Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som «pluss» og «minus», nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: «Du skal oppleve din verden i dette livet».

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, «The Arvut» (Gjensidig garanti)

 

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar |