Spørsmål: Jeg vet at mange av våre venner har store problemer med helsen, men jeg vil spørre om min mor. Hun er en venn av gruppen vår, og har gitt mye av seg selv der. De siste to årene har hun vært meget syk, og lidd til den grad at man ikke orker å se på det.

Ingenting hjelper, uansett hva vi gjør. Dette skaper aggresjon mot Skaperen, og når man ønsker å gå ut for å formidle Hans kjærlighet til mennesker, virker dette forstyrrende inn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette.

Svar: Jeg forstår at det er vanskelig å snakke om kjærlighet til Skaperen når vi tenker at alt kommer fra Ham. Vi er som regel ikke i stand til å forsvare ham, dersom skjebnen gir oss mye motgang.

Dette er fordi disse er to gjensidige følelser som utelukker hverandre: urettferdighet og ulykke, på samme tid som umiddelbar rettferdiggjørelse. Den første slukker den andre, fordi vi ikke forstår hvordan det plutselig kan ha seg, at alle menneskelige problemer og lidelser som dukker opp, kommer fra en god og velgjørende kraft.

Vi har ennå ikke nådd et nivå hvor vi kan se sannheten. Vi er ikke i en dimensjon der motsetningene gir mening og er koblet sammen, der Skaperens allmektige fullkommenhet,  og lidelsene til en person, ikke står i motsetning til hverandre.

Dette ligner litt på paradokset: er et elektron en partikkel eller en bølge? Det synes å være både det ene og det andre. Det avhenger av iakttakeren, hvordan han ser på det. Slik er det også her. Hvordan har en person det på innsiden, hva er selvet til denne personen? Dette kan vi ikke vite som utenforstående.

Det er uansett viktig å handle: Gå til legen, og følg de anbefalinger som gis. Mitt råd er,  at du på tross av alle motsetningene, henvender deg til Skaperen. På den ene siden, be om hjelp for din mor (dette er ditt høyeste ønske). På den annen side, spør Skaperen om han kan hjelpe deg å holde fast på ham, ikke be om at du skal forstå ham, men be om at han tar deg vekk fra det stedet i deg selv hvor du fordømmer ham.

Spørsmål: Det er et faktum at mange av våre venner over hele verden, har lignende vanskelige problemer som dette.

Svar: Ingen kan garantere at vi vil utvikle en eksepsjonell godhet. Jeg var en gang, for ti eller tolv år siden,  klar til å reise til Moskva for å holde foredrag,  og for å spre kabbala. Men dagen før turen, ble  jeg utsatt for en ulykke. Som resultat, ble halvparten av leveren min fjernet, jeg gjennomgikk en rekke operasjoner for lungene mine, i tillegg til at også beinet mitt ble ødelagt.

Fra et rasjonelt ståsted var det viktig for meg å fly til Moskva, for å kunne starte opp formidling av Kabbala der, men se hvordan jeg ble hindret. Så hva gjør man så, skal man stoppe opp alt? Vi vet ikke hvor vi skal. Men motgangen gjør det den gjør.

Spørsmål: For våre venner i slike situasjoner, hvor mye hjelper støtten fra verdensgruppen.

Svar:  «La oss be, la oss tenke” er en setning vi bruker ofte i slike sammenhenger.  Men disse ordene er egentlig ingenting verdt. Innsats som gjøres i samhørighet med hverandre, er det eneste som teller og gir resultater, ikke ord og utrop.

[138402]

Fra Sotsji konvensjonen 10/6/14, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Helse, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar |