med disseminasjon; det er her vi ønsker å se korreksjon. Siden vi ennå ikke er i den spirituelle virkeligheten, blir denne innbillte, materialistiske virkeligheten “grunnlaget” for oss, solid og urokkelig. Det vil si at spesifisiteten til gruppen vår også kommer fra denne verden.

Derfor lar skaperens målrettede styrelse oss gjennomgå  fryktelige tilstander, karakteristiske for modningsprosessen til den edle, søte frukten. Det sies at lysets fordel kjennes fra mørket. Hvis prosessen er forsinket, viser det også størrelsen og unikheten til et spesielt individ. Jo mer sammensatt en sjel er, dess flere modningsetapper vil den kreve.

Dette er allikevel ikke direkte relatert til dens tempo. Vi påskynder tiden når vi i hvert øyeblikk ønsker forandring. Hvis jeg har “holdt på med dette” i mer enn tyve år uten å komme videre, bør jeg ikke berolige meg selv med at jeg sikkert har en høytstående sjel som trenger mye tid på “oppløpet.” Jeg må ikke bedømme utviklingen min etter resultatene, men etter tempoet på de interne forandringene. Det er det som er avgjørende for om jeg går gjennom lys eller mørke, på veien til Torah eller på lidelsens vei.

Og her er alt avhengig av forberedelsen fra min side: hvis jeg forbereder meg på forandring, påskynder jeg tiden og forvandler den uønskede veien til den ønskede. Faktisk finnes ingen “uønsket” vei. En person kan ikke, gråtende innrømme at skaperen fører ham til skapelsens mål. Vi er ikke en flokk med slaver som sleper oss fremover mot absolutt godhet, tvunget av pisken. Det er simpelthen umulig. På hver etappe, hvert eneste øyeblikk, har jeg valget mellom veien til Torah og lidelsens vei. Forskjellen mellom dem avgjøres av forberedelsen min; om jeg ønsker å utsette avanseringsnivået mitt og se hvor langt det befinner seg fra skapelsesmålet.

Og målet er at jeg står fast med skaperen, som vil si en fullstendig likhet i form med ham. Hvordan er dette mulig? Han er ønsket om å gi, mens jeg er ønsket om å motta. Vi er polare motsetninger.

Faktum er at skaperen sender meg lyset som endrer, slik at ønsket mitt får en “kledning” av giverglede. Det kalles også skjerm og tilbakevendende lys. Slik blir jeg lik ham.

Men kan jeg være sikker på at jeg avanserer i riktig retning? For å være sikker på det, har jeg en gruppe som jeg må arbeide i. Hvis jeg virkelig anstrenger meg, venter jeg på at skaperen skal utføre de nødvendige handlingene med meg, å ordne “øvelser” for meg. Jeg er klar for dem, jeg ønsker dem og godtar dem villig, med glede og takknemlighet og velsigner både det som er godt og ondt.

Men hvordan kan jeg sjekke meg selv i dette? Kriteriet er som følger: Når jeg føler at hjertet er tungt blir jeg glad, glad for å ha et sted der jeg kan arbeide, for at skaperen ikke har glemt meg og fordi han viser meg høyden på neste nivå. Nå mangler jeg bare lyset for å kunne heve det opp i altruistisk intensjon.

Slik viser det tunge hjertet meg at jeg nå kan stige til giveregenskap. Det er forskjellen mellom veien til Torah og lidelsens vei.

Fra fjerde del av den daglgige kabbalaleksjonen, 7/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi revidere artiklene til Rabash og Baal HaSulam i ny språkform, så de blir lettere for folk å forstå?

Svar: Gjenfortell dem med egne ord! Ta for dere en liten artikkel, les den, legg en plan og begynn å omskrive den, ord for ord.

Det var slik jeg omskrev boken  Zohar, The Study of the Ten Sefirot, og artiklene til Rabash. Jeg tok, for eksempel, en spesifikk artikkel og erstattet ord med andre ord som lå nærmere mitt eget ordforråd. Deretter sjekket jeg paragraf etter paragraf, for å se om det ble riktig, sammenlignet med originalutgaven og resultatet ble en fullstendig annerledes tekst som virket mer forståelig og mindre arkaisk enn originalen, i en normativ, moderne språkform.

Når dere holder på med dette, vil dere se at det ikke er komplisert. Der er spesielle koder, men dem kjenner vi allerede. Vi må tilpasse skriftene for oss selv og for folk, slik at man, når man leser dem, kan føle at de består av litt psykologi, litt filosofi, biologi, evolusjon, osv. Det vil si, at de representerer en sunn, normal tilnærming til alt.

Fra en samtale om disseminasjon, 17/11/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi beveger oss forover, møter vi all mulig egoistisk frykt, uvisshet og tvil. Selvfølgelig ønsker vi ikke å ta så dramatiske skritt. Det kan synes som det er bedre å myke ting opp og ikke snakke åpent ut mot sterke krefter i verden.

Det ligner på hvordan Farao går mot Moses. Hvem er Moses? Han er ingen og ingenting, for han er hele tiden redd, han frykter Farao. Men skaperen presser ham forover og tvinger ham til å konfrontere Farao ansikt til ansikt, som er å stå imot manifesteringen av all egoisme i verden.

Moshe (fra ordet “Limshoch” – å trekke ut på hebraisk) er kraften som trekker oss ut av egoismen.

Moshe er ikke fri. Han står foran Farao, skjelvende av redsel, men det er skaperen som plasserer ham under disse betingelsene og derfor, hvis han aksepterer dem, da seirer han.

Vi befinner oss i dag i en tilstand vi aldri selv kunne ha planlagt, i total uvisshet, med fare for konflikt. Og jeg er utrolig glad for det. Denne gleden er mangedobbelt, med flere lag.

Gleden kommer først og fremst av det fakta at vi er verdige slike motstandere. Baal HaSulam skrev at vi ønsket å rive ned muren mellom menneskeheten og kabbala, for kun det kan redde menneskeheten. I dag er det manifestert. Vi gjør oss fortjent enorm oppmerksomhet, som vi aldri selv kunne skapt. Det spiller ingen rolle om det er positivt eller negativt. Oppmerksomhet er oppmerksomhet.

Vi gjør fremskritt i disseminasjon. Det tvinger oss til å stige, til å evaluere alt på en annen måte. Vi må kjempe. Det er ikke enkelt og det innebærer stor risiko. Men belønningen er enorm og det er ingen vei tilbake.

Skaperen setter disse betingelsene og gjør alt for at vi ikke skal unnslippe. Dette bildet står klart for meg og vennene begynner å innse at det ikke finnes noe alternativ; skaperen plasserer oss foran Farao og tvinger oss til å jobbe.

Dette gjør meg veldig glad, først fordi vi har opparbeidet en så sterk og dramatisk holdning fra skaperen side og for det andre, fordi hele verdensgruppen forstår denne tilstanden, denne kritiske kampen og vi gir siste vår innsats; vi sier oss enige å motstå stormangrepet og besvare det riktig; og vi gjør det rolig, uten frykt, uten å nøle, uten tvil.

Den siste perioden gjør meg trygg på at vi virkelig står overfor Egypts eksil. Dette er seriøse kamper mot vår egoisme, som nå avdekkes for oss på denne måten spesielt i siste etappe av kampen vår mot visse sirkler.

Det sies at Israels folk ble jaget da de forlot Egypt. Det sies videre at det ikke var egypterne som jaget dem, men Erev Rav (et blandet mangfold). Hvem var de? Det var ingen som kunne gå etter israelittene, for Faraos hær var beseiret og alle tjenerne osv angivelig døde av de ti plagene.

Hvem var igjen i Egypt? De som klamret seg fast der; de som var redde skaperen, de som arbeidet for Farao. Nå kjemper vi mot dem. Har vi nådd dette stadiet, er vi virkelig nær utgangen fra Egypt. Jeg gratulerer oss alle med det.

Fra kongressen i Bulgaria, 01/11/13, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Når kan man anses som sin lærers student?

Svar: En student er en som etterlever læreren (internt) og prøver å “suge” det han kan ut av ham. På samme måte som et spedbarn suger melk fra moren, forsøker studenten å suge ut av læreren alt han er i besittelse av og å vokse, som vil si å utvikle det han mottar.

Han er ikke istand til å ta imot all kunnskap, oppnåelse og oppfattelse umiddelbart, men kan tilegne seg hjelpemidler for å utvikle det hele hos seg selv. Barnet fordøyer heller ikke all melken det får fra moren, men forvandler det til muskler, kjøtt og beinmasse. Det bygger organismen sin og utvikler seg. Akkurat det samme skjer her.

Vi er nødt til å forstå at det vi får fra læreren er noe vi ønsker å få og bare i den form og den utstrekning vi legger arbeid i det. Vi hører ikke hva læreren sier; vi hører kun det vi ønsker å høre. Studentens arbeid er å annullere de psykologiske hindringene han har og begynne å lytte til læreren. Studentens arbeid er, med andre ord, å annullere sitt ego.

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 20/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →