Spirituell korreksjon kan ikke skje i ett avgrenset felt i livet, i et enkelt atom eller en partikkel.
Det kan kun skje mellom dem alle.

Derfor er det at når vi snakker om enhet og korreksjon som skjer ifølge prinsippene «Ikke behandle andre på en måte du selv ikke ønsker å behandles», eller «Elsk din neste som deg selv», er dette faktisk metoden for korreksjon. Det skjer gradvis, ifølge måten ønskene våre manifesterer seg for oss, i den graden de kan, eller ikke kan korrigeres.

Hvordan blir et ønske korrigert? Hvordan «ser» et ønske ut før det blir «reparert»? Hva får et ønske til å bli lik skaperen når det er korrigert og hvordan manifesterer han seg i dette ønsket?

Ønsker om å stjele, drepe, underkue eller utnytte noen, er håndgripelige og dukker opp i kontakt med andre. Der ønskene våre er mindre tydelige, i relasjonen vår med uorganisk, organisk og animal natur, er det veldig vanskelig å se egenskapen av barmhjertighet. Og blant venner ses og føles den tydelig.

Derfor gir Torah strenge instruksjoner angående sekvensen av arbeid vi må gjøre: konkrete ønsker, rekkefølgen deres og kombinasjonene, hvordan de må korrigeres. Det er umulig å korrigere seg selv utelukkende gjennom ens forhold til andre. Man må tilføye de uorganiske, organiske og animale komponentene i naturen, altså ønsker som er lavere og grovere, ønsker som ikke bare er fokusert på folk, men som også er rettet mot verden.

Som resultat vil vi oppnå totalt samhold i alle ønskene våre, i alle retninger, til enhver tid. Man må lære å rettferdiggjøre skaperen og andre i alt det som skjer med en. Da vil man øyeblikkelig får mange forskjellige erindringer. Hele historien og geografien gjenopplives i minnene.

Når vi går inn i spiritueliteten begynner veldig interessanne bilder å dukke opp, når man begynner å reparere forholdet man har til andre mennesker, karakterer og egenskaper til enhver tid. Det er som om man gjennomgår flere tidligere reinkarnasjoner og historier og må forholde seg til dem på ny, som om man skrubber seg opp på innsiden og forvandler historiene.

Bildet av denne verden eksisterer tross alt ikke: det er risset inn i oss. Alt vi må gjøre er å fikse alle substratene, som en maler som først påfører grunning på lerretet, polerer det, påfører enda etpar lag med grunning og bare etterpå begynner å tegne et bilde og bygge perspektiver. Det skjer gradvis, skritt for skritt, og er mye arbeid.

Det betyr at vi må gå gjennom alle tidligere utviklingsnivåer og de oppnår skaperen. Faktisk, etter en sjels nedstigning ovenfra og ned og den påfølgende oppstigningen fra bunnen og opp, kan vi forstå dens oppbygning og hvordan den ble til; hvordan den blir til i motsatt rekkefølge.

Da kommer man fram til den overordnede, til skaperen. Man oppnår ham gjennom den sjelen man gradvis korrigerer, og kommer på den måten nærmere ham.

Denne prosessen kan sammenlignes med malerkunsten. Vi går tilbake til lerretet mange ganger og går hver gang dypere inn i det. Til sist begynner vi å forstå tanken som inspirerte kunstneren, til vi gjenkjenner skaperens tanke om å glede skapningen. Maleriet i seg selv er , med andre ord, en glede, en nytelse; det er handlingen som setter tanken hans ut i livet. Dette er et eksempel på hvordan tanken hans, i sin umiskjennelige form, kan oppfattes gjennom materiets rette utforming.

Til sist lærer man alle detaljene rundt dette maleriet, alle tankene hans, tankene om skapelsen som er vevd gjennom lerretet. Slik sammenkobles alle virkelighetene og blir til èn virkelighet: den uendelige virkeligheten, virkeligheten for absolutt oppnåelse.

(121681)

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 12/8/13

 

 

 

 

 

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar |