Spørsmål: Hvis skapningen ble skapt for å tilfredsstilles, hvorfor må da mennesket arbeide for å oppnå å gi til skaperen? Hvorfor kan vi ikke simpelthen nyte livet og alt det gode?

Svar: Et menneske kan noen ganger nyte livet, men ikke hele livet og ikke hele tiden. Selv veldig rike mennesker som har alt de kan ønske seg, klarer ikke bare å føle tilfredsstillelse hvert øyeblikk i livet, siden dette ikke er målet med skapelsen. 

Ser vi nøye etter, vil vi finne ut at ikke en gang en konges liv er enkelt. Skaperen organiserer en rolle for alle og tvinger et menneske til å avansere ifølge skapelsens mål, enten på en god eller dårlig måte. Folk avanserer vanligvis ved lidelse, som kalles «i sin tid». Men hvis sjelen til en person kommer fra en spesiell rot, får han en sjanse til å påskynde utviklingen sin, å «rense tiden», som vil si at han faktisk får delta i skaperens arbeid. For å gjøre det, må han internt holde seg til to krefter – og ikke arbeide i henhold til èn kraft som vanlige mennesker gjør.

Det er umulig å bare avansere via nytelse i den fysiske virkeligheten. Vi ser at verden fallerer ned i mer lidelse på tross av den teknologiske utviklingen som tilsynelatende sørger for fremgang. Skaperen forstyrrer alle våre forsøk på å organisere våre fysiske liv og lar oss ikke nyte det. Den onde tilbøyeligheten som han skapte kontrollerer oss hele tiden og torpederer alle våre gode startfaser.

Hvis forsøkene våre ikke stod i motsetning til skapelsens mål, ville alt utvilsomt ha ordnet seg. Vi ville ha levd som dyr, ifølge instinktene våre og naturens plan og alle ville ha funnet sin plass i den generelle symbiosen. Det kan vi imidlertid ikke, siden vi er nødt til å oppnå en særegen tilstand.

Dette refererer spesielt til de som har fått punktet i hjertet vekket, men alle mennesker lider, for de føler kreftene som tvinger dem til utvikling. Det skjer «under fornuften» (ufornuftig), ubevisst, uten forståelse for hvor, hvorfor og hvordan de må utvikle seg og hvilke krefter som må styre dem og presse dem videre. Et menneske prøver instinktivt å unngå ubehagelig, dårlig innflytelse og tiltrekkes av det gode. Alle beregninger baseres kun på hvor lidelsen er minst og hvor det er bedre å være.

For de spesielle sjelene har skaperen imidlertid forberedt en god utviklingsmetode. De må selv fremkalle kreftene som utvikler dem: Det øvre omsluttende lyset som endrer. Disse menneskene er like glade for de dårlige følelsene som de er for de gode, for de vet og innser at alt kommer fra skaperen, at det ikke finnes andre enn ham og at han leker med oss.

Hele livet er en lek, siden den øvre utvikler den nedre gjennom et spill. Vi må bare godta spillets regler, på tross av at det er sammensatt, forvirrende og vanskelig. Vi må gjøre stor innsats for å identifisere skaperens spill og å oppeholde kontakt med den Ene som spiller med oss. I dette tilfellet befinner vi oss mellom to krefter, Farao og skaperen – og er glade for muligheten til å avansere. Da kan vi virkelig bare avansere på den gode måten!

Mennesker som kan holde fast ved disse to kreftene og styre dem selv, som tøyler – eller som kan være som en hest som avanserer selv ved å gjette hva rytteren ønsker – disse menneskene føler seg lykkelige. De har mange problemer. Hele verden, som de har ansvar for, er på skuldrene deres – men de er glade for rollen og for kontakten med skaperen, hvis befaling de oppyller.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13, Writings of Rabash

 

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar |