Menneskeheten har, gjennom historiens løp, oppfunnet mange metoder som tar sikte på sosial forbedring. Samtidig som menneskene utviklet seg, oppstod behovet for en ny modell for samfunnsstruktur og ble til en mer komplisert konfigurasjon. Følgelig er metodene som argumenterer for samfunnet blitt bedre, og meget mer substansielle og sofistikerte. Dette er årsaken til filosofiens opprinnelse, etterfølgt av psykologi og andre sosiale vitenskaper.

Blandt dem, finner vi både religiøse og sosiale bevegelser som er rettet mot å forbedre samfunnet. Folk er alltid misfornøyde med omgivelsen sin. Faktisk er dette et stort problem. Der er gjennomført mange studier og utallige bøker er skrevet om dette emnet; men de sosiale problemene er fortsatt uløste.

Det alle disse metodene har til felles, er at de er forståelige for folk. Hver metode kan utforskes, forstås og gjennomføres. Og selv om ingen av dem har vært til mye nytte, så gir ikke folk opp og prøver fortsatt å gjennomføre dem. De har håp om å finne en måte som får det til å fungere.

Voksende frustrasjon og følelsen av hjelpeløshet blir tydeligere for hver dag som går. Det blir stadig klarere at vi ikke kan gjøre noe med vår egen natur – og det er årsaken til all ondskapen i verden.

Vår egoisme, vår onde tilbøyelighet, har iløpet av flere tusen år utvidet seg. Vi avanserer ved hjelp av vårt ego. Faktisk er det egoet som har sørget for fremdriften, oppbyggingen og utviklingen vår. Alt som noensinne er bygget og skapt av et menneske i denne verden, ble utført av en ape som på et visst tidspunkt klatret ned fra trærne, en ape som viste seg å ha en egoisme som stadig vokste og til sist tvang den til å bli menneske. Egoisme fikk apen til å utvikle seg sosialt i byer og land hvor den hadde sitt tilholdssted. Egoisme oppfordret apen til å bygge, oppfinne og oppdage.

Vi hadde ingen tvil om at fremgangen vår kom til å fortsette. Basert på dagens erklæringer fra forskere, økonomer og filosofer, har menneskeheten fortsatt håp om utvikling. Hva kan vi ellers håpe på? Finnes det i det hele tatt noen annen måte å utvikle seg på, enn ved egoisme? Det er den eneste kraften i denne verden som presser alt videre og styrer alle atomer, galakser, hvert eneste menneske, samtidig med all uorganisk, organisk og levende natur.

Alt er i bevegelse på grunn av vår egoisme. Men iløpet av de siste 50 årene har denne progressive kraften som fikk oss til å avansere, skape og bygge, blitt til en ondsinnet demon, en kreftsvulst som truer med å sluke oss. Vår egoisme, som tidligere ble brukt til nyskapning, produserer ikke noen ting lenger; den ødelegger, tvert imot, alt den har rundt seg.

Systemene som ble oppbygget til vår nytte, som høyteknologi, medisin, utdannelse og kultur, motarbeider oss plutselig. De skader oss, faktisk. Moderne medisin har som mål å gjøre fortjeneste på oss, istedenfor å gjøre oss friske. Høyteknologi ødelegger miljøet. Utdannelsessystemet forkrøpler våre barn.

Det er ingenting vi kan gjøre med det, for vi er innhegnet av egoismen vår som er blitt en ondartet svulst som sluker både seg selv og alt annet. Den tar livet av hele kroppen, av hele menneskeheten.

Ingen i hele verden har en løsning på denne situasjonen. Hvis det finnes kun èn kraft i naturen, hva kan vi gjøre med det? Vi har ingenting å stille opp med, bortsett fra vår egoisme. Egoet styrer oss, presser oss videre, går ved vår side og omfavner oss bakfra og forfra. Vi kjenner ikke noe annet enn egoismen. Vi er fullstendig prisgitt den og har ingen peiling på hvor den tar oss hen. Selv når vi nærmer oss stupet, er det ingenting vi kan gjøre. Derfor prøver forskere, filosofer og økonomer nå å tviholde på gamle verdier som var i bruk for mange år siden, uavhengig av det faktum at verden raser nedover med rekordfart. Det er ingen som kan endre tingenes tilstand!

Så hvorfor går ikke vi, som lærer kabbala og er i besittelse av den andre kraften som kan konfrontere egoismen, hvorfor går ikke vi ut med oppskriften på redningen? Hvorfor står vi ikke frem i massemedia? Hvorfor står vi ikke og roper det ut på gatene, eller deler ut bøker på hvert gatehjørne? Hvorfor oversvømmer vi ikke aviser og magasiner med artiklene våre? Hvorfor gjør vi det ikke? Hvorfor har vi ikke møter med kjente forskere, filosofer, artister og pedagoger?

Vi har faktisk hatt flere møter med dem. Svaret på disse spørsmålene er veldig enkelt. Metoden vår er basert på at man har et punkt i hjertet; vi har simpelthen ikke sjanse til å forklare andre at det finnes en annen kraft som kan konfrontere egoet vårt, en kraft som hjelper oss å korrigere egoismen. De kan hverken skjønne, føle eller tro på en slik kraft.

Det spiller ingen rolle om de er religiøse eller sekulære, de er bare uvitende om eksistensen til en slik kraft. Selv om det står skrevet i bøker de anser som hellige, så mangler de den indre følelsen og har ikke disse to grunnlagene. Og vi er i besittelse av dem begge: den egoistiske tilbøyelsen, eller tendensen, og et punkt som trekker oss i den andre retningen. Det er dette punktet som gir oss den positive kraften i tillegg til den negative. Vi kan slippe løs en krig mellom disse to vektorene og la den gode kraften korrigere den onde, fordi lyset i den gode kraften har makt til å endre.

Derfor har vi ingen sjanse til å appellere til noen som ikke har de indre forutsetningene. De kan ikke forstå oss! De kommer til å se på oss som mystikere og drømmere. Det forklarer hvorfor den eneste måten å bevise at metoden vår er rett, er å komme med uttrykkelige eksempler. Baal HaSulam skriver at vi må vise frem en modell som overbeviser folk om at metoden er rett og at den virkelig fungerer! De forstår ikke mekanismen som gjør at den fungerer, men fakta snakker for seg selv.

Hvis vi klarer å komme med et slikt eksempel, da har vi noe å annonsere, noe som kan overbevise og appellere til andre. De kan ikke føle det direkte. Derfor må dette eksempelet være klart og tydelig, og ikke bare deles av oss, noen få mennesker, men være åpenbart for allmennheten. Det må gjøres kjent blant tusener rundt oss, slik at de vil ta del i å skape samhørighet mellom alle. De vil føle at altruismen, ønsket om å dele og gi, samhørigheten, varmen og kjærligheten som våkner hos oss er den beste bonus som finnes. De vil jobbe for å oppnå disse følelsene, legge egoismen bak seg og forene seg med hverandre på grunnlag av likeverd.

Våre aktiviteter bør være enkle: vi henvender oss til vanlige mennesker, forener dem, tar vare på dem og skaper et eksempel som er tydelig for alle. Da vil vi kunne annonsere og tilby metoden vår til alle mennesker.

Folk generelt kommer kanskje ikke til å forstå den dype essensen, men de som opplever samhørigheten kommer til å føle hvor kilden til denne positive kraften ligger. Slik vil metoden spres. Derfor foretar vi store og ekstremt viktige skritt på veien for å demonstrere essensen av denne metoden til hele verden; vi må vise til resultater og bli et eksempel for hele menneskeheten.

Jeg håper at vår felles omsorg for allmennheten hjelper oss til å knytte oss så sterkt sammen at vi innenfor dette samholdet får oppleve den indre flammen og føle kraften av altruisme og giverglede. Det vil realiseres i selve sentrumet for vår samhørighet, i gruppens kjerne, og vi vil kjenne det. De som slutter seg til oss uten å studere kabbala, kommer simpelthen til å føle seg gladere til sinns. De får en god følelse fordi ønskene og målene de har blir oppfyllt gjennom å ha positive relasjoner med andre. Det vil gjøre dem tillitsfulle, de vil føle seg tryggere og bli istand til å løse viktige problemer. Folk vil begynne å synes at livet er bra, hver og en i henhold sitt personlige nivå av ønsker.

La oss håpe vi kan klare å sette et slikt eksempel for mennesker og at det kan demonstrere for alle at dette ikke bare er tomme ord, men at det virkelig er mulig å utløse den gode kraften i våre liv – og at vi, med dens hjelp, kan korrigere den onde tendensen ved å gjøre den god.

(118955)

Fra en samtale under måltidet, 23/10/13

 

 

Kategori: Egoisme, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Undervisning |