Spørsmål: Det eksterne samfunnet avsporer meg hele tiden med trusler om ydmykelse og skader som vil ramme meg selv. Når jeg føler denne ”kniven” mot strupen, klarer jeg ikke å slutte å jakte på materielle ting. Hvorfor føler jeg ikke det samme i gruppen?

Svar: I visse vanskelige situasjoner er det nettopp slik at mennesket ønsker å bli ”stukket” av noen eksterne stimuli siden han ikke klarer å vekke seg selv. En slik tilnærmingsmåte er derimot ikke riktig. Først når mennesket ikke klarer å legge til rette for en nødvendig ”forstyrrelse” gjennom å benytte seg av gruppen og bøkene, vil han føle ”kniven på strupen”. Om han vet hvordan han skal håndtere dette, blir han gitt litt tid, og deretter stadig litt og litt mer. Det er også slik at det er meningen at gruppen skal ta vare på mennesket, og være ansvarlig for å vekke han.

I det store og det hele finnes det to utviklingsmåter for oss: gjennom lidelse eller gjennom Toraens kraft. Det er avhengig av min samhørighet til gruppen, hvor mye jeg bidrar med selv og tar imot fra den i retur.

Jeg må fortsatt ta imot garantien og forsikringen fra vennene. Egentlig skal jeg føle meg som en baby i sin mors famn. Det finnes ingen tryggere sted i verden enn dette, gjør det vel? En baby roer seg ned i sin mors armer, han ønsker ikke å legge seg i krybben eller noe annet sted, men vil kun bli værende på det stedet der problemer tilsynelatende ikke eksisterer.

Dette er gjensidig hengivenhet, det ligger naturlig både i babyen og i moren. De er programmert av naturen slik at vi må oppnå dette over vår natur. Se det for deg: Gruppen, akkurat som babyen, er i dine armer, mens du, akkurat som en baby, ligger i armene til gruppen.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/06/3011, ”The Freedom”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar |