Spørsmål: Vi ser vekslende perioder med ødeleggelse og skapning i jordens utvikling. Kan vi ser det som en analogi til utviklingen av menneskeheten?

Svar: Det virker som om naturen bare ødelegger hva den skaper. Faktisk er det en del av den evolusjonære prosessen der hver ny fase krever at man overkommer den tidligere tilstanden og bygge en ny fase over den.

Angående en mulig analogi til menneskehetens historie, alt dreier seg om essensen av utviklingen av ett eneste ego, vårt ønske om å motta, som er ut av balanse med den som skjenker.

Forvirringen stammer fra det faktum at mottakerønsket er delt i to deler:

– På den ene siden, lengter jeg etter å motta direkte til fordel for meg selv;

– På den annen side, er jeg villig til å gi noe til noen siden jeg vet at jeg vil dra nytte av det. Selv om jeg bare har gode følelser om min godhet, er det en klar belønning siden jeg ellers ville være tom for drivstoff til å gi.

Derfor drives jeg stadig kun av mottakerkraften. Uansett hva jeg gjør, gjør jeg alt for min egen skyld. Ingen makter å gi noe uten å beregne sin egen fordel. Selv en mor tar seg av barnet sitt fordi hun ville føle smerte hvis noe skulle skje med det. Hvis du fjerner smerten, ville bekymringen forsvinne.

I utgangspunktet er vi ingenting annet enn systemer av tanker og utfall. Mitt system ville aldri si seg enig i å gjøre ett eneste gram innsats hvis det ikke ser noen fortjeneste, respons, eller følelse i retur. Hele vår natur er ordnet på dette egoistisk viset, og det vet kun hvordan man beregner ting til sin egen fordel.

Derfor er all vår vennlighet, uansett hvor oppriktig den måtte være, en løgn. Vi kan ikke gi rent og betingelsesløst. Bare en person som er gal eller psykisk syk kan gjøre noe uten å beregne sin personlige fortjeneste.

Så, hvordan kan vi oppnå kraften til å gi for å balansere vårt vesen? Det er dette vi må finne ut av.

I alle tilfeller ligger denne kraften i naturen, den ligger på vårt skjulte plan, og det er nå vi foretar oppstigningen fra dyrets nivå til det menneskelige plan. Et menneske er allerede et skapt vesen som omfatter de to kreftene.

I mellomtiden bruker vi utviklingskraften av det menneskelige plan utelukkende på negativ måte, og ikke den positive som vi burde ha opprettet over det negative.

Dermed gjennomgår vi forferdelige tilstander langs en veldig vanskelig vei før vi bestemmer oss for at veien er dårlig, og at vi må fullføre den og balansere den med en god kraft.

Vi befinner oss faktisk på denne grensen, i overgangen fra vår negative utvikling til den positive fullførelsen.
[148003]
Fra KabTV er «A New Life» 3/2/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilke giver-handlinger utfører vi nå, før vi har gått inn i den spirituelle virkeligheten?

Svar: For øyeblikket består våre handlinger av at vi sørger for at vennene kan komme til leksjonen og av å støtte hverandre, å holde sinnstemningen i gruppen oppe, og å sette et eksempel for andre i hvor vi lenges etter målet og hvor mye omsorg vi har for å organisere senteret vårt, slik at vi kan studere og ha ulike aktiviteter og begivenheter der for å oppnå samhørighet med skaperen.

Disseminasjon, studie på kampuser osv, er alle giver-handlinger. Vi utfører mange slike handlinger, men de mangler riktig intensjon. Dette er det største problemet vi har. Folk spør meg hele tiden: «Hva mer kan vi gjøre for å gi mer, for at mer blir gjort?»

Selvfølgelig kan vi gjøre mer, men vi må fortsatt holde øye med intensjonene og handlingene; det er veldig viktig. Vi må ikke forminske handlingene, hverken intensiteten eller mengden. Men vi må inspirere hverandre og minne hverandre på målet. Vi bør kunne føle kontakten i hver handling, og i den kontakten må vi begynne å føle tilstedeværelsen av skaperen som lyser for oss der.

Vi får lyset som endrer som resultat av innsatsen vi gjør for å knytte oss sammen. Lyset befinner seg i mottakerne, i Malchut de Ein Sof (uendeligheten), som ikke er knust, men hel og fyllt med lys fra Ein Sof. Men med hensyn til oss er lyset fra Malchut de Ein Sof i knust form etter alle verdenene, som betyr skjulthet.

Først er det skjult, men deretter er det knust og da går det gjennom enda flere inndelinger, nivåer der det forsvakes av filtere før det når frem til oss. Vi er nødt til å gjøre en innsats for å koble oss sammen, for å komme nærmere lyset som endrer som er i en sammenkoblet mottaker.

Når jeg prøver å tilkoble meg, begynner lyset som endrer å skinne på meg fra det punktet jeg gjør en innsats. Jeg samler opp og kobler sammen de knuste delene, samler og forener samfunnet og lyset skinner på meg derfra i forhold til mine handlinger.

Alle arbeider i henhold til hvor skjult det er for dem, i henhold til hvordan de er knust, og lyset skinner på meg i den grad jeg prøver å sammenkoble alle komponentene til èn, siden det er en hel mottaker som bare er knust med henhold til meg.

Dette bildet bør konstant stå foran oss.

(148083)

Fra morgenleksjonen, 14/11/14, «Writings of Baal HaSulam»

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan føler en kabbalist livet?

Svar: En kabbalist føler bare livet som et verktøy for inngangen til en høyere dimensjon, for å klatre høyere i gradene på den spirituelle stigen.

Alt som eksisterer i vår verden, også selve livet, er bare en betingelse for å kunne stige videre spirituelt. En kabbalist forholder seg derfor til vår verden på en praktisk, klar og streng måte.

Selvfølgelig kan han glede seg over materialistiske saker, som musikk, litteratur, kunst, naturen, osv. Men inni ham er retningslinjene alltid klare: Jeg gjør det for å avansere i oppnåelse av den øvre virkeligheten. Han føler skjørheten, ubetydeligheten og illusjonen i vår verden og skjønner at den dukker opp i tankene hans med hensikt.

På samme måte som bildene vi ser på dataskjermen ikke er noe mer enn elektriske signaler som skaper fremstillinger på plasmaet, er diverse menneskelige følelser også bare elektriske signaler. En kabbalist forstår illusjonen av alle materielle følelser, enten positive eller negative. Han ser at alt som omgir oss kun eksisterer i vår oppfattelse, inni oss.

Derfor er han ikke redd for døden. Han vet at den fysiske kroppen må dø, men oppnåelsen av den øvre virkeligheten, den såkalte sjelen, kommer til å eksistere i den utstrekning den ble korrigert mens den ennå var i kroppen, og kan fortsette sin korreksjon videre.

(146681)

Fra KabTV`s «Short Stories», 22/10/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Etter at Abraham grunnla skolen sin, begynte han å utvikle den kabbalistiske metoden med studentene som ble med ham. Dermed skapte han tre systemer: et system for å studere, et system for formidling, og et system for å realisere kabbala.

Systemet med formidling tar hensyn til nivået av en persons utvikling. Alt avhenger av hvordan folk kan oppfatte det åndelige ideen, i hvilken grad den er nær dem og kan svare på deres forventninger, og i hvilken grad de kan påvise at dette systemet er gunstig for dem.

Senere, når de stiger og utvikler seg, vil de være klar til å forstå andre alternativer som læren tilbyr dem. Derfor bør en person alltid kontaktes på sitt eget nivå, på et språk som han forstår, så han kan tiltrekkes av å vite at du faktisk kan hjelpe ham til å innse hva han vil.

Dette er hva Abraham engasjerte seg i da han forklarte at det endelige målet for vår utvikling er kjærlighet og det å gi, og de som ønsker å oppnå det internt, i hvert fall til en viss grad, bør komme til ham.

Slik var det den neste fasen av utviklingen av Abrahams skole begynte. På dette punktet, ble det kalt Abrahams gruppe, siden alle medlemmene i gruppen begynte å arbeide med samhørigheten mellom hverandre og akseptere det faktum at enhet er over separasjon.

Når spranget av ego skjedde i det gamle Babylon og folk ønsket å bygge et tårn for å nå himmelen, det vil si til den øverste makt, foretrakk de en negativ kraft.

