Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi ikke skal nevne vitenskapen kabbala når vi arbeider for å spre læren, vil vi bare fortelle mennesker at gjensidig garanti vil gi dem et godt liv. Hvordan vil vi da skille oss ut fra andre organisasjoner som også opererer med lignende lovnader?

Svar: Det er ikke bra om du ikke føler denne forskjellen.

Det moderne mennesket opplever en global, helhetlig krise. På denne måten viser skaperen han at han er knyttet sammen med andre på en feil måte, og at han må oppnå gjensidig garanti. Det finnes en metode som vil hjelpe han med å oppnå samhold med andre på riktig måte, slik at han kan begynne å leve et godt liv. Denne metoden har som utgangspunkt å skape riktige omgivelser, et «skall» av omgivelsene, noe som gir mennesket en forklaring på hvordan man skal leve sammen og hvordan man kan få oppleve et godt, trygt og riktig liv.

Mennesket hører dette og forstår at det ikke finnes noen annen løsning. Andre hører det samme, og dermed er det lettere å få dette til å skje i samarbeid med andre. Mennesket lærer seg hvordan han skal oppnå samhold med andre på den riktige måten, og i denne prosessen tiltrekker han seg lyset. Dette er det samme som barn gjør når de leker, da de vokser opp og oppnår mer og mer kunnskap gjennom lekeprosessen.

Når mennesket befinner seg i en tung situsjon, bruker han andre for å trekke lyset til seg, og gradvis vil han begynne å sette pris på giverkraften. Han respekterer den høyt, og dette blir den viktigste verdien for han. Plutselig begynner han å respektere den så mye at selv når alt i livet hans går bra, gir han ikke slipp på giverkraften, men ønsker tvert imot å utføre den til tross for sine følelser. Det er fordi han verdsetter dette høyest av alt.

Det er slik mennesket trer inn i den spirituelle virkeligheten, ved å gå fra den egoistiske intensjonen, Lo Lishma, til den altruistiske, Lishma. Det er ingen annen mulighet for at 99 % av befolkningen skal oppnå korreksjon på en annen måte. Kan du anbefale noe annet enn Toraen?

Jeg tror problemet ligger i en gjennomgående misforståelse av hvordan man skal utvikle AHP. Vi har visst hvordan vi skal korrigere Galgalta Eynaim helt siden Babylons tid, men det å korrigere AHP er det eneste verktøyet vi har.

Fra leksjon 2 i New York, 12/09/2011

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Krise, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Zohar, kapittel “VaYakhel (Og Moses samlet)”, avsnitt 217: Meningen med boken Toraen i dag. Det står skrevet. «Og de leste i boken, Guds lov (hebraisk: Toraen), tydelig, og de følte og forsto det som ble lest.”

Hemmeligheten med Toraen blir kun avdekket mellom oss. Om vi klarer å skape et rom mellom oss, som på den ene siden bestemmes av nivået av hat mellom oss som holder oss atskilt fra hverandre, og på den andre siden over hatet, som vil skape et samhold mellom oss, vil hatet vil gi oss en motstandskraft, «resistans», mens samholdet oss imellom vil gi oss strømmen for å styre denne motstanden.

Deretter vil arbeidet bli avdekket basert på strømmen som går gjennom motstanden: Vi kan styre en motor, varme den opp eller kjøle den ned – vi kan gjøre alt. Disse to motsatte kreftene kan være en fordel for oss når den ene handler i motsetning til den andre.

Alt er avhengig av typen av motstand som blir avdekket. Egoet eksploderer hele tiden, viser mange motsatte former, avstand, hat og avvisningene oss imellom. Vi ønsker å forbli i den samme samhørigheten og føle kjærlighet, men siden vårt ego endrer seg hele tiden, vil våre forhold også oppleve endringer.

Lyset holder seg helt i ro, men vårt ønske om å ta imot nytelse endrer seg hele tiden og uttrykkes gjennom ulike former uten stans. Derfor avdekker vi hele tiden nye tilstander som kalles Partzufim. Om vi ønsker å avdekke hemmelighetene i boken Zohar eller i Toraen, må vi være klar over at de bare blir avdekket gjennom samholdet oss imellom.

Fra del to av Den daglige kabbalaleksjonen 31/08/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «One Commandment”: ”…ved å venne seg til å hjelpe folk, gir en fordeler til de andre og ikke til seg selv. Dermed blir man gradvis funnet verdig til å overholde Mitzvot ovenfor skaperen med den betingelsen som kreves – å gjøre godt for skaperen og ikke seg selv.»

Jeg verken forstår, følger eller oppfatter dette prinsippet. Hvis jeg trenger å jobbe og knytte meg sammen med resten av menneskeheten, er dette klart for meg. Vi er her sammen; gapet mellom meg og de andre dukket bare opp på grunn av knusningen, og jeg føler meg selv som atskilt fra dem. Deretter må jeg overvinne og korrigere denne kraften fra knusningen og oppnå samhold med dem.

Men hva med skaperen? Kanskje finnes han ett eller annet sted på utsiden slik at jeg kan nå han gjennom menneskeheten? Eller kanskje jeg gjennom å oppnå samhørighet med de andre i gruppen, oppdager at han er inni oss, blant oss, og fyller opp hele dette rommet?

Likevel er det vanskelig for meg å bane vei, lede meg selv mot gruppen for skaperens skyld. Hva betyr dette? Dette er et vagt krav. Jeg skjønner meg på forhold til andre mennesker, men hvordan kan jeg bygge opp et forhold til noen i tillegg til dette? Vårt problem er at vi ikke kan forestille oss det riktige bildet, og derfor vil vi forbli forvirret i lang tid.

”Skaperen” er egenskapen som består av den absolutte, uendelige og perfekte giverkraften. Samholdet mellom meg og gruppen er beholderen for å motta den givende egenskapen. Vi ønsker å oppnå kjærlighet og enhet mellom oss slik at verden kan bli  helhetlig. Dette må imidlertid gjøres for skaperens skyld, noe som betyr at den givende egenskapen vil knytte seg til oss, for å bo og regjere inni oss.

Dermed er det forbudt å tilskrive skaperen noen som helst form for individualitet eller bilde. Dette er ”tilbedelse av idoler” eller bokstavelig talt ”fremmed arbeid” fordi det fører oss bort fra veien, i en helt annen retning. Skaperen, Boreh, betyr «kom (Bo) og se (Reh)». Hvis du kommer inn i gruppen og oppnår samhold, vil du i kraft av vennene dine avsløre den givende egenskapen som blir kalt ”skaperen.”

Det er derfor det står skrevet: ”Israel, Toraen og Skaperen er én” der «Israel» er meg sammen med vennene (eller menneskeheten) og Skaperen. Vennene og jeg blir med andre ord til sammen kalt ”Malchut” eller ”Shechina”, og jeg avdekker Zeir Anpin som blir uttrykt inne i Malchut i henhold til enheten som blir oppnådd innenfor den.

Derav kommer betydningen av formelen ”Å tjene mennesker for å tilfredsstille Skaperen”. Ikke under noen omstendigheter bør du tenke deg noen eller noe som en endelig mottaker av din innsats. Skaperen er verken en person eller et fenomen, men egenskapen som blir avdekket inni oss. Å skape en slik mottaker for deg selv betyr at man engasjerer seg i avgudsdyrkelse, å skape et idol. Hvis vi alltid forholder oss til denne regelen, vil vi ikke få problemer.

Vi ønsker tross alt til slutt å bygge det systemet som omfavner alle beholdere og alt lys. Dette er Malchut fra den uendelige virkeligheten, hvor vi alle befinner oss i enhet og samhold, hvor lyset er avdekket i beholderne. Det er der vi kom ifra, den første tilstanden. I den andre tilstanden korrigerer vi våre holdninger og ikke noe mer, for så å komme til den tredje tilstanden der vi blir bevisst på og forstår den virkeligheten som vi har eksistert i helt fra begynnelsen av.

Det finnes ikke noe bilde utenfor oss, som vi burde jobbe for og som vi bør gå til. Våre intensjoner og kalkulasjoner er på en skjematisk måte bygget opp etter denne rekkefølgen: først skaper vi en beholder, deretter, i den grad den evner å oppnå samhørighet i henhold til loven om likhet i form, avslører vi skaperen i denne beholderen i henhold til prinsippet ”kom og se.” Derfor avslører vi Malchut – ønsket som forblir uforandret.

Fra andre del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/08/11, «One Commandment»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Når vi snakker om spirituelle konsepter, er det slik at om det ikke fantes hat fra begynnelsen av, ville det heller ikke blitt kjærlighet senere. Det står skrevet: «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, og jeg skapte Toraen som et krydder fordi lyset i det får en til å vende tilbake til kilden».

Den gode kilden er kjærlighet. Den kan ikke avdekkes uten at ondskap, hat og avvisning først har funnet sted. Vi må bli vant til at kjærlighet og hat alltid avdekkes og jobber sammen.

Det er derfor vi både oppdager hat og kjærlighet i vårt samfunn, og vi må forstå at det ene er umulig uten det andre. Vi er ikke perfekte engler, bevart på det uorganiske nivået, men mennesker med hele vår onde egoisme.

I den grad du lengter etter å føle kjærlighet, vil du bare oppdage et enda større hat. Det er den eneste måten du vil bli verdig til å «flykte fra Egypt» og komme til «Sinaifjellet». Hatets fjell, «Sinaifjellet», er resultatet av vårt tidligere arbeid.

Babels tårn er bare begynnelsen: ingenting ble avdekket der. Derfor blir 20 generasjoner fra Adam HaRishon til Abraham, de første generasjonene av kabbalister, kalt forfedrene. Dette er bare den første forberedelsen siden et sterkt nok ønske ikke ble avdekket på den tiden.

Den første gangen ønsket ble avdekket var i Babylon, som er der vitenskapen om kabbala stammer fra. Det var bare et lite fjell av hat der – «Babels tårn», og det var mulig å løfte seg over dette. Vitenskapen om kabbala, vitenskapen om samhørighet, ble født der, og mennesker som var i stand til å knytte seg sammen oppstod her. Den ble likevel alltid avdekket over hatet.

Derfor er det ingen grunn til å være redd for at verden i dag avdekker hat. Vi må bare la det bli avdekket på en naturlig måte og kommer i forkant av slagene med en løsning slik at hatet kan avdekkes med forståelse og på en bevisst måte. Vi må ha tillit til at vi har de nøyaktige instruksjonene om hvordan man kan bruke det på riktig måte.

Fra leksjon 15/0872011, Utvalgte utdrag fra Kjærlighetsdagen

Kategori: Egoisme, Historie, Kjærlighet, Toraen - Inga kommentarer →

For at studiet skal bli en «ungdomskilde» i stedet for «dødelig gift», må det begynne med intensjonen om å tiltrekke seg lyset som endrer. Vi må kun studere og åpne boken for å oppnå korrigering.

Kabbala og alle de andre hellige bøkene, uansett på hvilket språk de er skrevet (for eksempel; Talmud og Mishna anvender et språk med hint og ligninger), er forklaringer på vår tilknytning til lyset, våre spirituelle nivåer. Alle disse bøkene, skrevet av vismenn, kabbalister, gjennom hele vår historie, taler om den spirituelle verden, våre høyere nivåer.

Når man studerer og har som mål å oppnå de nivåene og spirituelle gradene som kabbalistene forteller oss om, som et barn som ønsker å bli voksen, kommer man først til avdekkingen av sin egen ondskap. Det står skrevet: «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten – og i tillegg Toraen – middelet for dens korrigering.»

Så lenge vi var «på flukt», var alt dette skjult. Men nå begynner den siste flukten å ta slutt. Og akkurat som under utgangen fra Egypt, står vi atter foran mottakelsen av Toraen, dersom vi ønsker å bli som «en mann med ett hjerte», å oppnå gjensidig garanti akkurat som ved Sinaifjellet.

Et fjell av hat avdekkes foran oss (Sinaifjellet kommer fra ordet Sinnah – hat). Men på tross av det, knytter vi oss sammen ved hjelp av punktene i hjertene, den øvre kraften, Moses i oss som trekker oss oppover og leder oss gjennom ørkenen, gjennom «forberedelsesperioden» for å tre inn i «Israels land», som er ønsket om å gi.

Slik står hele menneskeheten foran hatets fjell i dag. Det avdekkes for oss, alle som en, og kalles den globale krisen. Vi er alle på samme nivå, men ikke alle innser det fullt ut ennå, akkurat slik folkemengden den gang inneholdt ulike mennesker – menn, kvinner, eldre og barn som knapt forstod hva som skjedde.

Dog begynner alle allerede å føle dette nivået. Det er bare at noen allerede innser at årsaken til alt dette er vår egoisme og hatet som skiller oss, mens andre ennå erfarer det som en dårlig økonomisk situasjon. Hvert menneske føler en form for mangel, avhengig av sine egenskaper, sine omgivelser og sine behov: en mangler bolig, en mangler ost, en tredje noe annet – og slik er det med hele menneskeheten, hver og en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/8/1, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbalastudier, Kabbalistiske kilder, Krise, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: In ”Preface to the Wisdom of Kabbalah” skriver Baal HaSulam at det mottakende ønsket materialiserer seg i hele sin tilstrekkelige og ønskede form. Hva er det man ønsker?

Svar: Korreksjon. Hvorfor ville det ellers ha behov for å gå nedover stigen gjennom de spirituelle virkelighetene? I tillegg er det slik at det på det laveste nivået gjennomgikk livssykluser om igjen og om igjen helt til det i vår tid oppnådde den passende formen. Selv i vår virkelighet skjer utviklingen ”i henhold til planen”, og nå i det tyvende århundret begynte vi å løfte oss oppover igjen. Vår nåværende tilstand er den ønskede, passende formen.

Dette punktet har fulgt oss siden begynnelsen av skapelsen, og vi måtte oppnå det. Akkurat nå begynner menneskets eller skapningens fødsel, for fram til nå fantes det ingen skapning. Det var bare ønsker som utviklet seg i henhold til et bestemt program for å kunne oppnå en bestemt tilstand der et frihetspunkt dukket opp, vårt uavhengighetspunkt.

Spørsmål: Vi snakker om et ferdig, formet egoistisk ønske, men den ”ønskede formen” høres ut som noe positivt.

Svar: Selvsagt, dette er en positiv tilstand. Det er akkurat slik Toraen definerer det dødelige egoistiske ønsket som har utviklet seg så langt det er mulig. Det er her skapelsen begynner fordi man nå kan forme, uttrykke og føle seg selv.

Så lenge mennesket ikke føler at han er ond, fullstendig motsatt av skaperen, så lenge han ikke forstår hvor forferdelig det er å være i denne situasjonen, vil han heller ikke være i stand til å jobbe med seg selv. Derfor er det slik at det å være på grensen til korreksjonsprosessen er en god tilstand siden den fører til at mennesket blir skapt.

Om du tror at ”godhet” er at du føler deg glad og fornøyd, så fortsett med dette. Det er likevel meningsløst. I en målrettet tilstand føler mennesket sin motsetning til skaperen, og det er nettopp dette som motiverer han til å handle.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/05/2011, ”Preface to the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Vårt ønske begynner å oppnå den riktige formen. Vi ønsker å knytte oss sammen, å avdekke et dytt mot samhold innenfor hvert eneste menneske til tross for egoismen. Dette er veldig viktig. Til tross for min egoisme utfører jeg anstrengelser internt for å jobbe mot å komme nærmere vennene, å holde dem sammen i et tett samhold akkurat som mennesker som er nær meg i ånden og målet.

Det viktigste nå er at jeg er i stand til å stole på dem: Om vi er knyttet sammen, vil de forsikre seg om at jeg ikke glemmer hvilken retning vi beveger oss mot og vi vil bare bli sterkere i vårt felles grunnfeste.

Jeg streber mot å knytte meg sammen med vennene, og jeg håper at denne streben vil gjøre meg i stand til å ta imot et ukuelig ønske om samhold fra dem. Det er dette vi alle trenger. Fra begynnelsen til slutten på korreksjonene er dette det eneste som kreves fra oss.

Det er derfor det står skrevet at det å ha kjærlighet for ens neste som for seg selv er konklusjonen og den oppsummerende regelen for hele Toraen. Det finnes ikke noe annet enn det, og vi må anstrenge oss slik at veien går i den retningen. Det har ingen ting å si hvor mye vi misliker dette. Om vi ønsker å fullføre skapelsesprogrammet gjennom et scenario der vi øker hastigheten på utviklingen, da er det bare én mulighet: å begynne fra den motsatte, den mest hatefulle og motbydelige tilstanden, og derifra ta steg for steg mot kjærlighet for vår neste.

Fra første del av Morgenleksjonen 21/04/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er meningen med budet ”Legg deg dagen vi kom ut av Egypt på minnet” når det gjelder menneskets indre arbeid?

Svar: Det står skrevet i Zohar, avsnitt 121, kapittel ”Bo” at Toraen nevner flukten fra Egypt 50 ganger. I tillegg står det skrevet at mennesket må se seg selv flykte fra Egypt hver dag, og det er fordi alt vårt arbeid kun utføres i forhold til Egypt.

Menneskets spirituelle arbeid for å korrigere sin egoistiske natur begynner fra tilstanden ”Abraham” – begynnelsen på den givende egenskapen. Hvordan kan vi så utvikle denne egenskapen?

Dette er årsaken til at ”Abrahams” spørsmål til skaperen dukker opp i menneskene. ”Hvordan skal mine etterkommere kunne arve et mektig land?” (kapittel ”Lech-Lecha”). Dette betyr: Hvordan kan jeg inni meg utvikle (siden mine etterkommere er min fremtidige tilstand) et enormt ønske om å gi og elske, og dermed kunne motta hele ditt lys fra deg?

Svaret som gis er som følger (fra skaperen til Abraham), ”Vit at dine etterkommere kommer til å være i eksil i 400 år”, der 400 år tilsvarer alle de fire nivåene av egoismen. Det vil si at skaperen forteller mennesket at han vil bli nedsunket i sin egoisme, og som et resultet av dette vil han oppnå et ønske som tilsvarer det uendelige lyset.

Først vil du være gjennomsyret av dette ønsket om å ta til deg alt for deg selv. Deretter oppdager du at dette er galt, og ønsker å komme deg ut av det igjen. Så snart du kommer ut av det, begynner du å korrigere det, endre det fra et egoistisk ønske til et ønske om å gi. Det er dette som menes med å flykte fra Egypt og tre inn i det hellige land.

På denne måten, gjennom gradvis å korrigere egoismen vi tilegner oss, løfter vi oss oppover gjennom 125 trinn helt til vi når den endelige korreksjonen (Gmar Tikkun). Følgelig deles vår spirituelle vei inn i 3 faser:

1. Fra det første punktet (Abraham, som søker etter å avdekke skaperen) og frem til man trer inn i Egypt.
2. I Egypt, der vi utvikler vår søken etter skaperen, som igjen leder til utvikling av egoet og erkjennelse av at det er ondt, samt flukten ut av det.
3. Korrigeringen av våre egoistiske ønsker, frem til den endelige korreksjonen.

Alt dreier seg om ”Egypt”. Deler av vår oppgave kommer ”før” og andre deler ”etter”, men Egypt er uansett det sentrale punktet. Det er derfor mennesket må føle at han flykter fra Egypt hver dag, det vil si at han hver dag tar en del av det egoistiske ønsket og korrigerer det, for så å kunne ta imot nytt lys inn i egoet. Dette kalles en ”ny dag”, og slik fortsetter det på alle nivåer.

Fra andre del av Morgenleksjonen 13/04/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Writings of Rabash, ”Love of Friends”: En mann fant han mens han streifet rundt på marken, og han spurte han: ” Hva er det du leter etter?” Han svarte da: ”Jeg ser etter mine brødre. Si meg, hvor er de?”… Her er det snakk om et menneske som har forvillet seg bort fra veien mot spirituell utvikling, som ikke kjenner den rette veien dit, som allerede har oppnådd fortvilelse og som tror at han aldri vil oppnå målet. Det er derfor han svarer. ”Jeg ønsker å være i gruppen der det finnes kjærlighet mellom vennene, for da vil jeg være i stand til å løfte meg langs den veien som leder til skaperen”.

Det er slik vi streifer omkring, uten å vite hvordan vi skal oppnå den riktige tilstanden. Vi forstår ikke hvordan vi skal skape den riktige samhørigheten med spiritualitet eller hvor vi kan finne den. Faktum er at vi faktisk allerede befinner oss i den spirituelle virkeligheten nå, og at det er derfor vi streifer rundt på dette jordet. Vi har allerede fått muligheten til å etablere et forhold til gruppen, og til å knytte oss sammen med vennene, men vi klarer ikke å gjøre det. Derfor går vi forbi, akkurat som om vi er blinde. Vi befinner oss allerede på det rette stedet, men vi klarer ikke å finne denne samhørigheten, akkurat som om vi streifer rundt i mørket.

Dette mørket befinner seg ikke på utsiden, men inni oss, som et resultat av vår blindhet og mangel på forståelse. Det som mangler her er en slags åpenbaring når det gjelder følelser og fornuft slik at jeg kan forstå i hvilken form jeg må knytte meg til vennene. Da vil jeg finne ut hvordan jeg kan gjøre et gjennombrudd i forhold til den spirituelle virkeligheten, til den første kontakten med spiritualitet som kalles ”tre dager med å ta opp i seg den spirituelle spiren”.

For å oppnå dette må jeg forstå hvordan jeg kan knytte meg til omgivelsene på riktig måte, og dette er det vanskeligste. I vår virkelighet kjenner vi tilfeller der kvinner ikke klarer å bli gravide, og det er mye vanskeligere å komme inn i den spirituelle virkeligheten.

Toraen snakker om de store barnløshetsproblemene som hver og en av de store formødrene hadde og hvor vanskelig det var for dem å bli gravide. Dette er et symbol på hvor vanskelig det er å knytte seg til omgivelsene.

Hvordan er det da mulig å hjelpe et menneske som føler at han er fortapt og som ikke ser noen som helst mulighet for å utvikle seg spirituelt sett? Han har lagt ned flere års arbeid i dette, og kjenner tilsynelatende alt og forstår alt, bortsett fra retningen. Først trodde han at kunnskapen som han tilegner seg ville hjelpe han, eller at noen former for handlinger eller kanskje tiden ville gjøre jobben.

Senere forstår han at ingenting vil hjelpe han og dermed blir han forvirret. Det er da en engel kommer til han til slutt, og spør han: ”Hva er det du ber om? Hva er det du ser etter her?” Da gransker mennesket seg selv og begynner å forstår at det han mangler er nettopp tilknytningen til miljøet, ”Jeg ser etter mine brødre!”

Dette er allerede en stor oppnåelse der du forstår at du kun vil være i stand til å realisere din spirituelle utvikling langs denne bestemte veien, innenfor samholdet med de andre. Gruppen gjøres om til et spirituelt sted. I stedet for den materielle, fysiske gruppen som han nå ser, vil han føle den indre samhørigheten mellom alle og snu denne tilknytningen til gjensidig giverkraft. Han vil avdekke nettet som knytter dem sammen, og dette kalles systemet med de øvre virkelighetene. Alle virkelighetene vil tre inn i det.

Denne gruppen vil bli det stedet der han gradvis vil avdekke alle de spirituelle nivåene, helt til han kommer så tett opp til de andre 125 nivåene at han vil knytte seg til dem som én helhet. Dette kalles slutten på hans korreksjoner (Gmar Tikkun).

Om mennesket begynner å føle at han er i stand til å realisere sin spirituelle utvikling nettopp på denne måten, gjennom forholdene til omgivelsene, betyr dette at han streifer rundt på skaperens jorde mens han leter, at han vet hva han leter etter og hva han skal spørre om. Han må fremdeles gå langs en vanskelig vei, men nå har han bestemt seg for at den spirituelle virkeligheten kun kan oppnås gjennom samhold med omgivelsene og at dette er utrolig viktig. Det er fordi det er motsatt av hele hans tidligere materielle og egoistiske utvikling.

Dette punktet markerer begynnelsen på hans utvikling og hans samhørighet med andre ”fra han selv og utover, for giverkraftens skyld”. Derfor er dette punktet begynnelsen på en ny vei.

Fra første del av Morgenleksjonen 23/03/2011, Forberedelse til WE-kongressen

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →