Mennesket bedømmer seg selv ifølge sine følelser.

Aksepterer jeg betingelsen som sier: «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Han er den gode og kjærlige, han fyller alt uten grenser og da fornemmer jeg ham ifølge min likhet med ham, ifølge loven om likhet i form. Og er jeg motsatt ham, føler jeg meg som dårlig, eller jeg fornemmer det øvre lyset som noe dårlig; det finnes ingen forskjell. Den som beskylder andre, beskylder faktisk seg selv og sine egne egenskaper.

Men har jeg akseptert at «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Da fyller han alt, jeg fornemmer det gode og befinner meg faktisk i denne godheten; jeg føler den virkelig.

Hvordan? I forbindelsen med vennene mine. Men hvilken detektor, hvilken sensor anvender jeg?

Vi må lære oss å forstå tydelig skaperens framtoning, avdekkelsen av forsynet, holdningen han har til oss.

Føler jeg det inni meg, er det en egoistisk fornemmelse; jeg har det bra i dag, er i godt humør, har sovet godt, jeg våknet opp og alt er bare bra.

Vi bør lære oss å forstå hvordan vi føler dette i den sansen som kalles «sjelen». En «sjel» er hengivenhet. Den er forbindelsen av punktene i hjertene våre, den gjensidige lengselen i gruppene våre, i holdningen vi har til verden, til menneskeheten, til alt.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Leksjon#5

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar |