Vi har ett hjelpemiddel for å oppnå skapelsens mål, det er – læren om kabbalah. Alle andre mål vi har i livet, kan vi oppnå på egenhånd. Men vi har ikke krefter til å klare å oppnå skapelsens mål og ingen som helst mulighet til å forstå det. Vi er i utgangspunktet ikke skapt slik at vi kan identifisere dette målet og oppnå det.

Men en tilstand ligger forankret i utviklingsløpet vårt, der vi får en dårlig følelse uten å oppnå skapelsesmålet, selv i våre ordinære fysiske liv, som tilsynelatende ikke har noen som helst forbindelse med det øvre målet. Men vi eksisterer faktisk i denne fysiske virkeligheten, for at vi skal kunne heve oss over den og oppnå målet for skapelsen.

Dermed kommer vi til et slikt stadie i utviklingen vår, der vi plutselig føler at det er nok. Vi kan ikke fortsette på denne måten. Vi er nødt til å finne meningen med dette livet. Og fra det øyeblikket av, begynner vi å lete etter meningen.

Dette spørsmålet dukker opp hos enkeltmennesker og hos hele folkegrupper, eller faktisk over hele globen. Vanskeligheter, som oppleves som lidelse – ifølge menneskets nåværende oppfatning – hjelper selvfølgelig på; det vil si vanlige fysiske problemstillinger som har med mat, sex, familieliv, penger, ære og utdannelse å gjøre. Folk begynner å merke en så stor mangel på oppfyllelse av de fysiske ønskene sine, som de ikke klarer å tilfredsstille, at de begynner å spørre: “Hva er meningen med livet?” Man mister lysten på livet i så stor grad at man ikke skjønner hva vitsen med å leve er, hvis man ikke greier å finne ut målet med det.

Her er det nødvendig å anvende den kabbalistiske metoden, for å oppnå skapelsesmålet. Hele menneskehetens fysiske liv er rettet mot dette ene målet.

For noen skjer dette tidligere og for andre skjer det senere, i overensstemmelse med roten til hver sjel. Men før eller siden, vil alle måtte oppnå målet, ved å endre sin natur slik at alle våre egoistiske behov skrus ned til det nødvendige.

Dette fysiske nivået kalles ” hverken til opphøyelse, eller til fornedring”, fordi alle nødvendige fysiske behov kun skal dekkes for å kunne oppfylle det spirituelle målet. Og all styrke vi har, setter vi inn for å nå det målet.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, “Introduction to TES”, 13/11/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan alle klatre den spirituelle stigen til toppen og hva skjer med de som ikke kan stige?

Svar: Alle må og vil komme i balanse og harmoni med naturen,  skaperen og med andre. Alle sammen!

Hva vil skje med de som ikke vil? Naturen vil dytte dem med en stokk mot lykken og banke dem helt til de vil. Naturen vil banke dem, så her er det ikke behov for vakter. Da vil personen i stillhet begynne å spørre seg selv: ”Hvorfor skjer dette?  Hvorfor hender dette meg? Hva gjør jeg galt?” For slagene vil gradvis lære ham.

Derfor, for å lære raskt, for å forstå dette etter ett eller to slag, og ikke etter hundrevis, finnes Kabbalah. I prinisippet gjør det ingenting annet, det bare hjelper oss å forstå hva problemet i livet er og hvordan å forandre det.
Fra Georgia Convention 11/05/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I artikkelen “The Most Important Thing is to Want Only to Bestow” (Det aller viktigste er å bare ønske å gi) i boken Shamati, står det: “Troens kraft er tilstrekkelig for at en skal kunne arbeide i giverglede.” Hva er tro?

Svar: Vi vet ikke hva tro er. Det er en energi som ikke eksisterer i vår virkelighet. Her, i alle naturvitenskapene, i fysikk, kjemi, biologi og andre vitenskaper, oppdager vi kreftene til den uorganiske, organiske og levende naturen som fungerer som tiltreknings- og avvisningskrefter.

I den spirituelle virkeligheten oppdager vi plutselig krefter som fungerer motsatt disse kreftene. La oss si at det finnes en naturlig avvisningskraft som vi ser i denne virkeligheten. Men i den spirituelle virkeligheten er det motsatt, kraften av gjensidig tiltrekning formes mellom disse to objektene; “Kjærlighet skal dekke over alle overtredelser”, som man sier.

Vi begynner, til en viss grad, å se dette i kvantumfysikken: Plasserer vi elementære partikler med lik ladning (for eksempel elektroner) på samme sted, vil de begynne å avvise hverandre, ikke bare fordi de har samme ladning, men også på grunn av kvantum (den anti-symmetriske kraften); ingen av dem vil være der de andre er.

Så hva er giverglede? Det er en energi som realiseres over vår natur, i motsatt form; “Jeg har sett den motsatte virkeligheten”, som det sies. Vi kan bare si at den spirituelle virkeligheten fungerer i overensstemmelse med intensjoner og ikke handlinger. Det finnes ikke handlinger der; kun det som foregår innenfor intensjonene blir tatt hensyn til, siden kroppene våre ikke eksisterer i den spirituelle virkeligheten, bare ønskene og intensjonene.

Forestill deg at ønskene dine blir virkeliggjort. Forferdelige ting ville skje i verden! Verdens eksistens ville oppheves i et brøkdel av et sekund. Folk ville brent hverandre opp.

Så for ikke å finne oss selv i en slik verden, lever vi alle i en innbillt verden der vi kan utføre fysiske handlinger så mye vi vil. I den grad man kan bruke sine ønsker til andres beste, hever man seg over kroppen sin og inn i det spirituelle herredømmet der man handler ifølge sine ønsker og intensjoner.

Hvordan ville det ellers være mulig å føre noen inn i en realitet som er totalt dominert av ens ønske?! En har jo ingen kontroll over sine egne ønsker og intensjoner.

Så bare i den grad man styrer ønskene og er istand til å arbeide riktig med ens ønsker og intensjoner, får man adgang til den spirituelle virkeligheten og går inn i den. Det kalles “å gå inn i kongens slott, etter å ha klatret opp fjellet”. Og der begynner man å korrigere virkeligheten, i den grad man kan kontrollere seg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/11/12, Shamati #30

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter alle anstrengelsene man gjør, all forvirring, der man løper rundt omkring og deretter slapper av, prøver å gjøre noe i gruppen, eller alene, i studiet, i ekstern disseminasjon , etter alt dette konsentreres disse forsøkene innenfor ett punk som kalles en forespørsel, en bønn, der man reiser MAN, et krav. Denne forespørselen, som er et inntrengende behov for hjelp, utgjør den første kontakten mellom et menneske og skaperen, fordi man, som resultat av alle ens anstrengelser, både bevisst og ubevisst, fremkaller lysets innflytelse over seg. Vi gjør alt, fordi vi har en mangel, et ønske. Det har ingenting å si hvilken form det har, om det er for, eller imot, om det er negativt eller positivt. Det finnes kun ett ønske, èn mangel og vi handler utfra den. Så hver gang vi oppdager en ny mangel, et nytt behov som må tilfredsstilles, vekker og fremkaller vi lyset, siden de har en naturlig forbindelse. Først vekker vi lyset og da begynner det å virke.

Så med ulike handlinger, trenger vi bare å forkorte veien. Hva mener vi med “å forkorte”? Når vi arbeider med riktig intensjon, skjer forandringene raskere i oss og vi øker hyppigheten på endringene våre. Vi kan ikke hoppe over tusenvis av Reshimot (informative spirituelle gener) og gå glipp av dem, for så å hoppe over enda flere tusen og hoppe langs tidsaksen på den måten. Vi kan bare “skanne” alle Reshimot  ved å bearbeide hver og èn av dem. Men hvis jeg arbeider målfast sammen med omgivelsen som støtter meg, organiserer meg og presser meg, kan jeg bearbeide disse Reshimot raskt.

Til sist når vi den riktige mangelen, som ifølge intensiteten og karakteren er “kles-Reshimot” og “tykkelses-Reshimot“. “Kles-Reshimot” er ikke innenfor, siden de alltid er på et høyere nivå. Men jeg forstår dem, mer eller mindre, jeg forestiller meg tilstanden jeg ønsker å nå med tilstrekkelig tykkhet. Dersom disse Reshimot er mer eller mindre tilpasset forbindelsestilstanden, kontakten med skaperen, da skjer det.

Oppfyllingen av Reshimot skjer raskest under studiet av kildene. Det står skrevet i mange artikler at det er ønskelig å vende studiet til en bønn. Vanligvis realiseres alle anstrengelsene under studiet og den mest effektive tilstanden er under lesingen av Zohar.

Når du tenker på korrigeringen din, i tilknytningen til gruppen, for å innlemmes i den og miste deg selv, der den blir til et felles ønske om å avdekke skaperen – og ved å gjøre det, å glede ham – er Zohar til stor hjelp for å oppfylle Reshimot i den retningen på raskest måte.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Før en fødsel, snur fosteret seg i livmoren og blir liggende med hodet vendt nedover. Hva symboliserer det i gruppens prosess mot spirituell fødsel?

Svar: Det spirituelle fosteret snur seg virkelig. Istedet for å ha hodet oppover, vendes det nedover, som forklart i The Study of the Ten Sefirot. Generelt sagt, kalles det at det forandrer mening. Alle ens verdier, “under fornuft” og “over fornuft”, alt vender seg i en og en ser det vi kaller “Jeg har sett en opp-ned virkelighet” – motstridende verdier. Giverønsket hos en blir viktigere enn mottakerønsket. Dette er forvandlingen som tar plass i en.

Etter fødselen snur man igjen hodet oppover. Kun under fødselen er man i en slik tilstand. Man kan ikke forlate denne virkeligheten uten å forlate alle meningene man er opptatt av. Det er dette tilstanden med hodet nedover symboliserer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/10/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash`s artikkel “Hva er du skal ikke tilføye og ikke trekke fra i arbeidet”: Den som ønsker å følge sannhetens vei, må sørge for å gi en viss tid til høyre-veien og deretter må man følge venstrelinjen. Når det gjelder dette, blir vi fortalt at det er forbudt å tilføye noe mer til den ene eller andre siden, om man sier at man i dag ønsker å følge venstrelinjen. Høyrelinjen kalles fasen av helhet, når man kan ha stor takknemlighet til skaperen. Da må man gå over til venstrelinjen, venstre-veien, som er tiden for å se sin virkelige status, som den synes for en ved hjelp av fornuft. Da er tiden inne for en bønn, siden bønn hører hjemme på et sted med mangel. Og jo større mangel, dess dypere fra hjertet kommer bønnen. Som det sies: “Fra dypet ropte jeg ut til deg, Gud”. Så de to linjene er nødt til å balanseres, “til den tredje kommer og tar avgjørelsen mellom dem”. Slik, etter å ha arbeidet i to linjer, blir man belønnet med hengivenhet overfor skaperen.

Den tredje linjen, midtlinjen, dannes av de to første linjene. I den første linjen, høyrelinjen, takker jeg skaperen og forstørrer storsinnetheten hans så mye jeg kan, så mye jeg ble preget av omgivelsen, vennene og studiet og er istand til å forestille meg skaperen som stor, som allmektig, som god og velgjørende og barmhjertig. Høyrelinjen er uendelig helhet.

Så, i venstrelinjen, ser jeg min virkelige status, som vil si i hvilken grad jeg ikke føler alt dette: Jeg føler ikke at skaperen er stor, at han gir og er god og fullkommen.

Da kommer den tredje linjen fra ønsket mitt om å få sjansen til å se skaperen som stor og fullkommen, med fornuften min og virkelig å takke ham – og ikke bare med tro over fornuft. Da kommer den tredje linjen og avgjør mellom de to første linjene og slik avanserer man langs midtlinjen.

Som svar på et slikt ønske, gir skaperen oss styrke til å avansere og da tilegner vi oss ham. Men vi tilegner oss ham i tro over fornuft, med takknemlighet. Da kan vi allerede fortsette videre, ved konstant å avansere langs tre linjer, høyre, venstre og midtlinjen.

I midtlinjen ber vi om at venstrelinjen må bli lik høyrelinjen. Vi føler skaperens storsinnethet og vår egen ynkelighet og fornemmelsen av mangel kommer fra disse to linjene, den venstre og den høyre – en bønn som svares med oppfyllelse av realiseringen av skaperens storsinnethet.

Slik forbindes høyre- og venstrelinjen og den tredje linjen dannes, midtlinjen. Slik tar man et skritt forover, i den grad man kan løfte skaperens storsinnethet enda høyere – og så gå over til venstrelinjen, for å se hvordan det arter seg når man bruker fornuft. Da begynner en bønn å formes i en og man krever hjelp ovenfra: den tredje linjen.

De to første linjene avhenger av mennesket og den tredje linjen kommer ovenfra.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 17/10/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid “tørker ut”, slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at “synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt”. Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si å utvikle tilstanden av samhold som vi har oppnådd?

Svar: Å utvikle en tilstand vil si at man ikke er redd for at den skal forsvinne, samtidig som man frykter det. Man prøver å trekke den – og å dytte den bort. Man flørter med den og studerer den. På samme måte som du ikke svelger med det samme, når du prøver noe nytt. Du vil vite hva det er; hvor mye salt, pepper og sukker det inneholder. Du ønsker å kjenne produktets søthet, fuktighet og konsistens.  

Du ønsker å føle hvem det er det minner deg om: moren din, bestemoren din, som pleide å tilberede disse måltidene, eller noe lignende, for deg. Så du må leke med det, du må finne fram ulike informasjonslagringer hos deg: hva det ligner, hva det kan sammenlignes med, hvordan du holder det fast, lar det gå og får det til å vende tilbake igjen. Disse tilstandene får et menneske til å utvide sjelen sin.

Sjelen er elementet som inneholder to motsatte krefter: egoisme og altruisme. Et menneske med bare et ego, har ingen sjel. En energi kan bare eksistere som et punkt. Når man begynner å utvikle den andre energien og sammenligner den med den første, danner disse to motsatte kreftene et visst volum mellom seg.

Fra en virtuell leksjon, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvordan når vi neste nivå på vei til realiseringen av den øvre virkeligheten? Hvordan går vi inn i den neste, mer korrigerte tilstanden? Det er klart at hver neste tilstand er oss, bare mer korrigerte og slik er det til vi vender tilbake til uendeligheten.

Rabash skriver om dette i artikkelen “The inclusion of the quality of mercy into judgement” (Innlemmelsen av barmhjertighetens egenskap i dømmekraft): Det er en kjentsak at det som er viktigst i arbeid er valg, slik det blir sagt: “Velg livet.” “Livet” er samholdet vi streber for å oppnå, med andre ord, en tilbakevending til uendeligheten.

Ved å holde seg til intensjonen Lishma, belønnes vi med hengivenhet til livets kilde. Og i denne selvskrevne forvaltningen finnes det ikke noe valg. Derfor oppreiste den øvre Malchut, det vil si, dømmekraftens egenskap til “øynene”.  Slik kom det skjulte fram og det nedre oppdaget en mangel i det øvre.

Det øvre er neste nivå. Så hvorfor skjules det? Hva ville skjedd om det viste seg?

Si at jeg nå avdekker noe stort, mektig og vakkert. Det fasinerer meg fullstendig. Som et lite barn, tviholder jeg på det og er ikke istand til å slippe. Men slik oppnår jeg ingenting.

Jeg ble erobret og fasinert av dette store. Jeg fylltes med gleden av tilhørighet. Men ikke noe mer. Tross alt sletter jeg avstanden mellom det og meg selv, den avstanden som ville gjort meg istand til å skjønne hva som skjer, som ville gitt meg en uavhengig fornemmelse og oppnåelse av det og ikke bare vært et “blaff”.

Hvordan kommer jeg opp på neste nivå? Hvordan kommer jeg på høyde med det, istedet for å holde fast ved denne massen som et sandkorn?

Derfor viser ikke den øvre seg for den som er lavere. Vårt neste nivå avdekkes ikke for oss, men kommer fram i skjul.

På den ene siden eksisterer det og vi forholder oss til det, mens det på den andre siden ikke avdekkes. Istedet, gir det oss all slags negative fenomener. Dette resulterer i at jeg både ønsker meg det og samtidig, ønsker jeg det kanskje ikke så veldig.

Jeg går, for eksempel, til en bilforhandler for å kjøpe meg en bil. Jeg ser på de nye modellene. Jeg både ønsker en sånn – og ikke, for prisen er høy. Da begynner jeg å tenke på om det er verdt det, eller ikke. Hva vinner jeg ved å kjøpe, eller ei? Hva er best?

Gjennom det, lærer jeg noe nytt. Jeg modnes og forstår, får en fornemmelse. Det handler ikke bare om betalingen, hvis jeg har råd til det.

Det samme gjelder for det neste nivået. Jeg ønsker å oppnå det, men er på samme tid redd; har problemer. Jeg nøler i denne avstanden mellom ønsket og den manglende evnen til å oppnå spiritualitet – og det hjelper meg til å modnes.

Til sist beveger jeg meg framover. Jeg må forestille meg neste nivå, uten å skjønne det, men med hvilke hjelpemiddel? Hvem vil hjelpe meg, så jeg oppfatter den rette ideen? Hvordan forbereder jeg meg, “formaterer” meg selv med hjelp av dette bildet, for å kunne gå inn i det? Hele det vanskelige arbeidet mitt består av å forestille meg neste nivå best mulig og å plassere meg selv i rammeverket som blir til “støtten” som oppgraderer meg til det.

Fra Convention of Unity, dag 2, 21/9/12, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →