Spørsmål: Du er klar over og har en god forståelse for situasjonen i Israels samfunn. På den ene siden representerer den et samfunn av Torah, og på den andre siden er det en sivilisasjon av High Tech, samt at den befinner seg i et veldig fiendtlig område. Hvordan ser du på dette samfunnets utviklingsprosess? Vil vi være i stand til å løse noe på dette lille området i verden?

Svar: Jeg er sikker på at fremtiden til Israel ikke har noen sammenheng med teknologi, forskning, industri, bankvirksomhet, militære, våpen eller relasjoner mellom oss og våre naboer.

Jeg er sikker på at alt avhenger kun på evnen til Israels samfunn til å omstille seg i henhold til de nye kravene fra menneskeheten. Alt avhenger av graden til dens enhet, likhet, harmoni og hvor mye folk vil være i stand til å koble til et integrert system. Da vil de begynne å leve i harmoni med naturen rundt seg. Hele godheten som kan manifestere seg i menneskeheten og samfunnet er avhengig av dette.
Fra KabTV’s “Global Crisis,” 3/19/2013

Kategori: Fjernsyn, Samfunn, Toraen, Verden, Vitenskap - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra DailyMail): “Dette er noe mange kvinner allerede vet – og mange menn har oppdaget dette på den harde måten”

«Menn finner det vanskelig å lese kvinners følelser.

«Forskere spurte mannlige frivillige til å se på bilder av folks øyner og gjette hva de føler.

«Kanskje ikke noen overraskelse at de fant det dobbelt så vanskelig å gjette kvinnens humør i forhold til en mann.

«Men dette kommer ikke bare av mangel på innsats, viser studier.

«Mennene undergikk hjerneskanning mens de så på bildene. Opplysningene antydet en uvanlig grunn for vanskeligheten til å lese en kvinnes følelser.

«Når de så på andre mannlige øyne, relaterte de hva de så til seg selv. De delene av hjernen knyttet til tidligere tanker og følelser lyste opp.

«De forsto hva andre menn følte ved å huske lignende øyeblikk fra sitt eget liv – å bruke dem til å vurdere bildene, sier forskerne.

«Men når de så på kvinnelige øyne, fant de det forvirrende.

«Deres hjerner søkte minner fra når de hadde sett en annen kvinne som lignet på bildet.

«Denne mindre personlige prosessen betyr at menn fant det vanskeligere å ha empati med kvinners følelser.

«Amygdala er den delen av hjernen som er forbundet med empati for andre.

«Forskerne fant ut at det vistes mer aktivitet der når en mann så en annen mann, enn når han så på kvinner.

«Det kan nok være en veldig viktig årsak til at menn forstår andre menn bedre.»

Min kommentar: Hvis det var den eneste forskjellen mellom oss! Det er fortsatt mange oppdagelser foran oss som vil vise hvor forskjellige vi er, fordi vi kommer fra forskjellige øvre røtter: ZeirAnpin and Malchut. Men istedenfor å utforske forskjeller, er det bedre å fokusere på mulighetene til å fullføre hverandre. Nemlig at denne kombinasjonen vil bringe verden til lykke!

Kategori: Helse, Kvinner, Vitenskap - Inga kommentarer →

Gjennom venners kjærlighet kan du oppnå kjærlighet for hele menneskeheten, hele naturen og hele virkeligheten. Da vil du se at også denne verden får en form kun bestående av egenskaper, der det ikke finnes materie, kun en energi. Denne energien er det eneste som opererer i verden, med sine ulike egenskaper.

Det finnes ingen atskilt fysisk og spirituell virkelighet – den er èn og samme ting. Ser du på deg selv og på hele verden på en rett måte, skjønner du at ingenting ble skapt i kontrast til deg, alt skaptes kun for fordelen av kontakten mellom oss, for at vi skal kunne løfte oss til innbyrdes giverglede, forbindelse.

Fra vennekjærlighet kommer vi til kjærlighet for skaperen, som er kjærlighet for hele virkeligheten – ønsket om å glede skaperen. Å gi til skaperen er det samme som å gi til alle. Betegnelsen «sammen» står for skaperen. Ved å stå til tjeneste for alle skapninger og den indre kraften som skapte dem og gir dem liv, skjenker du – gjennom dem – til skaperen som eksisterer i dem.

Derfor ser vi at læren om kabbalah er en veldig praktisk metode. Det er mulig å studere den teoretisk i mange år uten å avansere i det hele tatt. Det som er viktig er realiseringen og den kan bare realiseres gjennom forbindelsen mellom oss.

Når vi møtes på kongresser får vi muligheten til å oppnå kontakt og absorbere den helhetlige grunntonen. Mengden av mennesker som samles hjelper oss å oppnå utrolig intensitet. De trenger ikke nødvendigvis være langtidssudenter med masse erfaring. Hovedsaken er den helhetlige energien der alle og enhver ønsker å overgå seg selv og trenge inn i andre, å «tømme» seg utover og falle inn i armene deres. Da åpner vi opp for oppfatningsevnen overfor verden og begynner å forstå naturen, uten hensyn til de fem sanseorganene vi har.

Det finnes en særegen egenskap i forbindelse mellom venner: siden tankene og meningene deres overføres gjennom hengivenheten de har overfor hverandre, er alle innlemmet i de andres energi, i deres egenskaper og i deres perspektiv. Takket være den helhetlige innlemmelsen mottar hver og èn energien til hele gruppen.

Som individer er vi svake og små, med begrensede krefter. Men alt er arrangert på en slik måte at når vi innlemmes i gruppen, som ikke ble gitt oss uvilkårlig, fullstendiggjøres vi gjennom den. Det holder for at vi fullstendig kan fornemme hele den spirituelle virkeligheten. Ingen kan føle spiritualitet, men alle kan oppnå den gjennom forbindelse.

Det er klart at vi har sjanse til å oppnå et enormt spirituelt ønske i en stor gruppe. Det er enklere, fordi det er lettere å annullere seg foran et stort samfunn der så mange mennesker påvirker oss. Jeg håper vi vil realisere det og sammen oppdage den sanne virkeligheten vi lever i.

Det er ikke mystikk, men vitenskap – en høyere form for psykologi. Ved å avdekke den øvre virkeligheten vil vi oppdage de øvre lovene i naturen som moderne fysikk allerede nærmer seg. Moderne fysikk befinner seg i materiets grenselinje, der de fysiske lovene forsvinner. Derfor kan fysikere ikke forstå ting som er over tid, bevegelse og rom. Vi, derimot, vil avdekke alt dette, fordi sansene våre er rede for det. Da vil vi finne ut hvordan vi må oppføre oss riktig og kontrollere skjebnen vår i denne verden. Vi vil ha nøkkelen til suksess, ikke på bekostning av andre, men til fellesskapets beste!

From a Talk on The Importance of Gathering, 10/5/13

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

I nyhetene (Fra New Scientist): Orkaner formes som regel i det vestlige tropiske Atlanterhavet og beveger seg videre nordover mot USA. En gang i blant rekker de hele veien til Europa ved å «haike» med jet strømmer.

«For å simulere fremtidige orkaner har Reinert Haarsma fra det Nederlandske Metrologiske institutt i De Bilt sammen med kollegaer lagt frem en detaljert klima modell for 2094 til 2098, forutsatt beskjedne framtidige klimagassutslipp.»

«De fant ut at fremtidige orkaner dannes lenger øst i tropiske Atlanteren, da det området hadde varmet tilstrekkelig nok til å gi varme og fuktighet for å drive dem. Som et resultat, var det mange som ikke treffer USA og i stedet traff Vest-Europa. Stormene svekkes når de forlot tropene, men fikk opp styrken igjen når de kom inn i kalde og vindfulle områder, og blir til hybrid stormer som Sandy, halvveis mellom vinter stormer og orkaner.»

Min kommentar: Katastrofale klimaendringer vil vises i de kommende årene, og ikke på slutten av århundret. Å forstyrre naturens balanse vil lede oss til enorme tap. Men problemet ligger ikke i miljøet, men hos mennesket fordi alle naturens nivåer, stille, vegetativ, animert og menneskelig – det er kun mennesket med sin sosiale oppførsel, og ikke effekten av teknologi, som er i stand til å påvirke balansen i systemet, for bedre og for verre.

Kategori: Krise, Nyheter, Verden, Vitenskap - Inga kommentarer →

Synspunkt (Silas Beane, fysiker): «Der er en berømt påstand som sier at vi antakelig lever i en simulering. Idèen er at mennesker i fremtiden med letthet vil bli istand til å simulere hele universer. Og med tanke på det enorme tidsspekteret foran oss, vil antallet simuleringer sannsynligvis bli enormt. Så om du stiller spørsmålet: «Lever vi i den ene sanne virkeligheten, eller i èn av de mange etterligningene?», er svaret, statistisk sett, at vi sannsynligvis lever i en etterligning…

«I vårt univers er de fysiske lovene de samme i alle retninger. Men i en gitterkrets endres dette, siden du ikke lengre har noen kontinuerlig sekvens av rom-tid og de fysiske lovene ville være avhengige av retning… Jeg holdt et foredrag om dette temaet forleden uke og resultatet var overveldende. Halvparten av menneskene så på meg som om jeg hadde mistet forstanden, mens den andre halvparten var entusiastisk.»

Min kommentar: Jeg forstår ham veldig godt. Men som alltid, med et gjennombrudd, blir forskerne rammet av de uvitende og må være forberedt på kritikk, til folk modnes…

Kategori: Nyheter, Oppfattelse, Verden, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Forskere har lenge forstått at det kun er mulig å avansere hvis vi endrer holdningen vi har til virkeligheten. Hvorfor innser de ikke at endringen må skje i selve forskeren, i mennesket? Hva er det som forhindrer dem i å følge denne innsiktsvinkelen?

Svar: Det er riktig at denne innsikten kom i Spinozas og Kants tid, men siden de manglet praktiske hjelpemidler, vedble det en teoretisk tese. Forskere vegrer seg mot å nærme seg dette feltet, siden det kommer under filosofi.

Psykologi omhandler også endringer i mennesket, men den er ingen vitenskap – siden den ikke kontrollerer prosessen. Vi kan feks ikke endre noe i kroppen,  forstyrre pH-verdien, tilføre litt mer elektrisitet og slik endre menneskets oppfattelse av virkeligheten, journalføre resultatene og deretter gjenta det flere ganger for å fastslå en bestemt lov basert på statistikken. Vi har ingen standard-«knapper». Vi vet ikke nøyaktig hvordan hvert enkelt menneske vil reagere.

Så hva kan vi gjøre? Vi kan ikke foreta slike eksperimenter, siden dette området er hinsides menneskelig natur og vedblir uoppnåelig. For å kunne studere oss selv, må vi heve oss til et høyere nivå. Det er grunnen til at forskning forholder seg til konkrete fakta og møter en blindgate i hovedretningen.

Forskere kan ikke gjøre noe med det, men iallefall er de sluttet å fantasere. Riktignok snakker de om «grenseområder» og driver med abstrakte ideer, som noen ganger blir til populærvitenskap – og det er naturlig. Tross alt er der ingen vitenskapelige utfordringer lengre, så hvorfor ikke «krydre» det litt med filosofi, eller fantasi, for publikum?

Jeg skylder ikke på forskerne i det hele tatt. De leter etter utfordringer og fyller tomme rom, men alt kommer fra indre fortvilelse. I et konseptuelt aspekt er vitenskapen ferdig. Et menneske som ønsker å kjenne virkeligheten bedre, ser at hender og føtter er bundet. En ekte forsker er sulten på nye oppdagelser, men når han går inn i materiets hemmeligheter, ser han en grense han ikke kan overtre – og denne grensen er inni ham. Hinsides den indre grensen fungerer ikke  intellektet, følelsene, eller til og med fantasien lengre. Han oppdager at han er i en «matrix», et «mønster» som overskrider mulighetenes grense for ham.

Jeg forstår denne tragedien, den indre frustrasjonen som kaster forskere i ulike retninger, om det er praktisk vitenskap, teknologi, eller motsatt; filosofiske teorier og populisme. Det er ingenting de kan gjøre…

For noen dager siden, var det feks en artikkel i avisen om å stanse partikkelaksellatorprosjektet ett år eller to. Dette etter at mye arbeid  og ressurser er investert i det og vi blir fortalt at det er fordi systemet blir oppgradert. I virkeligheten dreier det seg om en generell trend av forfall. Alt stanser opp, selv romfartsprogrammet som menneskeheten hadde store drømmer om. Romferder som ikke er lønnsomme, sponses ikke i dag. Romantikken er død. Den var infisert tidligere, men folk håpte ennå på noe som var enda større, helt til egoet fullstendig tildekket hele begjæret. Tidligere fantes alle mulige slags «lyse ideer», men nå er fjerde fase (Behina Dalet) i kontroll og raserer restene av menneskelig samvittighet og gode intensjoner.

Pengene avgjør alt. De rike kontrollerer politikken og alle andre aspekter av våre liv. En gang handlet det ikke kun om penger, men nå er det motsatt; det finnes ingen andre verdier. Det finnes ingen stolthet, ingen respekt, ingen anstøt; alt dette tilhører fortiden. I dag kan du bare skade folks lommer, siden det er den eneste stoltheten de rike har…

Bortsett fra læren om kabbalah, leter desverre folk fremdeles etter måter å endre den eksterne formen på – og ikke selve mennesket. De ønsker å nå essensen, men har simpelthen ikke noe indre punkt for å kunne se hvor essensen er og hvordan man arbeider med den. De prøver å knytte kontakt, å være glad i hverandre, å arbeide for samfunnets beste, men det er kun deklarasjoner og ingen reell intern forandring. Det er fordi reell forandring kun er mulig med hjelp av lyset som endrer, ellers er alt begrenset, innbilt idealisme. De tror det er nok å anmode folk om å knytte seg sammen overfladisk, at man da allerede er korrigert, at det er nok å snakke om «elsk din neste som deg selv»; da er du allerede spesiell… det er menneskets natur, så der er ingen fremtid i disse forbindelsesformene.

I dag har vi to felt som ligger nær kabbalah – undervisning og psykologi. Det er mulig at folk som studerer den globale krisen kan si seg enige med oss, men det er bare til et visst nivå. Over det nivået er vi fortsatt alene…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen 1/1/13, «Body and Soul»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra Scientific American): «Det er påfallende at det er så vanlig for celler fra ett individ å integreres inn i vevet på et annet distinkt individ. Vi ser vanligvis på oss selv som singulære, autonome individer – og disse fremmede cellene trekker denne oppfatningen i tvil og minner om at de fleste menneskene bærer levninger fra andre individer. Bemerkelsesverdig nok, viser resultater fra nyere forskning at celler fra andre individer også finnes i hjernen. I dette studiet ble mannlige celler funnet i kvinners hjerner og hadde levd der, i enkelte tilfeller, i flere tiår… «Vi anser alle kroppen som vår egen unike eksistens, så idèen om at vi kanskje huser celler fra andre mennesker i kroppen vår, synes merkelig. Enda mer merkelig er tanken på at selv om vi anser at våre handlinger og avgjørelser skyldes aktiviteten i våre egne individuelle hjerner, lever og fungerer celler fra andre individer i denne kompliserte strukturen. Miksing av celler fra genetisk distinkte individer er absolutt ikke uvanlig. Den betingelsen kalles chimerisme, oppkallt etter den ildpustende Chimera i gresk mytologi…

«Mikrochimerisme er vanligvis resultat av utvekslingen av celler via morkaken under svangerskap, men det finnes også tegn på celler som kan ha blitt overført fra mor til barn under amming. I tillegg til utvekslingen mellom mor og foster, kan utveksling av celler mellom tvillinger i livmoren forekomme og vi har også muligheten for at celler fra eldre søsken som finnes i moren, kan finne veien tilbake via morkaken til yngre søsken i neste svangerskap. Kvinner kan ha mikrochimeriske celler både fra sine mødre og fra sine egne svangerskap og det finnes til og med tegn på konkurranse mellom celler fra bestemor og spedbarn inni moren…

«Dette er et raskt utviklende nytt forskningsfelt med enormt potensial for hittil ukjente funn, samtidig som for praktiske bruksområder. Men det er også en påminnelse om vår gjensidige kobling.

Kategori: Nyheter, Samhold, Vitenskap - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra Science Magazine): «Periodiske gresshoppersvermer har en så merkelig livssyklus at enkelte hevder de kan telle og har en forkjærlighet for primtall. Dette fordi kullene deres dukker opp etter lange tidsintervaller; i Nord-Amerika opptrer de en masse fra under jorden hvert trettende eller syttende år. To forskere hevder nå at gresshoppers sykluser er satt for å «planlegge» antallet dødelige fiender –  rovfugler. I motsetning til det man kunne forventet, synker disse fuglenes antall drastisk samme året som gresshoppene kommer med all sin summende herlighet, rapporterer forskerne i siste utgave av The American Naturalist…

«Og mysteriet vedvarer. Vi har enda ingen god teori som forklarer hvordan gresshoppenes livsrytme forårsaker fuglenes antall til å droppe til et lavpunkt nøyaktig 13 og 17 år senere, sier Walt Koenig, en adferdsøkolog ved Cornell Universitet og avisens hovedskribent. «Dette får oss fortsatt til å klø oss i hodet.»

Min kommentar: Alt er kontrollert av det samme programmet vi alle er innbefattet i, som en helhet, der vi utfyller hverandre for å føre all eksistens til det samme målet, når hele massen – takket være menneskenes bevisste arbeid med å sammenkoble seg med sin egen art – hengir seg til den øvre ledelsen.

Kategori: Nyheter, Samhold, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Læren om kabbalah er en spesiell metode som faktisk forklarer alt.  Men man er nødt til å oppnå det. Det oppfattes ikke av intellektet og ønskene vi har medfødt i oss, ikke gjennom vår natur.

Vi ble født på det «dyriske nivået» og er nødt til å utvikle egenskapene til neste nivå i oss, det «menneskelige» (Adam) nivået, som betyr å ligne (Domeh – på hebraisk) den øvre kraften.

I vår fysiske realitet mottar vi også ulike signaler fra verden rundt oss, ifølge vår likhet med den. Jeg oppfatter verden rundt meg ifølge følsomheten min til frekvenskjedene og ifølge følsomheten til sanseorganene mine, som syn, hørsel osv; men i tillegg eksisterer mange flere frekvenser som jeg ikke oppfatter. Jeg oppfatter kun verden i rekkevidden av frekvenser som sansene mine er innstilt på, eller gjennom instrumentene jeg kan lage for å utvide rekkevidden på disse frekvensene – og ikke noe mer. Vi skaper ikke noe vi ikke er i besittelse av; vi utvider kun det vi har.

For å avdekke den øvre kraften, er vi derimot nødt til å skape en fullstendig ny ekstra sans inni oss. Kvalitativt er den ny; siden alle sansene våre er låst i å motta, i den egoistiske intensjonen om egenvinning, oppfatter vi verden rundt oss kun i henhold til det som angår oss: hvilke goder vi kan få utav det og hvilke dårlige ting vi vil unngå.

Først oppfatter jeg verden gjennom filteret til de fem sanseorganene mine, i frekvensen jeg er innstilt på. Bortsett fra det, har jeg egoet mitt, som filtrerer alt i henhold til prinsippet «Er dette bra, eller ille for meg?» Hvis der ikke er noen respons i vårt enorme ønske om noe, i estimeringen av potensiell gagn eller harme, vil jeg hverken oppfatte eller se det. Vi oppfatter kun det ønsket vårt vil ha, hva som er positivt eller negativt for det, eller hva som kan skade meg eller fornøye meg – da ser jeg det.

Med en slik innstilling vil det ikke hjelpe sansene våre om vi skaper ulike instrumenter som teleskop, mikroskop osv. Ingenting vil hjelpe, siden egoet vårt – som står bak dem – fortsatt vil klassifisere alt ifølge samme skala.

Det finnes mye forskning på disse temaene i psykologien og fysikken. I moderne fysikk finnes konseptet «observatøren». Først hevdet Newtons fysikk at universet er slik vi ser det. Bildet vi fikk beskrevet var forholdsvis enkelt, selv om Newton studerte både kabbalah og hebraisk for å kunne lese kildenes originalversjon.

Deretter kom Albert Einstein og Hugh Everett som kom fram til en annerledes formulering av konseptet: Verden rundt oss er slik vi oppfatter den; faktisk er den helt annerledes, men når vi oppfatter den, endrer vi den – ettersom vi snur og vender på den og deler den opp med vår tilskrivelse. Hvilken som helst fysisk begivenhet vi observerer, vil vi ødelegge bare ved å iakkta dem – og som resultat vil de aldri være slik de var, uten oss.

Så det er ikke nok at vi oppfatter alt gjennom filteret til egoet vårt, men selv ved bare å se på noe, ved vår deltagelse, forstyrrer vi bildet av virkeligheten. Se på en stjerne – og den er allerede annerledes, bare ved at du ser på den; dette er hva fysikerne sier.

I dag innser vi at det finnes en annen oppfattelse av virkeligheten, ikke bare den formelle oppfattelsen som baserer seg på våre dyriske tilskrivelser. Læren om kabbalah formulerer det enkelt. Den sier: Istedet for den vanlige oppfattelsen din, istedet for egoet – der du mottar kun for egen vinning – stabiliser en annen oppfattelse, gjør den totalt annerledes; la den være for å gi. Hvis du åpner opp egenskapen til denne nye oppfattelsen og fokuserer den utenfor deg selv, vil du avgjøre hvordan verden faktisk ser ut. Du vil se at den er helt annerledes; du vil se at den er virkelig. I tillegg til det, vil du forandre deg. Den nye sansen, eller oppfattelsen som dukker opp i deg, kalles en «sjel».

Det spiller faktisk ingen rolle hva du kaller den for. På den ene eller andre måten vil du, med denne nye sansen, se hele den eksterne virkeligheten som «er urørt» for hva den er – kreftene, forbindelsene og dens mål. Du vil bli så tilpasset den og så sammenkoblet med den, at alt som finnes i egoet ditt, den dyriske tilstanden og det dyriske legemet, simpelthen vil «dø». Det vil si at du ikke kommer til å føle den – den nåværende følelsen av livet vil synes så mikroskopisk for deg, sammenlignet med det du vil føle når du oppdager virkeligheten rundt deg og begynner å eksistere i den.

Det er dette læren om kabbalah fører oss mot.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 7/12/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er en gruppe? Er de fysiske kropper eller min indre holdning?

Svar: Det er å foretrekke at jeg ser på dem som fysiske legemer. Det er ønskelig at jeg oppfatter dem i mine fem sanser.

Når vi trer inn i det neste nivået, og befinner oss på et ekte bevisst nivå av gjensidig forbindelse, vil avstander være meningsløse. Dette betyr at vi vil nå et nivå som fysikere snakker om som eksisterer utenfor tid og rom, der visse krefter og verdener opererer. Og sånn fungerer det faktisk! Forskere nærmer seg denne barrieren og innrømmer: ” Ja, det er mulig at det er noe utover denne barrieren, men hva? Det vet vi ikke. Der forsvinner følelsene og det blir umulig å studere ting.”

I vårt tilfelle, skjer ikke dette. Hvis vi går inn i det samme området, betyr ikke avstander eller følelser noe for oss. Jeg trenger ikke å se noen, jeg føler en persons form, hans giverønske og hvordan jeg er koblet til han i et gjensidig giverønske. Han kan være mer og jeg kan være mindre (det spiller ingen rolle), men vi er allerede på et annet nivå av forbindelse mellom oss.

Da betyr ikke avstand noe for meg, og jeg føler heller ikke om det er en mann eller kvinne, en voksen eller et barn; dette spiller ingen rolle om vi er koblet sammen på denne måten. Jeg føler de tidligere generasjoner av kabbalister som befinner seg i dette systemet, som utviklet seg selv og forblir der. Jeg har allerede en annerledes følelse, ulike briller.
Fra Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →