Spørsmål: Er et menneske virkelig istand til å drepe et annet, bare for et gram nytelse?

Svar: Dette kan synes overdrevet, men det er virkelig sant. Om et menneske befinner seg under spesielle omstendigheter der man ikke blir straffet for det og er overbevist om at man får et gram nytelse, uten noen uønskede konsekvenser, ville man absolutt gjøre det.

Mennesket når en slik grad av egoisme at han er ikke istand til å vise hensyn til noen andre – slik er mennesket skapt. Det har ingenting å si om han er en god eller dårlig person; det er bare en naturlig konsekvens av vår egoistiske utvikling.

Dette er tilfellet for alle mennesker. Men vi må ikke vente til vi kommer til dette punktet. Når vi allerede igjenkjenner evolusjonens tendens og prosessen, som et «klokt menneske» eller en «vismann som ser den nye tilstandens utforming», betyr det at vi kan forutse slutten av denne prosessen.

Hvorfor skulle vi la menneskeheten komme til et punkt der vi begynner å fortære og ødelegge hverandre hjerteløst? Selv nå, etter et lite slag, innser vi allerede at vi ikke kan oppføre oss slik og endrer vår oppførsel som et klokt barn.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning» #12, 16/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken betydning rommer benevnelsen «tidligere reinkarnasjoner»?

Svar: Jeg snakket om feltet som forbinder oss. Reinkarnasjon betyr at genetisk informasjon overføres nedover fra èn generasjon til den neste, men foreløpig avdekker vi bare den fysiske delen. Det inneholder imidlertid også sensorisk og rasjonell informasjon angående tidligere generasjoners verdensbilde, som går i arv til etterkommerne.

Derfor er nyfødte i den nye generasjonen et resultat av den tidligere og de har alt i seg som alle de tidligere generasjonene har gjennomgått. Så utvikling av menneskeheten foregår gjennom generasjonskjedene. Og på samme måten som vi overfører fysiske ferdigheter innen teknologi, vitenskap og kunst fra den ène generasjonen til den neste, overfører vi også indre følelsesmessig og intellektuell utvikling.

Dette kan bekreftes når vi kontrollerer nyfødte. Vi ser i dag at barns oppfattelsesevne er i tråd med vår generasjon. Men om vi var istand til å føde en baby som tilhører f.eks. ti generasjoner før oss, ville vi ha sett hvor forskjellige hans potensielle og utviklingsmessige ferdigheter er i forhold til en moderne nyfødt.

Dette fenomenet kan kalles reinkarnasjon, fordi et menneske viderefører informasjon fra det tidligere livet til det nåværende. Og hva er et tidligere liv? Det er livet som videreføres nedover til èn fra en tidligere generasjon.

Si at mennesker for hundre år siden innehadde et visst følelsesmessig og intellektuelt nivå. De utviklet seg innen sin generasjon og sovnet inn. Deres barn tilhører nå et forskjellig utviklingsnivå. Hvorfor? Fordi èn generasjon overfører ikke bare det fysiske materiet dannet i cellene fra sin far og mor, men også en viss indre, menneskelig meddelelse. Det er denne utviklingen av generasjoner vi kaller reinkarnasjon.

Fra KabTV`s «A new life», episode 3, 29/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Når vi ser oss selv, kan vi se at vi er bortskjemte. Ikke har vi et veldig godt liv. Våre kvaliteter egenskaper, vaner og karaktertrekk er heller ikke veldig behagelige. Ikke er vi fornøyde med hverandre, ei heller veldig fornøyde med oss selv.

Denne situasjonen kan sammenlignes med et umodent eple på treet, liten, rynkete, surt og med en ubehagelig lukt. Men gradvis, vokser det og modnes.

De som ikke vet, vil ikke se fordelen av hele denne prosessen. Hvorfor absorberer  en verdiløs frukt  mineraler, vitaminer, vann og oksygen?

Det er kun helt på slutten at eplet plutselig får farge, utstråler en behagelig aroma og frister slik med sitt saftige fyll. Etter at eplet har modnet, ser det helt motsatt ut enn da det var i modnings prosessen.

Så kanskje vi også utvikler oss på en tilsvarende måte? Kanskje vi rett og slett ikke kan se det, fordi vi ender våre liv uten å vente på «modenhet» når hver og en av oss vil bli klok, vidunderlig, og edel, med andre ord, en god person.

Kanskje vi i motsetning til et eple eller et dyr, utvikler oss fra generasjon til generasjon. Hver generasjon er høyere og mer progressiv enn den forrige. Dette betyr at det er umulig å risse denne prosessen inn i rammen av et bestemt liv.

Tydeligvis likner all vår utvikling gjennom tusener av år på livet til en person som utvikler seg stadig mer og mer. Det ser ut som om vi til slutt vil komme til en herlig, modnet tilstand.

Angivelig, beveger vår utvikling seg i henhold til en slik ordning. Som ordtaket sier. Ikke vis en dåre uferdig arbeid.» Siden en vis/smart person er forskjellig fra en tosk fordi han ser den «nyfødte» og vet på forhånd hvordan slutten vil bli, på den måten kan han rettferdiggjøre prosessen vi går igjennom.

Men vi kan ikke se slutten, det er derfor det er så vanskelig for oss å rettferdiggjøre vår tilstand i dag. Det er helt klart at vår vei er full av sorg og vansker. Vi går fremover bare gjennom uheldige slag, problemer eller personlige feil.

Fra Kab TVs «A New Life” Episode 10:01.08.12

Kategori: Evolusjon, Felles sjel, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Det er viktig å innse at det finnes en god og storslått framtid for oss der ute. Vi får mer kunnskap som virker som en motvekt til den destruktive egoismen vår – og det er disse to kreftene som kan bistå vår framgang. Vi oppnår mulighet til å forstå hvor vår frie vilje er. Den er nøyaktig i midtlinjen mellom disse to kreftene.

På den ene siden har vi en «heslig» kraft, mens vi på den andre har en god og fornuftig kraft som er ment å hjelpe oss. Som mennesker har vi respekt for kunnskap og setter pris på den. Derfor kan vi finne den rette stien mellom den heslige naturen og det kunnskapsrike intellektet og det er en sti som er bra både for oss og de uorganiske, organiske og animalske nivåene i naturen. Resultatet blir at vi oppnår harmoni med alle eksisterende livsformer i naturen.

All lidelse vi gjennomgår er egentlig en innbydelse til å anvende vår frie vilje og disse to kreftene på en riktig og balansert måte. Styrken av vårt intellekt gjør oss istand til å ta hånd om egoismen vår og kontrollere den på riktig måte. Den skal ikke ødelegges, slik ulike teknikker og trosretninger pleier å gjøre. Vi må innse at det finnes ikke noe ondt i naturen. Den negative kraften blir bare ond når vi ikke bruker den positive kraften. Derfor er det viktig at vi lærer å implementere den.

Man dømmer ikke resultatet utfra nåværende utviklingstrinn. Det står skrevet: «Du skal ikke vise dåren halvgjort arbeide». Vi har med andre ord ingen grunn til å beklage oss når vi befinner oss halvveis på reisen, for da er vi dårene. Vi må tvert imot se det nåværende bildet i henhold til hvor mye det er rettet mot målet og innse at hver etappe på reisen er nødvendig for å oppnå dette fantastiske målet. Det skinner mot oss langt borte fra – og vi nærmer oss ved å fortsette korrigeringen av våre liv. Det finnes virkelig en god framtid for oss der ute.

Nettopp derfor må vi ikke behandle naturen, oss selv, eller andre dårlig. Man må ikke komme med uberettigede krav og klagemål, eller kritisere, avsky og hate uten grunn. Vi må innse at alle går gjennom utviklingsfaser i denne prosessen og hjelpe hverandre, som mennesker som har gått seg vill i ørkenen og trenger hjelp for å komme ut. Gjensidig korrigering og gjensidig hjelp er det som må til for å nå målet.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Når vi begynner å studere kabbala, fatter vi ikke hvilket behov vi har for menneskeheten. Ifølge kabbala finnes krefter som opererer over vår virkelighet og de skildrer den virkeligheten vi oppfatter. Det er derfor vi ønsker å fly avgårde inn i det ukjente, til skaperen og hans spirituelle system.

Følgelig oppfatter også hver og èn studiet personlig, på egen bekostning – og føler ikke noe behov for samhold med andre. Det er med denne første, snevre oppfattelsen alle vi egoister starter på reisen vår.

Først etter flere år, under påvirkning fra det omsluttende lyset, innser jeg at jeg må knytte meg sammen med venner for å avdekke lyset i det gjensidige samholdet hos dem. Når jeg er opptatt med meg selv, har lyset en omvendt effekt: Det viser hvor feil jeg tar. Slik skjønner jeg at jeg må knytte meg sammen med gruppen. I dens indre vil jeg finne den øvre virkeligheten.

Dette er en stor bevissthetsendring. Man begynner å skjønne at den spirituelle virkeligheten virkelig eksisterer; den eksisterer i forbindelsen mellom mennesker – på et sted med fullstendig antiegoistisk likestilling.

Da oppstår et problem: Hvordan overbeviser du deg selv, hvordan tilnærmer du deg den passende egenskapen? Dette må bli så betydningsfullt at alt annet vil synes uvesentlig. Herfra er hele mitt fokus på gruppen, på å knytte meg sammen med den. Det er mitt eneste mål, for jeg er avhengig av den. Dette er andre fase.

Deretter kommer den tredje fasen til syne – og den viser seg å være enda vanskeligere å forstå, for nå skjønner du at du må delta i massedisseminasjon. «Når ble dette en del av det? Er ikke målet vårt å oppnå skaperen? Først ville jeg gjøre det alene, deretter innså jeg at jeg behøver en gruppe. Men når ble det bestemt at jeg må ta meg av alle andre? En milliard kinesere, en milliard hinduer, en halv milliard europeere, afrikanere… hva har de med saken å gjøre? Hvem skal ta seg av hvem – og hvorfor må jeg gjøre det?»

Her er vår forklaring at du, gruppen og hele menneskeheten må forbindes for å oppnå likhet med skaperen. Og igjen får jeg det ikke til å stemme; «vennene mine og verdensgruppene har ett og samme mål, det har ikke de andre».

Det er sant. Det står jo skrevet: «Israel, Torah og skaperen er èn». Jeg er «Israel». Gruppen er «Torah», lyset som endrer. Og sammen går vi til skaperen.

De resterende 99%, derimot, befinner seg under. De trakter etter fysisk tilfredsstillelse. Så hvorfor trenger vi dem?

Som svar på det, må vi om og om igjen forklare at vi er overgangsforbindelsen for dem. Derfor må vi bli «et kongedømme av prester»; vi må lære hele menneskeheten om gjensidig ansvar og helhetlig samhold. Slik vil vi forbinde massene til oss, som AHP til Galgalta ve Einayim (GE) og vi vil samle alle menneskene sammen med skaperen til de ti Sefirot.

Det er veldig vanskelig å forklare dette til vennene i gruppen. Gruppen er stedet der handlingene tar plass. Den er kilden bak alt og stedet vi avdekker alt. Sirkelen sluttes der; AHP, vi, skaperen – alt er innenfor – alt ender opp i gruppen, i èn enkel beholder, sammenvevd av samholdet til punktene i hjertene våre. Èn del kommer nedenfra – og èn del kommer ovenfra.

Gruppene våre hverken forstår, eller ønsker å gjøre helomvending og bli budbringere av gjensidig garanti til massene. Det er ikke lett å si seg enig i noe så motsatt og å se hvordan så ulike ting knyttes sammen til èn. Men det vil gradvis falle på plass og ordne seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når unge mennesker, en mann og en kvinne, lager planer for framtiden, drømmer de om hvordan de kommer til å leve. Kan ektefeller diskutere det ideelle bildet av en helhetlig familie i en helhetlig utdanningsgruppe, slik at alle kan bidra med sitt syn på dette?

Svar: Dette er nyttig allerede i dag. Når man skaper et bilde av en ideell familie, må vi forstå vår egoistiske natur og ha en fullstendig objektiv holdning ovenfor den. Om jeg på en objektiv måte kan åpne meg opp for gruppen, å «dissekere» meg foran den, og gruppen i tillegg kan forklare meg ut fra sitt synspunkt hvem jeg er og ellers, gjennom å forstå hverandres synspunkter, vaner og motivasjon, alt som er gitt til oss fra naturens side og som ligger i oss, da vil vi forsøke å løfte oss over det og over i et fullstendig nytt system basert på gjensidige forhold.

Vi vil ikke lenger forsøke å ødelegge hverandre fordi vi skaper noe gjensidig: det som er komfortabelt og godt for oss. Alle våre indre, negative impulser vil som en følge av dette automatisk endre seg til samhold over dette.

Vi begynner å se at om denne egoismen som vi har ikke fantes, ville vi ikke ha vært i stand til å komme i kontakt med hverandre. Takket være det faktum at vi bygger denne felles superstrukturen over den, blir egoismen faktisk vår partner, vår venn og hjelper, den handler tilsynelatende imot oss mens den i virkeligheten viser oss at nettopp gjennom motstand mot den, ved å vrenge innsiden utover gjennom vårt gjensidige forhold, skaper vi en ny familie, et nytt antiegoistisk samfunn.

Egoismen spiller en avgjørende rolle i dette samfunnet, for uten den ville vi ikke være i stand til å oppnå noe som helst. Det er dette naturen er bygget opp på, det er bevisst skapt som en del av oss. Hva skiller et menneske fra et dyr? Det er nettopp det faktum at gjennom år etter år, generasjon etter generasjon, vokser egoismen inni mennesket. Ved å bruke egoismen, bortsett fra i den motsatte mening, skaper vi en gjensidighet mellom oss; i stedet for å vekke avsky i oss, kommer vi nærmere hverandre, i stedet for avvisning og hat, oppstår kjærligheten. Alt er omfattet av dette.

Fra “Samtale om helhetlig utdannelse” #6, 14/12/11

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kjærlighet, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Antyder begrepet «egoisme» et spesielt ønske, eller virkeliggjørelsen av dette ønsket? Dersom jeg, for eksempel, ønsker å ta noe fra noen – innebærer det at jeg har et ønske. Jeg kan bearbeide det. Saken er en helt annen om jeg faktisk tar det fra ham.

Svar: Vi snakker ikke om handlingen, men om den faktiske intensjonen. Når du ønsker å ta noe fra noen, å virkeliggjøre noe på andres bekostning og nyte det for din egen skyld, ved at du forårsaker å skade andre – så er dette egoisme. Det å ganske enkelt nyte noe er ikke egoisme.

Egoisme er når våre handlinger rettes mot å tilfredsstille oss selv og skade andre ved å gjøre det; uansett om det gjelder mennesker eller naturen.

Alle handlingene vi utfører er, praktisk talt, egoistiske. De virkeliggjøres enten i likevekt med naturen, samfunnet og mennesker – eller imot dem, siden vi ikke lever alene i et vakum, men i omgivelsen som omslutter oss.

Jeg må alltid ha en vennlig holdning overfor andre i tankene mine. Dette kommer hovedsakelig fra oppdragelsen. Hele holdningen min mot den levende, den organiske og den uorganiske virkeligheten, holdningen min mot naturen og hele universet blir helt annerledes, velvillig og barmhjertig.

Vi begynner å oppfatte og forstå krefter og lag som tidligere var skjult for oss i naturen og i rommet rundt oss. Vi avdekker naturens form og mønster, dens indre betydning, planen, der vi eksisterer og utvikler oss mot vår vilje. Da når vi nivået der vi virkeligjør vår egen deltakelse, vår skjebne og vårt mål.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #7, 14/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge den helhetlige undervisningsmetoden bør en ikke vises dårlige eksempler. I psykologien er ting litt annerledes: Man snakker om sin motgang og begynner å evaluere hva man gjør galt. Man kommer hovedsakelig i kontakt med ens onde, dårlige side og forsøker å korrigere den.

Svar: Vår tilnærmingsmåte er helt annerledes: Det onde eksisterer ikke! Det finnes ingen ondskap i verden! Selv om hele naturen for oss synes å være ond, er det bare fordi vi bruker den uriktig. Om vi bruker den på en annen måte, vil den være fullstendig god. Vi kan også bruke egoismen for det gode og ikke det onde.

Når jeg begynner å motarbeide egoismen min, når jeg begynner å evaluere og arbeide med den som et verktøy med framgangen min over den – da blir den startlinjen, retningslinjen jeg anvender for å måle framgangen min og hvor mye jeg forandrer meg.

Jeg anser egoismen min som en negativ egenskap jeg har fått for å ikle den en fullstendig motsatt intensjon og bare bruke den for å gi, elske og oppnå samhold. Da vil egoismen kontinuerlig være til hjelp for meg; den vil stadig dytte og egge meg, trekke meg bort – og jeg må hele tiden motveie den ved å finne måter jeg kan heve meg over den. På den måter blir den min hjelp «mot meg selv».

Vi vet at et oppfølgings- eller utviklingssystem består av to motsatte krefter. Og disse gjensidig motsatte kreftene oppnår best mulig resultat, felles denominator, ved å balansere hverandre.

Derfor må egoismen min balanseres ved ønske om å heve meg over den, der jeg støtter meg til omgivelsen, får hjelp fra min neste, mine venner, hele samfunnet, for å heve meg over den. Disse to systemene – samfunnet, omgivelsen på den ene siden og egoismen min på den andre siden – hjelper meg. Det virker som om jeg står mellom dem og hever meg på denne måten.

Til sist undersøker jeg egoismen min, avdekker hvilke egenskaper i den som kan hjelpe meg å vokse over den og bruke den for å påvirke med giveregenskap, til å rykke framover med, til å glede og hjelpe andre med. Da blir den til en kraft, en masse, et grunnstoff som jeg arbeider med. Jeg ødelegger den ikke på noen måte! Den fortsetter sin utvikling i meg – og jeg hilser alle nyansene i dens utvikling velkommen.

Det moderne mennesket tar imot den med sorg: «Er det meg igjen? Hva har jeg gjort?!» Men det er ikke meg. Det er naturen som avdekker seg for meg på denne måten – en enorm egoistisk natur som avdekker seg spesielt i oss på en slik måte, så vi kan fortsette å knytte oss sammen over den.

Derfor er egoismen en motor som presser oss framover. Vi trenger alle dens former og manifestasjoner, selv de mest fryktelige, for å kunne ikle dem vakre klær.

Det avskyelige forblir på innsiden – og la det forbli der. Men når vi tar et helt annet og motsatt skall på den, skaper vi en disharmoni, en motpol, i alle våre egenskaper som hjelper oss å øke egoismens styrke og bruke den for andres skyld på en måte som skaper en fullstendig annerledes struktur kalt «Man».

For første gang i historien når vi nå en tilstand der vi vil være istand til å heve oss over vårt fysiske eksistens nivå (for den fysiske kroppens skyld) til et nivå der vi skaper en helt annerledes spirituell struktur: en allmenn virtuell menneskehet der alle er knyttet sammen og gjensidig fullender hverandre. Og denne ene, helhetlige mekanismen, den såkalte Adam, som er prototypen på det allmenne mennesket i verden, gir oss muligheten til å oppnå alle naturens krefter, all dens dybde og ta dem i bruk øyeblikkelig.

Så vi ødelegger ikke og nøytraliserer ikke egoismen på noen måte. Tvert imot gleder vi oss over alle dens negative manifestasjoner, som en billedhogger som kommer over et bra grunnstoff til sitt kunstverk. Selvfølgelig står han overfor mye arbeid for å forme det slik han vil. Men han er glad for å ha fått tak i dette grunnstoffet.

Slik er det med oss også. Avdekkelsen av egoismen er det nye grunnstoffet jeg kan arbeide med. Og vi behøver bare å endre måten vi arbeider med grunnstoffet på – og ikke selve grunnstoffet. I stedet for å gjøre noe på andres bekostning, må vi gjøre det for de andres skyld.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Verden behandler oss mer brutalt, mer iherdig, seriøst og strengere for hver eneste dag som går. Menneskene føler nå, frivillig eller ufrivillig, at noe må skje eller at noe allerede er i ferd med å skje. De religiøse tilskriver dette til en høyere kraft, mens de sekulære skylder på naturen. Uansett er vi under sterkt press, og vi blir tvunget til å bli oppmerksomme og til å begynne å handle.

Kabbala lærer oss at det finnes en metode for å forbedre og øke hastigheten på vår utvikling. For å klare dette må vi forstå hva som er i ferd med å skje, og studere prosessen som en helhet. Hvert eneste øyeblikk må vi velge hvordan vi vil fortsette å utvikle oss. Det handler ikke om rett eller galt, men heller om vår framgang er i samsvar med naturens program. Jo nærmere vi befinner oss dette programmet, jo fortere utvikler vi oss. Alt er avhengig av vår forståelse, evnen til å oppfatte og oppnåelse av og enighet med algoritmen som naturen krever fra oss.

Hvordan vet vi dette? I dag kan vi komme til denne konklusjonen ut i fra vår egen erfaring.

Forskere, psykologer og filosofer uttaler i fellesskap, igjen og igjen, at vi utvikler oss gjennom to krefter: det gode og det onde. Det gode fører til godhet og det onde til ondskap. Det finnes ikke tvil om dette, siden hver og en av oss er i stand til å tolke godhet og ondskap.

Påvirkningen fra en god kraft føles spesielt sterk opp gjennom barndommen, når vi blir vist omsorg for, elsket og beskyttet mens vi vokser opp. Naturen (eller skaperen) lokker fram en god holdning og kjærlighet mot barn hos foreldrene, den nærmeste familien og selv i de litt fjernere omgivelsene. Det har ingen betydning om barnet ikke oppfører seg bra eller ødelegger ting. Han blir unnskyldt for å gjøre ting der en voksen aldri ville blitt tilgitt på samme måte. Alle skjemmer bort barn, og de bruker deres gode holdning.

Så snart barna vokser opp, vil denne snille og ettergivende holdningen stoppe brått. Fra nå av blir man en som må ta vare på seg selv og andre, man begynner å ”skylde” andre noe, og blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Kort sagt: krav erstatter kjærlighet.

Hvorfor skjer dette? Vi stiller ikke spørsmål når det gjelder barndommen, men hvorfor er naturen så krevende mot de voksne? Hvorfor slutter den å være like snill som den var tidligere? Hvorfor begynner den å vise oss en negativ holdning?

Det er avgjørende å forstå at det ikke har noe med negativitet å gjøre, men heller om å oppmuntre oss til å utvikle oss. Om vi utvikler oss på riktig måte, vil vi i stedet for å føle negative påvirkninger heller føle velvilje. Slik må vi forstå at hele naturen, livet og verden behandler oss i henhold til vår likhet med verden. Om verden behandler oss på en problematisk måte, betyr det at problemet har sin rot i vår egen ukorrigerte og ubalanserte holdning mot verden. Når vi tilpasser oss verden, begynner vi på nytt å evaluere kreftene som vi tidligere anså som gode og dårlige.

Hvorfor føler vi ikke den negative kraften som driver vår selvkorrigering framover? Om vi knytter oss opp til denne kraften på nytt, vil livet igjen være som i barndommen vår, når hver dag kom med en lovnad om noe godt.

Alt er avhengig av hvor forberedt vi er og vår oppdragelse. Om vi fra barnsben av ble oppdratt på en riktig måte og trent til å sikre at vi som voksne ville modnes med forståelsen av hvordan vi på en korrekt måte kunne forholde oss til omgivelsene for å få positive tilbakemeldinger, og hvordan vi på riktig måte kunne forholde oss til naturen, samfunnet, familien og oss selv, ville livene våre fortsette på en perfekt måte, uten problemer.

Vi får derimot ikke riktig veiledning i vår barndom når det gjelder vårt voksne liv. Det er lett å snakke om disse problemene ved då bruke kabbalistenes ord, men hva kan vi gjøre når vi ikke kjenner til læren om kabbala? Kan vi finne nøyaktige retningslinger gjennom å høre på naturens hint? Kan vi skape den riktige holdningen til alt som omgir ss? Menneskeheten står ovenfor et problem der man må finne en måte å unngå lidelser på, og prøve å oppdage hvordan man kan forholde seg til livet for å oppleve minst mulig bekymringer. Selv nå forsetter vi å lide, og vi vil lide enda mer fordi vi ennå ikke har funnet svaret på dette spørsmålet.

Motsetningen mellom hva vi ønsker og hva vi faktisk har i virkeligheten presser voksne til å lete enda mer. Opp igjennom historien har vi utviklet flere tilnærmingsmåter til dette problemet som et resultat av denne motsetningen. Baal HaSulam skriver om disse i sin artikkel ”The Peace”, der han legger vekt på at om vi ærlig og oppriktig studerer naturen, menneskeheten og livet, vil vi komme til det samme resultatet som læren om kabbala lærer oss.

Det viktigste er å ikke blir bestukket av våre egoisme, men heller at vi løfter oss over den til et objektivt mål der vi ikke er avhengig av våre allerede eksisterende følelser, tilbøyeligheter og ideer. Om vi klarer å løfte oss over oss selv som uavhengige forskere, vil vi avdekke data som finnes innen kabbala.

Det er dette læren gjør. Den løfter mennesket opp til et nivå der man kan ta en titt på virkeligheten uten prismet til egoet. Om vi klarer å ta bort disse ”linsene” til egoismen, vil vi enkelt oppnå læren om kabbala. I henhold til Baal HaSulams artikkel, ”The Peace”, er dette en vitenskapelig tilnærmingsmetode med en eksperimentell, erfaringsbasert og praktisk basis som fungerer for alle uten unntak, og som tillater hver og en av oss å oppdage behovet for å gi til vår neste.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 11/11/2011, ”The Peace”

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om et menneske utvikler seg i feil retning, for eksempel ved at man misbruker alkohol, tilsier regelen at han enten bryter sammen eller ødelegger seg selv, eller at en slags indre endring finner sted. I hovedsak er det slik at hele menneskeheten er i ferd med å utvikle seg i feil retning i disse dager. Vår oppgave innen den helhetlige utdannelsen er å gi mennesket et verktøy som kan forhindre at det ødelegger seg selv, at livet går i tusen knas. Kan et vendepunkt oppstå midt i prosessen og ikke bare helt til slutt?

Svar: Et av menneskets egenskaper er empati. Om vi viser noen som er i ferd med å utvikle seg i negativ retning (for eksempel gjennom stoffmisbruk) et annet menneske der livet henger i en tynn tråd nettopp på grunn av stoffmisbruk, tror jeg dette vil ha stor innvirkning på han, uansett om han ønsker å slutte eller ikke.

Om vi tar mennesker med til sykehusets kreftavdeling, vil de der kunne se hva røyking gjør med mennesker. Jeg røyker selv, ikke så mye etter min mening, men jeg gjør det likevel. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde opplevd slike steder da jeg var yngre, ville det ha hatt stor innvirkning på meg. Om jeg befant meg i omgivelser som ser ned på røyking og som uttrykker en negativ holdning til røykere, ville jeg på en naturlig måte hatt en følelse som ville tvinge meg til å forstå uvanen som ligger i denne handlingen.

Det er derfor alt er avhenging av i hvilken grad jeg klarer å ta opp i meg min manglende egenskap fra omgivelsene, en manglende forståelse for ondskapen som jeg trenger for å kunne befri meg fra overgangsfasen, der jeg fremdeles tar imot nytelse og ennå ikke har ødelagt meg selv helt.

For å oppnå dette trenger jeg seriøse omgivelser, et samfunn, en gruppe eller en klasse som jeg kan studere i. Vi vet at om den allmenne meningen blant en gruppe med mennesker følger en bestemt trend eller streber mot spesielle prinsipper, vil alle ufrivillig bli tvunget til å følge dette. Flokkens instinkt er medfødt hos menneskene fordi mennesket vurderer seg selv kun i forhold til andre. Man kan ikke tillate seg å være bedre eller verre enn de andre. Det som betyr noe for menneskene er hvor viktige de er sett fra samfunnets side, men det har ikke noe å si for dem om denne viktigheten er positiv eller negativ. Om vi derfor skaper en bestemt sosial standard, vil alle mennesker bli presset til å adlyde den – det er slik vi er skapt.

Fra «Talk on Integral Education» #5, 13/12/2011

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →