Vi begynner å utvikle oss og å vokse fra denne virkeligheten, fra den laveste virkeligheten som finnes. Den steg ned, eller stammer fra, uendelighetens virkelighet – gjennom 125 nivåer, gjennom 5 virkeligheter – til det aller laveste punktet. Etter å ha nådd det laveste nivået, brøt lysstrålen gjennom til det aller laveste spirituelle nivået, denne virkeligheten, og begynte å forme materie i den.

Materien ble konsentrert, tok form og begynte å knytte sammen partikler. Slik begynte tilbakeveien til kilden – korrigeringen av det knuste (knusingen). Der begynte vårt univers: de uorganiske, de organiske og de bevegelige nivåene i naturen.

Alle disse nivåene er resultatet av sammenføyningen av materie til mer og mer komplekse strukturer, alle delene som handler for å gagne hverandre. Lysets kraft, naturens kraft, kombinerer ulike grunnstoff og danner på den måten uorganisk materie i hele sin indre allsidighet. Materie dannes grunnet fusjonen av motsatte partikler ifølge spesielle lover.

Da begynner også organisk materie å oppstå, der motsatte partikler knytter seg sammen til enda mer komplekse strukturer. Det er mer avstand mellom dem, men de knytter seg sammen uansett. Deretter oppstår den bevegelige naturen, der hver del føles atskilt for seg selv og ønsker å opprettholde sin eksistens i en egoistisk form. Allikevel, grunnet naturens kraft, sammenføyes hver og en av dem med andre og sammen skaper de det bevegelige – en levende kropp som er i stand til å eksistere på tross av motsetningen og sammenkoblingen av polare elementer som eksisterer på innsiden.

De er knyttet sammen ved hjelp av en spesiell kraft – lysets kraft, skaperens kraft, den gjensidige giverkraften, på tross av skapelsens kraft, en egoistisk kraft som eksisterer inni hver og en. Disse to kreftene begynner å handle i gjensidig harmoni.

Harmoni er en umulighet dersom det ikke finnes to motsatte krefter som allikevel jobber mot samhold gjennom ett felles mål, en felles interesse og en høyere tilstand. En høyere tilstand betyr felles interesse for kroppen: den organiske eller den bevegelige kroppen. Deretter, grunnet utvikling av materie på det bevegelige nivået, når man det kommunikative nivået i denne virkeligheten, som er en enda mer komplisert skapning – en mer aggressiv og egoistisk skapning. Hver skapning fra dette «kommuniserende menneskelige nivået» i vår virkelighet ser at han er i motsetning til alle andre mennesker.

Når han kommer til veis ende i sin egoistiske utvikling, innser han at han ønsker å leve videre. Han trenger en annen, motsatt kraft – giverkraften. Egoismens kraft utviklet seg hos ham, men hva skal han nå gjøre med den? Den bare ødelegger oss.

På dette punktet forstår vi at vi trenger å motta giverkraften, sammenføyningens kraft. Følelsen av mangel på denne kraften til å være sammen, som vi ikke kan leve foruten, er faktisk følelsen av krise, knusingen, nedbrytingen av tidligere verdier. Den viser seg direkte inni vår eksistens, i våre liv. Vi oppdager på absolutt alle områder i livet, gjennom alle aktiviteter et menneske har i denne virkeligheten, at vi ikke kan oppnå balanse, harmoni og et såkalt «riktig liv».

Livet er, tross alt, bygget på prinsippet om to krefter: mottakelse og giverkraft. Vi kan ikke eksistere bare ved å handle med egoismens kraft. Som et resultat av vår gradvise utvikling, fører derfor naturen oss skritt for skritt mot den konklusjonen at vi også trenger en annen kraft: sammenføyningens kraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 25/8/11, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Utvikling - Inga kommentarer →

Et menneske kan ikke eksistere uavhengig av samfunnet. Vi er med hensikt laget på en måte som forplikter oss til å leve blant andre mennesker. Dette er en følge av knusingen av den felles sjelen til mange sjeler.

For å avdekke skaperen, må vi avdekke den ødelagte forbindelsen mellom oss og korrigere den. Ved å oppnå hans handlinger, oppnår vi slik hans fullkommenhet. Derfor er vi laget slik at ingen av oss er i stand til å leve i fullstendig isolasjon, for ellers ville vi falle ned på dyrenes nivå. Når man har utviklet seg til det kommunikative nivået, må man leve som et menneske. Det vil si; å utnytte alle de andre og også bidra med sitt til alles fordel.

Utviklingen av menneskeheten bør sees på som utviklingen av forbindelser oss imellom og vår avhengighet av hverandre. Først fantes det bare familier. Deretter utviklet store familiesamfunn seg, etterfulgt av stammer, landsbyer, byer og nasjoner. For noen hundre år siden begynte man med en aktiv internasjonal handel mellom mange land.

Det var grunnen til at utviklede nasjoner reiste ut for å erobre og oppdage nye land; de følte en mangel på tilknytning. Det egoistiske ønsket skyver oss alltid mot samhold og utveksling.

Slik utviklet vi økonomien, som er et speilbilde av vår indre lengsel etter en tilknytning til hverandre. Derfor er hele økonomien bygget på vår egoisme, på ønsket om nytelse som føler at det må seire på bekostning av alle andre: Jeg gir til deg, du gir til meg osv. Den ene var bonde, den andre håndverker – og forbindelsen dem imellom ble lønnsom for begge.

Det er klart at det er umulig å stanse den evolusjonære utviklingen og gå tilbake til å produsere alt selv, å opprettholde en naturlig husholdning, slik folk gjorde i gamle dager. Slik bygger vi opp de ulike formene for tilknytning mellom oss. Alt dette er i samsvar med vår egoistiske karakter, som utviklet seg over mange årtusen og gjennom mange generasjoner, helt fram til vår tid – og vi innser plutselig at denne forbindelsen ikke lenger er så enkel som vi trodde den var, da vi betraktet alt gjennom vårt ego! Nå avdekkes en ny forbindelse – og den er gjensidig og universell. Slik avdekkes den fra naturens side.

Vi utviklet tilknytningene oss imellom slik vi ønsket å gjøre det, på en måte som syntes å tjene oss best gjennom etablering av lønnsomme forbindelser oss imellom. Vi utviklet dem gjennom vårt frie ønske, etterfulgt av krav fra vår egoisme. Dette var begynnelsen på politikk, samfunn, økonomi, familie, utdanning og alle andre vitale systemer.

Men plutselig avdekkes en ny form for forbindelse. Den er annerledes og motstrider alt jeg har gjort til nå! Derfor dukker problemene opp – og kriser bryter ut.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 17/8/11, “The Nation”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Historie, Krise, Økonomi, Samfunn, Utvikling - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Peace»: Det var vanskelig for dem å godta antakelsen om naturens tilsyn… Følgelig kom de til en annen konklusjon; nemlig at det finnes to veiledere: en skaper og ivaretar det gode, og den andre skaper og ivaretar det onde. De har også videreutviklet denne metoden med bevis og tegn langs veien.

I min utvikling støter jeg på ulike problemer, oppdager nye ting og begynner gradvis å kopiere meg selv utover og fyller verden med mine egenskaper. Datamaskinen irriterer meg for eksempel ved å være treg, og jeg forbanner den i fullt alvor.

Dette er innpodet i den menneskelige natur etter prinsippet om «Av dine handlinger skal du kjennes». Min holdning til den eksterne virkeligheten kommer fra den indre. En nøytral ytre virkelighet eksisterer faktisk ikke: Alt jeg ser utenfor meg, er en refleksjon av mine egenskaper.

Av den grunn overfører jeg nivået av min utvikling til den omkringliggende virkeligheten uten å være klar over det, og forventer at den tilsvarer min standard. Når jeg snakker med andre lurer jeg noen ganger seriøst på hvorfor de ikke forstår og føler ting slik jeg gjør det… Jeg har store krav til den ytre virkeligheten, en fast overbevisning om at den må tilsvare min forståelse og oppfatning.

På den måten ble den eldgamle tilnærmingen til naturen, som et system av uframkommelige og strenge lover, erstattet av et system med to autoriteter. Mennesket har oppdaget at naturen også har potensial og handling, årsak og konsekvens, vilje og uvilje.

I sin fantasi har folk utstyrt den med noe som ligner en «sjel», gitt den årsak og formål og startet en dialog med den: «Dersom jeg gjør slik, blir resultatet bra. Dersom jeg gjør slik, blir resultatet bare verre. Dermed kan naturen reagere positivt eller negativt. Det er som med meg og andre mennesker.»

På den måten begynte folk å overføre sine egne egenskaper, ønsker, tanker og intensjoner til naturen. Det er to motsatte krefter i mennesket: godhet og ondskap. Følgelig eksisterer de også i naturen. Mennesker kan enten behandle meg bra eller dårlig, selv kan jeg behandle meg selv eller andre bra eller dårlig, følgelig har også naturen denne inndelingen av to krefter.

Hvordan tilnærmer jeg meg den gode kraften i dette tilfellet? Eller motsatt, den onde kraften? Det markerer begynnelsen på kalkulasjoner som oppstår fra ideen om to krefter.

Det finnes dessuten et dypere lag her. Det er umulig for meg å «gi liv til», oppnå spiritualitet og gi den enkle sjelløse naturen en autoritet om jeg handler som en uavhengig eksistens. Den enkle autoriteten forblir alltid den samme. Det betyr at den ikke har noen fornuft. Hvordan kan du planlegge noe, når godhet og ondskap ikke er i konflikt inni deg, når du gjør dine kalkulasjoner basert på deres motsetninger?

Absolutte regler er naturen i sin rene, mekaniske form. Men så snart jeg tillegger den to krefter, godhet og ondskap, begynner kalkulasjonene. Tross alt kalkulerer jeg selv basert på samsvar mellom to muligheter, to krefter. Og så snart jeg vender meg utover, finner jeg dem i naturen.

Slik begynner motstanden, men nå ser mennesket på virkeligheten som en autoritet, en makt. Enhetlig natur er ikke tilstrekkelig for det nåværende styret, og bare to makter plasserer mennesket mellom to autoriteter, to branner. Det er vår oppfattelse av virkeligheten. To autoriteter forutsetter kalkulasjoner, en plan, en kamp om godt og ondt osv.

På dette tidspunktet trer religionen fram, inkludert mystisisme og ulikt «vrøvl» med naturen. Ettersom mennesket utvikles psykologisk, avbilder og overfører man sin indre virkelighet til naturen og tilegner den sine egne krefter og egenskaper.

Slik kan en tro blomstre, og plassere alle slags guddommer og avguder på en trone. Med tiden ble de til antikkens mytologi.

Dermed markerte den første teorien i utgangspunktet omformingen fra det levende nivået: Da mennesket skilte seg fra naturen og ble separert fra den, ble det et menneske. Og den andre teorien henger sammen med den påfølgende utviklingen, opposisjonen mellom godheten og ondskapen i oss, forholdet mellom mennesket og samfunnet. Når to motsatte krefter oppstår inni oss, kan vi tillegge naturen tilsvarende betraktninger også.

Det er her menneskehetens natur stammer fra. I forhold til naturen utvikler vi oss spesifikt som en menneskehet, og i denne verden er kultur og vitenskap per definisjon medfødt hos menneskene. Dette privilegiet kommer utelukkende fra teorien om to autoriteter. Uten den ville vi ikke ha utviklet kultur, noe som skiller oss fra dyr. Kultur er alt: fra klær til språk og selvutfoldelse.

Slik utvikler den menneskelige rasen gradvis sin oppfattelse av verden.

Fra femte del av Den daglige kabbalaleksjonen 1/8/11, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Religion, Utvikling - Inga kommentarer →

Før stimulerte egoismen oss bakfra og fra siden, men holdt alltid stien foran oss åpen.  I dag reises det ikke barrierer på sidene lenger, men foran oss. Det er som om en vegg reiser seg opp foran oss uten at vi har mulighet til å komme unna, og det er ingenting vi kan gjøre.

Denne tilstanden blir mer og mer tydelig : Jeg ønsker egentlig ingenting lenger, det føles ikke som om jeg kan fortsette å vokse på en egoistisk måte. Egoismen er ikke i stand til å gi meg svar på spørsmålene som dukker opp i meg i dag. Jeg har vokst fra de forrige fasene og har nådd det neste spørsmålsnivået, et voksent nivå med nye nødvendigheter.

Mat, sex, familie – alt dette begynner å falle sammen, og er gjort om til merkelige, «muterte» former. Velstand, berømmelse og kunnskap ser ikke ut til å oppfylle mine ønsker heller.

Vitenskapen befinner seg i en krise og klarer ikke å gi svar på mine spørsmål, selv om det for kun 50-60 år siden fortsatt så ut til at den ville gi oss svar på alt.

Makt har blitt smålig i våre øyne: vi ser at dens eneste objektiv er penger. Er det virkelig verdt å kaste bort hele vårt liv for penger!? Mine spørsmål har for lenge siden vokst fra alle nuller en bankkonto noensinne vil kunne vise.

Når et menneske mister det nødvendige «drivstoffet», vil tomhet dukke opp og han stiller seg selv spørsmålet: ”Hva gjør livet verdt å leve? For meg selv? Men jeg mangler jo tilfredsstillelse. For mine barn? Men når de blir eldre, vil de jo bare flytte ut. Hvorfor skal man få barn i det hele tatt? Hvilken lys fremtid har de i vente? Familier som oppløses og et samfunn som råtner på rot?” Et menneske føler ikke nærhet til noenting og har heller ingen håp om framtiden lengre. Det er slike ufører som våre spørsmål har ført oss til.

Det finnes likevel også en helt annen grunn til at vi befinner oss i en tilstand som vi ikke kommer oss ut av: vi sliter ut de naturlige ressursene. Allerede i dag er det helt klart at menneskelig utvikling ikke vil vare evig, både når det gjelder våre krav og vår eksistens som en helhet. Hvis vi fortsetter å sløse bort de naturlige ressursene i like stor grad som i dag, vil vi innen kort tid oppleve at vi ikke har mer råmateriale igjen, selv til de mest livsviktige produktene.

90% av det vi produserer i dag inneholder olje, i form av energi, plastikk og så videre. Når oljereservene tar slutt, vil vi stå igjen uten noen ting. Likevel fortsetter vi å sløse dem bort.

På den ene siden setter naturen et hinder foran oss i form av økologi, klima og ressurser, og på den andre siden dytter ikke egoismen oss fremover mer. Den stiller spørsmål vi ikke klarer å finne svaret på her i vår verden, dette lille barnerommet hvor vi lekte oss og hadde så mye moro helt frem til i dag.

I dag ligner situasjonen på selvmord: vi bruker irrasjonelt opp de siste ressursene som finnes.

Vi må skjønne at vi på grunn av denne situasjonen nå befinner oss i en situasjon der det er på tide å ta et valg. Det er her muligheten for å utvise fri vilje dukker opp, vår frihet til å forstå programmet for vår utvikling: ”Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen med alt dette?”, og sammen med oss finner vi også resten av verden. Akkurat nå er tiden inne for at vi løser denne utfordringen. Hvis ikke vil menneskeheten virkelig befinne seg i en håpløs situasjon innen kort tid.

I virkeligheten er det ikke den økonomiske krisen som er problemet, ei heller teknologikrisen og familiekrisen. Vi befinner oss nå i en krise med oss selv. Vi må forstå hvem vi er og hvorfor vi er her, både fra naturens synspunkt, som presser oss til dette, og fra vår eget synspunkt. Kun da vil vi være i stand til å sette ting i riktig rekkefølge inni oss og i vår verden.

Fra samtale om en ny bok 11/07/2011

Kategori: Depresjon, Egoisme, Fri vilje, Historie, Krise, Lidelse, Økonomi, Samfunn, Sex, Utvikling, Verden, Vitenskap - Inga kommentarer →

Vår utvikling kan deles inn i to deler:

1. Alle de uunngåelige fasene der menneskene er i stand til å roe seg selv ned ved hjelp av livet og handlinger som befinner seg innenfor grensene til vår virkelighet.

2. Fasen der mennesket forstår at ingen av disse virkemidlene som han har tilgjengelig er effektive lenger, og at han må oppnå roten.

Da blir alt som er eksternt værende i bakgrunnen, som det står skrevet: ”Skaperen bryr seg ikke om hvordan du slakter et offerdyr – fra halsen eller nakken”. Det finnes med andre ord ingen handlinger i verden som vi virkelig kan oppnå skaperen gjennom. Derfor må vi finne et nytt og fullstendig annerledes verktøy – lyset som endrer. Takket være denne kraften  begynner vi å utvikle oss selv.

Det er en veldig klar avgrensing her:

– Enten befinner vi oss i denne verden og bruker dens egenskaper fordi vårt ønske kun ligger her og vi ønsker å ta imot det denne verden har å gi, og i tillegg håper vi på noe mer etter døden.

– Vi har ellers et ønske om å avdekke et nytt verktøy i dette livet som ikke finnes i vår verden – lyset som endrer: En ny, spesiell kraft som åpner oss opp og begynner å lede fullstendig nye ønsker og tilfredsstillelser i oss mot lyset, som er fullstendig annerledes enn alt vi kjenner til i dag.

Jeg lever som et menneske i vår verden – med en familie, jobb og sosiale forhold, med all min kunnskap og mine følelser, men dette mennesket er ikke på noen som helst måte knyttet til det som skapes inni meg under påvirkning av lyset som endrer. Det utvikler sjelen inni meg, skaperens del ovenfra, det guddommelige bildet som jeg kan oppnå og bygge opp inni meg, og jeg kan delta i prosessen sammen med lyset. I dette tilfellet blir det som kommer foran kalt ”det animalske nivået”, mens den nye delen kalles ”menneskelig” (Adam) fordi den er lik (Dommeh) skaperen.

Det er derfor eksterne handlinger ikke betyr noe. Det er bare én ting som kan hjelpe meg – å tiltrekke meg lyset som endrer. Det finnes ingen annen kraft som kan løfte meg fra det animalske nivået til det menneskelige nivået. Det eneste som er nødvendig her er en kraft fra utsiden, og hele den kabbalistiske metoden er kun ment for dette.

Fra del fem av Morgenleksjonen 6/7/11, Matan Torah

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kropp og sjel, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Livet i vår verden framstår som en endeløs hjertesorg, innlagt små pauser for å gi mennesket tid til å komme seg på beina igjen etter et slag, bare for å få det neste slaget like etter. Dette er menneskehetens historie, og livet til hvert enkelt menneske. Hva slags fremgang er dette, og hvor er gavene som skaperen gir til skapningen?

Svar: Forestill deg at jeg befinner meg i en galakse langt, langt borte hvor jeg stirrer på uendeligheten i verdensrommet og leter etter noe der ute i denne uendeligheten. Jeg øker farten opp til lysets hastighet, og beveger meg sakte gjennom milliarder av lysår, kommer nærmere vår galakse, vårt solsystem og vår jordklode. Jeg lander på jordens overflate, og der oppdager jeg mennesker.

Det er vanskelig å forestille seg en skala som jeg kunne bruke for å sammenligne så ulike forhold. På samme måte forstår vi heller ikke hva slags system vi befinner oss i. Vi vet hvordan vi kan gjøre målinger og undersøkelser etter vår egen skala, ifølge våre proporsjoner. Vi sammenligner vekt med hvor mye vi kan løfte, avstand til hvor langt vi kan se, godt og vondt – med hva som er bra eller dårlig for oss. Hele vårt spekter er kun en liten del av det enorme, totale omfanget som finnes og våre forskjeller er ørsmå.

Nå snakker vi om det spirituelle systemet som hele vårt univers er en umerkelig liten del av. Vi snakker om mekanismer som er enorme på grunn av deres kvalitative egenskaper. Sammenlignet med dem er vår verden bare én kvalitet – et lite egoistisk ønske som holdes i live av en liten gnist av lys. Materien til dette ønsket er skapt som ”noe ut fra ingenting” av lyset som brøt igjennom her, skisserte en nøyaktig avbildning av det spirituelle skaperverket.

Ut i fra denne tilstanden tenker du nå på lidelsene til hele menneskeheten. Dette er det vi føler. Hver person tolker ting i henhold til sin egen ufullkommenhet, og dømmer i henhold til hva øynene ser. Hva kan du gjøre? Det er slik vi må avansere, og akkurat nå er vi ikke i stand til å oppfatte noe mer. Det finnes et gigantisk, uoppdaget lerret foran deg, men du klarer ikke å tyde det enda.

Vi er bare så vidt i stand til å forstå det enkle faktum at det finnes en mangel på ønsker, en mangel på beholdere. Spørsmålene florerer: ”Kan den uforanderlige skaperen forandre seg? Kan han skape en stein som han ikke kan løfte? Hvorfor skapte han oss så ufullkomne i det hele tatt?” Alle disse gåtene er likevel ubrukelige.

Vi må forstå et prinsipp i livet vårt: Vi må gå igjennom motsatte stadier. Kun gjennom disse motsetningene, ved å anerkjenne fordelen med lys i stedet for mørke, danner vi beholdere for en bedre, mer opphøyet følelse. Når jeg skaper beholdere som er klare for dette, vil verden åpne seg for meg. Ingenting gjemmes for meg bak en murvegg. Jeg må rett og slett bygge beholderene inni meg for å kunne se virkeligheten.

Denne utviklingen er nødvendig og skaperen kan ikke la det skje før tiden er moden for dette. Hvorfor? Akkurat nå vet jeg ikke hvorfor. Jeg kan prøve å gjette meg til det, men det vil ikke gi meg noe. Jeg vil feie alt til sides og si: ”Jeg tror ikke på det! Han har mulighet til å gjøre det!” Det finnes heller ingen andre fakta tilgjengelig.

Likevel finnes det en regel: Fordelen med lyset oppnås fra mørket. Alt blir kun vurdert ut i fra sin motsetning. Det er derfor vi må gå igjennom disse tilstandene, steg for steg, og forme beholderne for å avdekke den virkeligheten vi befinner oss i.

Vi befinner oss i den uendelige virkeligheten, men du kan ikke føle dette. Du må derfor utvikle dine beholdere. Du har fått muligheten til å utvikle dem, eller rettere sagt, å korrigere dem. Du ble bevisst gitt ødelagte ønsker som er motsatt av de som er korrigerte. Hvorfor? Slik at du kan vokse og samle dem sammen igjen, forstå og avdekke virkeligheten.

Det finnes ingen annen vei. Senere vil du rettferdiggjøre skapelsen. Den lange prosessen som har vart over tusenvis av år, som vi lider oss igjennom, er sannheten på skalaen vår. I virkeligheten skjønner vi likevel ikke hvilke forhold vi befinner oss under. I tillegg til det lille ”rommet” finnes det en hel virkelighet der ute som du aldri har sett. Du er som en mark som lever i en reddik – dette er et eksempel som Baal HaSulam gir.

Spørsmål: Hvorfor blir denne marken fortalt om giveren og hans kjærlighet?

Svar: For at han skal strebe mot dette, for at han skal forstå at det finnes et mål som det er verdt å klatre ut av redikken for. Du mottar ikke bare forståelsen for dette, men også midlene til å gjennomføre det. Vi er alle som marken i redikken, men hvis hver og en av oss begynner å dytte de andre mot utsiden, vil vi virkelig klare å komme oss ut.

Derfor finnes det en løsning. Så lenge du var fornøyd med livet i denne verden, var det ingen som tilbudte deg noe annet. Nå blir du derimot plassert i et nytt, globalt system og gitt løsningen.

Fra del fem av Morgenleksjonen 23/06/2011, «Matan Torah (The Giving of the Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Historie, Lidelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Kabbala omtaler ønsket. Det finnes ingen tid, bevegelse, eller rom, bare en tilstand av å være til. Så hva med fortiden eller fremtiden? Hva med de spirituelle virkelighetene? Jeg kan ikke føle dem.

Finnes det så andre eksistenstilstander, foruten den nåværende, foruten vår verden? Det vet jeg ikke fordi jeg har ikke opplevd dem. Jeg har ingen følelser eller Reshimot derifra. Jeg kan ikke oppnå dem nå og slik bekrefte at de virkelig finnes.

Mennesket dømmer alt etter hva han ser. Dette er ikke bare en aksiom, men et resultat av hva ønsket føler når det har utviklet seg til det nivået hvor det er bevisst på seg selv og forstår hva det føler. Hvis ikke blir vi atskilt fra virkeligheten og beveger oss over i fantasiene.

Selv snakker jeg ikke om de høyere dimensjonene. Det er kabbalistene, som jeg stoler på, som har fortalt meg dette. Jeg anser deres ord som sannhet når de forteller meg at det er mulig å eksistere i forkjellige tilstander. ”Streb etter dem, løft deg opp til dem”, forteller kabbalisten meg. ”De er bedre enn hva du føler nå”. Da forflytter jeg meg innenfor mine ønsker, fra en tilstand til den neste, ved å korrigere og forbedre dem. Ved å avdekke dette som giverkraften, avslører jeg nye tilstander i dem.

I vår tid vil hele menneskeheten krysse den vertikale aksen for å kunne forflytte seg nedenfra og oppover. Vi har fullført den horisontale aksen av historien, og det finnes ingen steder å bevege seg videre til. Herfra går vår vei oppover.

Fra den femte delen av Morgenleksjonen 21/06/11, «Matan Torah (The Giving av Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Historie, Oppfattelse, Spirituell lærer, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva fokuserer kabbala på, og hva kan læren gi et menneske?

Svar: Når barndommen tar slutt, åpnes menneskets øyne gradvis og han befinner seg i en spesiell virkelighet. Det er mulig å leve i den uten å ofre den så mye som en tanke: å bare leve ”slik som alle andre”, å se på andre. Det er likevel mulig at mennesket ønsker å forstå litt mer av livet. Alt er avhengig av menneskets interne behov, behovene som presser han.

Mennesket ønsker å avdekke virkeligheten rundt han: rommet hans når han er liten, deretter hagen, byen, landet, verden, planeten, og deretter går han videre ut i rommet. Til slutt forstår han at alle disse forsøkene ikke gir han noen tilfredsstillelse.

I dag har menneskene til og med mistet interessen for videre utforsking av rommet. Det eneste som er igjen av dette er den merkantile bruken for å styre mobiltelefoner via satellitter og spionasje. Vi lar oss ikke lenger inspirere av romferder til galakser langt, langt borte. Menneskets interne ønske har endret seg, og streber ikke lenger mot lange, kosmiske distanser, men heller motsatt: Det streber mot noe inni seg.

Derfor blir spørsmålet: Hvor kom dette fra og hvorfor? For første gang i den menneskelige historien prøver vi ikke bare å gjøre ”mer”, men vi ønsker først og fremst å forstå: Hvorfor skal vi gjøre det? Dette er et spørsmål om våre røtter: Hvor kommer alt fra? Hvor bringer det meg?

År etter år blir det mer og mer vanskelig for mennesker å selge noe nytt, og det er fordi de allerede er mettet på alt. Dette betyr ikke at de ikke har ønsker, men at du helt enkelt ikke kan gi dem det de ønsker! Det er derfor de blir sittende igjen, utilfredse, desillusjonerte og begynner å ta narkotiske stoffer for å kunne glemme det hele.

De trenger et svar på hva som er meningen med livet, og ikke bare på hvordan man kan leve et velfødt, komfortabelt liv for en selv, på en måte som er behagelig for den animalske kroppen.

Dette kan til og med observeres innen motebransjen, der alt har blitt mye friere og enklere etter hvert. Det viser at mennesket befrir seg fra materielle verdier siden han ikke lenger ser verdi eller tilfredsstillelse i dette. Han ønsker rett og slett å føle seg komfortabel og ikke føle en mangel av noe materielt, uten å ha et overdrevent fokus på det eller å måtte ta vare på det.

Dette er hele forskjellen. Jeg trenger en bil, et hus og tusen andre forskjellige ting for å kunne leve komfortabelt. Dette er ikke interessant for meg i seg selv. Jeg ønsker kun å gjøre det behagelig for meg selv, men jeg har egentlig ikke behov for noe. Det gjør livet mitt lettere, og det er bra, men dette er ikke et mål i seg selv. Jeg ønsker å oppdage noe annet, noe høyere.

Det er her et indre spørsmål dukker opp vedrørende meningen med livet. Mennesket kan ikke lenger finne hjelp innen teknologisk utvikling, vitenskap, filosofi eller psykologi, ingenting vil klare å besvare dette spørsmålet. Det er fordi dette er et spørsmål om hans røtter: Hvor kommer jeg fra? Har jeg en høyere mening utenom dette animalske livet?

Jeg har allerede slitt ut dette livet, men hva annet kan jeg få? Nok en supermoderne leke eller ett fjernsyn til? Du kan drømme om hvilken som helst underholdning, men alt kommer fra et nivå som jeg ikke lenger er interessert i. Jeg har ikke skylden for dette! Inni meg finnes det spørsmål som blir vekket opp og som tilhører et annet nivå.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/01/2011, ”The Essence of the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Depresjon, Krise, Lidelse, Spiritualitet, Utvikling, Verden - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra eiu.com): Resultatene fra The Economist Intelligence Unit sin ”Demokratiindeks for 2010” viser en reduksjon når det gjelder demokratiske land i verden. Rapporten hevder at ”den økonomiske og finansielle krisen økte antall autoritære regimer, og forsterket eksisterende negative politiske trender. Dette er mest tydelig i Europa, både i øst og i vest”. Den globale demokratiseringstrenden har stoppet opp, og vi har fått det Larry Diamond (2008) kalte en ”demokratisk tilbakegang”. Demokratiske stater er med andre ord på retrett.

Autoritære styresett har økt i Midtøsten og i tidligere USSR. Det virker som at demokratiske styresmakter skaper skuffelser blant massene. I Afrika har prosessen stoppet helt opp, mens Latin Amerika har utviklet en tendens mot populistbevegelser.

Offentlighetens deltagelse i det politiske livet har også avtatt i Vesten. Dobbeltmoralen, utenrikspolitikken og angrepene på borgerrettighetene skaper mistro til demokratiet, og gjør at offentligheten begynner å anklage sine egne styresmakter for hykleri.

Min kommentar: Kabbala sier at om verden ikke utvikler en bevissthet om sitt naturlige utviklingsnivå og velger å være lik naturen, vil alle de politiske systemene som eksiterer i dag bli erstattet av fascistiske og fundamentalistiske regimer, og verden vil raskt utvikle seg mot en tredje verdenskrig. Se Baal HaSulams bok The Future Generation og avisen ”Ha Uma (The People)”.

Kategori: Krise, Samfunn, Utvikling - Inga kommentarer →

Historien om skapelsen av Adam viser hans skapelse, og deretter splittelse og formering. Biologer slår fast at opprettholdelse av liv i biosfæren kun er mulig gjennom lukkede biogeokjemiske kretsløp. Levende vesener vil ellers fort bruke opp alle ressurser, og vil bli forgiftet av biproduktene av sine nødvendige handlinger.

For at kretsløpene skal være lukket, må det likevel finnes et samfunn med mikroorganismer av ulike slag som utveksler biogeokjemiske funksjoner seg i mellom. Noen mikroorganismer bruker ressurser fra sine omgivelser, og tilfører systemet avfallsprodukter fra sine egne nødvendige handlinger. Andre benytter deres avfallsprodukter igjen, og gir sitt eget avfallsprodukt (den opprinnelige ressursen) tilbake omgivelsene. Ingen mikroorganismer kan lukke kretsløpet selv, siden det ville vært en evig bevegelsesmaskin.

Dette er tydelig i det kjemiske førlivsstadiet. Det er ikke et eneste organisk molekyl som har så mye energi at de klarer å reprodusere seg selv, og samtidig opprettholde homeostasis i omgivelsene. Kun komplekse organismer som består av et stort antall ulike molekyler som har etablert ”et gjensidig fordelaktig samarbeid” (symbiose) er i stand til å oppnå dette.

Derfor er det helt klart at den første levende skapningen ikke var en encellet mikroorganisme, men et polymorft fellesskap som kjennetegnes ved den aktive utvekslingen av genetisk materiale. Mangfold, symbiose, oppgavedeling og informasjonsutveksling er de grunnleggende egenskapene til livet på jorden, og ikke egenskapene som utviklet seg fra et enkelt, organisk molekyl. I dag blir det mer og mer tydelig at felleskap framfor enkle mikrobiale arter var de første som dannet grunnlaget for livets utvikling på jorden.

Kategori: Krise, Utvikling - Inga kommentarer →