Det står skrevet, “Det finnes ingen annen enn ham”. Alt vårt arbeid er fokusert på dette. I alle mine handlinger, hver følelse, hvert ønske, hver tanke, ønsker jeg å avdekke ham, han som sender alt dette til meg.

Det er han som organiserer, som er den autentiske handlingsmannen. Uansett hva jeg gjør, er det faktisk han som gjør det via meg, og jeg må finne ut hvordan han arbeider i meg, som den øvre kraften, skaperen, fungerer som et utspring i skapningen.

Når jeg kommer til dette, oppnår jeg fullstendig samhørighet. Ved å oppleve denne handlingen, sier jeg meg enig med hva skaperen gjør med meg, og blir da èn helhet med ham.

På vei til samhørighet, går jeg gjennom mye motstand, og blir spesifikt sendt inn i ulike former for skjulte stadier. Dette gjør meg i stand til å sette meg selv på linje med skaperen, til minste detalj, til å smelte sammen med ham, til å bli ett med ham i en slik grad at jeg ikke en gang føler han som frembringer tankene, handlingene og ønskene i meg, men jeg, meg selv, som om jeg står foran skapelsen hans; og alt dette er fordi jeg er fullstendig sammensluttet med skaperen og kjenner ham.

(145110)

Fra KabTV`s “A New Life”, 5/10/14

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Studiet av de ti Sefirot forklarer hvor knusingen (Shevira) til det felles ønsket har sitt opphav, og korreksjonen av det – dvs, forening og tilkobling – hvorfor det er slik, selv om disse lovene prinsippielt er veldig logiske, og vi generelt sett forstår dem med vår fysiske natur. Vi må prøve å realisere dem i våre workshops ved å absorberes og innlemmes i hverandre og si oss enige med hva vennene sier. Å være enig vil si at vi samtykker med det de sier. Jeg flyter langs deres bølgelengde og tenker som dem. Jeg hverken dømmer eller rettferdiggjør ordene deres, absolutt ikke!

Jeg er sammen med dem i mine ønsker og tanker. En setning blir sagt, og jeg befinner meg innenfor den som om den var min egen. Jeg prøver å lese tankene og ønskene deres på en slik måte at om de skulle stanse, ville jeg være i stand til å fortsette og komme opp med nøyaktig de samme ordene de ville ha brukt. Og slik er det med hver og èn av oss.

Vi føler oss fullstendig likeverdige, hverken høyere eller lavere enn de andre. For kun likeverdige har samhørighet med hverandre og har jevnbyrdig kommunikasjon. Så slik er det vi tilpasser oss.

Vi prøver å bistå hverandre så mye at fra begynnelsen til slutten av workshoppen passer vi på at ingen av tankene og ønskene vi har skal være motstridende til diskusjonen, så de ikke blir overflødige eller fremmede til det vi nå involverer oss med. Det er viktig at vi prøver å løsrive oss så mye som mulig fra hele verden, å holde oss sammen rett under kokepunktet, å diskutere alt som skjer med oss og hva mer vi kan tilføye for å innby avdekkelsen av det øvre lyset over oss.

Når jeg ser at noen ikke engasjerer seg, er frakoblet, avviker fra retningen; kanskje han har personlige problemer – prøver jeg å gjøre en innsats for å hjelpe ham tilbake til strømningen vår. Alle som avviker fra den felles bølgelengden blir en forstyrrelse for alle. Dette gjelder både for kvinner og menn.

Den som avviker fra workshoppens ramme på noe vis og befinner seg utenfor de felles ønskene og tankene, forstyrrer alle. Men han er til mye mer forstyrrelse for seg selv. Det er fordi han er i et enhetlig system og forårsaker forstyrrelse i det; han er et organ som ikke fungerer slik det skal og innbyr negativ forstyrrelse fra hele systemet over seg selv. Så vi må prøve å være positive komponenter i det ene Kli-et til vår felles sjel.

(144302)

Fra kongressen i St. Petersburg, 18/9/14, Forberedelse til leksjon #2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har studert kabbala i årevis; vi forstår hvilken vei vi må gå, prøver å oppnå giveregenskapen. Men i siste øyeblikk oppstår frykt for hvordan vi kan kombinere det å gi og ta imot, frykt for giveregenskap. Jeg innser at det ikke skal være for meg selv, men kun for skaperens skyld. Hvordan kan vi unngå å frykte dette?

Svar: Hvem er det som gir deg disse følelsene? Hvem er det som kontrollerer følelsene og sinnet ditt? Hvem er det som er inni deg og forårsaker disse følelsene? Så prat med ham, når han forsterker kontrollen hos deg og øker apparatet av følelser og tanker i deg for bestemte spenninger.

Hvorfor gjør han dette? Hvis du begynner å tilkoble deg arbeidet hans og begynner å undersøke hva han forårsaker hos deg og for hvilke årsaker, vil du begynne å føle at du og skaperen er partnere.

Tross alt er det han som frembringer alt, ikke i deg, men i det såkalte ønsket ditt, som han også har skapt og som han nå bearbeider, og forårsaker bestemte forstyrrelser i. I forhold til disse forstyrrelsene må du finne rett svar for hva du ønsker at han skal gjøre. Eller, du sier deg enig i at han gjør hva han vil, men lærer deg hvordan du skal forholde deg rett til ham. Begynn å let etter den rette samtalen med skaperen.

Men hvis du begynner å gjøre dette, uten å la det gå gjennom gruppen, vil det ikke være skaperen – men simpelthen dine egne psykologiske, følelsesmessige og mentale konklusjoner. Skaperen er innenfor gruppen på ti. Dette er problemet til alle psykologer og forskere som ikke skjønner hvor han skjuler seg.

Spørsmål: Du har sagt at giveregenskapen manifesterer seg for et øyeblikk, deretter mister vi den, så føler vi den igjen et lite øyeblikk – og mister den på nytt. For å være i stand til å føle enheten vår, burde vi alle sammen ønske dette i ett sekund?

Svar: Et kortvarig felles ønske vil ikke være til hjelp for oss. Vi er nødt til å samle et visst potensiale i løpet av en viss periode, slik at vi oppnår rett spenning. Dette kalles “verden, år, sjel” (Olam, Shana, Nefesh). Det vil si at på tross av alle forvandlingene vi gjennomgår, hvis vi peiler oss riktig inn mot målet, forener oss, finner det øvre punktet mellom oss, og holder fast ved det, da samler vi gradvis den spenningen vi må ha for å avdekke skaperen.

(144609)

Fra kongressen i St. Petersburg, 18/9/14, Forberedelsen til leksjon #2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

M. Weisman, “Midrash Sefer“, “Acharei Mot“, “Holy Work on Yom Kippur” (“:Hellig arbeid på Yom Kippur”): Måtte det være din vilje, Herre, at dette året skal bli velsignet med mye regn, sol, skygge og dugg; at dette blir et år med nåde fra himmelen, et velsignet år, et år med overflod, med suksess i det vi holder på med, et år hvor ditt folk, nasjonen Israel ikke vil være avhengige av hverandre og ikke vil dominere hverandre.

Ved første øyekast ser dette ut som en felles bønn: Gi meg alt alt jeg trenger, alt det den fysiske kroppen trenger og som hele nasjonen trenger; la det være fred og overflod. Men bønner som ber om at vårt ego må føle velbehag når ikke frem til skaperen. Kun bønner hvor vi løfter vår anmodning om korreksjon stiger opp til ham, og det er dette vi mener med å motta alle fordelene som blir angitt i denne bønnen.

Men poenget er at vi ikke er rede til å ta imot dette rikelige lyset. Så når vi ber om noe i den spirituelle virkeligheten, i det interne kjennetegnet, henviser vi til korreksjon: “Gi oss mulighet til å danne en Masach (skjerm), slik at vi blir i stand til å ta imot oppfyllelsen som kommer med de øvre lysene for din skyld.”

Yom Kippur er ikke realisering av å gi for å gi, men for å ta imot for å gi. Oppfyllelse av å gi for å gi er symbolisert av Chanukka, og å ta imot for å gi er symbolisert av Purim. For å nærme seg tilstanden som kalles Yom Kippur må vi holde på alle betingelsene vi ble gitt da vi fikk tildelt Torah, som vil si å avklare alle våre 613 ønsker og stige til nivået til ypperstepresten.

Dette betyr at vi må realisere inni oss de laveste ønskene og motta det høyeste lyset på dem og heve dem til nivået til ypperstepresten når Malchut i Atzilut løfter sine ønsker til GAR i Atzilut, til Arich Anpin. Denne tilstanden kalles Yom Kippur og symboliserer avdekkelsen av alle ønskene som senere vil realiseres og og ta imot sin oppfyllelse i Purim. (Kippurim er det samme som Purim).

Dette er et enormt nivå; det mektige øvre lyset begynner å belyse alle ønskene våre og skinner i alle sjelene. Vi begynner å innse hva det er vi har å gjøre med.

Dette seriøse arbeidet utføres under påvirkning av det øvre lyset i en gruppe, under studiet som blir riktig fokusert av læreren. Det er forberedelse på det spirituelle nivået.

Vi må, i sin helhet, ikke se for oss en bestemt dag, et tempel, et fjell, eller Jerusalem. Alt dette er et menneskes indre kjennetegn, som man må oppnå internt på denne måten, realisere og dominere dem, og stige til nivået til ypperstepresten.

Hovedsaken er at alle disse korreksjonene fører til punktet av enhet. Derfor sies det: “… et år hvor ditt folk, nasjonen Israel ikke vil være avhengige av hverandre og ikke vil dominere hverandre.” Det er i dette punktet av enhet at samhørighet med skaperen føles. Det er kun i oppnåelsen av enhet vi vil begynne å føle “èn avdekker den ene.”

(144299)

Fra Kab TV`s “Secrets of the Eternal Book”, 12/3/14

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis vi, under en workshop, prøver å komme inn i en felles tilstand, gå inn i den, koble fra, koble til, og en etternøler plutselig henger seg på, føler vi umiddelbart ubalanse.

Svar: Det skal ikke oppstå noen ubalanse! Vi må umiddelbart “svelge” vennen som sluttet seg til oss. La oss si at det var ni mennesker, og plutselig kom nummer ti – men han er ikke en forstyrrelse, for vi jobber så hardt med ham med intensjonen, med vårt ønske, at han straks føler rammen vi gir ham som inkluderer ham med oss.

Og hvis ikke, iløpet av en runde, uansett hva han sa og hvor han gikk, må han føle gruppens ramme og finne sin plass.

Men for ikke å falle ut av denne tilstanden, er vi nødt til å presse oss selv inn i den. Gjennom vårt ønske, vår innsats, vårt konstante eksempel, ekstern innsats inkludert, må vi la andre mennesker føle at de befinner seg i et så spesielt ideologisk rammeverk at de ikke kan tillate seg å snakke om noe eksternt. Det totale presset på hver enkelt av oss må være svært sterkt.

(144153)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er i avanserte stadier, og må ikke glemme at øyeblikket før forløsning føles som det største mørke, hjelpeløshet, fortvilelse, kraftløshet og skuffelse. Rett før utgangen fra Egypt er det bekmørkt.

Vi avanserer langs to linjer. Lyset kommer, men oppleves i ønsker som ennå ikke er korrigerte som mørke. Derfor ser individer og hele grupper seg selv i værst mulig tilstand; i et stadie som er stadig lavere og mer foraktelig.

De synes de ikke fortjener spirituell innsikt og at de er fjernere fra det enn noensinne, som det sies, “og Israels barn sukket under det harde arbeidet” i eksilet i Egypt. Men slik er den spirituelle banen.

Derfor er det vi må skjelne mellom hjerte og hode. Det er ingen tilfeldighet at de to lysene bearbeider oss slik, lyset til Hassadim og lyset til Hochma; lyset til skapelsens formål og det korrigerende lyset. Når vi føler at vi befinner oss i en slik forferdelig tilstand, har vi fortsatt sjansen til å avklare og utforske den og innse at det er riktig. Det er faktisk denne tilstanden som hjelper oss å avansere.

På den annen side, er mørke og svakheten som avdekkes et veldig klart tegn ovenfra. Vi er nødt til å trenge gjennom det egoistiske skallet og tilegne oss oppfatningen av en ny virkelighet, følelsen av en ny verden.

(143633)

Fra første del av morgenleksjonen, 15/9/14, Leksjon med tema: “Forberedelse på kongressen”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles “skapningen.” Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han “skinne” på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som “engler”, dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles “anerkjennelse av ondskap”, og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn “tråd” at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort “på bestilling” for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et “forhandlingspill”, og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, “eksperten”, “dommeren”, og “testeren” i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal “forutse” det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, “statistisk”, og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en kvinne begynne å elske sin spirituelle lærer?

Svar: Jeg tror det er mye lettere for en kvinne enn det er for en mann, for hun føler ikke noen intern avvisning eller konflikt med læreren. Å elske læreren vil si at du elsker kilden til din spirituelle eksistens. Læreren er faktisk en slags formidler av spirituell energi, men for deg er dette kilden. Det kan sammenlignes med hvordan foreldre er kilden til sine barn, for alt barna får – får de fra dem.

For læreren har det ingenting å si om det er en mann eller kvinne. Vi hadde tider da det i mange år var en kvinne som var lederen for den israelske nasjonen, nasjonens spirituelle leder, læreren, og det var faktisk de årene da hele nasjonen befant seg på et spirituelt nivå. Det indikerer at folk simpelthen er løsrevet fra den eksterne innpakkingen. I dag er det vanskelig å forestille seg noe slikt.

I fortiden var mange av profetene kvinner: Debora, Hulda, og flere. En profet er et menneske som har direkte kontakt med skaperen. Hvilken rolle spiller det om det er en kvinne eller mann? Vi burde ikke se for oss læreren som en mann, men som kilden til kraften, informasjonen, påfyllingen, som et øvre Partzuf. Det vil komme gradvis.

(142842)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Kvinners spiritualitet, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fremskynder vi utviklingen vår?

Svar: Fremskynding av utviklingen avhenger ene og alene av intensiteten til det korrigerende lyset, lyset som endrer. Og dets intensitet er igjen avhengig av kvaliteten og kvantiteten på etterspørselen for lys.

Så dere må koordinere de felles intensjonene, felles avgjørelser, lengselen, ønsket, og felles begjæring i en slik form at det blandt dere ikke finnes noen interne sprekker.

Som resultat av morgenens workshop må dere komme til et punkt av forent intensjon for hele dagen, og etterpå holde på den iløpet av dagen, slik at når dere ser hverandre vil dere føle at alle befinner seg i dette. På samme måten en hund føler stemningsleiet til eieren sin, må dere føle bevegelsene til vennene, atferden, drivkraften.

(142673)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har skapt et våpen som er så kraftig at vi alle har muligheten til ikke bare å annullere og oppløse, men også til å utvikle, å vokse til beste for samfunnet.

Vi har lært å føle oss som en enkel helhet. Hva trenger vi å tilføye for å kunne føle skaperen mer tydelig? Hvor er det vi må gjøre en ekstra innsats, bortsett fra under leksjonen, bortsett fra å be for at våre venner må lykkes?

Svar: Alt det jeg føler rundt meg er min egen sjel, det er alt sammen meg, men i min oppfattelse er alle menneskene løsrevet fra meg av mitt ego. Hvis jeg nøytraliserer det, vil jeg slutte å føle at de er i motsetning til meg. Jeg vil begynne å ønske for dem hva jeg tidligere ønsket for meg selv, altså det aller beste. Da vil jeg bruke meg selv, egoet mitt, på rett måte, for å korrigere det.

Det handler ikke om å ha rett holdning overfor andre, ikke om å elske andre; men snarere om å korrigere egoet mitt.

Hvordan fikser jeg det? Bare i forhold til de eksemplene jeg ser: Den ene er jeg ikke glad i av den grunnen og den andre av andre grunner. Den ene er forvrengt, den andre er frastøtende, ond, osv. Mitt ego skildrer et følelsesladet bilde for meg som beskriver forholdet mitt til alle. Jeg kritiserer alle, akkurat som alle andre gjør, for de har noe å kritisere andre om, som det står skrevet: “Med sin egen lyte stigmatiserer han andre som uegnet.” (Talmud Kiddushin 70a).

Jeg kritiserer verden som er avbildet som forferdelig for meg, og jeg ser den forverres fordi egoet vokser. Vi oppfatter verden på denne måten, i forhold til hvordan egoet skildrer det for oss: folk som slåss, noen dreper noen, alt mulig. Slik tegner egoet et bilde av verden for oss, ikke inni oss, men utenfor oss, slik at det oppfattes mer levende, tydelig og saftig.

For å korrigere egoet, er en veldig god indikator blitt gitt til meg. Jeg må sørge for å komme til et stadie der jeg ser verden som Edens hage (paradiset): Mennesker elsker hverandre, de gjør bare godt mot hverandre og de smelter sammen til en eneste helhet av gjensidig kjærlighet.

I tillegg gjelder det samme for uorganisk, organisk og animalsk natur. Det avhenger av et menneskes interne korreksjon. Verden i seg selv endrer seg ikke; den er permanent. Det er mennesket som forandrer seg og ser annerledes på verden. Det er hele korreksjonen.

Når dere er sammen, oppfatter du en situasjon på denne måten, slik at du ikke ser noe negativt i vennene dine?

Først synes du den ene er lat, en annen skitten og rotete, en tredje er bråkete. En irriterer alle med sin hovmodighet og en annen fordi han skriker. Ingen kjenner sin plass. Slik er det du vurderer alle i begynnelsen.

Kan du nå si at disse menneskene står deg nærmere, at du ikke ser forvridde ansikter og onde blikk? Det er fordi når du lever med noen, legger du ikke lenger merke til feilene de har og oppfatter dem som et slags generelt portrett. Et lite barn ser for eksempel ikke moren, men vet at det er noe stort ved siden av det: dette er mor.

Kan du si det samme om forholdet til vennene? Har en form for forandring funnet sted i dem, i det minste delvis? Føler du, selv om det er egoistisk, at du ikke kan forestille deg livet uten dem? Føler du at fragmenter av dere er spredd over hele Russland, som om kroppen din er blitt revet i stykker og spredt til ulike steder?

Et menneske må føle det akkurat slik, faktisk til en slik grad at dere begynner å føle hverandre, opplever parallelle tilstander, og deretter en eneste felles tilstand av opptur eller nedtur. Dere vil til og med begynne å føle hverandres fysiologiske tilstand, at en har vondt i magen og en annen har hodepine.

I gamle dager var dette påkrevd av en lege. Medisinen var ikke basert på alle mulige hjelpemidler, men på legens følelse av pasienten fordi han var en opphøyd doktor. Korreksjon var et yrke hvor man fikset andre. Så ved å føle dem, måtte han jobbe sammen med lyset for å formidle det til pasienten, for å hjelpe ham. Dette var en helt annerledes medisin.

På denne måten er det nødvendig at vi hele tiden gransker hva det er vi mangler, slik at denne situasjonen med atskilte organer vil forsvinne, og alle blir som “ett menneske med ett hjerte.” De vil bevege seg synkronisert. De vil forstå og føle hverandre og hvor alle optimalt må være hvert eneste øyeblikk. Det er ikke Brownsk bevegelse, det er ikke kaotisk. Det er snarere intern koordinering, fordi ett enkelt lys bearbeider og påvirker alle.

Hvis vi peiler oss inn slik, vil vi øke følsomheten vår. Da vil vi begynne å føle hvordan èn kraft virker i oss og samler oss sammen i utstrekning av hvor følsomme vi er overfor den, til den ønskede graden, av vår indre lengsel og tiltrekning.

Dette er alt vårt felles arbeid som bare kan gjøres i fellesskap. Alene kan du hoppe, gå, gjøre en innsats, men du får ingenting igjen for det. Egentlig gjør du alt riktig, men beviset på at du gjør det for skaperens skyld, er når du utfører disse aktivitetene sammen med andre, og ønsker å få kontakt med dem.

Hvorfor? Fordi egoet skaptes nøyaktig for å skille oss, og gjennom å annullere det, retter mennesket seg mot skaperen, mot likhet og likeverdighet med ham. Egoet er en hjelper som vi ikke kan klare oss foruten.

(142480)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →