Hele gruppen og hele menneskeheten generelt sett skaper «rette former» (Yashar) først. Jeg setter restriksjon på mitt ønske om nytelse, bygger et filter, og med deler av dette ønsket jobber jeg videre gjennom tro over fornuft, innenfor giverkraften, i samhold med andre.

Innenfor visse ønsker klarer jeg likevel ikke å jobbe gjennom giverkraften mot andre, og jeg bruker dem kun til min egen fordel. Jeg setter da bare en restriksjon på disse ønskene. Jeg ønsker å samle meg selv i en «linje», for å rette målet mot én retning, mot giverkraften.

Derfor bygger jeg «linjer for samhold» mellom meg selv og andre – det riktige kommunikasjonssystemet. Om jeg etter alt arbeidet klarer å snu mitt ønske om nytelse om til det å gi, fører det fullstendig ut av meg selv og bruker det for å gi til andre, indikerer det at jeg har konstuert et bilde av giveren ut av  meg selv. Jeg selv blir som en «sirkel».

Jeg sitter ikke fast i en linje lenger. I alle mine ønsker, i alle retninger og muligheter, sikter jeg mot å gi fordeler til andre uten å skille mellom dem og uten å gi mer eller mindre til noen.

Det finnes virkelig mange forskjeller og prøvelser, men jeg prøver ikke ut mine muligheter fordi jeg er en «sirkel», jeg er ikke begrenset lenger. Sammenlignet med meg er ikke de en sirkel ennå; derfor kan jeg gi mer og mer til dem på ulike måter. Slik er det helt til vi kommer til den siste felles korreksjonen, når alt er knyttet sammen gjennom oppnåelsen som blir sett på som «Zivug Rav Paalim UMekabtziel» og gjør den om til sirkler (Igulim).

En «sirkel» er med andre ord en tilstand der man er et barn som ikke er utviklet ennå og ligger i sin mors armer. Derfor har han bare ansvar for å utslette seg selv. Det er slik Malchut i den uendelige virkeligheten brukte å utslette seg selv for den øvre kraften, det øvre lyset som fylte den, og slik har den en «rund» form. Den ble til og med værende i oppnåelsen, men kun takket være den øvre.

Til slutt, i den tredje tilstanden, når vi kommer tilbake til den uendelige virkeligheten igjen, bygger vi denne «sirkelen» selv. Derfor setter vi en restriksjon på den opprinnelige tilstanden, skaper en arbeidsplass for oss selv og i den bygger vi den perfekte tilstanden – oss selv, i stedet for skaperen. Det er dette som blir beskrevet som «mine sønner har beseiret meg».

Fra del tre av Den daglige kabbalaleksjonen 25/07/2011, Talmud Eser Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |