Baal HaSulam, Brev nr 12: Det er tåpelig å tro at skaperen forpliktes til å velsigne akkurat der handlingen foretas. Tvert imot befinner handlingen seg vanligvis på et sted – og velsignelsen på et annet sted; på et sted man ikke gjør noe – enten fordi man ikke vet hvordan, eller ikke er istand til å utføre noe der.

Vi gjør en innsats på et sted – og resultatet viser seg et annet sted – og slik skjønner vi ikke hvor det er blitt av alt arbeidet vårt. Faktisk vet vi ikke hva slags arbeide det er vi gjør. Er handlingene våre bra eller dårlige? Er de målrettet, eller ikke? Hvem er det som utfører dem: vi, eller skaperen? Vi skjønner ikke noen ting av dette, for vi befinner oss i en veldig forvirret tilstand.

Hvorfor er vi i skjul? Vi vet ikke nøyaktig hva vi må gjøre med det, vi vet ikke om vi handler riktig, eller ei… Hvordan har det seg at denne tåken, denne forvirringen, mangelen på forståelse og orientering, eller mangel på ansvar kan bære frukt ifølge prinsippet av “Jeg arbeidet og jeg fant”? Hvorfor kalles dette anstrengelse? Ville det ikke ha vært bedre å bli fortalt i skrevne ord nøyaktig hva det er vi må gjøre?

Nei, slik gjøres det ikke. Selv om vi er uenige i denne tilnærmingsmåten, blir den beskrevet utallige steder i kabbalistiske skrifter, i tusenvis av sitater.

Arbeidet vårt har ingen sammenheng med resultatet – og det er veldig vanskelig å godta at det er slik det er. Jeg må oppføre meg som en marionette, som en galning. Jeg blir tilbudt en løgn: å klemme vennene når jeg ikke har noe ønske om det, å prate om kjærlighet når jeg ikke har noen følelser for det… Kort sagt, blir jeg bedt om å gjøre ting jeg ikke forstår.

Denne dualismen er nødvendig, slik at vi kan heve oss fra denne virkeligheten til den spirituelle. Den spirituelle virkeligheten står i motsetning til denne virkeligheten. Den er ukjent og uoppfattelig. Gjennom disse uforståelige handlingene oppnår vi derfor beholdere som kan lede oss til dette stedet vi ennå ikke har nådd.

Så vi trenger instruksjoner ovenfra for å fullføre disse handlingene. Vi ønsker å trè inn i den dimensjonen som ikke på noen måte passer sammen med våre egenskaper. Faktisk er det ingenting som tiltrekker oss i den retningen. Vi må handle “automatisk”. Kabbalister sier – og vi utfører.

Når man innser at man ikke har noe annet valg – dersom man ønsker å heves til et høyere nivå – da er man klar over at dette er et totalt forskjellig nivå og at det ikke dreier seg om kvantitative tilføyelser i det hele tatt. Jeg vil hverken bli smartere, eller forstå mer og jeg kommer ikke til å oppnå flere verdslige velsignelser. Jeg handler basert på antagelse av at denne virkeligheten er oppbrukt og ferdig. Det finnes ingenting mer jeg kan tilføye her.

Jeg gjør meg rede til å tilføye meg selv noe annet: et spirituelt nivå. Derfor må jeg utstyres med beholderne, lysene, innsikt og Reshimot (informative gener) – med alt det som har tilhørighet i den spirituelle virkeligheten.

Fra Arava Kongressen, 25/2/12, Leksjon 7

 

 

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar |