Leksjon fra Achziv-kongressen – 01.09.2011
Publicerat Thursday, 1 September, 2011
Våre knuste sjeler befinner seg i virkelighetene til BYA (Beria, Yetzira, Assiya), og når vi knytter oss sammen, rykker vi inn i Atziluts virkelighet, som betyr “i hans hus” (Etzlo). Dersom vi kommer dit “nedenfra og opp”, ved egne krefter, oppnår vi vår endelige korrigering. På den måten korrigerer vi knusingen som foregikk i Nekudims virkelighet.
Om vi imidlertid ikke er i stand til å knytte oss sammen til én sjel, befinner vi oss i et annet rike, som skaperen, Zeir Anpin i Atziluts virkelighet sa, ” Jeg kan ikke oppholde meg på samme sted som et arrogant menneske.” Vi er det “arrogante mennesket” og befinner oss under grensen til Atziluts virkelighet (Parsa), i virkelighetene til BYA som er “adskilt fra helligdom.”
Men virkelighetene til BYA er også et spirituelt nivå der mennesket føler seg adskilt og fjernt fra skaperen. Man har til en viss grad innsikt, kunnskap og en følelse av ens ukorrigerte, spirituelle nivå. Når man på den andre siden står på startlinjen av denne utviklingsveien, befinner man seg lavere, for ikke å nevne de som bare lever et vanlig liv i denne virkeligheten og ikke en gang har begynt å bevege seg mot giverkraften, det vil si; de som på ingen måte har en tilknytning til den spirituelle stigen ennå.
Allikevel, i den utstrekning vi er i stand til å tiltrekke oss lyset som endrer med vårt gjensidige arbeid, gjør det oss i stand til å knytte oss til Malchut i Atziluts virkelighet, nedenfra og opp. Og om vi bestreber oss for å tilhøre Malchut, bringer vi slik hennes adskilte organer tilbake og limer dem sammen igjen.
Malchut i Atziluts virkelighet er bare et punkt, mens alle sjelene befinner seg under Parsa. Og om vi ønsker og ber om å tilhøre giverkraften, samholdet, den gjensidige garantien og kjærlighet for vår neste, tiltrekker vi korrigeringens lys over oss og heves til Malchut i Atziluts virkelighet – samlingen av alle sjelene.
Derfra begynner vi arbeidet med å oppnå likhet med Zeir Anpin i Atziluts virkelighet, skaperen. Og sammenkoblingen mellom Zeir Anpin og Malchut hever oss enda høyere, til den endelige korrigeringens nivå.
Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/11, Shamati
Spørsmål: Er den moderne verden i ferd med å åpne seg opp for vitenskapen kabbala?
Svar: Ja, men på betingelse av at vi knytter oss sammen og skaper en plass inni oss for giverkraften, for lyset, slik at det gjennom oss kan påvirke verden. Vi må bli et knytepunkt, et adapter som leder lyset til andre nasjoner.
Om vi gjør dette, vil det ikke finnes flere problemer og bølgen av den verdensomfattende oppvåkningen vil løfte oss opp i den spirituelle virkeligheten. Dette vil kun skje om vi knytter oss sammen for å overføre denne samhørigheten til hele menneskeheten og gi glede til skaperen. På den måten kan han, vi og hele verden i fellesskap bli sveiset sammen i ett eneste system.
Fra del fem av Den daglige kabbalaleksjonen 14/08/2011, “The Nation”
Baal HaSulam “The Peace”: Mennesker har delt opp og separert hver og én av de generelle handlingene for seg selv, som; styrke, rikdom, dominans, skjønnhet, sult, uorden osv. Hver har fått oppnevnt sin egen tilsynsmann, og systemet er utvidet etter deres behov.
Jeg ønsker å oppnå alle mulige slags ting i livet. For å klare det, måler jeg hver egenskap som er god for meg, og ser etter støtte fra naturen når jeg trenger det.
Jeg henvender meg til en spesifikk kraft i naturen som kan bistå meg. For eksempel; jeg mangler mot. Det betyr at jeg trenger krigsguden. For å få masse penger, trenger jeg en gud med ansvar for rikdom. Slik finner jeg hjelpekrefter i naturen til meg selv.
Om jeg ikke lykkes med noe, synes det klart at det finnes onde guddommer i naturen som jeg må overtale og hengi meg til så de kan gi samme respons. Den egoistiske appetitten vokser stadig og fører til mer og mer skuffelse, samtidig som man utvikler denne “mytologiske” holdningen til naturen og tilskriver uavhengighet som dens ulike krefter og kaller dem guddommer.
Menneskeheten har allerede gått gjennom dette nivået til en viss grad ved hjelp av religioner; men er imidlertid fortsatt gjennomsyret av overtro. Mennesker tror på alle slags krefter, tegn på lykke og ulykke. Hva er forskjellen på å kjøpe et rødt armbånd og å ofre til en gud ved et “hellig tre”? Det er samme ting, samme nivå.
Det er her menneskeheten er i dag, i vår “progressive” epoke. Mennesker begynte å praktisere dette for tusener av år siden og har ikke endret det til denne dag. På samme måte som før, tror de på spesielle ting som selges til dem og på effekten av pengedonasjoner som sannsynligvis går direkte til en spesiell gud så han kan kreditere dem med mirakuløs hjelp. Alle disse trossamfunnene og religionene er bygget opp på samme vis.
Uten menneskets indre korrigering, som fører en til nivået av forbindelse med den øvre kraften i naturen, er praktisk talt alt annet “avgudsdyrking” ifølge kabbalistisk, vitenskapelig terminologi. Det er tross alt ikke meg selv jeg ønsker å forandre, men en ytre kraft – slik at den blir mer nådig mot meg.
Slik har vi lykkes med å gå fra materialisme til trossamfunn som tilskriver naturen en tanke, en vilje og en plan. Og selv synes jeg å være i stand til å endre alt dette med hjelp av visse ytre, mekaniske handlinger. Det viser seg at en enkel seremoni gjør meg i stand til å endre skapelsens mål og program.
Så hva er denne guden som kan endres? Hvor “allmektig” er han, om holdningene hans kan kjøpes for penger? Så lavt er menneskehetens nivå for øyeblikket.
Bare dersom et menneske mottar krefter og anvender hele komplekset av verktøy for å endre seg selv, heves man til guds nivå, den allmektige, den øvre kraften. Da er måten praktisk, autentisk og riktig. Kun dette er virkelig og realistisk. Det finnes rett og slett ikke andre metoder enn denne.
Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 1/8/11, “The Peace”
Spørsmål: Hvordan kan vi klare å forklare forskjellen melllom “et spesielt virkelmiddel” (Sgula) og mystikk til menneskene?
Svar: “Et spesielt virkemiddel” refererer til tydelige mål og veldig klare handlinger. Sgula er en formel som omfatter en koeffisient som er ukjent for meg, selv om jeg kjenner vilkårene som kreves for at den skal kunne fungere.
Det fungerende resultatet består av ulike variabler som henger sammen gjennom ulike tilknytninger. I denne formelen forstår jeg alt utenom en “X”. Den hører likevel absolutt til her og jeg tar den med i beregningen. Jeg vet at når andre vilkår blir oppfylt, vil den også avdekkes og gi resultater.
Jeg er ikke knyttet til denne X og jeg føler ikke den på samme måte som jeg føler de andre elementene. Etter at jeg gjør min del, vil den likevel vekkes og avdekkes. Det er som om den er skjult bak en gardin, men jeg vet hvordan jeg skal aktivere den. Jeg ble gitt en gruppe og en metode, jeg studerer og organiserer alle betingelsene, og om jeg jobber på riktig måte vil jeg aktivere denne ukjente faktoren.
Jeg tviler ikke på den. Den kan ikke mislykkes om jeg klarer å aktivere den. Dette er et middel som ikke vil slå feil om jeg trykker på den riktige knappen og aktiverer den. Det vil ikke være andre opphold eller mellomrom. Det ligger i mine hender på betingelse av at jeg har ivaretatt alle de andre elementene også.
Denne X legger ikke til noe bortsett fra “en godkjenningsforsegling”: “Du gjorde alt på riktig måte. Du har bygget opp det riktige samholdet med andre.” Denne forseglingen er en garanti for at i det samholdet som jeg har skapt, vil jeg avdekke den øvre kraften. Slik er X i min formel den siste kontrollen, beviset på at jeg har skapt en spirituell beholder.
Fra del fem av Morgenleksjonen 25/07/11, “Arvut”
Spørsmål: Hva er årsaken til det faktum at når vi leser boken Zohar mens vi holder en veldig håndgripelig intensjon, så forsvinner den plutselig og vi forstår først at den er forsvunnet når vi husker på den igjen?
Svar: Det er selvsagt slik det må være! Dette blir gitt til oss slik at vi kan be om følelsen. Vi er ikke i stand til å holde på to tanker samtidig i vårt sinn. Hva er vel bedre enn å stille seg inn på riktig måte før lesingen av boken Zohar, sammen med vennene, i en sirkel, og innenfor dette ønske å avdekke hva vi leser?
Det som skjer er at jeg stiller meg selv inn på dette og begynner å lese, og plutselig blir jeg oppslukt av teksten på en noe dypere måte. Da bruker jeg den ikke lenger som ”Sgula” – den spesielle egenskapen til lyset der vi ønsker å avdekke den i samholdet oss imellom. I stedet flytter jeg oppmerksomheten til teksten i seg selv, prøver å forstå den og å oppnå den på samme måte som jeg leser vanlige bøker, mens jeg ønsker å finne ut hva det handler om. Jeg oppfatter ikke det som står skrevet der som noe som skjer inni meg, mellom oss, men som noe som eksisterer utenfor meg. Jeg endrer derfor fokuset umiddelbart til det eksterne bildet.
Etter det kommer alle slags fremmede tanker til meg, og jeg begynner å “reise” inn i disse fantasiene og kalkulasjonene.
Dette skjer helt til mennesket ser at han ikke klarer å komme seg ut av dette, og at dette hindrer han fra å nå den riktige tilnærmingsmåten der han bokstavlig talt skulle være i stand til å ”bite tennene sammen” for å kunne holde fast i den riktige holdningen til lesingen.
Hva kan han gjøre? Til slutt vil han nå en bønn om at han trenger følelsen – ikke for å forstå eller høre teksten, men for å tre inn i dette bildet, å oppnå det. Han ønsker at dette skal skje, at dette bildet skal bli klart for han. Akkurat som han nå befinner seg i den jordiske virkeligheten, må han finne seg selv inni den spirituelle virkeligheten.
Derfor må all denne forvirringen, alle disse tilstandene, lede oss til en så stor fortvilelse at vi bare ønsker følelsen, mens vi helt tydelig forstår at vi ikke er i stand til noe på egenhånd, selv å holde intensjonen. Uansett vil vi helt tydelig finne ut akkurat hva vi trenger.
På den ene siden vil du da forstå at det ikke er noe du kan gjøre og at det ikke er noen vits i en gang å åpne en bok. Du når en tilstand der du er virkelig fortvilet. På den andre siden vet du at du ikke er i stand til å forlate denne veien du har valgt siden hele livet ditt er her. Da vil du få det…
Dette punktet er virkelig kritisk siden det er herfra du kan tre inn i den spirituelle virkeligheten, og det er nettopp det som skjer.
Fra del to av Morgenleksjonen 24/07/2011, The Zohar
Når mennesket oppnår avdekking av den sanne naturen og avdekker et indre syn, begynner han å se nok en virkelighet inni seg i tillegg til den han følte tidligere. Han oppfatter denne nye virkeligheten som mer intens enn den nåværende, og føler at den bestemmer hva som skjer i vår virkelighet.
Derfor kaller han denne nye virkeligheten som han har avdekket for ”den øvre virkeligheten”. Dette er en verden av krefter som blir avslørt for han. Disse kreftene, som handler innenfor ønsket hans, leder han mot alle slags erfaringer og inntrykk, bestemmer ulike former og bilder inni han. Han vet ikke hva han skal kalle disse nye kreftene, hvordan han skal beskrive dem og hvordan han skal snakke om dem.
Siden han opplever en ny følelse som ikke har noen tilknytning til noe fra hele hans fortid, vil det selvsagt være uklart hva han skal kalle det. Deretter avdekker han samholdet mellom disse nye følelsene og bildene som de viser på den laveste skjermen som bestemmer verden for oss.
Han oppdager at hver eneste kraft som han avdekker, hver eneste følelse i den øvre virkeligheten har sitt eget resultat når det gjelder bildet vi ser her i den lavere virkeligheten. Det er som om hvert eneste objekt eller handling i sin virkelighet har sin egen kraft som står bak det, som støtter han, manipulerer han og styrer han.
Han står igjen med bare én måte å forklare den øvre virkeligheten på – ved å ta navn fra denne lavere virkeligheten for å klare det. Dette språket kalles ”grenenes språk”. Nå klarer et menneske som føler den øvre virkeligheten å snakke om hva han føler! Han har navn for hver eneste kraft, hver eneste spirituelle handling, hver eneste spirituelle essens i henhold til resultatene i disse kreftene, som de bestemmer og skaper for oss i denne virkeligheten.
Fra første del av Morgenleksjonen 22/07/2011, Writings of Rabash
Spørsmål: I den materielle verden vet vi hvordan vi kan måle hastigheter, men hvordan kan vi gjøre det samme når det gjelder vår spirituelle utvikling? Hva kan hjelpe oss her?
Svar: Du måler hastigheten ved å evaluere din tilknytning til gruppen, og du har ikke noe annet. Det er derfor én felles sjel ble knust til mange sjeler – slik at du kunne ha verktøy for å endre deg, et sted å jobbe og gjøre en innsats, slik at du kunne vurdere hvor langt unna eller hvor nært du befinner deg i forhold til dem – ikke bare til menneskene, men til deres ønsker om å avdekke spiritualitet, skaperen. Du sjekker om du befinner deg blant disse ønskene, sammen med dem, slik at innenfor den riktige samhørigheten, i den gjensidige garantien mellom dere, vil du avdekke skaperen.
Derfor må du vurdere din spirituelle tilstand kun med hensyn til disse ønskene til dine venner – hvor nær den øvre virkeligheten du befinner deg sammen med dem.
Spørsmål: Hvor er hastigheten i dette? Hvordan kan vi måle den?
Svar: Fra den ene dagen til den neste, fra ett minutt til et annet, evaluerer du denne samhørigheten. Det finnes en avstand mellom deg og de andre, og du vurderer om denne avstanden blir større eller ikke, hvordan, med en jevn hastighet eller med økt hastighet. Gjennom akselerering vil farten øke hvert eneste øyeblikk.
Fra del to av Morgenleksjonen 22/07/2011, The Zohar
Når skaperen sender oss lidelse, er det hans måte å gi oss hint om at vi ikke er istand til å motta nytelse med det samme. Tross alt var skapelsens hensikt å gjøre skapelsen lik skaperen, like perfekt som ham, og ikke bare forbli en enkel mottaker.
Kun de som tilhører de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene mottar ikke mer fra ham enn det som er en “livsnødvendighet”. Mennesket derimot, Adam, betyr “lik skaperen” (Dome). Følgelig lever de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene sine liv, og lidelsen de noen ganger erfarer er forårsaket av mennesket som lever ut sine hensikter.
Og mennesket lider alltid…. Det er ikke istand til å tilfredsstille seg selv, og hele utviklingen er den stadige veksten av ønsket om å motta nytelse som blir større og klarere, tvinger det til stadig å jakte på ulike typer tilfredsstillelse.
Hele tiden håper han at han snart vil bli tilfredsstilt, men hver gang sitter han igjen uten noen ting. Til sist blir han så utrolig skuffet og innser plutselig at han ikke kan fortsette på samme måte lenger! Han slutter å tro at han er istand til å oppnå noe i dette livet, med den egoistiske tilnærmingen og konstante jakten etter tilfredsstillelse.
Alt dette ble arrangert forut, med den hensikten at mennesket må snu og istedet for å lete etter måter for å oppnå tilfredsstillelse, begynner man å se etter hvordan en kan oppnå lysets skikkelse, vertens skikkelse. Det vil si at man istedet for å ønske å motta selve lyset, ønsker å oppnå dets kvalitet – skaperens kvalitet.
Men vertens skikkelse, skikkelsen til giveren, må ikle seg skapelsens ønske. Derfor kalles denne lengselen etter å gi, denne skjenkingen som ikler seg ønsket om å motta nytelse, “filteret” og det “reflekterende lyset”. Dette er den nye uegoistiske tilnærmingmetoden man må tilegne seg, når man er skuffet over evnen til egoistisk tilfredsstillelse.
Nå må han endre hele sin innstilling til livet, og istedet for å jakte på nytelse må han begynne å strebe etter skaperens bilde så han kan ikle seg det. Da kan ønsket om å motta nytelse, som har innskrenket egoismen og utrustet seg med et filter og det reflekterende lyset, oppnå skaperens skikkelse, ønsket om å gi. Slik kommer det øvre lyset til å dekke over det egoistiske ønsket i skjenkingens skikkelse fra menneskets side, og bli ledet tilbake til skaperen.
Der, inni ønsket om å motta nytelse, inni selve mennesket, finner møtet sted – møtet mellom mennesket og skaperen. Derfor kalles skaperen “Boreh” (“kom og se”). Tross alt avdekker du ham inni deg og ingen annen plass.
Fra første del av Morgenleksjonen 8/7/11, Writings of Rabash
Mennesket et skapt på en slik måte at det virker for ham som om andre mennesker eksisterer og en enorm verden omslutter ham. Men alt dette er hans indre ønsker som han ennå ikke har klart å samle for å se at det er bare han, alene, som står foran skaperen.
Man bør tilkjenne alle forvrengninger, forstyrrelser og tilsynelatende “tilfeldige” episoder man opplever, ikke til utallige og innbilte kilder og årsaker som fortsatt viser seg for ham grunnet ufullkommenheten i arbeidet hans, men bare til skaperen.
Det er dette det interne arbeidet består av. Tross alt, er alt som mennesket ikke tilkjenner skaperen, men heller tilskriver andre krefter, som andre mennesker, ulike årsaker, skjebnen, eller til og med seg selv, alt dette kalles “avguder”. Slik anser han seg som avhengig av andre enn skaperen, som om det finnes en annen kraft som kan være en kilde til påvirkning for ham, enten god eller ond.
Vi må forstå prinsippet av “det finnes ingen andre enn Ham” hevet over alle hindringer som er ment å lede oss på avveier, så vi lærer å koble oss til den eneste kraften, én kraft. Dette arbeidet består av flere tilsynelatende kategorier, nivåer:
Man utfører arbeidet forbundet med kilden med sin personlige spirituelle beholder, mangel, ved å bli integrert i alle de andre og slik føler man seg som den eneste skapelsen. Man integrerer også alle kreftene som påvirker en, alle de forskjellige kildene til én kilde. Med andre ord, finnes flere ulike kategorier i dette arbeidet, avhengig av forbindelsen mellom disse to, et menneske og skaperen.
Fra første del av Morgenleksjonen 7/7/2011, Shamati #15