Abraham hevdet  imidlertid at negative krefter stammer fra den samme positive kraften og må bearbeides på en annen måte, ved å absorbere det som det vi kaller den venstre linje (den negative kraften). Han mente at egoet som vokser i folk bør studeres og bearbeides korrekt. Dette er grunnen til at perioden som fulgte utviklingen av Abrahams gruppe kalles Isak.

Riktig bruk av ego kalles ofringen av Isak, noe som betyr at vi binder vårt ego og truer med å drepe det, er fullstendig klar til å ofre det, selv om vi forstår at vi ikke kan oppnå skaperen uten det. På den annen side, kan likhet og likeverdighet med skaperen bare oppnås dersom vi begrenser egoet riktig. For oss er det som å kutte vårt eget kjød.

Vi lærer å kontrollere vårt ego, å binde det, takle det, og plassere det under egenskapen av kjærlighet og giverkraft uten å ødelegge det,  og uten å true det, og vi blir klar til å bryte vekk fra oss selv (siden egoet er hele selvet). Denne prosessen er en del av vår utvikling, og når vi gjennomfører den, har vi mulighet til å arbeide riktig, produktivt, og fokusert med egoet. Dette er essensen av historien om ofringen av Isak.
[146497]
Fra KabTV er «Short Stories» 10/15/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Det gamle Babylon var en vugge for forskjellige strømninger og spirituelle metoder. Før Abrahams tid levde babylonerne i fred, kjærlighet og vennskap slik Noas etterkommere hadde lært dem. Men etterat egoet vokste, begynte de å fjerne seg fra hverandre og brøt opp til mange grupperinger.

Hver gruppe begynte å tilbe en annen gud (egenskap eller kraft) i henhold til sine indre tilbøyninger. Det var ikke noen vanlig tilbedelse av stein eller trær, men av kreftene i naturen. Derfor dukket det opp mange guder som forbindes med svart eller hvit magi, astrologi, eller andre metoder og de eksisterer til denne dag.

Abraham opplevde en tragedie da han innså at han måtte skille seg ut fra de andre og skape en radikal ny læremåte. Forskjellen mellom hans læremåte og de andre var enorm, for hans metodologi baserte seg på bruken av negative krefter for å oppnå positiv oppstigning. Alle de andre læremåtene baserte seg på en metode der man blidgjør naturens negative krefter og lever med dem i fred og harmoni.

Abraham mente at det ikke fantes noe negativt i verden. Hvis noe synes å være negativt, så er det bare fordi vi bruker det feil. Når vi begynner å bruke de negative kreftene riktig, ved å heve oss over dem med hjelp av positive krefter, begynner vi umiddelbart å stige. Dermed er de negative kreftene faktisk vesentlige, siden de alle kommer fra skaperen som er god og gjør godt. Det er utelukkende vår bruk av disse kreftene som er feil. Det spirituelle systemet forplikter mennesket til å arbeide med seg selv for å plassere sine negative og positive egenskaper riktig.

Da Abraham begynte å forklare og spre metoden sin, oppstod seriøse konflikter med hans landsmenn. Han måtte derfor forlate Babylon og fullstendig løsrive seg fra alt hans hjerte og sinn visste på det tidligere stadiet, dvs å fornekte polyteisme og alle de andre spirituelle metodene. Han visste at alt som finnes er mennesket, samfunnet der mennesket ønsker å være lik skaperen, og skaperen selv.

(146494)

Fra KabTV`s Short Stories, 15/10/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Alt som står skrevet i Toraen foregår på et åndelig nivå, men karakterene var kabbalister og eksisterte i virkeligheten. Toraen snakker bare om en persons inntreden i den åndelige verden. Den beskriver ikke fenomener og begivenheter i det fysiske livet, snarere bare en persons indre vei mot å oppnå skaperen.

I denne forstand, var Adam og Noa virkelige mennesker som en gang levde på jorden. De underviste folk på kabbalistiske skoler, og kalte dem for sine barn eller etterkommere.

Siden hendelsene beskrevet i Tora skjedde på et åndelig nivå, er det umulig å si at alle har skjedd i det fysiske livet.

For eksempel, var det virkelig en oversvømmelse? I tusenvis av år med menneskelig utvikling var det absolutt mange typer naturkatastrofer. Men historien om flommen snakker om to kjennetegn ved den mektige kraften i vann, om et godt kjennetegn av giveregenskap som vann symboliserer (høyre side) og om en dårlig energi av vann som drukner, ødelegger, forårsaker tsunamier og lignende ( venstre side).

Historien om Noa er spesifikt om dette og ikke om noen global naturkatastrofe i vår verden.

Toraen snakker om hvordan personen forstår på hvilken måte han må heve seg over kjennemerket av dømmekraft som finnes i vann, og gjennom et slags forhold med denne kraften, kan han realisere seg selv riktig innenfor det. Han må bygge en ark, et riktig lukket miljø der vannets egenskaper vil være bra for ham, og ikke hensynsløse eller dødelige.

På sin tids kunnskapsnivå om styringssystemer, gjorde Noa en enorm oppdagelse for fremtidige generasjoner av kabbalister som gjorde det klart hvordan det er mulig å forvandle  de rå, kraftige, og mest truende naturkreftene til gode og nyttige.

Dette er fordi før Noa, var folk maktesløse i sin konfrontasjon med naturen, som små barn. Og hans metode gjorde det mulig å temme truende krafter i naturen. Så nivået til Noa var nødvendig på menneskehetens vei mot oppnåelse og kontroll av hele systemet av ledelse.
[146045]
Fra KabTV’s «Short Stories» 15/10/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Å løfte frem en bønn til skaperen vil si å løfte våre beste, mest intense og levende ønsker og ambisjoner – og rette dem oppover, som vi løfter hendene oppover.

I dette tilfellet, knytter vi dem sammen slik at alle føler seg innlemmet i hverandre, kun føler sitt seg i de andre, og i denne tilstanden velger det som er aller dypest og mest viktig.

En «bønn» er det eneste ønske vi har for å avdekke andres ønsker. Vi anstrenger oss for å forene ønsket så vi kan avdekke den enhetlige kraften som styrer hele universet, i hele naturen: kraften av harmoni, balanse og gjensidig samhørighet.

Vi ønsker det samme for oss selv, for gruppen, for landet, for verden og for hele menneskeheten. Dette er vår intensjon og vårt arbeid. Konstant intensjon er bønnen vi ønsker at alle skal ha.

I fremtiden vil vi forvandle dette i de følgende etapper. Vi vil se hvordan ønskene våre for samhørighet blir realisert innenfor selve ønsket. Vanligvis, når noen streber for å oppnå et mål, så tror de at de vil oppnå det, men i vårt tilfelle viser det seg at ved å holde på intensjonen, så innser vi plutselig at det er dette som er målet og at vi ikke trenger noe mer. Ambisjonen skaper betingelsen der den øvre oppfylles. Det er dette som skjer med oss og i oss.

For å konsetrere oss mer med hverandre, må vi tilbake til denne etterspørselen og ha et sterkt ønske om å formulere alt mye dypere og kraftigere. Slik former det seg i oss.

Denne konstante ambisjonen er selve målet. I begynnelsen tror vi det bare er en betingelse for å oppnå noe, men deretter vil vi se at det er dette som er målet.

(144082)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan du forklare meningen til de ti bud som ble gitt på Sinai berget, som symboliserer overrekkelsen av Torah, og som bør repeteres hver dag i tiden før Shavuot (pinse)?

Svar: De ti bud symboliserer først og fremst ønskene som kobler oss sammen. Alt handler om forbindelse.

Overrekkelsen av Torah finner sted ved foten på fjellet først etter at folket har akseptert betingelsen for gjensidig garanti, som ett menneske med ett hjerte. Det betyr at vi innser at vi har et fjell av ego foran oss og bare kan bestige dette fjellet med et punkt i hjertet. Dette punktet kalles Moses fordi det trekker oss ut fra egoet vårt.

Sinaiberget er enormt, som tårnet i Babel og enda større. Vi befinner oss på bunnen av fjellet, klare til å omringe dette fjellet av felles ego. Det vil si at vi er enige om å koble sammen alle delene av den private egoismen vår til ett fjell og ikke la oss skremme av det, selv om det er et fjell av hat. Vi må lengte etter samhørighet, selv om det eneste målet egoet vårt har er å motstå samhørighet.

Når vi kobler oss sammen slik, krever vi at kraft til å gi må realiseres i forbindelsen mellom oss. Det er fordi tilbøyelighet for kontakt er en spirituell mottaker, mangelen på gjensidig giverglede, slik det står skrevet, «Fra kjærlighet for skapningene, til kjærlighet for skaperen.» Slik aksepterer vi betingelsen «Elsk din neste som deg selv.»

(136553)

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/6/14, Shamati #66

Kategori: Egoisme, Uncathegorized - Inga kommentarer →

Vi bør se på hvert øyeblikk av vår eksistens som en mulighet til å realisere livet, vår eksistens, hva dette livet og denne virkeligheten ble gitt oss for.
Virkeligheten er arrangert slik at vi, skapningene, skal bli istand til å oppnå vår skaper. Vi må lære ham å kjenne fra en tilstand som er totalt motsatt fra ham, slik at vår oppnåelse av ham kan bli så fullkommen som han vil den skal være.

Dette betyr at hvis skaperen ønsker at vi skal oppnå ham i en viss utstrekning som innbefatter mange undernivåer og individuelle avdekkelser, da må vi være i en tilstand av dølgsmål i hvert av disse undernivåene. Siden dølgsmål kun kan oppnås ved den motsatte tilstanden, fra en avdekket tilstand, er også nedturen til eksil og å bli trukket bort fra skaperen gradvis. Jo mer vi stiger nedover nivåene med dølgsmål, dess mer kan vi oppnå avdekkelsen fra ett nivå til det neste.

Hvis vi var istand til å se for oss virkeligheten riktig, da finnes det ikke noe annet å gjøre enn å avdekke skaperen! Så i hver handling, i hver tilstand, i alt vårt arbeid, i studie, i diskusjon, i forbindelsen og i disseminasjonsaktivitetene, er denne intensjonen alt vi mangler. Det eneste vi mangler i hver handling er ønsket om resultatet, å oppdage skaperen, kraften av giverglede og kjærlihet – og da vil vi gjøre oss fortjent ham.

Vi viser at vi er rede ved vår innsats og med øvelsene vi utfører oss imellom. Det eneste vi mangler i alt vårt arbeid er den riktige intensjonen før hver handling vi utfører ethvert øyeblikk. Vi må først ha fokus på skaperen, på hans avdekkelse. Hvis vi har fokus på ham, forstår vi allerede hvordan vi etablerer kontakten mellom disse to punktene, mellom oss selv og skaperen.

Kontakten må etableres fra ham – og ikke fra oss, fra kraften av giverglede og kjærlighet. Vi må prøve å finne ut hvordan vi etablerer systemene som kan tilpasses avdekkelsen av kraften av kjærlighet og giverglede og hvordan min indre beholder bør se ut for å kunne avdekke denne egenskapen. For å stemme den, begynner jeg å koble meg sammen med andre, å knytte hele den globale sjelen sammen med meg: det uorganiske, organiske, dyriske og menneskene som er tilknyttet meg. Slik skaper jeg et sted der skaperen og jeg kan være sammen, hvor vi har en mulighet for å avdekkes for hverandre.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/8/13, Writings of Rabash

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor klarer enkelte grupper å sørge for vennene med sterk støtte og beskytte dem fra ekstern innflytelse, mens andre grupper har vanskelig for å gjøre det? Hva bør vi fokusere på for å styrke gruppen?

Svar: Det er hovedsakelig rutinen som kveler oss. Vi liker å beregne hvor mye vi har tjent ved dagens slutt, når vi går hjem fra jobb. Vi er nødt til å forstå hva den totale bonusen vår er, om vi kan tilføye ting og være lykkelige selv om vi ikke ser noen bonus i mottakerbeholderne våre.

Jeg kan uansett sette pris på bonusen jeg fikk, jobben som ble utført og dagens innsats. Jeg fikk ikke noen fysisk bonus, men jeg hjalp til med å korrigere verden – og via det hjalp jeg skaperen. Det er denne bonusen jeg hele tiden må sette pris på og her er det omgivelsen må støtte meg.

Dersom man ikke skjønner at man trenger en sterk gruppe for dette og ikke krever å få støtte fra den, er man ikke istand til å avansere siden man ikke har noe drivstoff.

Vi bør grunnlegge omgivelsen med våre kollektive krefter og ikke vente på at noen andre skal gjøre det for oss. Vi er heldige som har muligheten til å studere, til å ha bøker, den rette intensjonen og en lærer. Vi må benytte oss av alt dette så raskt som mulig!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/5/13, Writings of Rabash

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →