Spørsmål: Hvorfor må vi overføre kongens skatt fra sted til sted?

Svar: Ved å overføre kongens skatt fra sted til sted oppnår du hans betydning og storhet hver gang og tilfredsstiller ham.

Han har ikke noe behov for at du overfører skatten hans noe sted – og trenger ikke arbeidet ditt. Hans tilfredsstillelse kommer av at du forstår ham, fornemmer ham og blir lik ham – og slik vokser du. Slik tilfredsstiller du ham.

Og din tilfredsstillelse kommer av at du utfører det han ønsker: hever deg, vokser og utfører alt det han ønsker. Ikke for at du skal motta gagn og nytelse for din egen skyld som belønning på veien, men for å glede skaperen.

Vi må fornemme punktet der vi transformerer hans holdning overfor oss, til vår holdning overfor ham. Dette er punktet der vi møter ham. Her finnes den ene og den andre – og i midten er møtepunktet vårt; vendepunktet; han påvirker oss – og vi påvirker ham. Nøyaktig her finner vi punktet til skjermen, forbindelsespunktet mellom oss.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 27/3/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Et individ avgjør selv hva betegnes som «dag» – og hva betegnes som «natt», det vil si hva som er bra eller dårlig for ham. Enten fornemmer han at han våkner, blir oppløftet, får et mektig lys og innser hvor fantastisk  det er å nærme seg og rykke framover spirituelt. Dette kalles «dag» for ham. Men faktisk er det lyset som opplyser mottakerønsket hans. Egoet hans nyter det – og det kan ikke kalles spirituell framgang.

Og kanskje befinner han seg i «mørke», hjelpeløs – men forstår at denne tilstanden kan hjelpe ham å rykke framover. Og selv om han fornemmer ubehagelige følelser i mottakerønsket, er det som man sier «Jeg sover – og hjertet mitt våker». Mottakerønsket fornemmer mørke og «punktet i hjertet» fornemmer lys. Han forstår at dette mørket bare er til hans eget beste, at nedturen er en forberedelse for oppturen og at han må forberede seg med en enda større higen. Og denne higen har sitt utgangspunkt nøyaktig i mørket.

Alt avhenger derfor av hvordan man anslår og beregner, hva man vurderer som «dag» – og hva man vurderer som «natt»: i det slumrende egoistiske ønsket, eller i det våkne «punktet i hjertet» som higer og brenner etter spiritualitet.

Når man begynner å skjelne mellom dem, har man allerede to punkt man kan rette intensjonen og seg selv etter – direkte mot målet. Det ene punktet er ens ego. Og det er en stor fordel om egoet ikke får gode følelser av noe som helst. Jo mer mørkt det er i egoet mitt, jo mer Aviut (tykkelse) vil jeg få – og over den finnes punktet som higer etter målet.

Det som er viktig er å kunne skille mellom disse to punktene og hele tiden forholde seg riktig til dem, det ene i forhold til det andre, på den måten at jeg undersøker hvilket av dem jeg identifiserer meg med. Velger jeg retningen som fører meg til skaperen, selv om veien går gjennom mørke og jeg anser den som god? Da kan jeg være sikker på at jeg har valgt riktig, for egoet mitt har det ikke travelt med å løpe dit, som tyven som løper foran alle og roper: «Fang tyven!»

Egoet mitt nærer ikke noe ønske om mørke – jeg hever meg over det, med tro over fornuft – og ønsker at giveregenskapen min skal overgå mottakerønsket. Dette er en god tilstand, der min dag og skaperens er det samme.

Og når jeg beklager meg over hvor dårlig det står til med meg – og ikke har interesse for, eller lyst til å gå videre, er det tegn på at jeg følger mottakerønsket mitt, egoet mitt. Jeg løper i den retningen det egoistiske hjertet mitt leder meg – og ikke etter «punktet i hjertet». Det er hele forskjellen.

En må forsøke å dele seg i to: til «punktet i hjertet»;  som holder seg trofast til målet, til giveregenskapen, i enhver situasjon, uansett hva som skjer – og til selve hjertet, som alltid higer etter å motta. Hjertets sult vokser stadig. Befinner hjertet mitt seg i mørke, mens en lysstråle opplyser «punktet i hjertet» – viser det at jeg har peilet meg riktig inn. Det oppnår jeg bare med hjelp av omgivelsen, gruppen, den eksterne kraften som er nødvendig for å trekke «punktet i hjertet» ut fra det egoistiske hjertet og hige etter målet.

Fra forberedelsen før leksjonen, 5/4/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Som skrevet står i artikkelen «The Profit of a Land» i boken Shamati; når mennesket iakktar det som skjer i verden rundt seg, når han ser seg selv og alle andre, legger han merke til hvordan alle lider under det øvre forsynet. Folk er ikke lykkelige, slik de burde ha vært. Hele verden lider faktisk i dag. Da er det vanskelig for oss å si at det øvre forsynet bare formidler godhet til menneskene.

Det er ikke lett å rettferdiggjøre en skaper som behandler skapningene slik. Det er ikke enkelt å rettferdiggjøre hans oppførsel mot oss i ulike private anliggender. Hver og èn av oss har mange uoppgjorte krav mot skaperen.

Men i prinsippet har det ingen betydning: Vi befinner oss alle i samme situasjon som vi alltid gjør. Ingenting forandrer seg i verden rundt oss. Det øvre lyset fyller alt – og vi befinner oss nå innenfor det.

All vår bevegelse skjer internt. Alt vi har å gjøre er å peile oss riktig inn mot lyset, for å kunne begynne å oppføre oss annerledes overfor gruppen, overfor vennene, slik at vi kan forène alle ønskene våre – og da kommer alt til å ordne seg.

Det kreves ingen mekaniske handlinger fra vår side. Bare den lille endringen inni oss, som er grunnlaget for alt. Vi fortsetter våre liv i samme familie, på samme arbeidssted, i samme omgivelser som før. Hvor du befinner deg har ingen betydning; i hvilket land og under hvilken styreform – det har ingenting å si. Vi må bare sørge for selv å transformere egoet vårt til en motsatt egenskap. Vi må endre holdningen vår, peile oss inn internt, for fullstendig å komme under det øvre lysets påvirkning – i fullkommen godhet. Da vil vi umiddelbart fornemme det.

Vi trenger ikke å dele noe ut, eller å løpe rundt blant menneskene og gjøre gode gjerninger. Alt dette vil lyset ta seg av. Det eneste vi må gjøre er å endre oss internt. Ingenting annet behøver vi å tenke på å forandre; ikke økonomien, ikke teknologien – vi må bare endre oss selv. Vi må gjennomgå en intern revolusjon – og bare det! Da vil vi umiddelbart fornemme at vi faktisk ikke befinner oss i mørke – men tvert imot i et fullkomment lys.

Men for å gå fra mørke til lys, er vi nødt til å føle lidelse i den nåværende tilstanden. Ifølge de globale problemene verden nå står overfor – og som stadig forverrer seg – skjønner vi at skaperen ønsker endring i menneskemassene. Det er dette læren om kabbala beskrev for tusener av år tilbake.

Tar vi ansvar og forflytter oss selv over den psykologiske «barrieren», vil vi umiddelbart befinne oss i følelsen av det gode og barmhjertige lyset som fyller hele virkeligheten. Alt er gjort klart for oss. Det eneste som kreves av oss er en bitte-liten innsats.

Klarer vi riktig å fornemme hva som skjer med oss, er hvert øyeblikk av våre liv fulle av muligheter til å forandre oss: litt mer, litt mer og enda litt – og plutselig har vi en dialog med skaperen. Han endrer de egoistiske ønskene inni oss, tilføyer intensjoner, innsikt, avvisningsfølelser, forakt, avstand, svakhet osv…

Og vi er i givakt for å kunne høre hva skaperen gjør med oss inni oss, hva han forteller oss – og i henhold til det prøver vi å besvare det riktig. Vi befinner oss, med andre ord, i kamp med skaperen. Dette kalles «beseiret av mine barn», til vi mottar alle problemer – fra de aller minste og mest personlige, til de store globale og verdensomfattende – som en innbydelse fra ham.

Gjennom denne motsetningen mellom lys og mørke – det søte og det bitre – danner vi en ny sans. På hvert nivå, på hvert steg oppover på stigen, vil motsetningen være større og kraftigere. Dermed oppdager vi de mangfoldige nye egenskapene våre i forhold til skaperen. Og i disse motsetningene fornemmer vi den nye virkeligheten. Uten denne motsetningen ville vi ikke være istand til å fornemme den.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Det finnes ingen annen enn ham, ingen ting annet enn den selvsamme energien som styrer oss. Det er den eneste kraften. Det vil si at det finnes ikke noe annet rundt oss, eller inni oss, enn denne ène energien som skaper og utfører alt.

Til og med vitenskapen lærer oss om denne energien. Vi fornemmer den både inni oss og utenfor oss. Vi er avledere av denne kraften. Vi befinner oss inni den, «koker» som nudler i en suppe. Han er den som trenger gjennom, han er skaperen som forårsaker alt i oss.

Denne energien fyller hele universet. Den kommer fra «the big bang», som resulterte i utbredelsen av alt som eksisterer i hele universet.

Og om noen innbiller seg at de på et vis eksisterer utenfor denne kraften, så er det bare fordi de ikke fornemmer den – som et lite barn, som moren lar være igjen i stuen mens hun går for å gjøre noe i kjøkkenet. Barnet forestiller seg at det ikke finnes noen, at han er helt alene og kan gjøre akkurat hva han vil. Han skjønner ikke at moren hele tiden følger med ham. Slik er vi også. Som små barn som forestiller seg at de kan gjøre hva de vil på denne planeten, med leketøyene sine som de skaper og blir helt oppslukt av dem.

Men det er faktisk den øvre kraften som skaper, som arbeider og organiserer. Og på den måten utvikler vi oss videre.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Det vi nå står overfor er å granske det aller viktigste, hovedsaken, som er vår søken etter å fornemme den øvre kraften.

Mye av denne søkingen tilhører menneskets psykologi, siden vi starter det hele fra vårt enkle psykologiske nivå – på lik linje med alle mennesker i vår verden. Men etterhvert begynner vi å stige høyere enn den enkle psykologien. Hvorfor? Fordi vår higen og lengsel, som er hva vi bearbeider, kalles «punktet i hjertet».

Det er det vi må utvikle. Det er det vi må forstørre. Det må stå foran oss som noe stort som fyller hele vår horisont, som det vi begynner å fornemme naturen gjennom, dens uendelighet, dens fullkommenhet, harmonien, den øvre kraften, kunnskapen, alt! Det kan bare skje om jeg utvikler «punktet i hjertet» mitt.

«Punktet i hjertet» har ingen tilhørighet i psykologien. Det opptrèr bare hos visse mennesker som etter mange livsløp i sin evolusjonsprosess, i sin utvikling, kommer til et punkt der de får ønske om et nytt nivå – ønsket om å nå «menneskets» nivå. De utviklet seg gjennom det uorganiske, det organiske og det levende materiet, gjennomgikk mange reinkarnasjoner i menneskeskikkelsen i vår virkelighet – og nå opptrèr et nytt ønske hos dem, som i tillegg til alt ønsker å utvikle i dem fornemmelsen av den øvre kraften i naturen.

I vår tid deler millioner av mennesker i verden dette ønsket. Og vi har metoden for å gjennomføre det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si å være som skaperen?

Svar: Det står skrevet: «Som han er barmhjertig, er dere barmhjertige. Som han er medfølende, er dere medfølende.» Vi må gradvis avdekke inni oss samhørigheten mellom hverandre. Det kalles å være som skaperen. Vi har ingen andre eksempel. Skaperen lar oss ikke få noen fornemmelse av seg. Han har ikke sendt oss bilder eller en dokumentarisk film om seg selv. Vi har ingen annen mulighet enn å forestille oss ham gjennom våre liv.

Og de som allerede har oppnådd skaperen, sier at hans eksempel i våre liv og at den formen som er nærmest ham i likhet, er samhørigheten i vennegruppen. Det er dette spesielle samholdet artiklene om gruppen veileder oss til.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 14/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan finner man den rette balansen mellom indre arbeid og disseminasjon? Hvordan unngå for store avvik til den ene eller andre siden?

Svar: Ens personlige framgang avhenger av hvor mye en sørger for at alle nærmer seg samholdspunktet og forblir der, samlet, til enhver tid.

Hver og èn av oss trer ut av det – og kommer tilbake – gjentatte ganger. Til syvende og sist arbeider vi alle i forhold til det. Fra det punktet, vår felles «baby», danner vi sjelen vår og begynner å sanse og oppfatte oss selv inni den. Det er vår viktigste oppgave, vårt indre arbeide.

Vårt ytre arbeide rettes mot disseminasjon. Klarer vi ikke å tiltrekke store folkemengder til oss, opplever vi ingen framgang, men blir værende i vårt ego. Vår bevegelse oppover avhenger med andre ord av vår utvidelse.

Fra den virtuelle leksjonen, 11/12/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan skal vi utføre massedisseminering? Hva må gjøres annerledes enn slik vi har gjort fram til i dag?

Spørsmålet stilles av en skapning som har utviklet seg til å bli et menneske – og ikke av et dyr. Dyrets eneste interesse er å organisere livet sitt på best mulig vis. Det er nettopp mennesket i oss som spør: «Hvorfor lever jeg?» For slike mennesker har vi forberedt en metode. De begynner å studere og tar imot forklaringer.

Hva gjør vi så med de andre? Vi trodde aldri at vi skulle bli nødt til å henvende oss til dem som ikke stiller spørsmål om årsaken til og hensikten med livet. Nåtidens hendelser forplikter oss derimot til å gjøre det. Krisen har nådd oss og menneskeheten er kommet til en blindvei, med verdensledere som ikke vet hva de skal gjøre – akkurat som om de var små barn. De samles på G8 og G20 konferanser, men kommer ikke fram til noe svar. De tar avgjørelser som påvirker mange, men avgjørelsene fungerer ikke.

Problemet er at verden har blitt til et lukket, globalt system. De er derimot ikke globale. De er individualister og egoister. Derfor aner de ikke hvordan de skal nærme seg de moderne, globale problemene på riktig måte.

Læren om kabbala sier at vi i disse tider er nødt til å gå aktivt ut i verden, og spre kunnskapen om den nye situasjonen vi befinner oss i. Selvfølgelig må vi gjøre det uten press, og uten en nedlatende holdning. Tvert imot, vi må være så vennlige som mulig og oppsøke folk på en måte som de finner behagelig. Vi må gi dem en forklaring på at vi har trådt inn i et nytt system med gjensidig tilknytning og samhørighet. Derfor fungerer ikke tidligere former for forbindelser lengre.

Vi må lære dette nye systemet og forstå hva vår universelle samhørighet betyr. Det kan sammenlignes med å komme til en ny arbeidsplass som styres har regler og normer du ikke kjenner, der du først og fremst trenger å finne noe du kan forholde deg til. Det tar tid å bli vant til aksepterte kommunikasjonsnormer, å forstå systemet, å finne kontaktpunktene der, å trykke på de riktige knappene og å oppnå riktig reaksjon… Og dette er bare en helt dagligdags situasjon i vår virkelighet.

Den nye samhørigheten som nå avdekkes for oss er fullstendig i motsetning til vår natur. Den er ikke tilpasset min indre egenskap og jeg kan ikke studere den. Først må jeg forandre meg innenfra, og bare da kan jeg begynne å forstå denne helhetlige samhørigheten som avdekkes over alt i dag: på arbeidsplasser, innen industri og produksjon, politikk og økonomi, i alle mellommenneskelige forhold, ja til og med innen familien.

Det første som forlanges av meg, er derfor en vilje til å forstå. Dersom jeg, en egoist, kom inn i et vanlig, egoistisk firma, ville jeg med tiden få opparbeidet meg de riktige kontaktene. I dag trer jeg derimot inn i et helhetlig samfunn, der alle er knyttet sammen som celler i en kropp – selv om de ikke føler det ennå. Det betyr at jeg må bygge meg selv opp innenfra, motta korreksjon.

Det viser seg at menneskeheten har nådd et kritisk vendepunkt. I dag er hver enkeltperson nødt til å forandre seg og innse hvilket garn som har senket seg over oss. I dette nettet spreller vi rundt som fisk, og har ingen mulighet til å unngå universell samhørighet. Forstår vi ikke denne tette forbindelsen, vil vi ikke være i stand til å gjøre noe i vår verden. Vi er avhengige av hverandre, og uten kjennskap til de nye lovene er vi ikke i stand til å inngå avtaler, opprettholde banksystemer, produksjon, handel, utveksling av varer og kunnskap…

Dørene som tidligere stod åpne for oss vil lukke seg, og fungerende mekanismer vil stanse opp. «Det er en krise,» sier vi. Men det er ingen vanlig krise og derfor klarer vi ikke å kontrollere den. Denne uvanlige og helt nye tilstanden som ikke følger noen som helst kjent standard, er det vi må forklare til verden.

Vi må også forklare hvordan vi kan endre oss i samsvar med det nye, globale systemet. Det som skjer er faktisk at naturen inviterer oss til å bli en helhetlig del av den. Tidligere blåste hver og én opp sin egen, egoistiske «boble» og slukte alle naturressursene selv. På tross av den enorme egoismen, må vi i dag jobbe mot samhørighet og knytte oss sammen med hverandre, basert på prinsippet om gjensidig bistand og støtte, slik de ulike delene i en kropp gjør det. Og det står fullstendig i motsetning til det som er til vår egen, personlige fordel.

For å forandre meg må jeg derfor sørge for at det finnes et ytre press. Jeg må med andre ord bygge opp omgivelser rundt meg. Dette kan sammenlignes med foreldre som er opptatt av hvem barnet deres er venner med, siden han etter hvert vil bli som sine omgivelser. Derfor må jeg kunstig forme omgivelser for meg selv, slik at de kan påvirke meg fra alle kanter. Da er det som om jeg i siste liten klarer å trekke meg selv opp fra hengemyren fordi jeg skaper fantastiske og riktige omgivelser for meg selv der jeg kan dyrke frem riktig tilnærmelsesmåte inni meg, og fylles med de nye, globale og helhetlige verdiene jeg mangler.

Jeg danner omgivelsene på en kunstig måte, men de vil påvirke meg slik at jeg forandrer meg i virkeligheten. Da må jeg legge til nye «byggeklosser» for å få enda mer støtte, slik at de blir enda sterkere, mer sammensveiset og globale og igjen kan påvirke meg enda mer.

Slik skaper jeg meg selv, og drar meg selv ut av egoismen og individualismen, og inn i samholdet. Samtidig studerer jeg naturens enorme system og utfører i hovedsak skaperens arbeid. Jeg har ingen andre å hente eksempler fra bortsett fra bøkene skrevet av kabbalister som allerede har gått gjennom dette. Sammen med moderne forskere forklarer de oss hva global natur er.

Til syvende og sist er det som en lek: Vi lever oss helt inn i en lek som løfter oss. Det er akkurat som småbarn som lærer gjennom «lek». Ved å handle på den måten begynner jeg å forstå dette enorme systemet, og skjønner hvordan jeg skal skape nye mekanismer i vårt forhold.

Slik kommer jeg ut av krisen og begynner å forstå at det faktisk ikke er noen krise i det hele tatt, men heller en lek; et umontert legosett som vi må sette sammen. Ved å sette delene til den knuste helheten sammen, utvikler jeg meg som et barn til jeg oppnår nivået til dette helhetlige systemet.

For første gang i historien er vi nødt til å bygge opp det nye menneskelige samfunnet selv; å skape et system med riktig samhørighet med utgangspunkt i små egoister. Slik kommer vi til å avdekke systemet, og alle vil sammen begynne å leve i det med felles sinn og følelse. Da vil vi løftes til en forståelse og følelse som ligger over det nåværende individuelle livet til hver enkelt. Det blir avdekkingen av den skjulte virkeligheten.

Vi må selv utføre dette arbeidet i vårt globale system, og vi må også forklare det til andre. Det er menneskeheten som må få dette til å skje, ellers klarer vi ikke å komme oss gjennom krisen. Den kommer til å utøve et ekstremt kraftig press på oss helt til vi begynner å utføre oppgaven, akkurat som foreldre som presser barna til å studere.

Fra leksjon i Miami 14/09/11

Kategori: Kabbala disseminasjon, Krise, Leksjoner, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse, Utvikling, Verden - Inga kommentarer →

Vi beveger oss mot balanse med naturen. Den streber mot å lede alle sine deler mot balanse. Forskjellen mellom temperaturer blir utjevnet, vinden utjevner forskjellene i lufttrykket, et objekt som blir kastet vil falle nedover mot det stedet der det vil finne balanse med tyngdekraften. Målet med prosessen er å oppnå en balansert tilstand som omfatter alt og som gjelder overalt. Innen hvert eneste fagfelt, det være seg kjemi, fysikk, biologi og så videre, er alt basert på dette prinsippet. Alt streber mot balanse for å utjevne trykket. Alt er underlagt entropiloven. Naturen ønsker å finne roen. Den aksepterer ikke ulikheter eller svinginger innenfor noen av parametrene.

Til slutt må alt oppnå balanse. Nå krever naturloven balanse innenfor det menneskelige samfunnet. Vi ser utbrudd og uro, og dette er naturens måte å kreve balanse på. De uorganiske, organiske og animalske nivåene har allerede gått gjennom dette, og nå er turen kommet til det menneskelige nivået. Ønsket om balanse vekkes i oss, men det å oppnå balanse oss imellom betyr at vi må bli «som en mann med ett hjerte». Vi er kanskje alle ulike, men det finnes ett kriterium: Vi er alle pålagt å gjensidig støtte hverandre.

Det er ikke noe som kan gjøres med dette: Enten vi ønsker det eller ikke vil naturen vinne siden den er en enorm kraft.

Spørsmålet vil komme: Hvorfor blir ikke vi utryddet, slik som mammutene og dinosaurene? Hvorfor forlater vi ikke bare scenen som om vi var en del som ikke passer inn her? Vår ubalanse med naturen er tross alt mye større enn den de utdødde dinosaurene opplevde. I motsetning til dem har vi likevel et oppdrag, en forutbestemmelse, et mål: Vi må korrigere oss selv og endre vår opprinnelige natur. De var ikke i stand til å gjøre dette og de forsvant i den naturlige utviklingsprosessen, mens vi er pålagt å lede oss selv mot balanse med den nåværende utviklingsfasen.

Det er derfor vi blir ledet mot tilstander der vår mangel på balanse med naturen vil komme til uttrykk i alvorlige former, men det vil ikke gå så langt som til total utryddelse. 90 % av verden vil kanskje forsvinne, men noen mennesker vil bli igjen uansett for å kunne endre den menneskelige naturen og oppnå den nødvendige balansen.

Dette er målet og det finnes ingen annen vei for oss å gå.

Fra del fem av Den daglige kabbalaleksjonen 29/08/2011, «The Nation»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Utvikling - Inga kommentarer →

Mennesket begynner med samhold av våre tanker og ønsker inni den minste beholderen som finnes. Deretter fortsetter det å vokse seg større som et resultat av at det stadig legges til nyere og nyere deler. På denne måten blir han et menneske, Adam, som er strukket til endene av universet. Hans samhørighet, hans hjerte og hans sinn blir bygget opp av alle de knuste bitene som finnes inni oss fordi hver eneste del inneholder hjertet og sinnet inni seg.

Samhørigheten mellom disse kreftene tilsvarer prosessen som materie formes gjennom i vår verden, gjennom hele utviklingen av de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene. Materiene begynte å knytte seg sammen i den samme formen. Når vi begynner å knytte sammen våre deler, går vi også gjennom de samme nivåene: det uorganiske, det organiske og det bevegelige i samholdet mellom mennesker. Disse kalles spirituelle tilstander: foster – ammeperiode – modning (Ibur – Yenika – Mochin).

Det er derfor alt vårt arbeid er avhengig av årsaken for hvorfor vi knytter oss sammen – for å oppnå den givende egenskapen i oss for at den skal styre oss, for skaperens skyld, for å glede han eller for oss selv for at vi skal gjøre det bedre for oss selv når vi bare tenker på våre egne forhold i denne verden og på våre kropper. Det vil si at vi er bekymret for vår fysiske eksistens og ikke for å samle bildet av mennesket ved hjelp av våre individuelle deler.

Det er derfor «bønnen med de 18 velsignelsene» beskriver den spirituelle veien så bra, retningen, intensjonen, lengselen etter det neste steget som verden, det menneskelige samfunnet, må løfte seg til nå. Det er derfor behovet for samhold blir avdekket. Det eneste spørsmålet som gjenstår er: Hvorfor skjer dette?

Her deler menneskeheten seg i to. De som forstår at samhold er nødvendig for å oppnå det menneskelige nivået, bildet av mennesket, bygger aktivt dette bildet. Resten er knyttet opp mot ønsket og samhold for å få et godt liv i denne verden.

Det fordeler seg slik: Filteret kalles Israel og ønsket kalles alle menneskene som bare trenger å knytte seg til de som vil gjøre arbeidet som er tildelt Israel.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/08/211, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Utvikling - Inga kommentarer →