Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

 

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

 

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

 

Kategori: Depresjon, Egoisme, Kongresser, Krise, Lidelse |